Ti fingre i nesen og delte sorger

Ti spedbarnsfingre i gammelmannsnese

Jeg husker ikke helt hvor dette uttrykket kommer fra - en form for barnebok eller barne-TV-serie, antar jeg, men det er uansett en snill versjon av "ti kniver i hjertet". Prøv å forestille deg (eller prøv på ordentlig, bare vask fingrene etterpå!) hvordan det vil føles å ha fem fingre i hvert nesesebor, så kan du sikkert forstå at dette er en garanti med samme verdi som "mor og far i døden" eller nevnte "ti kniver i hjertet". Det føles nok ganske enkelt ganske smertefullt. En forutsetning er selvfølgelig at det er ens egne fingre, og ikke f.eks. et spedbarns fingre, dersom man er en meget gammel mann med en meget stor nese som igjen har meget store nesebor.
Nå var det ikke i og for seg neser jeg ville skrive om, men snarere en fin liten sammenblanding av uttrykk: er det ikke merkelig at vi har uttrykket "å ha noe å henge fingrene i", samt "å stikke nesen borti noe", men ikke "å ha noe å stikke fingrene i", eller "noe å henge nesen i"? Eksempler på dette kan være hhv. bolledeig og neseklype!

Det er i det hele tatt mange uttrykk som brukes og misbrukes på de merkeligste måter - det virker som om det å "stikke noe under en stol" er langt vanligere enn å "stikke noe under stol", selv om Per Egil Hegge har understreket at sistnevnte er rett, og alt kan tydeligvis bli hylende morsomt av at noen sier "hu sa det, brura òg". Personlig skulle jeg gjerne sett at uttrykket "å stikke fingeren i jorda og se hvor marken spytter" (forverring/forvansking av "det går den veien høna sparker") slo an, men håpet er spinkelt, dog lysegrønt som bare det!

Videre har vi uttrykket "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". I likhet med "den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves", kan det tolkes på forskjellige måter (dette med å vente forgjeves kan enten tolkes som at det gode alltid vil komme, eller som at venting på et gode er et gode i seg selv, og dermed har en egenverdi av positiv art som består uansett om det gode kommer eller ikke. Undertegnede står bastant for sistnevnte tolkning); denne doble gleden, er den hos den som deler eller hos giver og mottager til sammen?
Er det slik tenkt at den som deler noe positivt blir dobbelt så glad av selve delingen (uavhengig av hva den det deles med føler), eller er det slik at mottageren blir like glad som giveren? Eller menes det med "delt glede" at to stykker opplever glede synkront i forbindelse med samme ting?
Og hvis vi da går over til den delte sorgen, som må stå i forhold til gleden, gir delingen av sorg halvert sorg til den sørgende, og fjerner den andre halvparten, eller går den andre halvparten over til mottageren? Eller gjelder dette med delt opplevelse?
La oss analysere:
Uttrykkets hensikt er uten tvil å oppfordre folk til å DELE, fordi alt blir bedre når det deles. Når så de tre alternativparene settes sammen, får vi følgende oversikt:

1. den glade blir dobbelt så glad (200%), den triste halvparten så trist (50%). Mottageren er irrelevant
2. den glade kopierer sin glede til mottageren (2x100%), den triste og mottageren deler det triste (2x50%)
3. det er ingen giver og mottager, men to deltagere. Fordelingen er lik som type 2.

 Mottageren ignoreres fullstendig i alternativ 1 - det kan nesten sees på som å få en vitamininnsprøytning eller å ta en antibiotikakur - du blir dobbelt så frisk eller halvparten så syk, og den andre personen, i dette tilfellet legen, er utenfor smittefare. Han har ingen interesse av din helse foruten betalingen han får.

