lørdag 1. desember 2018

Øyenskyggenes dal

Jeg har gått fullstendig øyenskyggebananas. Vi snakker ren, skjær galskap. Det finnes absolutt ingen unnskyldning, så da får jeg satse på en slags apologi istedenfor.
Jeg har et komplisert forhold til sminke. Jeg synes både menn og kvinner skal få gjøre som de vil, men jeg synes likevel menn med sminke er merkelig. Litt som om noen går med en underbukse som hatt - jeg vil ikke nekte dem det, jeg mener ikke de gjør noe galt, jeg synes bare det er rart. Jeg synes samtidig det er helt feil at det skal forventes at kvinner bruker sminke, og at skjønnhetsstandardene vi måles etter, er uoppnåelige for både skjønnhet og udyr, fordi perfeksjon forutsetter plettfri hud, fyldige lepper, usannsynlig lange øyenvipper og perfekt symmetri. Uten sminke ser vi kvinner visstnok syke, trøtte og blasse ut, med porer og rynker og ujevn hudtone og andre grusomheter som naturligvis må fylles og jevnes ut før vi kan gå ut døra, mens menn åpenbart ikke har noen av disse utfordringene.

Og det er jo ikke bare å sminke seg og så er alt bra, heller. Sminke koster penger og krever kunnskap. Du skal vite hva du gjør, for om du gjør noe feil, vil folk som vet bedre kunne dømme deg for din inkompetanse, og de vil uansett dømme deg om du gjør for mye eller for lite, avhengig av hva de mener er korrekt mengde og type for situasjonen du befinner deg i. Og det tar tid. Tid å påføre og tid å fjerne. Det gjør sikkert at huden eldes raskere, fuktighet fjernes fra huden og tungmetaller, ftalater og parabener gnis inn. For ikke å glemme at det setter visse begrensninger for hva du kan foreta deg, ettersom du ikke ønsker å se ut som en vaskebjørn eller tragisk klovn fordi du har grått, svettet eller spist noe mens du hadde maskara eller rød leppestift på.

Derfor er jeg veldig glad for at det er så masse norske kvinner som går rundt uten sminke til hverdags, eller med så lite at ingen ville sett forskjellen dersom de gikk uten. For det gjør det enklere for andre å si at vet du hva? Jeg har lyst til å se ut som jeg gjør, jeg har ikke noe behov for å gjøre meg til, og jeg er bra nok som jeg er." For det trenger vi mer av.

Renate vs. høy gaffel
Personlig aksepterer jeg at jeg ser ut som jeg gjør - det er ingen entusiasme inne i bildet - jeg blir ikke spesielt glad av å se meg selv i speilet, men jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg risikerer ikke å bli berømmet for min utenomjordiske skjønnhet på vei til jobb, men jeg blir heller ikke jaget av hysteriske landsbybeboere med fakler og høygafler, og det er jo det viktigste, særlig ettersom det antageligvis ville resultert i at jeg kom for sent på jobb. Men ja, jeg aksepterer at jeg ser ut som jeg gjør, og jeg kan fint vise mitt sanne ansikt uten å få nervesammenbrudd, men det betyr ikke at jeg har noe særlig lyst.
For om jeg ikke er syk, har forsovet meg eller har en dag der jeg gir fullstendig beng i alt og alle, vil jeg stå på hodet i sminkeskrinet mitt i 15-30 minutter dersom jeg skal lengre av gårde enn til matbutikken. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det er naturligvis et element av det jeg mener er et ganske sunt nivå av forfengelighet inne i bildet, men den dominerende årsaken er at jeg elsker sminke.

Og når jeg elsker noe, elsker jeg det med minst tusen strålende solers intensitet (nei, jeg har ikke lest boka ennå), noe som jo forklarer hvorfor jeg bor sammen med 1200 bøker (hvorav 7 ulike utgaver av Dracula) og 160 flasker neglelakk. Moderasjon? Nope!
Men kvalitet er viktigere enn kvantitet, og ettersom jeg har pålagt meg selv å holde meg til kosmetikkprodusenter som ikke tester produktene sine på dyr, kan jeg ikke bare slenge innom Vita og raske med meg noe fra L'Oreal. Jeg kan rett og slett ikke impulshandle kosmetikk fra merker jeg ikke har lest meg opp om i forkant, noe som jo passer fint når jeg tross alt hater å gå i butikker og er veldig skeptisk til folk som forsøker å selge meg ting. Og jeg tror lommeboken min har godt av det også, ettersom jeg blir distrahert av alt som glitrer.

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, men om jeg hadde gjort det, ville jeg bannet på at jeg var ei skjære i mitt forrige liv. I virkeligheten er det vel heller snakk om at våre forfedre som ble tiltrukket av glitrende ting var flinke til å oppdage vann som glitret i solskinnet, og dermed ikke tørstet ihjel. Hos meg, et moderne menneske, er dette delt i to: 1) glitter og 2) vannkoker som kan gi meg min daglige te. Jeg vil ikke ha glitter i teen.
Men ja, det er greit at jeg ikke kan kjøpe absolutt alt som har glitter i seg, for da ville jeg ha vært ruinert for lengst. Istedenfor sitter jeg og sikler over sminke fra Anastasia Beverly Hills, Tarte, Urban Decay, Makeup Geek og BareMinerals og er veldig fornøyd med at jeg for lengst har kommet over "øyenskygge skal få frem øyenfargen din, så bruk farge a for brune øyne, b for grønne og c for blå" og frustrasjonen som fulgte når jeg innså at reglene ikke var laget for oss med grå øyne. Det er liksom litt frustrerende å få beskjed om at du ikke finnes, eller i alle fall ikke er relevant. Eller kanskje det handler om at kalde, grå øyne ikke skal fremheves? Ikke vet jeg, men jeg har konkludert med at jeg kan bruke alle fargene.

Det er nok også min forkjærlighet for alt som glitrer som har fått meg til å kjøpe uforholdsmessig mye øyenskygge i det siste, for selv om jeg har vært flink til i stor grad å holde meg til matte, naturlige farger i mange år, banker hjertet mitt for glitter og skimmer og duochrome, og da jeg innså at jeg faktisk kan inkorporere både rødt, rosa, lilla, blått og grønt i øyesminken min uten å se ut som et mareritt fra 80-tallet eller en forvirret dragqueen, åpnet en helt ny verden seg for meg.
Dessuten kastet jeg jo all den gamle, utgåtte sminken jeg hadde lagret i flere år uten å bruke (inkludert en øyenskygge jeg tror jeg overtok av moren min rundt år 2000, og som sannsynligvis var minst 5 år gammel på det tidspunktet), og det er naturligvis viktig å vedlikeholde mengden, så da var jeg pent nødt til å gå bananas på Black Friday.

lørdag 17. november 2018

La livmoren leve

Jeg deltok ikke på noen demonstrasjon idag, og jeg skammer meg litt. Det burde vel i grunnen alle vi som ikke har gyldig fravær gjøre.
Men dette burde ikke være nødvendig. Denne kampen har vært kjempet og vunnet for lengst, og nå har det lille møkkapartiet KrF av en eller annen merkelig grunn fått sette det på dagsorden igjen, bare fordi Høyre er villig til å hore seg ut og ofre kvinners og familiers frihet på maktens alter.

Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente at KrF hadde noe å fare med, fordi Jesuspartiet og ateist-Renate ironisk nok hadde noen felles verdier. Men så ble jeg voksen, og kom frem til at mine noe konservative holdninger faktisk ikke skal diktere hva andre gjør med livene sine. Så klart, man kan legge føringer som forhindrer at røykere forgifter andre på spisesteder, eller begrense tilgangen til alkohol ved å operere med skjenkebevilgninger, vinmonopol og tidsbegrenset ølsalg. Det nekter ikke folk å drikke seg drita eller å ta et glass vin akkurat når de vil, det bare legger visse føringer.
Men dessverre er jo KrF en gjeng med gufne mørkemenn og -kvinner som ikke synes at folk skal få lov til å velge, i alle fall ikke så lenge de velger noe de selv ikke støtter. "Her er det ingen tvang - vil du ikke, så skal du," som det så fint heter.

Nå er det jo i første omgang tvillingaborter og abort av fostre med påviste skader/feil som skal til pers (og kjære Erna som definitivt ikke leser dette: om du horer deg ut til KrF, tror jeg nesten vi får tilbakekalle din rett til å kalle deg kvinne, for fy faen, så usolidarisk er det ikke lov å være. Ikke for et opplyst, utdannet menneske i et relativt sivilisert land som Norge. Jeg er litt usikker på hva du blir om vi tar fra deg kvinnestatusen, men jeg tror det blir noe sånt som slimklyse eller snerkfille), men KrF vil jo helst hele abortkonseptet til livs. Hva som egentlig er motivasjonen - om det er snakk om moralisme og et behov for å kontrollere kvinner, eller om det er snakk om en overbevisning om at livet starter ved befruktningen og deretter er ukrenkelig, vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg om det er en blanding av de to.

Og sannelig, sannelig sier jeg dere: om Ola og Kari Nordmann har lyst til å erstatte det å gå julebukk med å gå horebukk, og bytte sengekamerater hver natt, så er det kanhende et usunt tegn, men det er likevel ikke noe som angår regjeringen eller resten av oss. Driv holdningskampanjer om alle sykdommene man ikke vil ha, om prevensjon og om samtykke, og slutt å legge dere opp i hva andre gjør, så lenge de ikke skader seg selv eller andre. Herlighet, dette er da ikke noe nytt? Og om Kari blir gravid og ikke vil ha ungen, så la henne da for Guds skyld bli kvitt fostret, heller enn å bære frem et uønsket barn. For det er allerede masse uønskede barn her i verden å ta av, og utrolig mange foreldre som aldri burde fått lov til å formere seg fordi de er totalt ubrukelige. Og så kan vi legge til de som ikke er ubrukelige, men som grunnet sin livssituasjon ga barna sine et dårlig utgangspunkt i livet. Vil vi ha flere av dem? (om du har litt tungt for det, er altså svaret på disse spørsmålene: "NEI !!")

Jeg må jo innrømme at jeg synes konseptet tvillingabort er litt merkelig, men så tenker jeg som så:

  1. Det utgjør en økt risiko for det andre barnet. Mor tar ikke valget om å fjerne foster nr. 2 og risikere foster nr. 1 dersom hun ikke mener at hun er ute av stand til å ta vare på flere barn
  2. Jeg sliter med å takle flerlinger når jeg spiller The Sims. Jeg har full forståelse for at ekte foreldre synes det er nok med 1 stk skrikerunge.
Det er dog diskusjonen rundt abort av fostre med kromosomfeil og lignende defekter som virkelig provoserer meg. Dette har vært glimrende belyst av mødre med barn som sliter med det ene eller det andre, og motsvaret fra de nedrige politikerne som forsvarer et forbud, ser i all hovedsak ut til å være en kombinasjon av "vi trenger et samfunn med alle slags mennesker", "alle er like mye verdt" og "hvordan ville du likt å bli abortert?"

