tirsdag 29. mai 2018

Helt på trynet

Digresjonsbloggen inneholder mange skildringer av Renate som går på trynet. En venn av meg påsto for litt siden at jeg ikke var så klønete som jeg skulle ha det til, og kroppen min har tydeligvis gått rundt og båret på et dypt ønske om virkelig å vise ham hvor håpløs jeg faktisk er.
Så tidlig onsdag formiddag, på vei til jobb i mine moderat høye og veldig stabile sandaler, gikk jeg rett på nesa. Jeg tror det må ha vært et ganske imponerende syn, der jeg snublet i absolutt ingenting (ikke engang mine egne føtter) og gikk rett i dørken uten et kny. For det skal jeg ha, jeg kommer ikke med hysteriske utrop når jeg faller (det gjør jeg kun når noen skremmer meg). Så da lå jeg der, og konstaterte at mobilen jeg hadde i hånden var like hel, og forsøkte å få kontroll over beina og komme meg opp igjen. To forskrekkede menn i håndverkerbukser stoppet opp og spurte om det gikk bra, og jeg sa at jada, det gjorde det, takket for omtanken, rettet på klærne og gikk videre mens jeg begynte å lure på hvor lenge jeg ville kunne fortsette å gå normalt og skjule at høyre legg ikke var spesielt fornøyd.

For Renate som helhet var egentlig ganske fornøyd med utfallet - jeg blødde ikke, mobilen var hel og med unntak av litt støv på kjolen, så jeg ut som folk fremdeles. Og jeg hadde tross alt ikke det minste vondt i mesteparten av kroppen. Det var bare denne leggen... Og leggen ble vondere og vondere og begynte å anta en interessant blåfarge utover dagen og kvelden. Og da meldte jo bekymringen seg: "tenk om jeg presterte å brekke leggbeinet?" Jeg har aldri brukket noe før - jeg har hatt brist i ribbein og forstuet ankel, og det var henholdsvis grusomt og relativt uproblematisk (med krykker, vel å merke), men jeg vet at jeg takler smerte ganske greit - jeg vet ikke om terskelen min er noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, men jeg aksepterer at det er naturlig å ha vondt, og det skal være på nivå "lammende" før jeg lar meg affisere noe særlig. Og ulempen med det er jo at jeg kan risikere å gå rundt med et problem som burde vært hos legen.
Så etter å ha fulgt rådet fra Amina om å ta smertestillende (noe som ikke hadde falt meg inn tidligere på dagen), spurte jeg Internett om hva symptomene for leggbeinsbrudd var. "Beinsplinter som stakk ut," fikk jeg til svar. Joda, hadde jeg hatt det, ville jeg jo skjønt at beinet var brukket, men da ville jeg antageligvis uansett ikke vært i stand til å gå på det. "Blåmerker og hevelser," ja, men da er vi jo i den andre enden av skalaen - man får gjerne begge deler om man slår seg skikkelig, selv om ingenting er brukket. Og da gjensto i praksis bare "smerter og problemer med å gå/legge vekt på beinet." Og det er jo fryktelig relativt. Jeg kan gå. Om jeg gikk sakte og forsiktig nok, kunne jeg gå uten å halte/vralte (i likhet med katter og hunder, ser jeg på det som en svakhet å vise at jeg har vondt, fordi jeg er redd for at flokken min skal vrake meg eller at rovdyr skal spise meg. Ingen vil være den svakeste gnuen i flokken, liksom). Men jeg kunne ikke gå uten å måtte bite tennene sammen for ikke å vise at jeg hadde vondt, så hvor går grensen?

Så jeg bestemte meg for å vente, og torsdag morgen føltes alt bedre - jeg kunne gå relativt normalt, beinet var mindre hovent, så jeg konkluderte med at det ikke kunne være brudd - da burde det jo blitt verre over natten, ikke bedre. Foten begynte dog å hovne opp og bli blå, den også, så helt bra var det tydeligvis ikke. Man kan jo få hovne føtter av varmen, og det er jo veldig varmt om dagen, så jeg bestemte meg igjen for å spørre Internett til råds, for jeg hadde ikke (og har ikke) vondt i selve foten, så jeg syntes det var litt rart at den skulle være så oppblåst. Det første innspillet jeg fikk fra Google var at det muligens skyldtes hjertesvikt eller nyreproblemer. Takk, Google!

