søndag 11. februar 2018

I god randform

Jeg er veldig begeistret for randformer, men som innlegget "Bundt i bøtta" illustrerer, er det ikke alltid det går helt etter planen. Når jeg tenker etter, er det at det går etter planen, mer unntaket enn regelen, og det burde selvfølgelig få meg til å slutte å prøve.

Det er rett og slett litt kinkig med disse formene og oppskriftene, for som regel oppgir ikke den som skriver oppskriften hvor stort volum formen skal ha, eller de gjør det, men kan tilsynelatende ikke regne. Andre ganger er det definitivt jeg som ikke kan regne, men, som vi sier der jeg kommer fra: "wollah, bror, jeg sverger!" - det er ikke alltid min feil.

For et par uker siden skulle jeg bake en sjokoladekake som så veldig delikat ut (etter å ha slått fra meg å bake en helt annen kake på bakgrunn av at jeg synes 900 g kremost og 500 g oreokjeks på en 24 cm kake var litt i meste laget), og etter å ha sammenlignet oppskriften med en kake beregnet for en form av den størrelsen jeg skulle bruke (10 cups) og konkludert med at det burde bli omtrent rett, satte jeg igang prosjektet jeg trodde ville resultere i to batcher med sjokoladekake. Jeg kom ikke lengre enn til det brune sukkeret før jeg innså at jeg bare hadde nok til én kake, men ante håp da jeg fant ut at det var for mye røre til bare én. Det var dog ikke nok til to, så jeg bestemte meg for å bruke de fine miniformene mine. Det jeg ikke visste, men kanskje burde tenkt på, var at denne kaken var veldig luftig, og at den derfor ikke var så velegnet til disse små formene som ikke alltid slipper så lett, så da satt jeg der til slutt med en ganske fin, stor kake, og en bolle full av 36 små vrak.

Og man kaster ikke mat! Men hva gjør man? Jo, man prøver å lage cake pops, et konsept jeg har møtt med omtrent samme skepsis som jeg på et tidspunkt møtte datamaskiner med, mest fordi det virker fjollete, og fordi fremgangsmåtene jeg hadde kommet over, var av typen: "bak en kake. Ødelegg kaken for å få smuler".
Og jeg bare "???"
For meg er det like absurd som å kjøpe et nytt og pent plagg eller møbel, for deretter å behandle det med verktøy eller kjemikalier for å få det til å se gammelt og slitt ut - flott om folk vil bruke klærne sine til de nesten ikke henger sammen eller tar vare på gamle gjenstander som ser skikkelig slitne ut, men i mitt hode er målet å ta så godt vare på ting at de ser nye ut så lenge som mulig. Så det har vært "no cake pops for you" her i huset frem til nå. For cake pops er jo egentlig en form for restemat - man kan smule opp tørre kakerester og blande dem med smørkrem, stikke en pinne i dem og dyppe i sjokolade eller lignende for å få en god og saftig munnfull - som selvfølgelig er bedre enn å kaste maten. Så kanskje det var metoden for meg?
Nå var jo disse kakerestene alt annet enn tørre, så jeg rørte sammen litt smørkrem som jeg blandet med vanilje og en boks kremost, blandet en dæsj med krem oppi smulene og arbeidet den inn, tilsatte litt mer og satt til slutt igjen med en slags deig jeg kunne forme til kuler. Etter en kort tur innom fryseren ble de dyppet i smeltet hvit sjokolade (tilsatt litt delfiafett). Kunne nok med fordel latt sjokoladen temperere seg litt først, men etterpåklokskapen kom litt sent (logisk nok). Da kulene var gått over fra å være våte til å bli klebrige, rullet jeg dem i knuste oreokjeks og la dem i kjøleskapet igjen, og konkluderte med at jeg hadde kreert mine første cake pops. Skjønt, når de ikke er på pinne, er de kanskje ikke "pops", men en form for vanhellig hybrid mellom konfekt og kake? Uansett, de slo godt an, og kan anbefales.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar