fredag 17. august 2018

Det er noen muffins her

Jeg har et positivt forhold til muffins og et anstrengt forhold til cupcakes. Jeg har i grunnen også et slags anspent forhold til muffins, når jeg tenker etter, ettersom det er vanskelig å bøye sånne rare, engelske fremmedord, og jeg er helt uenig med ordboka om at det heter muffinsen og muffinser. Cupcakes er en annen historie. Upraktiske, jålete og overdådige småkaker er liksom ikke helt meg. Men muffins er altså noe jeg har sansen for.

muffins med sitron, ferske blåbær og ostekrem,
toppet med kanelsukker
For noen år siden laget jeg en god del muffins, men så sluttet jeg ganske brått, og det er først nå i sommer at entusiasmen har fått en oppsving i forbindelse med at jeg fikk en ny oppskrift fra moren min, og at disse holder seg helt fint på kjøkkenbenken over natten. Kombinert med muffinsbrett fra Clas Ohlson og muffinsformer fra Normal gir den høye, saftige muffins som har slått godt an på jobben. Basisoppskriften er egentlig for en langpannekake med jordbær, men den passer supert med bringebær, blåbær eller sitron, og sikkert de fleste andre smaker også.

Basisoppskriften er:

  • 250 g smør
  • 6 egg
  • 4 dl sukker
  • 6 dl hvetemel
  • 1 ss vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver
Smelt og avkjøl smør, pisk eggedosis, vend smøret og det tørre inn i eggedosisen og fyll muffinsformer 2/3 fulle. Stekes midt i ovnen ved 175 grader i ca 20 minutter. Kan pakkes i plast og oppbevares i romtemperatur over natten. Det gir ca 30 middels store muffins - uten muffinsbrett bør man bruke ganske faste papirformer, helst doble - ellers siger de bare utover.

Originalen gikk ut på å legge bringebær i bunnen av hver form og strø over en blanding av kokos og sukker oppå, og det blir skikkelig godt, men denne varianten er heller ikke dum:

Tilsett revet skall av 1 sitron i eggedosisen. Pisk så sammen 200 g Philadelphia, 1 eggeplomme, 1 ts vaniljeessens og 3/4 dl sukker til en jevn ostekrem og bruk en kakesprøyte til å sprute krem inn i muffinsene før steking. Eller hva med ferske blåbær istedenfor bringebær sammen med sitron og ostekrem, med en blanding av brunt og hvitt sukker og litt kanel som strøssel? Ikke dumt i det hele tatt!

En dag jeg hadde fryktelig dårlig tid og fikk det for meg at jeg skulle lage en dobbel porsjon, rørte jeg frosne blåbær rett inn i røra, mot eget forgodtbefinnende. Jeg visste at det var dumt, men jeg fikk det liksom for meg at det var mer effektivt enn å prøve å skille de frosne bærene (som jeg ikke hadde tid til å tine) og legge dem i formene. Og jeg ville spare meg selv for blåbærflekkede negler. Istedenfor fikk jeg blåbærflekkede, groteske muffins som var så lite pene at jeg vurderte å kaste dem, men så tok jeg heldigvis til fornuft og tok dem med på jobb, der de ble spist opp fordi kollegene mine vet at det er det indre som teller.

lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.

mandag 6. august 2018

Effektiv

Jeg er fryktelig doven i sommervarmen, men egentlig har jeg likevel vært ganske effektiv etter ferien. To av de tre søndagene har jeg sydd meg en ny kjole (litt juks denne gangen, ettersom jeg ikke rakk å legge opp skjørtekanten igår). Forrige lørdag fikset jeg nytt hodegjerde til senga (minus oppheng), og denne lørdagen... ehm... kunne jeg rukket å gjøre noe dersom ikke "jeg sover til jeg blir uthvilt" hadde betydd "oi, har jeg sovet i over 12 timer?" Og ja, jeg burde visst bedre. Igår sto det altså ny kjole for tur, og jeg begynner å føle at jeg har gjort opp for treg oppstart av sommerens sømprosjekter ved å sy tre kjoler på fire uker. Og det er så mye enklere med sømbyste! Jeg slipper å bruke målebånd, liksom. Jeg hater å måle og beregne, mye bedre å bare klippe i vilden sky, ikke sant? Så jeg kjøpte blått linstoff på Stoff & Stil og oppdaget at a) det var en blanding av lin og viskose og b) det støvet som bare pokker, selv etter vask. Halve leiligheten er derfor dekket i et fint lag av kongeblått støv. Kunne vært verre, kunne vært snørrfarget.