Og det er dette jeg vil skrike ut om i sinne i dette innlegget.
For ja, vi trenger et samfunn med alle slags mennesker, men det skal da for pokker ikke gå på bekostning av disse menneskene. Dersom du føder et barn som er vrengt, er det definitivt et anderledes menneske, men det er også et menneske som antageligvis vil få det rimelig kjipt her i livet, ha det vondt og dø tidlig. Skal det barnet ofres på toleransens alter? 
Jeg synes ikke det. Alle vordende foreldre ønsker et barn som har det beste utgangspunktet. Om de finner ut at fosteret, uansett hvor etterlengtet det er, har en kromosomfeil eller en annen defekt som gjør at det etter all sannsynlighet vil få et dårligere liv enn et normalt barn, og derfor velger å stoppe utviklingen før det har blitt et ferdig barn, mener jeg det rt både edelt og uselvisk. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i at foreldre velger å bære frem barn selv om de tror eller vet at noe er feil, men det gjør dem da virkelig ikke til bedre mennesker enn de som velger abort. 

For det er noe feil med deg om du har et annet antall kromosomer enn det store flertall. Eller om du mangler en sans de fleste av oss har. Eller har et bein for lite. Det gjør deg ikke mindre verdt, det reduserer ikke din rett til å ha et godt liv, men om man skal påstå at det ikke er en feil, bruker man ordene sine - ja, nettopp: feil. Noen av oss har feil alle ser med en gang, noen har feil man ikke ser. Noen har feil som kan skjules, andre ikke. Og det er fordømt vanskelig å gi en objektiv vurdering av hvorvidt man er glad for at man har feilen eller ikke, for ingen har jo levd livet sitt uten noe som er medfødt, og da vet man jo heller ikke hvordan man ville vært eller hvordan man ville hatt det dersom man ikke hadde denne feilen. Derfor mener jeg også spørsmålet er meningsløst.

Og selv om alle er like mye verdt (iboende menneskeverd og alt det der), bør vi kunne holde oss for gode til å bruke mennesker med utviklingsforstyrrelser, hjerneskader og andre problemer til Polyanna-lignende gallionsfigurer som vi kan se til når vi trenger litt ekstra motivasjon eller innsikt. Man er ikke mindre verdt eller har dårligere rettigheter til et verdig liv om man ble født med litt mindre håndbagasje, men det er vanskelig nok å være menneske som det er, man trenger ikke masse ekstra utfordinger som sliter ut den det gjelder og hele familien også, om man kan slippe. 

Det er dessuten viktig å huske at det ikke er snakk om å abortere folk som allerede er født. Vi snakker om et foster. Et potensial for liv. Med mindre du er mormon eller har en annen merkelig religiøs overbevisning som strider imot sunn fornuft, vet du at det ikke sitter ferdigproduserte mennesker på en sky og venter på å bli født, og at det å tenke at "hvis ikke oldefaren min hadde satt barn på oldemoren min, så ville ikke jeg vært her jeg er idag" er et sykelig egosentrisk perspektiv, som om hele verdenshistorien handlet om å få alle brikkene i riktig posisjon slik at du kunne bli deg. For om du ikke hadde vært deg, hadde jo noen andre vært eller ikke vært der i ditt sted, og ingen ville noen gang tenkt over at du kunne vært, ettersom du aldri var. Foreldre er programforpliktede til å være glade i barna sine, men om du spør moren til et thalidomidbarn om hun er glad for at hun tok tablettene som gjorde at hun fødte et barn uten armer, fordi barnet hennes har klart seg bra til tross for det dårlige utgangspunktet, er det heller tvilsomt at hun ville sagt ja. Og hadde hun sagt ja, og lirt av seg noe om at hun mente utfordringene lille Ole hadde vokst opp med, hadde gitt henne større innsikt og nye perspektiver, ville jeg nok begynt å lure på hvor lite innsikt hun hadde før lille Ole ble født, og om hun faktisk mener at utbyttet hun sitter igjen med er verdt alt barnet hadde gått igjennom.

Sånn, nå er jeg ferdig med å være sint. Men jeg lover å bli sint igjen dersom Høyre bestemmer seg for å ta et usolidarisk skritt bakover i tid for å tekkes de vemmelige moralistene i KrF. Og la meg få avslutte med dette: Det finnes meg bekjent to eksplisitt kristne partier i Norge - KrF og De kristne. I tillegg har vi FrP, som konstant frir til de samme velgerne. Hva sier det egentlig om kristendommen at tre av de mest intolerante, fordomsfulle og usmakelige politiske partiene i Norge har så sterke bånd til miljøer med en sterk tro på den hellige treenighet? Det tegner ikke akkurat et flatterende bilde av såkalte kristne verdier.

torsdag 8. november 2018

Alkohol

"Такого как Путин полного сил
Такого как Путин чтобы не пил
Такого как Путин чтоб не обижал
Такого как Путин чтоб не убежал" 
Den ganske fantastiske og skremmende catchy russiske propagandasangen "Takogo kak Putin" handler om hva slags mann en russisk kvinne ønsker seg. Og det, det er visstnok en mann som Putin. Jeg føler det sier veldig mye om hva russiske kvinner må ha å stri med på mannefronten. Og refrenget, som gjengitt ovenfor, oppsummerer det ganske greit: "en som Putin som er sterk, som ikke drikker, som ikke vil såre meg eller stikke av". Og dette innlegget, som du nå kanskje tror skal handle om vold i nære relasjoner, Russisk politikk eller noe annet viktig, skal handle om noe så navlebeskuende og irrelevant som mitt forhold til alkohol.

For mens ingen spør hvorfor Jeppe drikker, er det mange som spør Renate hvorfor hun ikke drikker. Og grunnene, de er mange og sammensatte. Og det finnes jo noen godkjente grunner til å ikke drikke. Religiøsitet, for eksempel. Men Renate er ikke religiøs. Graviditet. Men Renate er ikke det minste gravid, selv om noen mener det ser litt sånn ut. Tidligere alkoholisme. Men Renate har aldri drukket. Familiebakgrunn med fyll og fanteri. Men Renate kommer fra en familie med et helt normalt, moderat alkoholkonsum. Og likevel drikker ikke Renate. Jeg tok valget i ung alder - jeg tror det var helt i begynnelsen av tenårene, like før klassekameratene mine begynte å bryte loven ved å drikke. For meg var valget egentlig utrolig enkelt - jeg ville ikke gjøre noe som ikke var lovlig, så jeg ville uansett ikke drikke før jeg var gammel nok, jeg syntes alt jeg hadde vært i nærheten av som var alkoholholdig luktet fullstendig motbydelig, og jeg har aldri vært tilbøyelig til å putte ting i munnen som jeg allerede har erfart at smaker pyton. Derfor drikker jeg heller ikke kaffe. Jeg har prøvd, det smakte vondt, og jeg ser ikke noen grunn til å lære meg å like noe som uansett ikke er sunt for meg.

Mose med ugler i
Og det var enkelt å la være fordi jeg ikke var en del av noe miljø med mye festing. Jeg var vel strengt tatt ikke en del av noe miljø i det hele tatt, og jeg tror aldri det falt noen av de festglade medelevene mine inn å invitere meg med på hyss. Og hadde de gjort det, hadde jeg nok ant ugler i mosen og holdt meg langt unna. Så ja, valget var enkelt. Men det var også et bevisst valg tatt på et etisk grunnlag - jeg mente, og mener, at rus ikke er en god ting. Jeg vil ikke slippe hemningene mine, for det er en grunn til at de er der. Jeg vil ikke sette meg selv i en situasjon der jeg ikke husker hva jeg har gjort eller kan stå for ting jeg har sagt. Dessuten ser jeg på fyll på samme måte som jeg ser på folk som slår knute på gardinene sine eller stemmer FrP - altså med misbilligelse og avsmak. Jeg har absolutt ingen problemer med at folk tar seg et glass vin til maten, nyter en cognac eller drikker noen øl sammen og blir litt brisne, men jeg synes det er vemmelig at folk drikker for å bli fulle, er berusede rundt barn eller generelt demonstrerer en manglende evne til å kontrollere sitt eget alkoholkonsum. Men, voksne folk får passe på seg selv, og så lenge de tar konsekvensene av sin egen dumhet og det ikke går ut over andre, legger jeg meg ikke opp i det. Det angår ikke meg.

Og så skjedde det noe.
Jeg var ute og spiste med en kamerat som tok seg en øl, og han tilbød meg å smake. Og det oppsto i ekspressfart en slags borgerkrig med opptil flere militser i hodet mitt, og jeg brukte flere dager på fredsmeglingen i etterkant. For dette enkle ja og nei-spørsmålet var tydeligvis ikke så enkelt som det burde være.
Folk har spurt meg om jeg vil smake på alkoholholdig drikke før, og det har alltid resultert i et kontant "nei takk", og det moderate drikkepresset jeg har opplevd ved noen anledninger, har vært svært enkelt å motstå, fordi jeg ikke har vært fristet. Men denne gangen var det anderledes, og derfor ble det krig i den demokratiske republikken Renate. For jeg følte meg faktisk fristet. Jeg var nysgjerrig. Jeg satte pris på tilbudet.

Og så kan man naturligvis si at det vel bare var å takke ja, ikke sant? Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan opparbeide seg promille av en slurk øl. Jeg visste at sjansen for at jeg ville like det var omtrent lik 0, og at jeg uansett ikke ville bli noen ravende alkoholiker av å smake. Jeg stolte 100 % på han som kom med tilbudet. Og likevel var det en veldig sterk, indre stemme som ropte "SHAME, SHAME, SHAME".
Det er ikke prestestyre i den demokratiske republikken Renate. KrF er ikke representert, og hadde de stilt til valg, ville de blitt stemt ut av republikken. Men faktum var at jeg skammet meg over å vurdere å takke ja. Det var som om jeg hadde blitt tilbudt å kaste kaffegrut på fremmede, og av en eller annen pervertert grunn følte meg fristet til å gjøre noe jeg visste var galt. Samtidig som jeg jo var fullt klar over at dette ikke var kaffegrutkasting, men noe helt harmløst og helt lovlig, og jeg skammet meg litt over at jeg skammet meg, i tillegg til at jeg ble ganske utmattet av å ha så mange forvirrende tanker på en gang.

Så jeg takket nei, og etter å ha fått bukt med den interne stridigheten og det igjen hadde blitt fred i republikken, forklarte jeg denne fantastiske artsfrenden min at det av og til er litt komplisert å være meg (det visste han fra før av) og at jeg som en del av fredsavtalen jeg hadde inngått med meg selv hadde bestemt at dersom han spurte igjen, skulle jeg takke ja. Det var ikke akkurat de ordene jeg brukte, ettersom hele metaforen med at jeg er en republikk er en dagsfersk oppfinnelse, men det var essensen. Og nå, før helgen, gjorde jeg alvor av løftet da han igjen tilbød meg å smake.

Og det er historien om da Renate 30 år smakte alkohol for første gang, og konkluderte med at det aktuelle ølet smakte som tam, emmen hylleblomstsaft blandet med håndsåpe. Det var en interessant erfaring og opplevelse, men det ga ikke mersmak. Tvert imot ga det ettersmak, og det av den beske typen, men den lot seg heldigvis skylle vekk med litt Solo, og jeg overlevde uten varig men, og egentlig er jeg ganske fornøyd.

fredag 2. november 2018

Greia med vampyrer

Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.

Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!

Grrr
Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.

Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.

søndag 14. oktober 2018

Etterdønninger

Jeg forsøker å finne tilbake til normaliteten etter London-turen, og det har vært litt vanskeligere enn det burde. Onsdag morgen skulle jeg til tannlegen, så kvelden før satt jeg og regnet på fingrene og justerte alarmen på mobilen sånn at jeg skulle ha god tid til å gå til tannlegekontoret, samtidig som jeg skulle opp senere enn normalt, ettersom timen min var 9:15 og jeg normalt drar hjemmefra like over 7. Jeg hadde en ekstremt travel morgen, delvis fordi jeg underveis satte meg ned i salongen og stirret apatisk ut i luften i et ukjent antall minutter, og til slutt halset jeg ut døren i siste sekund. Det er litt slitsomt å gå så fort man bare orker i 15-20 minutter, og da jeg var halvveis opp den siste bakken, sjekket jeg klokka for å se hvor mange minutter jeg hadde på meg. Klokka var 8:12, og jeg innså at jeg var en time for tidlig ute. Utrolig oppgitt sendte jeg en melding til moren min (som heldigvis bor like ved tannlegekontoret OG er en morgenfugl), og søkte tilflukt der mens jeg ventet på at det skulle gå 55 minutter slik at jeg kunne møte opp til riktig tid.

Det var altså onsdag morgen, og etter jobb beviste jeg nok en gang at jeg ikke var helt til stede (jeg vurderer å skylde på at jeg har vært særdeles effektiv på jobb disse tre arbeidsdagene, og at det ikke var mer hjernekapasitet igjen) da jeg bakte sjokoladekake og delte den ferdige kaka feil vei.
Dette er min go-to sjokoladekake (fra Trines matblogg, med noen små justeringer), og jeg gjør det samme hver gang: deler kaka på langs etter å ha veltet den over på fat/kaketinebunn, for så å dele den i to lag, løfte av det øverste, fylle med krem og legge på det øverste. Det er ikke akkurat den enkleste operasjonen ettersom kaka ikke er den fasteste, og når den er såpass stor i tillegg, kan det være vanskelig å løfte, selv med "kakeløfteren". Av og til deler jeg den derfor på tvers først, ettersom det gjør jobben så mye enklere.

Det var dette jeg skulle gjøre denne gangen også, men dessverre ikke det jeg endte opp med å gjøre. Neida, jeg delte den på tvers og la krem mellom delene, for så å kikke litt rart på den da jeg innså at den var halvparten så stor som den skulle være, og dobbelt så høy. Så da måtte jeg skjære av den øverste fjerdedelen og så forsøke å løfte av den neste fjerdedelen slik at jeg kunne fordele sjokoladekremen utover, og resultatet var kakeversjonen av tre små gutter som står oppå hverandre inni en frakk for å komme inn på voksenkino. Den var tydelig fragmentert, men på mystisk vis kunne den passere som hel og komplett inntil man så litt nærmere etter. Og heldigvis smakte den som den skulle (jeg har ikke spist barn før, så jeg kan ikke fortsette sammenligningen), og folk var fornøyde.

Etter jobb den dagen dro jeg på Meny for å kjøpe mat (jeg endte opp med tre halve middager) og fant en ytrefilet av kalv som var satt ned med 40 %. Og jeg velger å fortsette å skylde på London, for jeg klarte ikke å koble at 40 % rabatt kun er relevant om man vet hva 100 % er, og jeg hadde ikke vett til å sjekke etiketten. Det viste seg at 100 % var 599 kr/kg, så jeg fikk meg en overraskelse mens jeg sto i kassa, og har i etterkant tilgitt meg selv det hele fordi fileten gir meg 7 fine søndagsmiddager. Så begynte jeg å lure på hvorfor "folk" er imot kalv. Det er visst fordi de bare er barn, fordi de tas fra moren sin og fordi de får antibiotika og morsmelkerstatning (i alle fall i USA). Jeg er naturligvis for dyrevelferd, og at dyra vi spiser skal leve så godt og naturlig som mulig, men jeg stusset litt over argumentasjonen, for det er vel ikke noe verre at vi spiser barn enn voksne? Og oksene vil jo, med mindre det er kjøttfe, bli slaktet uansett ettersom de ikke produserer melk, og det er vel bedre å ha et kort, trasig liv enn et langt et? Ikke at jeg skal begynne å leve på kalv heretter, men jeg føler at man vel bør fokusere på de virkelig store problemene heller enn å fokusere på et biprodukt av melkeproduksjonen.

Og etter det har det faktisk gått ganske bra. Jeg har ikke gjort noe spesielt dumt, glemt noe viktig eller på andre måter blitt mektig irritert over meg selv. Jeg har riktignok stusset litt over hvorfor jeg plutselig har sett masse videoer om slangehold og hvordan man avliver slanger på den mest humane måten, noe jeg er genuint uinteressert i (med unntak av denne videoen, som jeg elsker). Og til neste gang du, kjære leser, skal avlive en slange: knus hodet. Ikke fryse ned, ikke halshogge. Knuse hodet.

Mulig det også er en etterdønning.

lørdag 13. oktober 2018

Ut på eventyr

Det var en litt rar følelse da jeg i våres var på jobbreise til Sverige og innså at de eneste reisedøgnene mine de siste 4 årene hadde vært tilbragt nettopp der. Jeg, som vokste opp med at man reiste på ferie til utlandet minst en gang i året, hadde brått stoppet. Det er ikke noe jeg savner - jeg er ekstremt hjemmekjær, og når jeg først har fri, har jeg mer behov for å lade opp batteriene enn å oppleve nye ting. Men så fikk jeg en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg: jeg kunne dra til London og være publikum på en innspilling av en podcastepisode med favorittpodcasterne mine (God Awful Movies - anbefales for alle som synes latterliggjøring av religiøse filmer er gøy, og som har høy toleranse for vulgær og småsyk humor fra en gjeng med utrolig sympatiske fyrer). Så da bestilte jeg billett og begynte prosessen med å finne ut når jeg skulle reise, hvem jeg skulle fly med og hvor jeg skulle bo.

Det var egentlig veldig praktisk å omsider reise av gårde, for jeg har spart opp cashpoints hos Norwegian i fire år, og det var ganske frustrerende å ha tilsvarende 1000 kr stående ubrukt hos dem. Og jeg moret meg naturligvis med prosessen. Som at hotellrom kun var for ikke-røykere (det virker jo veldig fordomsfullt, hvis jeg hadde begynt å røyke, men kun gjorde det utendørs, ville jeg fremdeles vært en røyker, ikke sant?) og at Norwegian ba meg bestille overvekt - noe jeg jo har mer enn nok av fra naturens side.

Men oppi alt dette satt en slags frykt - ikke av den lammende typen, bare en slags vag følelse, fordi jeg er redd for å glemme noe. Redd for å strande på en øde ... eh... flyplass, redd for å feilberegne og innse at jeg ikke har noe sted å bo den siste natten. Den følelsen har jeg omtrent hele tiden om alt, og jeg har lært å bruke den til min fordel - jeg har alltid paraply med meg. Jeg skriver lister og planlegger hver gang jeg skal noe som er viktig, og når man er såpass distré som jeg er, er det verdifullt. Så da får jeg heller dobbel, trippel og kvadruppelsjekke avreise- og hjemkomstdatoene.
Og jeg overlater ingenting til tilfeldighetene, i alle fall ikke med vilje. Jeg sjekker gangavstand mellom A og B, forhåndsbestiller buss- og togbilletter og gjør alt jeg kan for å være forberedt, ikke bare på det jeg vet kommer, men også på det uvisse.
Jeg vet naturligvis at man ikke kan forberede seg på alt. Ting kan skje. Men om jeg er godt forberedt på alt som kan planlegges, blir det i det minste færre ukjente i regnestykket, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg fant tjenesten Travefy som lot meg opprette en reiseplan, komplett med koordinater og mulighet for å laste opp billetter og sånt. Det var helt perfekt!

Først fikk jeg det for meg at jeg skulle ta en tur for å se Stonehenge en av dagene i London, men tanken på fire timer i buss sammen med en vilt fremmed tiltalte meg egentlig ikke, og heller ikke tanken på å stå opp grytidlig og bruke godt over halve dagen og mangfoldige hundrelapper fristet heller ikke noe videre. Dermed ble det tre dager i London, og de skulle tilbringes som følger:

  • Lørdag: show og valandering rundt i stoffbutikken MacCulloch & Wallis
  • Søndag: British Museum og Tate Modern
  • Mandag: Victoria & Albert, Harrods (kun på grunn av juletrepynten) og Clas Ohlson.

Og jeg skulle sørge for å få spist både britisk, italiensk og gresk mat mens jeg var der.

Dette var altså planen. Og så var det gjennomføringen.

Lørdag morgen rant og jeg forsov meg ikke. Det var en god start! Jeg hadde imidlertid klart å rote bort hårbørsten min på fredag, og lett frenetisk hele kvelden (teknisk sett halve kvelden - jeg prioriterte selvfølgelig fornuftig og brukte halvannen time på å fikse neglene mine). Det er rimelig godt gjort med tanke på at jeg bruker den hver morgen og legger den på samme sted hver dag, men den har likevel ikke kommet til rette igjen ennå. Så da reiste jeg med en flokefjernerbørste istedenfor og kom meg til Gardermoen. Etter mye venting og tommeltvinning befant jeg meg på flyet - som ble stående i nesten en time fordi det var tåke på Gatwick. Flyturen gikk fint med unntak at jeg presterte å partere hodetelefonene mine og miste en øredobb underveis, og etter å ha gått og gått og gått og gått, fikk jeg omsider kommet meg gjennom passkontrollen og inn i ankomsthallen. Neste utfordring var å komme på toget til London. Jeg hadde kjøpt billetter og lastet dem opp til Travefy, og HELDIGVIS hadde jeg også drept et tre og skrevet ut alt av papirer for å ha en fysisk kopi i tilfelle noe gikk galt. For noe gikk galt, og PDF-leseren bestemte seg spontant for at den ikke likte meg og billettene mine. Så gikk ting ganske greit helt til jeg kom til hotellet og skulle sjekke inn. Jeg ble tatt godt imot, bevares, men de klarte ikke å belaste kortet mitt for oppholdet, men det ble skapt en reservasjon, og to reservasjoner var over kredittgrensen på kortet (som jeg også hadde reiseforsikring gjennom), så vi måtte bruke et annet. Innen jeg hadde fått installert meg på hotellrommet var jeg så sliten og forsinket i forhold til planen at jeg droppet lunsj og handling av stoff, og heller lå rett ut og ventet på at kveldens sosialisering skulle nærme seg.

Showet var kjempemorsomt og sosialiseringen i forkant var koselig. Som en ekstra bonus opplevde jeg for første gang i mitt liv å bli borderline starstruck, spesielt fordi de hadde invitert Michael Marshall fra (bl.a.) the Merseyside Skeptics Society og Skeptics with a K, og det var noe ganske eget ved å komme inn på en restaurant og høre en av favorittstemmene mine, særlig når jeg ikke hadde ventet det. Andy Wilson var også med på selve liveshowet, som ble åpnet med Eli Bosnick som kom ut på scenen utkledd som et av tvillingtårnene (filmen de snakket om handlet om folk som tror at terrorangrepet 11. september var en inside job). Kostymet besto av sølvfolie og hadde en strategisk plassert glippe over baken hans - slik man kan forvente fra ham. Etter masse latter og moro stakk jeg hjem til hotellet og avsluttet kvelden med en knekkebrødsandwich og en kopp te.

Så var det søndag og jeg fikk kose meg med en solid engelsk frokost før jeg dro på British Museum og følte meg håpløs fordi jeg egentlig ikke var så engasjert. Jeg velger å skylde på at kombinasjonen av at jeg var litt sliten etter dagen før, at jeg hadde vært på museet og sett de store tingene før og at det var utrolig folksomt med mye støy gjorde sitt for å redusere gleden ved besøket for meg. Det å entre museet var en utfordring i seg selv - først måtte jeg gjennom en hinderløype av sperringer, så måtte jeg få veska mi undersøkt og så ble jeg sendt til bod nummer 4 for å bli spurt om jeg ville donere penger, noe jeg gjorde fordi det ville blitt veldig kleint å si nei, og fordi, vel, det jo er en god sak. Jeg er dog ingen stor fan av at folk eller institusjoner forsøker å presse folk til å gi dem penger - da synes jeg heller de skal begynne å ta betalt av alle gjester, eller øke prisene på det de selger i gavebutikken.
Da jeg var ferdig med å ta rare bilder gikk jeg av gårde for å finne puben hvor jeg egentlig skulle spist fish & chips dagen før, og oppdaget at de var søndagsstengt. Noe betuttet trasket jeg hjemover igjen og fikk underveis kjøpt meg en hårbørste, en flaske vann og litt ræl jeg fikk lyst på, og konkludert med at det ene kredittkortet mitt plutselig ikke fungerte. På det tidspunktet var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt med flere kort enn jeg trodde jeg trengte! Så fikk jeg spist en helt grei lunsj på Pane Cunzato like ved hotellet før jeg bestemte meg for å droppe Tate Modern og heller gå opp Oxford Street til Selfridges. På vei tilbake spiste jeg en lett middag på The Real Greek, som har veldig god tzatziki og godt brød, og helt ok kylling på spyd.

Mandagen var definitivt den beste dagen - jeg begynte med å ta tuben til South Kensington for å besøke Victoria & Albert Museum, og jeg skulle veldig gjerne tilbragt hele dagen der. Dessverre hadde jeg ikke tid til det på timeplanen min, og etter å ha kost meg i to-tre timer gikk jeg videre til Harrods, hvor jeg kjøpte tre overprisede juletrekuler (500 kr er litt i overkant) og motsto fristelsen til å gå inn på sjokoladekaféen. Så gikk jeg tilbake samme veien som jeg kom, gikk innom Marks & Spencer og kjøpte en boks med fullstendig magisk, kullsyreholdig vann med hylleblomstsmak (jeg har litt lyst til å reise tilbake med tom koffert og fylle den med hylleblomstdrikke) og spiste en god lunsj på Orsini - først veldig god bruschetta og deretter en rimelig hissig penne all'arrabiata og presterte å søle oljete tomatsaus på toppen min. Det er derfor jeg ikke kan ha fine ting.
Så tok jeg tube til Piccadilly Circus og så Body Worlds-utstillingen der de viser frem "plastinerte" menneskelik (og en hest), både uten hud og med indre organer eksponert. Og la oss ikke glemme det meste av et menneskes sentralnervesystem og alle blodårene i hjernen. Det er definitivt noe morbid over det, og en veldig spesiell opplevelse å se en "statue" som en gang var et levende menneske. Så gikk jeg oppover mot Oxford Street og gikk innom MacCulloch & Mason der jeg faktisk ikke kjøpte noe. Istedenfor gikk jeg innom Marks & Spencer og kjøpte litt sukker (hvorfor ikke, liksom?) før jeg dro hjem til hotellet for å avslutte dagen og pakke kofferten.

Det ble med andre ord ingen tur til Clas Ohlson i Ealing, men jeg følte at menneskelik, røykelunger og hjerner var viktigere, tross alt.

Hjemreisen var uten de store begivenhetene - jeg forbannet den nye innpakningen på røykpakker fordi jeg, i et forsøk på å gjøre en vennetjeneste, fant meg selv ansikt til ansikt med en vegg av brungrønne kartonger jeg ikke så forskjell på, og etter å ha smakt den ene teen jeg hadde kjøpt på Gatwick angret jeg bittert på at jeg ikke hadde kjøpt mange, mange pakker av den, men ellers gikk alt veldig bra.

Jeg merker at jeg har vært litt ekstra sliten de siste tre dagene - jeg sto opp altfor tidlig en dag fordi jeg ikke klarte å tenke ordentlig, delte en kake som skulle fylles feil vei og har gjort et og annet annet rart, men jeg er likevel veldig fornøyd med meg selv. For jeg forlot komfortsonen min i tre døgn, og det var akkurat like uproblematisk som det burde være. Og jeg tror ikke det kommer til å gå fire år til før jeg reiser på ferie.

onsdag 22. august 2018

Ikke sint, bare veldig, veldig oppgitt

Denne sommeren skulle jeg fikse ting. Jeg skulle omsider bytte kjøkkenvifte, jeg skulle prøve å gjøre soverommet mer koselig, og mer praktisk, jeg skulle forbedre oppbevaringsløsningene på badet. Jeg skulle gjøre en skikkelig innsats. Kall det leilighetsløftet 2018.
Den første utfordringen kom i form av sommervarmen. Jeg fungerer særdeles dårlig i varmt vær, så både planlegging og utføring gikk sakte i ferien, men jeg fikk da i alle fall bestilt inn forferdelig mange ting fra IKEA, investert i nytt sengetøy og blitt enig med meg selv om at nei, jeg skal ikke begynne å male soverommet. Jeg stilte også meg selv følgende spørsmål:
"Er det en god idé å kjøpe sengetøy til 3000 kr som må vaskes med spesialvaskemiddel, og som må drypptørke?"
Heldigvis kom jeg frem til at svaret var et rungende NEI, og kjøpte pent sengetøy fra Høie istedenfor. Og mens ferien min begynte å gå mot slutten, begynte også omtrent alt å gå til helvete.
Det begynte med PostNord, som dessverre hadde fått i oppdrag å levere pakken med sengetøy. Prosessen kan oppsummeres slik:

  • PostNord synes nærmeste hentested er 3 km unna istedenfor 700 m, så jeg betaler 59 kr for å få pakken til rett sted
  • Etter nesten en uke uten at pakken har beveget seg, etterlyser jeg den via portalen deres, og får til svar at de skal undersøke
  • Senere i uken purrer jeg, og får beskjed om at de ikke vet noe mer
  • Over helgen er korrespondansen borte, og jeg oppretter ny sak
  • Neste dag kommer det varsel i app og per SMS om at pakken er fremme. Appen sier den er på feil utleveringssted, SMS-en sier den er på riktig sted. Så får jeg svar på henvendelsen min med beskjed om at den er på riktig sted, og hvilken hylle den ligger på
  • Utleveringsstedet har aldri fått pakken, og jeg må dra hjem med uforrettet sak, og skriver et oppgitt svar til PostNord. PostNord stenger saken uten å svare
Enden på visa var at avsender måtte sende meg nye varer, og så, etter en måned, fikk jeg brev fra PostNord. De lurte på om jeg hadde fått pakken min, fordi de tydeligvis ikke vet hvor de gjør av noen ting... Oppgitt? Jeg? Neeeeida...

Men jeg er mer oppgitt over IKEA, og her kommer sagaen om dem:
Da jeg bestilte varer, valgte jeg levering den siste fredagen i ferien min. Fredag morgen var jeg klar for å ta imot varene, men ingen sjåfør kom. Da det hadde passert fristen, kontaktet jeg kundeservice på chat, og fikk beskjed om at de hadde sendt meg SMS dagen før om at leveringen var utsatt til torsdag uken etter. Jeg påpekte at a) jeg hadde ikke fått noen SMS og b) det er uholdbart å varsle om en ukes forsinkelse en dag i forveien. Dette var moroa som fulgte:

Fredag 13. juli: Jeg får avklart at pakken ikke kommer som avtalt, men vil bli kjørt ut torsdag mellom 13 og 17. Jeg sier at jeg ikke er hjemme da, og får flyttet leveringen til 17-23. Jeg ber om kompensasjon på bakgrunn av forsinket levering og manglende varsling (og ulempene som fulgte), vedkommende jeg snakker med, avslutter samtalen uten å svare.
I helgen: Blir enig med moren min om å endre tilbake til 13-17 slik at hun kan dra hjem til meg og ta imot varene
Tirsdag: Chatter med IKEA og får avtalt endring av leveringstidspunkt og telefonnummer for varsling, slik at de ringer henne, ikke meg. En times tid senere får jeg SMS om at pakken vil bli levert 17-23. altså det gamle tidspunktet.
Endelig!
Onsdag: Chatter igjen med IKEA for å få bekreftet at leveringstiden faktisk hadde blitt endret. Det hadde den ikke blitt, men person nr 3 jeg snakker med hos dem lover å fikse, og bekrefter at min mors mobilnummer er registrert i tillegg til mitt. Etter et par timer ringer person nr 4 og forteller at det ikke er mulig å endre leveringstid så sent som jeg gjorde, og at pakken min vil komme 17-23. Hun bekrefter også at sjåfør vil ringe moren min først, og meg dersom de ikke får tak i henne. Jeg orker ikke å mase med å få endret tid igjen. På dette tidspunktet vet jeg i alle fall at jeg ikke trenger å dra tidlig fra jobb eller få noen til å passe huset mens jeg er borte. Greit nok, om enn forvirrende.
Torsdag: Telefonen ringer kvart på tre. Det er sjåføren (som ikke har ringt moren min først), han kommer om 40-50 minutter, altså før 15. Det er over 2 timer før avtalt tid.
Søndag 22. juli: Finner frem til IKEAs god skjulte e-postadresse og sender dem en lang e-post om hvordan jeg opplever kundebehandlingen deres, og gjentar forespørselen om kompensasjon i form av fri frakt.
Mandag 6. august: Det har gått 2 uker uten at jeg har fått svar. Jeg prøver meg på facebook, der man kun kan poste på vegg, ikke sende direktemelding, og spør hvor lenge de synes man skal vente. Får et vagt svar neste dag om at de har stor pågang og at jeg vil få svar så raskt som mulig

Og nå kan vi spole frem til idag, 22. august. Det har gått en måned siden jeg sendte e-posten, og de har fremdeles ikke klart å svare meg. Så jeg har purret, og lurer veldig på hva i helvete de driver med.

Og mens jeg har gått rundt og ventet på svar, gikk jeg jo like godt på nesa, før jeg tydeligvis tok knekken på ryggen min, og dermed har jeg ikke fått gjort noe fornuftig med prosjektene mine de siste 2,5 ukene. Alt stoppet liksom helt brått opp, og jeg vurderer å sende en krass e-post til meg selv og klage over at jeg ikke klarer å holde meg på beina. For ikke nok med at det er frustrerende å ikke kunne rydde opp i rotet jeg genererer ved å miste ting på gulvet og ikke klare å plukke dem opp, jeg får jo ikke fullført noen av planene mine! Soverommet har fått bedre skapinnredning, jeg har omsider fått nattbord og nye gardiner, og kommoden har fått gylne detaljer. Hodegavlen er på plass, og det er kjøkkenventilatoren også, men resten er det verre med, og det irriterer meg. Jeg vil ferdigstille Leilighetsløftet 2018 og skrive rapport om gjennomføringen. Det er nok nå.

fredag 17. august 2018

Det er noen muffins her

Jeg har et positivt forhold til muffins og et anstrengt forhold til cupcakes. Jeg har i grunnen også et slags anspent forhold til muffins, når jeg tenker etter, ettersom det er vanskelig å bøye sånne rare, engelske fremmedord, og jeg er helt uenig med ordboka om at det heter muffinsen og muffinser. Cupcakes er en annen historie. Upraktiske, jålete og overdådige småkaker er liksom ikke helt meg. Men muffins er altså noe jeg har sansen for.

muffins med sitron, ferske blåbær og ostekrem,
toppet med kanelsukker
For noen år siden laget jeg en god del muffins, men så sluttet jeg ganske brått, og det er først nå i sommer at entusiasmen har fått en oppsving i forbindelse med at jeg fikk en ny oppskrift fra moren min, og at disse holder seg helt fint på kjøkkenbenken over natten. Kombinert med muffinsbrett fra Clas Ohlson og muffinsformer fra Normal gir den høye, saftige muffins som har slått godt an på jobben. Basisoppskriften er egentlig for en langpannekake med jordbær, men den passer supert med bringebær, blåbær eller sitron, og sikkert de fleste andre smaker også.

Basisoppskriften er:

  • 250 g smør
  • 6 egg
  • 4 dl sukker
  • 6 dl hvetemel
  • 1 ss vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver
Smelt og avkjøl smør, pisk eggedosis, vend smøret og det tørre inn i eggedosisen og fyll muffinsformer 2/3 fulle. Stekes midt i ovnen ved 175 grader i ca 20 minutter. Kan pakkes i plast og oppbevares i romtemperatur over natten. Det gir ca 30 middels store muffins - uten muffinsbrett bør man bruke ganske faste papirformer, helst doble - ellers siger de bare utover.

Originalen gikk ut på å legge bringebær i bunnen av hver form og strø over en blanding av kokos og sukker oppå, og det blir skikkelig godt, men denne varianten er heller ikke dum:

Tilsett revet skall av 1 sitron i eggedosisen. Pisk så sammen 200 g Philadelphia, 1 eggeplomme, 1 ts vaniljeessens og 3/4 dl sukker til en jevn ostekrem og bruk en kakesprøyte til å sprute krem inn i muffinsene før steking. Eller hva med ferske blåbær istedenfor bringebær sammen med sitron og ostekrem, med en blanding av brunt og hvitt sukker og litt kanel som strøssel? Ikke dumt i det hele tatt!

En dag jeg hadde fryktelig dårlig tid og fikk det for meg at jeg skulle lage en dobbel porsjon, rørte jeg frosne blåbær rett inn i røra, mot eget forgodtbefinnende. Jeg visste at det var dumt, men jeg fikk det liksom for meg at det var mer effektivt enn å prøve å skille de frosne bærene (som jeg ikke hadde tid til å tine) og legge dem i formene. Og jeg ville spare meg selv for blåbærflekkede negler. Istedenfor fikk jeg blåbærflekkede, groteske muffins som var så lite pene at jeg vurderte å kaste dem, men så tok jeg heldigvis til fornuft og tok dem med på jobb, der de ble spist opp fordi kollegene mine vet at det er det indre som teller.

lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.

mandag 6. august 2018

Effektiv

Jeg er fryktelig doven i sommervarmen, men egentlig har jeg likevel vært ganske effektiv etter ferien. To av de tre søndagene har jeg sydd meg en ny kjole (litt juks denne gangen, ettersom jeg ikke rakk å legge opp skjørtekanten igår). Forrige lørdag fikset jeg nytt hodegjerde til senga (minus oppheng), og denne lørdagen... ehm... kunne jeg rukket å gjøre noe dersom ikke "jeg sover til jeg blir uthvilt" hadde betydd "oi, har jeg sovet i over 12 timer?" Og ja, jeg burde visst bedre. Igår sto det altså ny kjole for tur, og jeg begynner å føle at jeg har gjort opp for treg oppstart av sommerens sømprosjekter ved å sy tre kjoler på fire uker. Og det er så mye enklere med sømbyste! Jeg slipper å bruke målebånd, liksom. Jeg hater å måle og beregne, mye bedre å bare klippe i vilden sky, ikke sant? Så jeg kjøpte blått linstoff på Stoff & Stil og oppdaget at a) det var en blanding av lin og viskose og b) det støvet som bare pokker, selv etter vask. Halve leiligheten er derfor dekket i et fint lag av kongeblått støv. Kunne vært verre, kunne vært snørrfarget.

Så jeg følte meg effektiv igår, og idag skulle jeg ikke være noe dårligere. Jeg var effektiv om morgenen, kom meg ut døra litt tidligere enn ellers og syntes alt gikk strålende helt til jeg gikk på snørra like ved t-banen, vel vitende om at jeg ikke hadde tid til å stoppe for å inspisere skaden, ettersom jeg da ikke ville rekke banen. Så da vraltet jeg oppover trappene og fikk heldigvis sitteplass. Jeg er dog noe usikker på om jeg egentlig var heldig, for det hadde muligens vært mer behagelig å stå. Men det er en av disse tingene det ikke nytter å dvele ved, for jeg får jo aldri vite om livet mitt ville blitt anderledes om jeg hadde valgt å stå. Så der satt jeg og lurte veldig på hvordan kne og legg så ut. Sist jeg gikk på trynet hadde jeg slått den andre leggen, helt uten å få en skramme, og jeg var derfor veldig fokusert på følgende spørsmål:

  1. Slo jeg meg like hardt nå som sist? Jeg kan ikke bli sykemeldt igjen
  2. Hva feiler det lillehjernen min? Det er snart 30 år siden jeg lærte å gå, jeg burde være ganske flink til det!
  3. Blør jeg? Ja, jeg tror jeg blør, men ikke så mye. Håper jeg har rett, sånn at jeg ikke får blod på skoene mine og ser ustelt ut.
De store spørsmålene, altså. Jeg kom meg på jobb, konkluderte med at jeg nå hadde slått hull på albue og kne og tommel og raspet opp mye av leggen, og at det var vondt. Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det utover å ta et par smertestillende og kjøle ned leggen, og i skrivende stund er jeg svært optimistisk. Min allerede tykke legg har begynt å hovne opp og få fine, blå flekker, så den er tydeligvis også effektiv, men jeg lar meg naturligvis ikke stoppe av en liten skramme, hvem har vel tid til det?
Så etter å ha vært i to matbutikker og stått i kø bak en fyr som tydeligvis ikke vet hvordan man sender en pakke, spiste jeg middag, bakte tre brett med sitronmuffins, sydde den siste sømmen på kjolen og vasket den for å få vekk eventuelle streker fra skredderkrittet. Så kontaktet jeg IKEA på facebook og etterlyste svar på e-posten jeg sendte dem for to uker siden, før jeg omsider lente meg tilbake og berømmet meg selv for å være noe inni granskauen effektiv.

søndag 22. juli 2018

Jeg skrur

Igår kjempet jeg en lang og hard kamp. Det var både blod, svette og ... vel, ingen tårer, men en god del banning. Moren min skulle komme på besøk og hjelpe meg med å få opp den nye ventilatoren, en prosess som i teorien burde være grei skuring - jeg kan lese bruksanvisninger, jeg er ganske sterk, hjernen min fungerer nogenlunde bra når det ikke er for varmt (det var det) og jeg ikke er sliten (det var jeg), og jeg anser meg selv for å være relativt handy. Suksessoppskrift, ikke sant?

Slik så det ut inni verktøyskapet mitt
for tre år siden. Det ser ikke lenger slik
ut, og jeg orker ikke tanken på å
forevige det i sin nåværende form
Moroa begynte da jeg innså to ting. Den første var at jeg ville måtte henge opp ventilatoren høyere enn jeg egentlig ønsket for å dekke den øverste delen av området der idiotene som satte opp den gamle ventilatoren, hadde fjernet tapetet, og når man skal henge opp noe høyt oppe over kjøkkenbenken og er ganske liten, er det ikke noen fordel å m
åtte strekke seg 15 cm lengre enn man ellers hadde trengt. Den andre var at jeg ikke hadde fjernet de siste to skruene fra den gamle ventilatoren, og at sporene var ødelagte. Ingenting bet på, så jeg fant frem min gode venn Dremel, som hjalp meg med samme problem for litt over en uke siden, og freste et spor i hvert skruehode, slik at jeg skulle kunne bruke en flattrekker istedenfor pozidrivetrekkeren skruen var beregnet for. Både arbeidsstillingen og skruens plassering, tett innpå et lite metallbeslag, gjorde dette til en både tidkrevende og enerverende prosess, og det ble ikke noe særlig bedre da jeg, etter å ha fått ut skrue nr. 1, innså at skrue nr. 2 ikke lot seg rikke, og at det eneste jeg oppnådde når jeg forsøkte å skru den ut, var at flattrekkeren min ble skadet. Heldigvis viste Internett råd, og jeg kunne omsider konkludere med at ja, skruen rikket på seg dersom jeg grep rundt den med en kombinasjonstang og roterte den. Det krevde bare like mye håndkraft som en hjulvinde når du skal løsne en hjulbolt som sitter ekstra hardt, og du vet at du er nødt til å få det til fordi du hverken har tilgang til momentstav, elektrisk muttertrekker eller en større og sterkere person. Så da begge skruene omsider var ute, var jeg egentlig sliten nok i massevis. Og jeg hadde altså egentlig ikke begynt engang.

Prosessen med å henge opp ventilatoren var egentlig ikke så skrekkelig komplisert: teip fast en mal til veggen og sørg for at den henger i rett høyde og er i vater, bor fire hull, skru inn to skruer i de øverste hullene, hekt ventilatoren på dem, skru til, og skru deretter inn de to nedre skruene gjennom ventilatorskroget. Dette hadde vært betydelig enklere dersom:

  1. borhammeren hadde klart å lage hull uten at jeg måtte bruke min høyverdige vekt for å hjelpe den (kjøkkenveggen min er veggen fra helvete)
  2. de øverste skruene hadde gått helt inn i hullene som var mer enn dype nok, istedenfor å stoppe opp ca 8 mm og nekte å rikke seg, og attpåtil true med å selvdestruere hodene sine dersom noen forsøkte å skru dem ut eller inn
  3. de nederste skruehullene hadde vært plassert litt lengre unna veggene i skroget, slik at det hadde vært mulig å skru fast moroa uten å ha en vinkeltrekker. Jeg har en vinkeltrekker, men det det jo ikke alle som har...
  4. Har du ikke en sånn? Det har Clas Ohlson,
    og du kan sannsynligvis få lov til å kjøpe den.
    Spør etter 40-8911
    (bilde stjålet fra Clas)
  5. hele ventilatoren ikke hadde vært dekket med en beskyttelsesfolie som satt helt latterlig godt fast, som satt under nagler og belysningspaneler og inni sammenføyninger slik at det var omtrent umulig å få tak i en liten flik, og det nesten uansett ble sittende igjen små biter her og der. Kjære IKEA: det skal være morsomt å fjerne beskyttelsesfolie! 
Men til slutt hang selve ventilatoren oppe, og da begynte det jeg trodde skulle være den enkle jobben. Det var det i grunnen også, men den var bare enda mer frustrerende for mine 160 cm. Dette trinnet gikk ut på å plassere enda en mal, bore fire hull og skru inn to beslag, det ene med en slags T-formet plasthette på. Neste trinn var å kappe til aluminiumsrøret , stikke det oppunder plasthetten og feste det rundt stussen fra selve ventilatoren med en slangeklemme. Jeg fulgte anvisningene for måling, og stusset litt over at jeg hadde to baufiler i skapet. Men slangen (fra IKEA - den modellen de anbefaler til denne ventilatoren) er ikke fleksibel, og kan dermed ikke settes inn mellom to stusser som allerede sitter fast, så da måtte plasthetten ned. Så begynte prosessen med å få enden av slangen inn i hetten, en prosess som hadde vært mye enklere om ikke begge hadde hatt nøyaktig samme diameter. Det var som å prøve å skjøte to sugerør, bare at de var 15 cm i diameter, uhåndterlige og laget av hardplast og metall. Til slutt fikk jeg det sånn nogenlunde til, og fikk koblet opp delene. Jeg hadde nå en komplett vifte, og det var bare metalldekselet som manglet, også det kledd i verdens mest frustrerende beskyttelsesfolie. Jeg tok på meg hansker for å unngå å sette flekker på stålet, men måtte kaste begge og gi blanke i fingermerkene mens jeg forsøkte å skru på plass faenskapen. 

Når du skal skru inn en skrue gjennom to lag metall, er det fint om skruen er maskingjenget og det indre skruehullet har gjenger, slik at det faktisk er mulig å skru ordentlig til. IKEA satset istedenfor på en bitteliten metallskrue og et indre beslag som var lite mottagelig for gjengene - mulig skruen er selvborende, men ingen hadde fortalt beslaget noe om at det skulle gi etter, så det ble omtrent et dusin "yes, der satt den fast" etterfulgt av "faen!" når skruen spratt ut etter 20 sekunder før de satt sånn nogenlunde. Eller kanskje ikke. Kanskje de bare ble slitne av all sprettingen, og fyker til alle kanter så snart de har hvilt ut.

Moroa tok over 4 timer, og var ikke spesielt morsom. Og det er litt frustrerende for en person som elsker å skru sammen IKEA-møbler. Kombinasjonen av varmt og fuktig vær, sliten Renate, en lite samarbeidsvillig vegg, vonde arbeidsstillinger og en platetopp rett under som begynte å pipe hvert andre minutt fordi den følte på seg at noen kanskje ville lage mat på den, var en lettere eksplosiv blanding og likevel eksploderte jeg ikke. Jeg ramlet ikke engang ned fra gardintrappa og slo meg fordervet, det verste jeg fikk til, var å skjære meg på det IKEA ville kalt et "dekorativt rør til ventilator", og det var ikke engang vondt - jeg ble bare litt skuffet da jeg så blodflekkene på metallet og innså at det var ventilatoren som hadde fått meg til å blø, ikke motsatt. 

Men resultatet ble bra, bevares. Det er en pen ventilator, den passer inn på kjøkkenet og den er så høyt oppe at også høye mennesker kan lage mat på kjøkkenet mitt uten å skalle i den. Den er i fuckings vater. Nå mangler jeg bare en plate som kan dekke den tapetløse flekken, så blir det faktisk bra (igjen) der inne.

Og jeg føler egentlig at jeg har vært flink. I motsetning til idiotene som satte opp den forrige ventilatoren, har jeg faktisk klart å montere den riktig. Det ligger ikke løse beslag og slenger inne i dekselet, liksom. Det er en kanal inni der, med korrekt monterte utløp. Og jeg har kjøpt ekstra filtre, fordi IKEA, som kun selger sine egne ventilatorer, og dermed antageligvis har ganske god kontroll over utformingen, velger å  ha ørten forskjellige kullfiltre, og ikke er så interesserte i å beholde dem i sortimentet sitt i flere år etter at selve ventilatoren gikk ut. Så om jeg er flink og vasker  filteret hver tredje måned, kan ventilatoren leve i mellom 6 og 9 år. Da vil filteret garantert være utgått, og jeg vil måtte bytte ventilator dersom jeg fremdeles bor her. 

Jeg gruer meg allerede.

mandag 16. juli 2018

Motstandskake

Da jeg skulle sove natt til søndag, fant hjernen min ut at den mye heller ville tenke på baking, så da gjorde den det. Jeg har bare tre ting på tapetet for den siste dagen i ferien: sy de siste sømmene på kjolen min, lakkere neglene og bake kake. Det skulle bli ostekake. Jeg hadde omsider bestemt meg for den enkle varianten med ostekrem med ananas i og kiwi på toppen, og det hjernen min gjorde meg oppmerksom på, var at jeg ikke hadde husket å kjøpe kiwi. Med tanke på at jeg har tre søndagsåpne butikker innen gangavstand, burde ikke det være noe problem, men jeg visste egentlig allerede da at jeg ikke kom til å ha lyst til å gå ut. Er man innespeider så er man innespeider. Og da var spørsmålet: skal jeg kjøpe et par kiwier på vei til jobb imorgen og fullføre arbeidet der, eller skal jeg finne en annen form for topping/pynt? I fryseren hadde jeg smoothieblanding bestående av ananas, mango og banan, så jeg bestemte meg for å lage en puré av den, blande med gelatin og toppe kremen med et gelélokk. For å unngå å dumme meg ut med blandingsforhold og sånt (jeg har tidligere erfart at betydelig mer gelatin må til enn det pakken sa måtte til), googlet jeg hvordan man lager gelé av fersk frukt. Google fortalte meg at man ikke kan lage gelé av ananas og mango fordi de inneholder proteinoppløsende enzymer - jeg visste at ananas inneholdt bromelain, men hadde ikke tenkt på at det betydde at den ville løse opp gelatin. Men, sa Internett, du kan pasteurisere saft/mos fra disse fruktene, da går det fint. Så da laget jeg puré, varmet opp til noenogsytti grader og kjølte raskt ned i isbad før jeg laget kjeksbunnen. Og da oppdaget jeg at jeg hadde for lite gelatin. Jeg, som av en eller annen grunn alltid har minst et par pakker gelatin liggende fordi jeg kjøper ny uten å tenke over at jeg kanskje har i kjøkkenskuffen, hadde bare 4  ark. Er det den dagen idag, spurte jeg meg selv. Og det var det. Etterhvert fant jeg ut at jeg fikk prøve meg frem med å varme opp puréen igjen og tilsette sitrongelépulver i tillegg til vanlig gelatin - puréen smakte uansett litt tamt, så ekstra syrlighet gjorde ikke noe, og det ville passe fint med ananasen og geléen i ostekremen, som jeg jo måtte begynne på også. Så da la jeg gelélokket på is og fant frem fløte og kremost.

Og det var på det tidspunktet at jeg virkelig begynte å lure på om verden hatet meg. Jeg hadde kjøpt ett beger, og hadde et til i kjøleskapet som var åpnet, men som ut fra vekten å dømme inneholdt mer enn nok, og det var lenge til utløpsdatoen. Men da jeg tok av lokket (noe jeg ikke hadde vært smart nok til å gjøre da jeg sjekket om det kremost i kjøleskapet), og stirret rett på en stor klump med grønnsvart mugg, innså jeg at jeg hadde fått meg et nytt problem. I tillegg var jeg midtveis i middagen, så jeg kunne ikke gå på butikken, og jeg hadde egentlig ikke tid til forsinkelsen en butikktur ville medføre heller, ettersom geléen som skulle blandes inn, ikke måtte bli for stiv, og ostekremen måtte rekke å stivne før jeg kunne gjøre noe som helst med gelélokket.

Og i slike situasjoner, når alt tydeligvis skal gå lukt åt skogen, er det ekstra godt å ha en hjelpsom mor i nærheten som, når du ringer og sier "mamma, hjelp meg," gjør nettopp det.

Så da fikk jeg levert både kiwi, kremost og gelatin på døra, og kunne fortsette arbeidet. Ostekremen ble bra og stivnet som den skulle, men gelélokket, som jeg både hadde tilsatt sitrongelé og gelatin i, i tillegg til litt sitronessens, var jeg mer bekymret for. Ettersom klokken nærmet seg sengetid, ga jeg til slutt opp og tenkte at nå fikk det briste eller bære, og da valgte målebegeret mitt å gjøre det førstnevnte, og håndtaket brakk tvert av.

Jeg ryddet unna, fikk kakene i kjøleskapet og gikk til sengs, sto opp igjen (det var riktignok 7 timer senere, men det føltes mer som 30 minutter) og tok kakene ut av kjøleskapet. Pirket forsiktig borti det jeg, full av ungdommelig overmot hadde referert til som et gelélokk kvelden før, og innså at det i praksis var et lag med saus oppå en ostekake, og at denne sausen ville renne av så snart jeg fjernet kakeformene. Tusen takk, tenkte jeg, det var AKKURAT det jeg ønsket meg tidlig en mandag morgen. Så da var det bare å finne frem en spiseskje og en bolle og fjerne så godt som all puréen. Det tok en god del tid - tid jeg ikke hadde, og så kastet Evita opp under sofaen, og jeg begynte å lure på om det var greit å gå og legge seg igjen, og prøve å stå opp på tirsdag istedenfor.

Men heldigvis, det ble kake. Det ble veldig lite samarbeidsvillig kake, og enten hadde jeg ikke lykkes i å pasteurisere mangoen og ananasen, eller så dummet jeg meg ut på en annen måte. Men ja, det ble kake, og det var det viktigste.

fredag 13. juli 2018

Litt i overkant

Jeg er ikke overtroisk. Jeg er ikke redd for svarte katter. Jeg tråkker på sprekker i asfalten og slår opp paraplyer innendørs uten å tenke over det. Om jeg knuste et speil ville jeg vært bekymret for glasskår, ikke for 7 års ulykke. Og jeg er ikke redd for fredag den 13. Selvfølgelig. Og da er det litt irriterende når alt går lukt åt skogen akkurat den dagen. Fordi jeg tenker at noen sikkert kommer til å tolke dagens hendelser som et bevis på at denne dagen er forbannet.

Så la meg understreke at det ikke er dagen idag som er forbannet. Det er Renate som er forbannet.
La meg begynne med begynnelsen: jeg skulle bruke sommerferien min godt i år. Jeg skulle få ordnet en hel del, særlig ting jeg hadde utsatt eller lenge tenkt at "oi, det må jeg fikse når jeg har tid". Jeg skulle kjøpe nytt sengetøy, finne bedre løsninger (og dermed mer lagringsplass) i garderobeskapene, omsider få fylt skapene på badet med bokser og dermed få system i den absolutte galskapen som herjer der (mer om dette her), få på plass et nattbord på soverommet og, og nå kommer vi til det viktigste: bytte ut kjøkkenventilatoren.

Kjøkkenventilatoren min og jeg er nemlig ikke spesielt gode venner. Den er, i likheten med resten av kjøkkeninnredningen, noe IKEA har laget, og innen jeg hadde fått tak i bruksanvisninger og sånt fra IKEA, var det utskiftbare kullfilteret utgått for lengst, og jeg fant derfor allerede ifjor ut at jeg måtte bytte ut hele moroa. Det er kun tillatt med sirkulasjonsvifte i borettslaget mitt, så da jeg helt i begynnelsen av ferien bestemte meg for å sett igang med operasjon bytt vifte, klatret jeg opp på gardintrappa for å ta monteringen. Da oppdaget jeg at de som hadde leiligheten før meg, ikke hadde montert den riktig - istedenfor å bruke en ventilasjonskanal eller noe av det andre tilbehøret som monteringsanvisningen henviser til, hadde de bare satt det nedre metalldekselet som skulle vært rundt røret oppå selve ventilatoren, og latt som ingenting. Jeg ble ikke sint. Ikke skuffet engang, jeg bare himlet veldig hardt med øynene, fordi dette egentlig var ganske typisk for de jeg kjøpte leiligheten av. Da jeg overtok leiligheten, var det overraskende mye rart å ta tak i, med tanke på at de hadde bodd der i to år og totalrenovert den i denne perioden. For eksempel:

  • Uttaket for TV/nett var tatt vekk, og de hadde trukket kabel til en annen vegg, og satt opp en kontakt uten utgang for nett (F-kontakt). Dette er ikke noe man skal gjøre selv. Da montøren fra Canal Digital kom for å fikse det, påpekte han at uttaket de hadde satt opp, ikke fungerte, og at de hadde kappet ledningen slik at han var nær ved ikke å få skjøtet på den. Tusen takk!
  • PR-kabler i taket var skjøtet med elektrikerteip og ledninger til lavvoltsbelysning manglet flekkvis isolasjon
  • De la igjen en tom tube hårfjerningskrem og sigarettsneiper på skapet på badet
Så med dette i bakhodet, var jeg egentlig ikke så overrasket. Jeg ble også bare mildt oppgitt da jeg innså at de (eller eier før dem igjen) hadde vært overivrige da de malte radiatorene, og like godt hadde dekket både lufteskrue og ventil med et tykt lag radiatormaling. Jeg hadde rett og slett akseptert at disse menneskene kanskje ikke burde ha som hobby å pusse opp leiligheter.

Så da gikk jeg til verks og bestilte ny ventilator, nytt nattbord, ekstremt mange bokser og esker og en del annet småplukk fra IKEA, og valgte tidligste leveringsalternativ, som var idag mellom 9 og 13.
Og vi kommer naturligvis tilbake til dette.
For før jeg hadde kommet så langt, hadde jeg bestilt sengetøy, og det ble levert med PostNord. Tjenesten avsender brukte, resulterte i at pakken min havnet på en terminal istedenfor på matbutikken, og ettersom jeg var lite lysten på å bruke en time på å hente et par sengesett, betalte jeg (etter å ha vært i dialog med avsender om at de kanskje burde gå over til en tjeneste med valgfritt utleveringssted) 59 kr for at de skulle sende den til rett sted. Det viser seg dog at dette antageligvis var en trylleavgift, for det ser nå ut til at pakken min ble borte på terminalen etter dette, og sengetøyet jeg hadde planer om å kunne re opp med for over en uke siden, er søkk vekk. Dette var for meg dagens første irritasjonsmoment, ettersom PostNord fremdeles ikke visste hvor pakken min var. Men det var ingenting i forhold til det som fulgte:

Sjåføren som skulle komme med moroa fra IKEA skulle ringe en halvtime før, så jeg sto tidlig opp, ryddet unna sånn at det skulle være enkelt å komme inn med tralle og satte meg ned og ventet i spenning. Underveis kom DHL innom med en pakke med neglelakk, fordi hvorfor ikke få sånne produkter sendt med ekspresslevering fra Taiwan? Så ble klokka 11, og jeg fant ut at ettersom lediggang visstnok er roten til alt ondt, og jeg føler at jeg er akkurat passe ond som det er, bestemte jeg meg for å demontere den gamle ventilatoren. Det var enklere sagt enn gjort, ettersom gjøken som hadde skrudd den opp, hadde ødelagt den ene skruen. Den hadde nok opprinnelig Phillips-hode (som de øvrige tre skruene), men det så mer ut som resultatet av en paring mellom Phillips og Torx, og ingenting bet på den. Det ga meg en god grunn til å finne frem vernebriller og Dremel, og etter en stund hadde jeg laget et spor i skruen som gjorde det mulig å skru den ut med en vanlig flattrekker. Det var egentlig dagens høydepunkt. Det og å stille opp de nye neglelakkene mine på rekke og nyte at fargene harmoniserte så godt med hverandre. "Men vent litt," tenker du kanskje nå, "bør du ikke være mer glad for endelig å få opp en ny kjøkkenventilator?" Og ja, det burde jeg. Men la oss ikke foregripe begivenhetene. 

Vi befinner oss nå på kjøkkenet og klokka er noe sånt som halv ett. Jeg har for alvor begynt å lure på hvorfor sjåføren ikke ringer, og ventilatoren henger bare fast i to "kroker". Jeg løfter den opp og av krokene og setter den ned på søppelsekken jeg har lagt på gulvet, og stirrer målløs på veggen min. Forresten, nå er jeg ikke helt sikker på om jeg gjengir sannheten korrekt. Det er fullt mulig at jeg ikke var målløs, men istedenfor sa "men hva i svarte helvete?", eller kanskje "hva faen er det de har drevet med?" eller noe litt mer fargerikt. Jeg tør påstå at jeg har et ganske fargerikt språk, men jeg har et noe begrenset aktivt ordforråd når det gjelder kraftuttrykk. For hva fikk jeg se da ventilatoren var tatt ned? Istedenfor å male et bilde, deler jeg heller et bilde av hvordan ventilatoren min så ut. Den dekket en god del av veggen, og var altså festet med to "knagger" og fire skruer, og den var skrudd fast i en vegg kledd i en form for våtromstapet som dekker hele veggen frem til kjøleskapet, og området mellom overskap og kjøkkenbenk på veggen ved siden av. En nøytral, grå tapet med diskret mønster.
Og da jeg fjernet ventilatoren, oppdaget jeg det nyeste eksempelet på "hva faen er det de forrige eierne drev med, egentlig?". De hadde nemlig, skåret vekk en del av tapetet før de hang opp ventilatoren over den. Som om de ville ha et minne for ettertiden eller noe.

Jeg kaller dette bildet:
"What the actual fuck?"
Så da sto jeg der, da, relativt målløs og vurderte å stemme i sangen "Where do we go from here?" fra Buffy-musikalepisoden "Once More With Feeling". For hva nå? Jeg kunne ikke bytte den smale, diskrete ventilatoren jeg ventet på i en type som ville dekke tapethullet, for modellen var utgått, og med tre kokesoner plassert på rekke, trenger jeg en bred ventilator, så utvalget er ikke det største. Det er naturligvis mulig å forsøke å finne samme tapet, skjære til hullet slik at det blir større og lappe det med en bit tapet, men jeg tror alle innerst inne er enige om at det er en dårlig plan. Heldigvis kom jeg på at det finnes plater man kan ha bak platetoppen og tenkte at jeg kanskje kunne bruke masse penger jeg absolutt ikke hadde tenkt å bruke på å kjøpe en stor veggplate i opakt glass som kunne dekke det ventilatoren ikke ville dekke. Og mens jeg tenkte på dette, så jeg at klokka hadde passert 13 og fant ut at det kanskje var på tide å spørre IKEA om bilen var forsinket. 

Så full av ungdommelig overmot logget jeg på IKEAs chat i den tro at jeg ville få beskjeden: "beklager, sjåføren ble litt forsinket hos forrige kunde, men han er på vei til deg nå". Men det var ikke den beskjeden jeg fikk.
Dette skulle vært moren min og meg idag.
Istedenfor fikk jeg beskjeden: "Vi sendte deg en SMS igår om at leveringen var utsatt til neste torsdag". Mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å fly i flint (jeg tør påstå at jeg er ganske god til å kontrollere/undertrykke følelsene mine, men nå syntes jeg at jeg hadde fått mer enn nok motstand for en dag), forklarte jeg han jeg snakket med at nei, jeg hadde ikke fått noen melding, og at det uansett var uholdbart å varsle om at en hjemlevering som var bestilt 4. juli med levering 13. juli som en forsinkelse på seks dager dagen før avtalt levering. For ikke å snakke om at jeg hadde booket monteringshjelp fra moren min og lagt opp de siste dagene i ferien for å ordne dette. Og ventilator hadde jeg heller ikke lenger. Jeg fikk et generisk "jeg beklager", og det var det. 


