Det gode liv

Nøkkelen til tilfredshet, er å ikke kreve for mye, og verdsette det man har. Dette er det naturligvis lett for meg å si, jeg føler meg omtrent slik de fleste i den vestlige verden bør føle seg når de lirer av seg plattheter av typen "happiness is a state of mind" med den sjarmerende grunntanken at det er din egen skyld om du er ulykkelig, og at du derfor, om du har det en smule jævlig, bør ha dårlig samvittighet i tillegg (nær slektning av det kvasifilosofiske oppgulpet "The Secret" - ønsk deg noe og vær positiv, så får du det. Får du det ikke? Din skyld, du har ikke gjort nok). Men i min lille boble (ikke biltypen, jeg kjører ikke bil), skapes lykke i det daglige av små ting. Som det at jeg har oppdaget Tim Minchins cover av "Better be Home Soon" (som jeg hørte før jeg hørte originalen), og at jeg omsider har fått oppdatert betalingsinformasjonen min hos iTunes og nå kan lytte til "Nilla Wafer Top Hat Time" akkurat når jeg vil. Eller at Stein alltid har Stein i skoene. Eller at det er utrolig mye morsomt man kan gjøre med ordet "hval", inkludert å lure på om den bibelske Jonas hadde fest-i-hval mens han liksom var i magen på en spermhval. Eller at det er veldig enkelt å begå en liten spoonerisme og få "hjerte- og lungeredning" til å bli "hjerte- og rumpeledning".

Hjerte- og rumpeledning med eurostøpsel

Disse små dryppene av lykke skaper en jevn tilfredshet med tilværelsen. Det er klart, alt er ikke perfekt hele tiden, man kan være nedstemt, tungsindig og gruble fælt over ting man har liten eller ingen mulighet til å forandre, men om det fortsetter å dryppe, så holder man hodet over vannet (i motsetning til om man faktisk er i ferd med å drukne. Da er drypping et dårlig tegn). Og det er så uendelig mange slike små drypp man kan samle opp. Som te. Te er vidunderlig. Og det faktum at neglene mine har sluttet å knekke på pur f. (som de gjorde i årrekker), og at jeg dermed kan ha lange negler. Og at jeg har venner jeg kan ta en kaffe med eller skravle med på via Facebook/Snapchat. Og at rosiner av mystiske grunner er blitt superbillige på Rema (en reduksjon på 51,5 % på tre uker). Og at det går an å lage sjokolademuffins uten sukker og (i praksis) uten fett. Og at man kan ha rosa striper i håret når man føler for det. Og at man har uleste bøker av Bill Bryson i bokhyllen som man kan glede seg til å lese. Og at man har en sidemann på jobben som spontant bryter ut i sang, primært for å få deg til å stemme i. Kombinert med at man er satt opp med en hukommelse som er ganske så god på sangtekster (inkludert "De nære ting", som jeg synes burde vært pensum i et eller annet fag på et eller annet trinn, og, om nødvendig, bankes inn i smaabørnene. Varsomt, men bestemt. Og ja, jeg har litt rare referanserammer. Eget innlegg om det kommer sikkert snart).

Så for å konkludere: Livet er ikke det verste man har. Og for å sitere Cards Against Humanity:

"Sperm whales: you can't have just one"

(sånn i tilfelle noen lurte)