Jeg konkluderte igjen med at det nok ikke var så farlig - det var bare høydepunktet i en uke der jeg har vært ufrivillig kreativ i møte med skarpe gjenstander og harde overflater. Tanta mi, derimot, var av en annen oppfatning og rådet meg til å ta en prat med legen, som jeg jo uansett ikke hadde sett på flere år.  Som rådet, så gjort. Det føltes egentlig veldig bra å traske til legekontoret mandag morgen, for beinet var veldig vondt den dagen, og jeg ville gjerne bli beroliget en gang for alle. Selve traskingen føltes naturligvis ikke spesielt bra - jeg tror jeg hadde et ganske bistert oppsyn.Resultatet var en ukes sykemelding og tur til legevakten for røntgen. Lege var ikke fryktelig imponert over at jeg hadde stått og gått rundt mesteparten av fredagen på jobb, men den fargerike foten skyldes tydeligvis bare at blodet fra blåmerkene synker til bunns, og jeg hadde ikke brukket noe, bare slått meg ordentlig og burde la være å belaste beinet i noen dager.

Om du har lyst til å le av mine andre ublide møter med bakken, er det plenty med lesestoff her:
http://www.digresjonsbloggen.com/2010/10/btter-pa-hodet-blodige-knr-og.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/08/hit-eit-steg-og-dit-eit-steg.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/11/renates-apenbaringer.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2017/01/falt-du-riltu-raltura.html

Og for ordens skyld: han som mener at jeg ikke er så klønete som jeg sier, står fast ved dette, selv etter å ha hørt om fallet og sett utfallet av fallet. Enkelte kan man tydeligvis aldri overbevise. ^^

mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?

søndag 22. april 2018

Storebror ser meg

I likhet med mange andre har jeg den siste tiden forsøkt å sette meg inn i hva aktører som Facebook og Google vet om meg. Ikke fordi jeg er engstelig - jeg er for det første veldig kjedelig, for det andre omtrent blind for reklame, og for det tredje ganske bevisst på hvordan jeg agerer online, men fordi jeg er nysgjerrig på hvor gode profiler de egentlig har klart å bygge opp basert på min adferd. Google mente f.eks. at jeg var veldig interessert i australsk fotball, mens Facebook trodde jeg var interessert i Israel som reisemål, Donald Trump og "Urn" - som tydeligvis både er en person og en urne.Jeg er også interessert i hundemat, veganisme og sukkertøy (alle tre var nye for meg), og spedbarn. Det kan muligens forklare reklamene jeg får på youtube for graviditetstester - de er av typen man ikke kan skippe, og de inneholder en veldig klissete damestemme og babylyder. Jeg liker ingen av delene, så jeg har bestemt meg for at om jeg skulle befinne meg i en potensielt gravid situasjon en gang i fremtiden, skal jeg aktivt gå inn for å velge en annen type graviditetstest, bare for å ta igjen.

NEI !!
Egentlig er jeg litt skuffet. Nyhetsfeeden min på facebook er nemlig nesten perfekt - Facebooks algoritmer klarer ganske så godt å forstå hva jeg vil se. Og det er jo ikke slik at jeg bare vil se ting som jeg vet interesserer meg - jeg vil gjerne bli interessert i nye ting (det er litt derfor jeg hører på mange podcaster som drøfter nye temaer hver gang - jeg vil jo lære nye ting, ikke bare terpe på det samme gamle). Og om Facebook eller Google eller noen andre aktører jeg bruker, vil gi meg reklame tilpasset det de tror jeg vil se, sier jeg tusen takk for det - jeg er, om ikke reklameblind, så i alle fall reklamesvaksynt, og jeg har et ganske bevisst forhold til hvorfor jeg kjøper ting. Bannerannonser er generelt ikke blant årsakene. Og da tenker jeg at jeg heller vil ha annonser for overpriset porselen fra RoyalDesign og tilbud om webhosting enn tilbud om å flørte med naboene mine eller eldre damer, som er det Microsofts Sudoku viser meg reklamer for. Ikke et vondt ord om naboer eller eldre damer, men det er liksom ikke så spennende for meg, og jeg vil heller ha reklame for ting jeg kan risikere å bruke penger på, enn ting som helt åpenbart er myntet på en helt annen del av befolkningen enn meg.