I alternativ 2 er den første delen veldig grei for mottageren - h*n har noe å tjene på å bli delt med (slik man gjerne har - kake, f.eks., er en fin ting å få ta del i, med mindre den er laget av noen med dårlig kjennskap til hygiene. Dog er det gjerne fint å bli delt med også da, helt til man finner de lange hårene inni kaka.). Samtidig er det en ulempe å bli delt med når det er sorgen som deles - da går mottageren fra å være sorgløs til å bli sorgtung, og det kan jo vippe enhver av pinnen, særlig hvis sorgen blir liggende i feil ende, slik at man blir baktung, se eksempel til høyre med fuglen på den grønne gren (A) som aner fred og ingen fare helt til noen deler sorg med den. Sorgen gjør den baktung (B), og fuglen vippes av pinnen. Et tredje bilde ville nødvendigvis vist en relativt most fugl, og om dette treet vokste på toppen av et tak med takvindu, eller et sted med absurde vinnstyrker som kunne blåse små, baktunge blåfugler dit den ville, kunne bildet bli ekstra blodig - den lille blåfuglen kunne flydd gjennom (et) vindu, og et blodbad ville vært resultatet. Men sånt poster jeg selvfølgelig ikke - Digresjonsbloggen er barnevennlig, må vite, og de små, uskyldige børnene må ingenlunde få vite at det finnes ting i verden som kan skade, drepe eller gjøre litt vondt. Som f.eks. å falle gjennom et stuevindu fordi noen har delt sine sorger med deg. Digresjon slutt). Altså, tolkning nummer 2 gir rom for at den som deler ikke vinner noe på å dele glede, men tvert imot er snill som gjør det, mens h*n vinner på å dele sorg.

Nisse med skjegg i postkasse

Så er spørsmålet: hva skjer dersom mottageren også har sorg å dele? Blir den halve sorgen h*n har fått av den opprinnelige giveren med i beregningen når sorgen igjen skal deles? Blir det da 150% sorg delt på 2, hvilket da vil resultere i 75% sorg til hver, hvilket igjen vil la den opprinnelige giver sitte igjen med både bart og skjegg dypt nedi postkassen, ettersom denne må legge de 75 % til de gamle 50%? Slik at fordelingen så blir 125 % mot 75 %? Er moralen i dette at den som deler sorgen med andre må forvente å få tilbake i rikt monn, og ende opp med mer sorg enn opprinnelig, i tillegg til stiv nakke p.g.a. vond stilling som følge av skjegget som er fastklemt i nevnte postkasse (og postkasser er av en eller annen grunn alltid plassert veldig lavt eller veldig høyt, så komfortabelt blir det neppe! Er det i tillegg nissen som har satt fast skjegget sitt, og attpå til i en postkasse hvis eier har låst med en snasen hengelås fra Clas Ohlson for å unngå ID-tyveri, blir det ingen pakker under juletreet i år). Dette minner svært om egoisme og altruisme-oppgaven min fra exphil!

Tredje alternativ er som nevnt at det hele oppleves samtidig av to eller flere individer, men hva skal da moralen være? Om du har planer om å oppleve noe som helst, bør du drasse med deg en annen person for å få maksimal glede og minimal sorg, og om du nå har vært så uheldig å ende opp med å oppleve noe alene, så har du ingen mulighet til å dele hverken glede eller sorg? Nei, den der liker jeg ikke!

Så kommer selvfølgelig et eksempel som beviser at dette uttrykket ikke nødvendigvis holder vann: kjønnssykdommer. Dette er det optimale argumentet mot giverglede og deling, for hva annet enn sorg kan en kjønnssykdom gi? Ikke nok med at det er en (form for) sykdom, det er snakk om tabubelagt og gjerne uhelbredelig sykdom. Og hva skjer når en kjønnssykdom deles? Den dobles. Den blir ikke halv hos giveren, og den kommer ikke til mottageren i en lightversjon. Dessuten kan ikke mottageren hevne seg ved å dele den tilbake igjen - da må h*n i såfall skaffe seg en annen kjønnssykdom og dele med førstemann igjen, men det virker som en usannsynlig dårlig idé?

Idiotsikker?

Frustrasjonspiller: barnesikker åpningsmekansime
forhindrer at barn, frustrerte og andre
får tilgang til legemiddelet

Jeg tror det verserer to tolkninger av uttrykket "idiotsikker"; en som går ut på at noe er så enkelt at selv en idiot får det til, og en annen som går ut på at noe er sikret mot idioter, som f.eks. et pilleglass med barnesikring. Hvilket gjør det desto mer fascinerende at stadig flere produkter som skal være idiotsikre i den første, og egentlige, betydningen, ender opp med å være idiotsikre på den andre måten istedenfor. Det pøses på med teknologiske nyvinninger og geniale systemer som er laget av og for teknologinerder, men som markedsføres for allmennheten. Dingser slippes ut på markedet med store muligheter innenfor deksler og bak knapper, men brukerne kjenner ikke til de avanserte kreftene som ligger bak, og betaler dermed i praksis for veldig mye de ikke bruker. Et godt eksempel er smarttelefoner. Undertegnede, f.eks., har sin andre "smarttelefon light", med mulighet for surfing med turbo-3G, synkronisering av e-postkonti og Gud-vet-hva. Jeg kunne helt fint klart meg med en basistelefon som jeg kunne sende SMS og ringe med, samt, fortrinnsvis, ta tålelig gode bilder med. Jeg trenger ikke et gigantisk internminne for musikk - det har jeg plass til på iPoden. Jeg trenger ikke mulighet for å synkronisere kalenderen min - det ordner iPoden. Jeg trenger ikke muligheten til å surfe på nettet på mobilen - også det ordner iPoden, endatil uten å koble meg til mobilnettet istedenfor 3G/Edge etter eget forgodtbefinnende.
Jeg har gått i akkurat den samme fella som så mange andre gjør - jeg kjøper et fancy og morsomt produkt som overgår behovet mitt.

Det som imidlertid er langt verre enn at brukerne ikke får utnyttet en eiendels fulle potensiale, er at de ofte ikke forstår hva de har i hendene, ganske enkelt fordi ingen forteller dem det. Både skrivere, mobiler, mp3-spillere og nettverksharddisker blir sendt ut til forbrukerne med en bruksanvisning som får IKEAs berømmelige  strektegninger til å minne om rene epos! Skal brukeren ha mer informasjon enn det helt, helt enkle, må de logge seg på nett eller lese fra en CD. Og det er selvfølgelig veldig fint for alle trærne som får vokse seg store og sterke, men hva med litt voksne mennesker med begrenset teknoforstand?

Ikke at de behøver å være så fryktelig voksne heller - det er mange av oss unge som heller ikke er de racerne på alle felter innen IT som vi forventes å være, vi er bare reddere for å innrømme det.

Hvor mange mennesker refererer ikke til dataskjermen som "PC-en"? Eller kaller datakabinettet "harddisken"? Eller kaller "USB" for "BSU", "UBS" eller "SUB"? Eller stiller spørsmål i fora som SOL Guru som de kunne fått svaret på dersom de googlet et par nøkkelord. Men dette er intet å skamme seg over - det er bare litt for mye eller litt for krevende for brukere uten tid, interesse eller anlegg for dataanliggende å sette seg inn i.

Men mobil- og dataprodusentene vil ikke hjelpe dem som ikke kan alt, de krever tid og ressurser. Du skal forstå alt med en eneste gang, og om du ikke gjør det, er du dum, og bør klokelig holde kjeft.

Jeg synes dette er forferdelig dumt - det er sunt å innrømme at man ikke er et supermenneske, og dess flere som våger å stå for at de ikke er overmennesker, dess enklere blir det å være åpen om det! I tillegg synes jeg helt ærlig at vi burde bli flinkere til å kreve brukervennlighet av verden omkring oss; hva har alle UiOs studenter til felles? Hat og frustrasjon rettet mot StudentWeb, systemet som ingen forstår, samt mot Fronter, som tilsynelatende blir tyngre å navigere for hver dag som går (jeg husker hvor greit det var da klassen min på ungdomsskolen var blant de første til å prøve ut systemet... Det var faktisk bedre da...), og som hverken faglærere eller studenter har tilstrekkelig kompetanse i å bruke, hvilket igjen gjør det tungrodd for begge parter. Om alle innrømmet sin utilstrekkelighet og ba om hjelp, ville det kanskje blitt bedre?

Et annet eksempel: her om dagen ble jeg den stolte eier av et Flexus-kort. Tja, ikke så stolt, kanskje, men fornøyd, ettersom damen på Trafikanten sa at jeg kunne fylle på kortet på Narvesen, hvilket betyr at jeg ikke lenger må til sentrum eller Blindern for å få nytt månedskort. Men, og dette er et viktig men: når man får kortet, følger det ingen informasjon med om bruk av kortet, om validiering eller påfylling. Det står ingen verdens ting om hva de kryptiske tallkombinasjonene som i et øyeblikk lyser opp på validieringsmaskinens skjerm betyr. Litt forvirret spurte jeg derfor om hvordan man brukte dette kortet, men det fikk jeg ganske enkelt ikke noe svar på, foruten at jeg, som sagt, kunne fylle på kortet på Narvesen, og måtte validiere før bruk.

Nå er jeg såpass om meg at jeg kan google ting jeg lurer på, men det er faktisk ikke noe krav til reisende med Ruter at de har tilgang til Internett, eller at de er teknisk anlagte, og med tanke på hvor mange mennesker som sliter med billettautomatene fra NSB (uten å være synshemmede!)kan jeg ikke helt forstå hvordan Ruter kan få praktisere som de gjør.

Noen andre som av og til føler at teknologien krever litt for mye av dem selv eller deres nærmeste, eller som kjøper utstyr som er myntet på mer avanserte brukere?

Ordning och reda: katalogiseringsprogramvare

(oppdatert 9.10.10)
Jeg tenkte jeg skulle dele et par praktiske dataprogrammer med dere idag - programmer man gjerne ikke vet at man trenger før noen forteller om dem. I dette tilfellet kan alle erstatte "man" med "jeg" og "noen" med "Renate", også blir dette veldig personlig med en gang;-)
La oss nå ta et av disse små dypdykk i Renates personlighet før vi starter: Jeg er egentlig veldig ryddig og pertentlig. Alt skal helst sorteres og kategoriseres, og plasseres i henhold til dette i et rigid system. På ett tidspunkt satte jeg meg fore å sortere alle hama-perlene mine etter farge, noe jeg heldigvis ga opp etter en stund - men det hadde vært så mye bedre med et ordentlig system!
Av mamma lærte jeg å lage bokliste - når man har mange bøker er det nemlig veldig greit å ha en oversikt over hva man faktisk har, slik at man ikke kjøper en bok som ser veldig spennende ut, bare for å oppdage at man allerede har den, og i praksis vet hvor spennende den er. Så dette innlegget skal altså handle om samling og sortering, og programvare for å forenkle nettopp dette:-)

La oss nå tenke over hvorfor man skal føre lister over ting man har:

• unngå å skaffe seg to av en ting
• vite hva man faktisk har
• beregne verdi på eiendeler
• finne lettere frem i en omfattende samling
• ha dokumentasjon på hva man har eid i forbindelse med et forsikringsoppgjør

Dette bør vel være en god samling med argumenter dersom man har mye rart? Men hvilke rare ting er det man kan katalogisere og sortere med programvare?

• medier: bøker, filmer, cd-er, tegneserier, spill
• samlegjenstander: mynter, medaljer, frimerker
• inventar: sølvtøy, krystall, servise, kunst
• oppskrifter
• dingser: datakabler (hvor mange USB-kabler har man egentlig?), interne komponenter, osv.

 En database gjør det samme som et kartotek eller arkiv gjør - hvert element kan gjenkjennes, og følgelig sorteres etter, bestemte egenskaper. F.eks. har en centimeterlang, sort plastkube følgende egenskaper:

• farge: sort
• form: kubisk
• lengde: 1 cm

Om denne kuben, hva den nå enn skulle ha som bruksområde, var en del av en større samling med kuber, kuler, pyramider og prismer i alle regnbuens farger men med en fast størrelse på 1 cm, ville de relevante variablene som etablerte skillet mellom de enkelte enhetene være farge og form. En database som lot deg registrere hver enhet etter nettopp disse kriteriene ville følgelig kunne gi deg muligheten til å vise alle blå pyramider, alle kuler eller alle røde former.

Om en bestemt egenskap ikke angis av den som fører opp enheten i systemet, vil det bli umulig å finne elementet etter akkurat den egenskapen, som om en arkivar med ansvar for nybygg i en kommune arkiverte plantegningene for Stavregrinden 4, et rekkehus med seks boenheter, under "bolig", "byggmester Fuge" og "2004" men ikke under "rekkehus". Om en kollega senere ville se på antallet rekkehus i kommunen, ville hun ikke finne Stavregrinden 4.
Overført til noe mer nærliggende: du har 500 DVDer, og skal ha skrekkmaraton, eller kanskje Johnny Depp-maraton. Tenk så greit det hadde vært om du kunne starte et dataprogram og angi at du ville ha en oversikt over alle skrekkfilmene du hadde, eller alle filmene hvor Johnny Depp sto på rollelisten!
Nettopp dét er noe av det mest praktiske med slike dataprogrammer:-D

Nå har dere ventet ganske lenge på poenget, ikke sant? Det gode rådet, tipset, lenken?
Nå kommer det:
BookCollector og DVD Profiler.

