mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?