Så ja takk, gi meg målrettet reklame dersom dere på død og liv skal gi meg reklame. Jeg er villig til å fortelle dere at jeg liker katter, sminke og 50-tallskjoler i bytte mot å slippe reklame for nabodating og graviditetstester.

lørdag 21. april 2018

En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler
Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet
Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.

søndag 18. februar 2018

Rom for forbedring

Min fantastiske humor har ført til at jeg har dørskilt inne
- dette leder til "kontoret", "Det ytre rom" leder ut i oppgangen.
Jeg har stor respekt for folk som klarer å ikke fylle hjemmene sine med ting. Med mindre de bor i helt tomme boliger, da blir jeg litt bekymret for at de muligens er massemordere. Men det å klare å begrense hvor mye man trekker inn i hjemmet, det er en dyd. Da jeg flyttet inn i leiligheten min, hadde jeg lagret hele livet mitt på et soverom. Det betydde at et soverom på rundt 10 kvm rommet de normale tingene (klesskap, skrivebord, kommode, sofa og seng) i tillegg til nok hyller til rundt 1200 bøker og 400 filmer og servise og diverse annet utstyr (stuet bort under seng og i skap) jeg hadde skaffet meg underveis i påvente av å flytte hjemmefra (jeg pleide å le hånlig av TV-programmer og reportasjer som viste hvordan man kunne innrede det perfekte ungpikerommet slik at tenåringen fikk plass til alt hun trengte. Om du vil ta et dypdykk i arkivet og lese om mine utfordringer med pikerommet, kan du gjøre det her). Det betydde at jeg måtte ta hensyn til flyttelasset mitt da jeg fant meg leilighet, og at jeg måtte innrede deretter, og jeg brukte alle Tetris-evnene for plassutnyttelse og organisering jeg hadde opparbeidet gjennom årene der til å finne gode løsninger. Og jeg er egentlig ganske fornøyd, både med det grunnleggende oppsettet og at jeg ikke har rotet det til mer enn jeg har på tre år.

Men jeg har en akilleshæl , og det er skapet på badet. Leiligheten min er dimensjonert for en familie, så jeg tror det er meningen at en familie på 3-4 personer skal kunne dele skapplassen der inne. Og likevel klarer jeg, 1 stk person, å fylle all plassen. Hvor mye er "all plassen"? Grunnflaten på de seks hyllene er totalt 6,8 kvm, og det er ikke inkludert skapet under vasken der håndklær og vaskemidler bor. Og så kan jeg legge til at sminken min (med ett unntak)
bor på soverommet sammen med parfymen, at hårspenner og sånt er overalt ellers. Så jeg føler det er betimelig å spørre seg selv: "Renate, hva i all vide verden er det du driver med?"

Og det er altså ikke nå jeg gråtende tilstår at jeg driver med sykelig hamstring, og at man må grave seg gjennom et metertykt lag med søppel dersom man skal inn i leiligheten. Hamstringen min består i å normalt ha én ekstra enhet av ting jeg ikke kan fylle opp med sånn med det samme i bakhånd (når flasken med foundation er halvtom, bestiller jeg en ny, ettersom det tar to uker å få den i posten, og jeg helst vil handle når jeg kan få den til en god pris), og noen ganger kjøper jeg flere eksemplarer av ting og setter dem helt bakerst i en av hyllene, der jeg ikke kan ha ting jeg bruker daglig, ettersom jeg trenger gardintrapp for å rekke opp/inn. Livet som vertikalhemmet er hardt.

Det er ikke den ekstra flasken med fuktighetskrem som velter lasset. Så hva i all verden er det som gjør det? Har jeg oppdaget en ny naturlov som sier at en organisme vil fylle opp all tilgjengelig plass uansett størrelse? Betyr det i så fall at de som ikke fyller den opp, ikke er mennesker, eller betyr det at de er mennesker og at jeg er noe annet? Kanskje jeg er slimmugg? Jeg har aldri vært noe spesielt vakkert menneske, men om det viser seg at jeg er slimmugg, tør jeg påstå at jeg er over gjennomsnittet, i alle fall om vi skal bruke menneskelige standarder som målestokk. Om vi skal bruke en helt annen målestokk, vil jeg si at dette bildet viser at slimmugg (på sopp) kan være betydelig mer fotogent enn jeg noen gang har vært. Jeg får trøste meg med at jeg sannsynligvis har en bedre personlighet.