Så jeg følte meg effektiv igår, og idag skulle jeg ikke være noe dårligere. Jeg var effektiv om morgenen, kom meg ut døra litt tidligere enn ellers og syntes alt gikk strålende helt til jeg gikk på snørra like ved t-banen, vel vitende om at jeg ikke hadde tid til å stoppe for å inspisere skaden, ettersom jeg da ikke ville rekke banen. Så da vraltet jeg oppover trappene og fikk heldigvis sitteplass. Jeg er dog noe usikker på om jeg egentlig var heldig, for det hadde muligens vært mer behagelig å stå. Men det er en av disse tingene det ikke nytter å dvele ved, for jeg får jo aldri vite om livet mitt ville blitt anderledes om jeg hadde valgt å stå. Så der satt jeg og lurte veldig på hvordan kne og legg så ut. Sist jeg gikk på trynet hadde jeg slått den andre leggen, helt uten å få en skramme, og jeg var derfor veldig fokusert på følgende spørsmål:

  1. Slo jeg meg like hardt nå som sist? Jeg kan ikke bli sykemeldt igjen
  2. Hva feiler det lillehjernen min? Det er snart 30 år siden jeg lærte å gå, jeg burde være ganske flink til det!
  3. Blør jeg? Ja, jeg tror jeg blør, men ikke så mye. Håper jeg har rett, sånn at jeg ikke får blod på skoene mine og ser ustelt ut.
De store spørsmålene, altså. Jeg kom meg på jobb, konkluderte med at jeg nå hadde slått hull på albue og kne og tommel og raspet opp mye av leggen, og at det var vondt. Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det utover å ta et par smertestillende og kjøle ned leggen, og i skrivende stund er jeg svært optimistisk. Min allerede tykke legg har begynt å hovne opp og få fine, blå flekker, så den er tydeligvis også effektiv, men jeg lar meg naturligvis ikke stoppe av en liten skramme, hvem har vel tid til det?
Så etter å ha vært i to matbutikker og stått i kø bak en fyr som tydeligvis ikke vet hvordan man sender en pakke, spiste jeg middag, bakte tre brett med sitronmuffins, sydde den siste sømmen på kjolen og vasket den for å få vekk eventuelle streker fra skredderkrittet. Så kontaktet jeg IKEA på facebook og etterlyste svar på e-posten jeg sendte dem for to uker siden, før jeg omsider lente meg tilbake og berømmet meg selv for å være noe inni granskauen effektiv.

søndag 22. juli 2018

Jeg skrur

Igår kjempet jeg en lang og hard kamp. Det var både blod, svette og ... vel, ingen tårer, men en god del banning. Moren min skulle komme på besøk og hjelpe meg med å få opp den nye ventilatoren, en prosess som i teorien burde være grei skuring - jeg kan lese bruksanvisninger, jeg er ganske sterk, hjernen min fungerer nogenlunde bra når det ikke er for varmt (det var det) og jeg ikke er sliten (det var jeg), og jeg anser meg selv for å være relativt handy. Suksessoppskrift, ikke sant?

Slik så det ut inni verktøyskapet mitt
for tre år siden. Det ser ikke lenger slik
ut, og jeg orker ikke tanken på å
forevige det i sin nåværende form
Moroa begynte da jeg innså to ting. Den første var at jeg ville måtte henge opp ventilatoren høyere enn jeg egentlig ønsket for å dekke den øverste delen av området der idiotene som satte opp den gamle ventilatoren, hadde fjernet tapetet, og når man skal henge opp noe høyt oppe over kjøkkenbenken og er ganske liten, er det ikke noen fordel å m
åtte strekke seg 15 cm lengre enn man ellers hadde trengt. Den andre var at jeg ikke hadde fjernet de siste to skruene fra den gamle ventilatoren, og at sporene var ødelagte. Ingenting bet på, så jeg fant frem min gode venn Dremel, som hjalp meg med samme problem for litt over en uke siden, og freste et spor i hvert skruehode, slik at jeg skulle kunne bruke en flattrekker istedenfor pozidrivetrekkeren skruen var beregnet for. Både arbeidsstillingen og skruens plassering, tett innpå et lite metallbeslag, gjorde dette til en både tidkrevende og enerverende prosess, og det ble ikke noe særlig bedre da jeg, etter å ha fått ut skrue nr. 1, innså at skrue nr. 2 ikke lot seg rikke, og at det eneste jeg oppnådde når jeg forsøkte å skru den ut, var at flattrekkeren min ble skadet. Heldigvis viste Internett råd, og jeg kunne omsider konkludere med at ja, skruen rikket på seg dersom jeg grep rundt den med en kombinasjonstang og roterte den. Det krevde bare like mye håndkraft som en hjulvinde når du skal løsne en hjulbolt som sitter ekstra hardt, og du vet at du er nødt til å få det til fordi du hverken har tilgang til momentstav, elektrisk muttertrekker eller en større og sterkere person. Så da begge skruene omsider var ute, var jeg egentlig sliten nok i massevis. Og jeg hadde altså egentlig ikke begynt engang.