Nå kan jeg vel egentlig bare avslutte? Kaste inn håndkleet, morgenkåpen, ananasen og tandemsykkelen?
Det hadde vært ganske teit, og jeg vil ikke være ganske teit, så da fortsetter vi!
Alle ombord?


BookCollector (nå versjon 7.1) utgis av et nederlandsk firma ved navn Collectorz.com, og er ett av flere databaseprogrammer som produsenten står bak (bl.a. har de programvare for musikk- tegneserie- og filmsamlinger). I tillegg har de utviklet egne AppStore-applikasjoner for de fleste av programmene sine, som lar brukerne synkronisere samlingen sin med sin iPhone eller iPod touch, og dermed ha hele databasen for hånden under en bytur som ender opp i en bokhandel (*glis*).
For å bygge opp en samling legger man inn hver boks ISBN-nummer (noen ganger må man bygge opp profiler fra bunnen av), og lar programmet søke opp informasjon om den aktuelle utgivelsen. I de fleste tilfeller ender man da opp med omslagsbilde, sideantall, utgivelsesår, forlag, osv., samt genre og emne. Disse kan man selvfølgelig endre etter eget forgodtbefinnende, men det er greit å være konsekvent og rekkevidden av sine handlinger bevisst - det kan fort bli tilløp til kaos, og det er det ingen som liker, ihvertfall ikke så mange, og antageligvis ingen av dere som leser dette, for hvilken kaostilhenger ville vel lest et blogginnlegg om å skape orden?
Så om jeg føler for å fordype meg i naziondskap, kan jeg bla meg frem til temaet moral og etikk - ondskap og supplere med historie, og nyte godt av en boksamling på godt over 600 titler :-)
Collectorz.com har gjennomførte nettsider, er stabile og tilsynelatende svært profesjonelle, og jeg har brukt databaseprogrammet deres i tre år uten problemer, så her er det ingen betenkeligheter med å anbefale:-) Den eneste ulempen er at mange titler automatisk tillegges emner fra f.eks. amazon.com, noe som kan skape litt krøll i ens eget emnesystem, særlig når man bruker den norske språkpakken...
Uansett, programmet koster $49,95 (litt over 300kr etter dagens kurs), og da får man mindre oppdateringer (f.eks. fra 7.1 til 7.2) gratis, mens man kan kjøpe store oppdateringer (7.9 til 8.0) til nedsatt pris (rundt $20), og selvfølgelig velge å avstå fra å oppgradere :-) I tillegg har de en nettversjon (BookCollector Connect) av programmet som jeg aldri har prøvd, og som koster $19.95 (ca 120kr) per år. AppStore-applikasjonen koster 55kr og kan kjøpes gjennom iTunes. De har dessuten en demoordning hvor man kan laste ned en fullversjon av programmet og legge inn tredve titler (var ihvertfall så mange før - nå er det hemmelig :-P), og det er også mulig å få en tredvedagers periode med Connect-utgaven.
Collectorz selger også tre typer strekkodelesere (bøkers EAN-nummer tilsvarer ISBN-13-nummeret), hvor den enkleste, en CueCat, er rimelig nok til å kunne sendes til Norge uten å måtte fortolles, men samlingen bør vel være ganske omfattende for at man ikke skal orke å skrive inn ISBN-sifrene selv? Da virker det mer meningsfullt med den trådløse varianten de selger (da kan man f.eks. stå på en stige og scanne strekkoder), men inkl. moms og fortollingsgebyr kommer den lille tassen opp i en pris på over 1200kr...