Jeg fikk en idé nå før helgen (da jeg hadde mye tid fordi jeg hadde bedt om fri for å ta en ferie som ikke ble noe av): jeg kunne jo sette kurver inn i skaphyllene! Da kunne jeg trekke dem ut ved behov, og dermed få bedre kontroll, og faktisk kunne utnytte plassen bakerst i hyllene uten å rive ned alt det andre for å rekke frem. Men før jeg kunne gå til innkjøp av de perfekte kurvene (jeg har begynt å lete, og det ser ut til at skapene mine har veldig ukurante dimensjoner. Selvfølgelig.), måtte jeg jo gå gjennom hyllene for å få oversikt, kaste ting og ja, rett og slett sondere terrenget. Etter en time hadde jeg frigjort masse plass, og tenkte at jeg kanskje ikke trengte å kjøpe kurver til hyllene likevel. Så kastet jeg et blikk på haugen med ting som ikke hadde plass, men som hadde vært i skapet før jeg ryddet, og angret på at jeg hadde påbegynt hele prosjektet.

Så hva har jeg lært av dette?

  • Ikke utfordre baderomsskapet, du er dømt til å tape kampen.
  • Ikke begynn å spørre deg selv om hvorfor du har så absurd mange flasker med hårskum og -spray fra Joico. Det er helt sikkert en grunn til det, men du trenger ikke å vite alt.
  • Rydding skaper bare mer rot.
  • Du har nok ekstra tannbørster nå.
  • Håndlaget såpe fra Etsy er slektninger av evighetskuler. Ikke kjøp flere samtidig. 

tirsdag 13. februar 2018

Fru Strert

Av og til frister tusj mer enn Paint, og hvis du lurte:
Spekkhoggervåtdrakter er forsterket med lycra og
har en slankende effekt på pandaer.
Livet er fylt med mange slags utfordringer. Som når man må velge hvilken overpriset øyenskyggepalett man skal kjøpe (fordi det er umulig å få nok øyenskygge), eller når man skal be om fri og klarer å bomme på dagene (og det heldigvis løser seg likevel fordi man endte opp med ikke å trenge fri fordi reisen til nord for Oslo ble avlyst). Eller når man har blitt veldig glad i bitmojien sin i snapchat, og finner ut at den trenger lengre hår, og plutselig har slettet hele greia og erstattet den med noe som tydeligvis ligner Sylvi Listhaug. Det er vanskelig, skal jeg si dere! Heldigvis tilhører jeg den sjeldne mennesketypen som synes snapchat har blitt bedre etter oppdateringen, så med unntak av tapet av min kjære bitmoji, har jeg lite å klage over på det området.

Men jeg har heldigvis flere utfordringer! Tenk så kort dette innlegget ellers ville vært! Jeg har for eksempel fått blågrønne striper i håret, og det var ikke med vilje. Antageligvis var det fordi jeg fortjente det, det var tross alt L'Oréal, så
det ligger vel i kortene? Den midlertidige blå hårfargen har nemlig vist seg å ikke være så midlertidig likevel, og jeg vurderer nå å farge det satans håret  for å bli kvitt de høyst unaturlige stripene. For en person som definitivt ikke ønsker å farge håret, er det ganske tungt å akseptere.

Og det er mer! Jeg skulle sende en vennskapelig spermhval (finnes det uvennskapelige spermhvaler?) i en SMS i helgen, og innså at det finnes to hvalemojier som er til forveksling like (én spruter vann, én ikke), men hva slags hval er det egentlig? Messenger og iOS ser ut til å være enige om at begge er bardehvaler, mens HTC og Samsung fremstiller dem som veldig stiliserte hvaler av ukjent type, og det er naturligvis her jeg aser meg opp og spør: "hvor er spermhvalen min?" Det finnes så masse dumme og meningsløse emojier som tilsynelatende ikke har noen annen funksjon enn å fungere som støy for folk som ikke klarer å uttrykke seg uten å legge til fem blomster og åtte hjerter i hver setning, så hvorfor ha to nesten like hvaler, og ikke skille mellom tann- og bardehvaler? Jeg trenger spermhvaler for å uttrykke meg optimalt, rett og slett! Jeg har full forståelse for at dette er noe av det dummeste jeg har irritert meg over i år (året er naturligvis ennå ungt), men noen må jo tale tannhvalenes sak! Jeg mener, kunne de ikke hatt en blåhval og en spekkhogger i det minste?
Noen biologer med omtrent like få reelle ting å irritere seg over som meg, gikk jo nylig ut og kritiserte dyreemojiene for å være urealistiske og oversøte, og om det er målet for de som designer dem, er jo spekkhoggeren perfekt, den er tross alt i praksis en panda i våtdrakt (se bildebevis).

Og apropos spermhvaler: Jeg ble kjempeglad over å se at Mammutsalget omfattet en bok med to spermhvaler på omslaget - det var jo perfekt! Så leste jeg om den og oppdaget at den handlet om søstre, som jo a) ikke er spermhvalrelatert med mindre det handler om spermhvaler som er søstre, og b) ikke er fryktelig relevant for meg som er enebarn. Det var litt nedtur!