Så dette var dagen min. 
Jeg har ikke nattbord, nytt sengetøy eller kjøkkenventilator, men jeg har et stort, asymmetrisk hull i tapetet midt på kjøkkenveggen og en uforutsett utgift i vente. Det var ikke det jeg forventet og definitivt ikke det jeg ønsket meg, men samtidig kan jeg vel egentlig ikke si at jeg ikke fikk noe ut av dagen?



tirsdag 3. juli 2018

Veldig mye om veldig lite

Jeg nyter å ha ferie. Jeg ligger riktignok flere dager på etterskudd når det gjelder planene om å gjøre alt jeg ikke har fått gjort på en god stund, uten helt å forstå hvor tiden ble av. Antageligvis brukte jeg dem på å sove. Jeg er ikke sikker på hvordan min naturlige døgnrytme er lenger, for hjernen min har akseptert at det er lunsjtid rundt 12, middagstid rundt 17 og at man kan ta det veldig rolig fra 18, og det fungerer ikke helt når jeg står opp kl 11 og ikke gjør noe fornuftig før bortimot 13. Det blir lite dag igjen, for å si det sånn.

Men jeg gjør mye spennende, altså. Igår begynte jeg dagen med å lage frokost, og klarte å skjære meg til blods på brødkniven, for så å skave av litt tommel med ostehøvelen. Etter et par timers apati dro jeg frem støvsugeren og skulle bytte pose, bare for å oppdage at jeg hadde kjøpt feil modell. Med tanke på at jeg nesten daglig hjelper kunder med å finne rett støvsugerpose, er dette ganske flaut. Så var det bare å putte den allerede fulle posen tilbake i støvsugeren og håpe på det beste, og jeg fikk faktisk støvsugd nesten hele leiligheten, så hurra for meg. Til slutt kom jeg meg faktisk i butikken for å kjøpe gjær også, slik at jeg, da klokken nærmet seg 21, kunne sette gjærdeig. Og vet dere hva? Det ble en fabelaktig gjærdeig. En av de beste. Den var så fin at jeg hadde lyst til å synge ut fra hustakene om den. Jeg skulle ønske at det ble skrevet viser om den, at historien om denne gjærdeigen ble fortalt rundt leirbålene i Nangijala. Så bra var den. Så kjevlet jeg inn smør, laget roseboller og satte dem i smurte muffinsbrett. Det var storartet. Det som ikke var fullt så storartet, var at jeg underveis begynte å lage tzatziki. Jeg er ikke så dum at jeg går fra hvitløk til gjærdeig (litt har man jo lært av Semmelweiz), men jeg tilstrekkelig dum til å prøve meg på slik multitasking. Det gikk faktisk overraskende bra, om man ser bort fra at klokken ble bortimot 2 før jeg kom meg i seng, noe som ikke var helt optimalt med tanke på at jeg ikke kunne sove kjempelenge nå idag.

Litt før 8 drømte jeg at alarmen hadde gått, så jeg kjempet en lang og hard kamp mot søvnen før jeg satte meg opp, lurte på hvilket århundre jeg var i, og innså at alarmen ikke skulle gå før om en time. Da var det imidlertid allerede varmt og ekkelt, så jeg konkluderte med at det var bedre å stå opp og få litt mer ut av dagen, for så å bruke de neste 3 timene på å komme over en sjarmerende kombinasjon av utmattelse og hodepine.
Jeg har rundet Instagram

Og kjære leser, du og jeg er sikkert enige om at den beste måten å kvikne til på om morgenen er å få litt vann i ansiktet, sette seg ned med en avis eller noe og spise en god frokost. Eller noe sånt. Jeg hadde ikke en sånn morgen. Etter å ha veltet meg selv over i stående posisjon, bearbeidet jeg meg ut på stua, ettersom jeg skulle ta ut brettene med roseboller og sette dem til temperering. Det var rimelig varmt i rommet, og jeg forsto snart at det skyldtes at Renate fra lørdag ikke hadde trukket ned plisségardinene etter å ha vasket vinduene, fordi det var så hyggelig å se ut. Tirsdags-Renate visste jo at grunnen til at plisségardinene er nede hele sommeren, er at det blir veldig varmt uten. Det er vel ikke noe problem, tenker kanskje du? Det er jo bare å ta dem ned. Hehe, jeg må le. Jeg har veldig fine, skrekkelig dyre plisségardiner. Eller, det kan hende de er helt normalt priset, alt jeg vet, var at det er få ting som er mindre tilfredsstillende enn å bruke noe du føler er en stor sum penger på noe skrekkelig kjedelig. Det er som å være barn og få en 20-kroning og tvinges til å kjøpe purre for hele pengen.

Uansett, mine fine, dyre plisségardiner er "designet med tanke på sikkerhet", og har "sikkerhetsfunksjoner som minimerer risikoen for barn". Det er litt som et prevensjonsmiddel, med andre ord, og i likhet med de fleste andre ting som er oppsatt med barnesikring, gir de meg en del utfordringer i hverdagen. Nå skal jeg ikke være unødvendig hard mot meg selv - det er definitivt noe med mekanismen som ikke er 100 %, for av de tre plisségardinene er den ene helt fin, den andre oppfører seg omtrent 30 % av tiden mens den siste (og største) kan ta seg en bolle.

Så der sto jeg, etterhvert på en trappestige fordi gardinen var på vei ut av kassetten sin, i stekende sol og følte meg lettere døende. Til slutt ga jeg opp, og etter en tur i dusjen var jeg klar for å begynne å steke gjærbaksten min.

Det skal her nevnes at jeg er selektivt lat. Jeg velger ut enkelte fullstendig idiotiske ting å spare tid og energi på, og et av disse merkelige valgene går ut på å bruke risten i stekeovnen så mye som mulig, slik at jeg slipper å bytte den ut med et brett. Det er helt meningsløst, og når man steker noe med mye smør og det ender opp med å lekke på et eller annet vis, blir det røykutvikling i ovnen. Resultat? Jeg åpnet ovnsdøren for å ta ut det første brettet, og røyk vellet ut. Lettere ihjelgasset fikk jeg satt fra meg brettet og før jeg rakk å tenke ferdig: "faen, røykvarsleren", gikk røykvarsleren. Og som den gikk. Jeg for naturligvis opp på trappestigen (etter å ha løpt bort til vinduet, røsket den med meg og satt den opp under røykvarsleren) og utførte det jeg anser for mitt høyeste nivå av akrobatikk, nemlig å stå på tå på trappestigen, holde meg i veggen og såvidt få tak i røykvarsleren uten å ramle ned.

Jeg tror som regel at jeg skal falle ned og slå meg fordervet når jeg står der og balanserer, og jeg må gjøre det ganske ofte, ettersom røykvarsleren må tas ned for å slutte å ule. Hver gang jeg gjør det, lurer jeg på hvordan det vil gå for seg den gangen jeg faller ned. Vil jeg miste balansen og ramle forover, slik at jeg tar med meg stigen i fallet? Vil jeg ramle bakover? Vil hele trappestigen bryte sammen, slik at jeg ikke bare faller, men skjærer meg opp på skarpt metall? Vil jeg måtte gjemme meg i et klokketårn etterpå? Du vet, de vanlige spørsmålene vi alle stiller oss i hverdagen.

Jeg fikk i alle fall ned røykvarsleren, og resten av prosessen med å få med seg bakverket til jobben, snakke med kolleger, og kjøpe støvsugerposer som passer gikk strøkent. Jeg fikk endatil kjøpt spillet "Secret Hitler", og plassert det langt unna boka The Nazi Ancestral Proof. En del av meg er litt redd for at politiet skal buse inn og beskylde meg for å være nazisympatisør uten å forstå at boka ikke er propaganda, men fagprosa om hva nazistene brukte som "dokumentasjon", og at spillet handler om parlamentarisme og hvorfor facisme kan vinne frem selv om de fleste egentlig er enige om at facisme ikke er bra. Når det er sagt, tviler jeg egentlig på at politiet kommer til å ringe på, men om de gjør det nå, er det i det mindre ryddigere enn på lenge.

Og apropos rydding: Mens jeg lå og forsøkte å sovne i natt, tenkte jeg en tanke jeg skulle ønske jeg tenkte for tre år siden. Da rotet jeg nemlig bort en brosje jeg hadde kjøpt brukt, og jeg har jevnlig hatt leteaksjoner i leiligheten (uten helikopter og manngard), men uten hell. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og selv om det ikke var noe stort tap med tanke på pengeverdi, var det jo en grunn til at jeg kjøpte den, og det var kjipt å ha mistet den. Så mens jeg lå der og tenkte på kommodene mine, funderte jeg over om jeg kunne bruke det stoffkledde rommet under topplaten til noe fornuftig. Det er et i teorien praktisk rom til smykker og sånt, med speil og greier. Veldig fint dersom du ikke fyller toppen med rot. Og så slo det meg: tenk om jeg hadde lagt brosjen der? Eller noe annet? Det var vel i praksis det eneste stedet jeg ikke hadde lett. Så sovnet jeg, slik helten i enhver krimfortelling naturligvis gjør når han tror han har funnet morderen (eh...), og jeg kom ikke på dette gjennombruddet i etterforskningen før jeg satt i stua og stirret apatisk ut i løse luften. Så reiste jeg meg naturligvis og sjekket, og joda, der lå brosjen min. Jeg er usikker på om jeg er mest stolt og glad eller mest oppgitt over meg selv, men det er lov å føle flere ting samtidig, ikke sant?

Jeg bestemte meg for å feire gjennombruddet med noen kyllingvinger av den typen som egentlig ikke ser stekt ut selv om de har stått i ovnen lengre enn Rema påstår at de skal. Full av overmot etter gjennombruddet skrudde jeg på ovnen, og glemte helt at jeg ikke hadde vasket den etter morgendagens røykutvikling. Og hva skjedde da, tror du?

Jeg kikket inn i den varme ovnen og så at alt var grått, og innså hva som hadde skjedd. Og her hadde jeg to valg - jeg kunne gå ut i gangen og ta ned den andre røykvarsleren og så åpne døra, eller jeg kunne håpe at røyken ikke nådde helt ut i gangen. Og det var i praksis det siste alternativet jeg valgte, hvilket førte til at jeg, lettere røykforgiftet, måtte løpe med trappestigen etter meg ut i gangen, få fullstendig hetta en gang til og så begynne prosessen med å tørke vekk fett fra bunnen av en brennvarm stekeovn. Det var kjempegøy!

Men akkurat som i eventyrene, endte også denne dagen godt. Jeg fikk ikke halve kongeriket, men jeg klarte omsider å få ned plisségardinene - etter solnedgang. Et lite skritt for menneskeheten, et stort sprang for Renate.