DVD Profiler (nå versjon 3.6) utgis av Invelos. Programmet er langt billigere enn MovieCollector fra Collectorz - invelos tar $29,95 (litt under 185kr) for sitt produkt, og jeg tror at det egentlig henvender seg til et litt annet publikum - at det er tiltenkt samlere heller enn oss dødelige. De oppfordrer sterkt til at brukerne deler sine data med omverdenen, men har samtidig et ganske omstendig system for brukerbidrag, så det er ikke verdens mest brukervennlige. Likevel velger jeg å bruke, og anbefale, dette fremfor MovieCollector. DVD Profiler har nemlig hittil vist seg å være sterkere på norsk film og på halvsære titler, som mine to russiske filmer, "Voditel' dlya Very" og "Papa", og det skal de har litt kred. for! I tillegg er det veldig enkelt å legge til kjøpstidspunkt, -pris og -sted, og programmet har et innebygget statistikksystem som lager småstygge diagrammer over samlingens genresammensetning, gjennomsnittspriser, osv.:-)
Akkurat dét behersker også MovieCollector finfint, og ingen av programmene har feilfri eller komplett norsk språkfil, så det er kanskje like greit å anbefale en prøvekjøring av begge? Legg inn dine særeste/eldste filmer og se hva programmet finner:-)


EAN/ISBN

slike strekkoder (ikke EAN) kan man lage her. Litt morsomt, og potensielt nyttig :-P

Dette er to forkortelser jeg nå har brukt i forbindelse med strekkoder, og det krever kanskje litt forklaring?
Når man registrerer en DVD, bok eller CD, er det en stor fordel, om ikke akkurat en nødvendighet, å bruke strekkoden fremfor tittel/forfatter/artist for å søke opp utgivelsen. Grunnen er selvfølgelig at det gis ut utallige utgaver av samme produkt - f.eks. hardcover- og pocket-utgaver av bøker og spesialutgaver av filmer. To utgaver kan gjerne variere i lengde (f.eks. utgis ofte regissørens foretrukne utgave separat med den ordinære), det kan være ulike soner på platen, tekst- og språkvalg kan være forskjellige, og en nyutgivelse kan ha fått en visuell ansiktsløftning i forhold til originalen. Bøker igjen kan ha fått nye kapitler i nye utgaver, og og kan derfor ha ulik lengde og ulikt omslag.
Så, som sagt: bruk strekkoden!
Strekkoder på bøker er i praksis deres ISBN-13-nummer (ISBN er en bokutgivelses unike identifikasjonsnummer, og angir bl.a. utgivelsesland). Koden kan enten leses med en strekkodeleser, eller skrives inn manuelt. EAN er den internasjonale (eg. europeiske) standarden for strekkoder på vanlige produkter, og består av 13 sifre, akkurat som et ISBN-nummer :-)

Andre databaseprogrammer
What You Own, for registrering av bl.a. sølvtøy, steintøy og krystall. Gjør det lett å legge inn verdier og endre antall (f.eks. dersom du har 10 teskjeer i sølv), og legger sammen den totale verdien av verdisakene dine. Programmet er også praktisk dersom du samler på serier av porselen eller sølv: du vet alltid hva du har og hvor mange av hver ting :-) En ulempe er at det er begrenset valutastøtte, så man må ignorere dollartegnet og tenke kroner. Forøvrig er programmet gratis, og det liker vi!

Collection Studio er vel hovesakelig et program for samlere - f.eks. numismatikere og filatelister. Undertegnede oversatte det til norsk for å kunne gi det bort som gave, så om noen bruker det i norsk språkdrakt og irriterer seg over feil eller formuleringer, kan de sende en frustrert tanke til meg:-P
Det flotte med CS, er at det er mulig å sette sammen nye type samlinger og legge inn egne datafelt i disse - programmet er som sagt optimalisert for samlere, og kommer med ferdige maler for frimerker, mynter, medaljer og et par andre ting. Om du, som jeg, samler på noe helt annet, er det altså ingen hindring; lag en ny samlingstype og angi de relevante egenskapene for samleobjektene dine (f.eks. har steinsamlingen min et datafelt for vekt og ett for farge). Helt perfekt dersom du samler på noe som er såpass spesielt at ingen har laget et dedikert program for det!
Programmet koster $35 (cirka 215kr), men kan prøves gratis i 10 dager.