Sånn, da var det ute av systemet, og jeg kan fortsette med å være generelt oppstemt.

søndag 11. februar 2018

I god randform

Jeg er veldig begeistret for randformer, men som innlegget "Bundt i bøtta" illustrerer, er det ikke alltid det går helt etter planen. Når jeg tenker etter, er det at det går etter planen, mer unntaket enn regelen, og det burde selvfølgelig få meg til å slutte å prøve.

Det er rett og slett litt kinkig med disse formene og oppskriftene, for som regel oppgir ikke den som skriver oppskriften hvor stort volum formen skal ha, eller de gjør det, men kan tilsynelatende ikke regne. Andre ganger er det definitivt jeg som ikke kan regne, men, som vi sier der jeg kommer fra: "wollah, bror, jeg sverger!" - det er ikke alltid min feil.

For et par uker siden skulle jeg bake en sjokoladekake som så veldig delikat ut (etter å ha slått fra meg å bake en helt annen kake på bakgrunn av at jeg synes 900 g kremost og 500 g oreokjeks på en 24 cm kake var litt i meste laget), og etter å ha sammenlignet oppskriften med en kake beregnet for en form av den størrelsen jeg skulle bruke (10 cups) og konkludert med at det burde bli omtrent rett, satte jeg igang prosjektet jeg trodde ville resultere i to batcher med sjokoladekake. Jeg kom ikke lengre enn til det brune sukkeret før jeg innså at jeg bare hadde nok til én kake, men ante håp da jeg fant ut at det var for mye røre til bare én. Det var dog ikke nok til to, så jeg bestemte meg for å bruke de fine miniformene mine. Det jeg ikke visste, men kanskje burde tenkt på, var at denne kaken var veldig luftig, og at den derfor ikke var så velegnet til disse små formene som ikke alltid slipper så lett, så da satt jeg der til slutt med en ganske fin, stor kake, og en bolle full av 36 små vrak.

Og man kaster ikke mat! Men hva gjør man? Jo, man prøver å lage cake pops, et konsept jeg har møtt med omtrent samme skepsis som jeg på et tidspunkt møtte datamaskiner med, mest fordi det virker fjollete, og fordi fremgangsmåtene jeg hadde kommet over, var av typen: "bak en kake. Ødelegg kaken for å få smuler".
Og jeg bare "???"
For meg er det like absurd som å kjøpe et nytt og pent plagg eller møbel, for deretter å behandle det med verktøy eller kjemikalier for å få det til å se gammelt og slitt ut - flott om folk vil bruke klærne sine til de nesten ikke henger sammen eller tar vare på gamle gjenstander som ser skikkelig slitne ut, men i mitt hode er målet å ta så godt vare på ting at de ser nye ut så lenge som mulig. Så det har vært "no cake pops for you" her i huset frem til nå. For cake pops er jo egentlig en form for restemat - man kan smule opp tørre kakerester og blande dem med smørkrem, stikke en pinne i dem og dyppe i sjokolade eller lignende for å få en god og saftig munnfull - som selvfølgelig er bedre enn å kaste maten. Så kanskje det var metoden for meg?
Nå var jo disse kakerestene alt annet enn tørre, så jeg rørte sammen litt smørkrem som jeg blandet med vanilje og en boks kremost, blandet en dæsj med krem oppi smulene og arbeidet den inn, tilsatte litt mer og satt til slutt igjen med en slags deig jeg kunne forme til kuler. Etter en kort tur innom fryseren ble de dyppet i smeltet hvit sjokolade (tilsatt litt delfiafett). Kunne nok med fordel latt sjokoladen temperere seg litt først, men etterpåklokskapen kom litt sent (logisk nok). Da kulene var gått over fra å være våte til å bli klebrige, rullet jeg dem i knuste oreokjeks og la dem i kjøleskapet igjen, og konkluderte med at jeg hadde kreert mine første cake pops. Skjønt, når de ikke er på pinne, er de kanskje ikke "pops", men en form for vanhellig hybrid mellom konfekt og kake? Uansett, de slo godt an, og kan anbefales.

lørdag 27. januar 2018

Blindnagler til folket

Nå er det under 11 måneder til jul, gitt, og det føles som om det er lenge siden nyttår. Listen over ting jeg skulle ha gjort er fremdeles lang som et vondt år (og vel så det), men samtidig føler jeg at 2018 har vært relativt innholdsrikt. Jeg har omsider fått ut fingeren og bestilt meg mer greier fra Royal Design (ja, jeg er den typen person som kjøper fancy dorullholder til flere hundrelapper, men jeg er også den typen person som, etter å ha innsett at det koster omtrent like mange hundrelapper å erstatte et knust tannglass, først går flere uker uten tannglass ("det går helt fint å samle vann i hendene og drikke, slik man gjorde da je å'n bæssfar var småjinter"), for deretter å relokere et av kjøkkenglassene til badet), slik at verdens beste stekespade som åpenbart ikke er av verdens beste kvalitet, ettersom den røk inni håndtaket etter noen få gangers bruk, kan få sin erstatter. Det var egentlig ikke her jeg ville avslutte den setningen, men den ble så lang og omfattende at jeg begikk barmhjertighetsdrap.

Men jeg har gjort mye mer også! Jeg har fått midlertidig blått hår (som nå begynner å bli rosa - en noe uventet effekt), jeg har kreert en kentaur som er halvt dalahest og halvt Clas Ohlson-ansatt, sett alle sesongene av Black Mirror og blitt både beveget, skremt og forstyrret, spist middag ute (ute inne, ikke ute ute - det ville vært veldig kaldt), dyttet en bil som slet med å komme seg opp en bakke, sydd en topp og et skjørt og sett The Book of Mormon i nynorsk språkdrakt og lurt på om de må oppdatere referansen til Thomas S. Monson ettersom han har vandret heden og blitt erstattet av en ny "profet". Og innsett at jeg antageligvis bruker litt for mye av min mentale harddisk på mormonertrivia.

Jeg har også hengt opp en vegglampe slik at jeg omsider, etter nesten tre år, faktisk har godt arbeidslys ved dataen. Jeg liker å skryte av at jeg er løsningsorientert, og det medfører jevnlig at jeg tar kompliserte omveier for å nå målet mitt. I dette tilfellet var utfordringen at den gamle lampen var skrudd fast i betongveggen med to skruer, og at avstanden mellom disse var så stor at jeg hverken kunne skru inn den nye lampens monteringsbrakett i de gamle hullene eller kamuflere dem med lampen. Tanken på å måtte gå ut i naborommet og hente borhammeren var veldig lite fristende, så jeg fant min egen løsning: jeg ville uansett ikke kunne kamuflere det overflødige hullet i den mørkeblå veggen, så hvorfor ikke bruke det? Så da brukte jeg to av mine favoritter fra Clas Ohlsons jernvareavdeling; en blindnagle og noen cm med patentbånd, og laget enkelt og greit en forlengelse av braketten. Jeg skal ikke påstå at det ble pent, for det ble det ikke, men mitt argument for løsningen er at det ikke ville blitt pent uansett, og at jeg slapp å bore enda et hull i veggen. Og blindnagler er tross alt det beste noen sinne. Nesten.

Det påfølgende prosjektet var å dekke hyllen over sisternen på toalettet i dekorplast. Det er antageligvis et helligbrøde å skjule en eikeplate, men jeg har aldri likt den - jeg har separat bad og WC, og sistnevnte er et lettere klaustrofobisk rom det er vanskelig (og ikke spesielt interessant) å gjøre "koselig". Jeg har imidlertid siden starten hatt lyst til å male platen i en farge som harmonerer med de grå gulvflisene, slik at antallet farger reduseres, men etter et uhell med det jeg tror var Liquisole, et flytende tetningsmiddel for å reparere skosåler og sånt med, er deler av treet dekket av et gummiaktig belegg, så jeg visste at en eventuell oppussing av platen ville medføre sliping og pussing i tillegg til maling, og ja, jeg er litt lat. Men så oppdaget jeg at vi hadde fått inn dekorplast på Clas, og etter å ha brukt en valnøttvariant på mammas nye hylle, bestemte jeg meg for å gi treplaten min samme behandling, men i stein. Og jeg er kjempefornøyd. Det var fort gjort, det ble pent (jeg kunne gjort en bedre jobb, men det var ikke dagen for det), det ser overbevisende ut og er full reversibelt.

Så ja, jeg synes jeg har fått gjort mye på fire uker, og det er litt godt å kunne bevise det for seg selv når man har brukt syv timer på å komme seg på matbutikken en lørdag, og har vært usannsynlig tiltaksløs og bedagelig hele dagen. For snittet, det er ikke så verst når alt kommer til alt.