Dagens lille åpenbaring: GoFlex

Jeg har hatt mange åpenbaringer, i motsetning til Johannes, som bare hadde én. En av dem var at "come on, ketchup" skulle tolkes som "come on, catch up", en annen var at "jetlag" ikke var et lag som jetfly fløy gjennom eller over. Jeg har nå fått enda en åpenbaring, og den er, som så mange andre ting, knyttet til Clas Ohlson og min datadilla. Fra Clas har jeg nemlig fått tak i en ekstern harddisk av typen Seagate GoFlex (selges i rødt, blått, sølv og sort i 500GB, og sort i 1TB), samt en nettverksadapter (GoFlex Net) som har plass til to GoFlex-harddisker i tillegg til å en USB-inngang bak!
Harddisken har faktisk en SATA-tilkobling, og når den brukes alene, kobles den til en medfølgende USB-adapter. Har man USB 3.0 på datamaskinen (som undertegnede! :-D), kan man kjøpe en adapter for det også, og da blir det vei i vellinga! Når harddiskene kobles til disken, derimot, dropper man hele USB-adapteren og setter disken rett ned i nettverksadapteren, som igjen kobles til routeren med en nettverkskabel.

Så kommer det morsomme!
For jada, Seagate lager pene disker og smarte løsninger, men det som åpenbarer seg når man går online er mye kulere! For når alle registreringer er gjort unna, kan du gjerne bruke harddisken til ordinær lagring via Windows Utforsker, men, og dette er et viktig men, Seagate har inngått et samarbeid med folkene bak Pogoplug (som er en nettverksharddisk med et webadministrasjonspanel), hvilket altså gjør harddisken til en nettverksharddisk.
Så lenge harddisken er tilkoblet nettet, kan man altså streame filene fra den til datamaskiner hvor som helst (forutsatt at man har brukernavn og passord:-P) OG til iPhone/iPod Touch, Blackberry og Android-telefoner, dersom man laster ned gratisapplikasjoner for det.

Fremdeles ikke morsomt?
Nei vel, da er kanskje dette morsomt, da?
Legg en video eller en sang på harddisken, og se/hør den på iPoden når du har tilgang til nett uten at iPoden er blitt synkronisert med iTunes før du gikk hjemmefra:-D På samme måte kan du legge til nye filer over nettet ved hjelp av en PC, og hente dem opp igjen når du er hjemme igjen uten å måtte sende e-poster, installere programvare eller ta med en minnepinne overalt :-D Dessuten kan filene deles, så om du har en morsomhet liggende, kan du poste den på facebook eller sende den per e-post til en av dine 500 nærmeste venner.

Og om du nå er halvparten så gira som meg, kan du stikke innom Clas imorgen og gå bananas i hyllene - harddiskene koster 899,- (500GB) og 1698,- (1TB), og nettverksadapteren koster 998,-, noe som ikke er så ille, med tanke på at du i praksis får en veldig enkel lettvekter-NAS...! Om du ikke har det store plassbehovet, kan du jo alltids nøye deg med nettverksadapteren og stikke en romslig minnepinne inn i USB-porten.
Alle fine dingsene finner dere her!

Skjønnhetens nådegave?

Vakre mennesker er overalt. På bussen, på plakater, i avisen, på Internett, i familieselskapet og muligens i klesskapet - noen har dem endatil i ekteskapet!

Om de ikke er vakre nok fra naturens side, retusjeres de til hver lille feil er usynlig, slik at de kan blende oss dødelige med sin perfeksjon. Men dette gjelder vel i hovedsak de få som lever av å være vakre - resten av dem lever vanlige liv og får mer eller mindre ubevisst resten av oss med sin overnaturlige skjønnhet. Jeg så faktisk en slik skapning på Ruzyne flyplass utenfor Praha for noen år siden, under en mellomlanding mot Roma - han var rett og slett fascinerende pen! Nå i etterkant husker jeg ikke hvordan han så ut, det var ganske enkelt perfeksjonen heller enn de enkelte trekkene som fascinerte.


Vitenskapen, eller hva man nå skal kalle den, definerer skjønnhet som det symmetriske snittet av befolkningen, hvilket forklarer hvorfor skjønnhetsidealet forandrer seg fra sted til sted og over tid. Så har man selvfølgelig moter, hva som er "riktig" til enhver tid, men er det modellen med moteriktige buskebryn og kinnben så høye at de omtrent når henne til issen som er den vakreste?

Her er beviset: Renate kan ikke tegne pene mennesker.

I tillegg har visst barnlige trekk hos kvinner noe å si for hvor vakker, eller attraktiv, menn vurderer henne som, hvilket kan gi utslag i store øyne, bredt ansikt, myke kinn, osv., fordi det viser at hun er ung og rede til å føde ham mange barn og la hans etterkommere bli like tallrike som stjernene på himmelen. Og som sagt, skal vi alle være symmetriske. Dess mindre symmetriske ansiktene våre er, dess styggere oppfattes vi som.

Men man kan jo jukse, noe mange gjør. Hår farges og stripes, formes og friseres, øyne dryppes for å få pupillene til å virke større eller dekkes med fargede linser for å oppnå en mer attraktiv farge. Sminke og kosmetiske operasjoner korrigerer resten. Hvilken jente vet ikke at lys øyenskygge nærmest neseroten og mørkere ytterst mot tinningene får øynene til å synes mer vidtstilte, at hvit kajal på våtkanten åpner blikket og at riktig valg av øyenskyggefarger får øyenfargen til å gnistre?

Så er selvfølgelig spørsmålet hvorvidt vakker=attraktiv, men la oss la det ligge!
Jeg lurer nemlig på hvordan vakre mennesker har det! Av erfaring vet jeg at folk kan være rimelig ubehagelige på mange nivåer dersom de finner deg frastøtende, men hva gjør de om de finner deg enormt tiltalende? Jeg tror nemlig ikke et eneste menneske er i stand til å ignorere skjønnhet - et virkelig vakkert menneske kan jevnstilles med et fantastisk maleri, et gigantisk monument, en gnistrende edelsten - vi bergtas av den unike skjønnheten, kanhende bare i noen sekunder, men kan ikke siden benekte at vi har blitt påvirket. Men hvordan reagerer vi? Med misunnelse og skepsis, beundring og tjenestevillighet? Og hvordan vi nå enn reagerer, er det en slags stabil kurve? Om Kurt er uspiselig når han møter en skjønnhet, er han skeptisk når han møter et relativt pent menneske, likegyldig når han møter en som er ordinær, og vennlig når han møter en mindre pen?
Og hvordan føles dette for de vakre? Legger de merke til det?


Med mindre de lider av stygg-andunge-komplekset (å vokse seg pen men føle seg stygg), er de vel sin skjønnhet bevisst, og om de f.eks. er lysende intelligente, kreative eller hendige, vil de sannsynligvis møte mye velvilje som kan la dem klatre raskere oppover stiger enn mer ordinært utseende. Hvilket selvfølgelig fører til misunnelse fra andre. Om de har rikelig med integritet, derimot, vil de motsette seg en slik ufortjent belønning, sannsynligvis uten anerkjennelse fra omverdenen. Og la oss nå enes om dette: han som kjemper for å fortjene noe han kunne fått uten å gjøre det skapte grann, er virkelig beundringsverdig - på den ene siden gjør han ikke noe mer enn det alle andre er nødt til å gjøre, men han velger bort den minste motstands vei, og for det fortjener han vel litt kred.?

Per idag er det nok ganske farlig å være pen - det er jo blitt en egen industri! I gode, gamle dager sikret skjønnhet deg i beste fall et godt gifte, gode kamerater og misunnelige naboer, idag kan du vinne verden med et fordelaktig utseende og en usunn besettelse av egen skjønnhet, så hvorfor ikke velge den karriereveien? Forfengelighet er moderne, og ikke det minste skammelig, hvilket antageligvis forklarer hvordan enkelte jenter klarer å presse tyve bilder hvor de poserer etter beste evne inn på bloggens forside - jeg synes det er litt smakløst, gammeldags som jeg er.
Smakløs finner jeg også den tilsynelatende utbredte oppfatningen av at skjønnhet er noe man kan være stolt over, mens mangel derav er noe man skal skamme seg over og skjule. Hvorfor ikke heller gjøre noe verdifullt med livet sitt, og være stolt av dét? Nesen du er født med kan du ikke ta æren for, men det verdifulle bidraget til verdensfreden kan du godte deg over til du velter.

Og om du føler at du ikke er vakker nok, eller bare lurer på hvordan de vakre menneskene har det, kan du jo følge denne instruksjonsvideoen :-)

(og om hensikten med dette blogginnlegget synes noe uklar: Renate liker ikke overdreven forfengelighet og selvforherligelse, men lurer litt på hvordan de vakre har det, og er genuint fascinert av skjønnhet, enten det gjelder klær, bygninger, steiner eller mennesker. Renate er også avsindig trøtt, og kan ikke tegne pene mennesker)