Prosessen med å henge opp ventilatoren var egentlig ikke så skrekkelig komplisert: teip fast en mal til veggen og sørg for at den henger i rett høyde og er i vater, bor fire hull, skru inn to skruer i de øverste hullene, hekt ventilatoren på dem, skru til, og skru deretter inn de to nedre skruene gjennom ventilatorskroget. Dette hadde vært betydelig enklere dersom:

  1. borhammeren hadde klart å lage hull uten at jeg måtte bruke min høyverdige vekt for å hjelpe den (kjøkkenveggen min er veggen fra helvete)
  2. de øverste skruene hadde gått helt inn i hullene som var mer enn dype nok, istedenfor å stoppe opp ca 8 mm og nekte å rikke seg, og attpåtil true med å selvdestruere hodene sine dersom noen forsøkte å skru dem ut eller inn
  3. de nederste skruehullene hadde vært plassert litt lengre unna veggene i skroget, slik at det hadde vært mulig å skru fast moroa uten å ha en vinkeltrekker. Jeg har en vinkeltrekker, men det det jo ikke alle som har...
  4. Har du ikke en sånn? Det har Clas Ohlson,
    og du kan sannsynligvis få lov til å kjøpe den.
    Spør etter 40-8911
    (bilde stjålet fra Clas)
  5. hele ventilatoren ikke hadde vært dekket med en beskyttelsesfolie som satt helt latterlig godt fast, som satt under nagler og belysningspaneler og inni sammenføyninger slik at det var omtrent umulig å få tak i en liten flik, og det nesten uansett ble sittende igjen små biter her og der. Kjære IKEA: det skal være morsomt å fjerne beskyttelsesfolie! 
Men til slutt hang selve ventilatoren oppe, og da begynte det jeg trodde skulle være den enkle jobben. Det var det i grunnen også, men den var bare enda mer frustrerende for mine 160 cm. Dette trinnet gikk ut på å plassere enda en mal, bore fire hull og skru inn to beslag, det ene med en slags T-formet plasthette på. Neste trinn var å kappe til aluminiumsrøret , stikke det oppunder plasthetten og feste det rundt stussen fra selve ventilatoren med en slangeklemme. Jeg fulgte anvisningene for måling, og stusset litt over at jeg hadde to baufiler i skapet. Men slangen (fra IKEA - den modellen de anbefaler til denne ventilatoren) er ikke fleksibel, og kan dermed ikke settes inn mellom to stusser som allerede sitter fast, så da måtte plasthetten ned. Så begynte prosessen med å få enden av slangen inn i hetten, en prosess som hadde vært mye enklere om ikke begge hadde hatt nøyaktig samme diameter. Det var som å prøve å skjøte to sugerør, bare at de var 15 cm i diameter, uhåndterlige og laget av hardplast og metall. Til slutt fikk jeg det sånn nogenlunde til, og fikk koblet opp delene. Jeg hadde nå en komplett vifte, og det var bare metalldekselet som manglet, også det kledd i verdens mest frustrerende beskyttelsesfolie. Jeg tok på meg hansker for å unngå å sette flekker på stålet, men måtte kaste begge og gi blanke i fingermerkene mens jeg forsøkte å skru på plass faenskapen. 

Når du skal skru inn en skrue gjennom to lag metall, er det fint om skruen er maskingjenget og det indre skruehullet har gjenger, slik at det faktisk er mulig å skru ordentlig til. IKEA satset istedenfor på en bitteliten metallskrue og et indre beslag som var lite mottagelig for gjengene - mulig skruen er selvborende, men ingen hadde fortalt beslaget noe om at det skulle gi etter, så det ble omtrent et dusin "yes, der satt den fast" etterfulgt av "faen!" når skruen spratt ut etter 20 sekunder før de satt sånn nogenlunde. Eller kanskje ikke. Kanskje de bare ble slitne av all sprettingen, og fyker til alle kanter så snart de har hvilt ut.

Moroa tok over 4 timer, og var ikke spesielt morsom. Og det er litt frustrerende for en person som elsker å skru sammen IKEA-møbler. Kombinasjonen av varmt og fuktig vær, sliten Renate, en lite samarbeidsvillig vegg, vonde arbeidsstillinger og en platetopp rett under som begynte å pipe hvert andre minutt fordi den følte på seg at noen kanskje ville lage mat på den, var en lettere eksplosiv blanding og likevel eksploderte jeg ikke. Jeg ramlet ikke engang ned fra gardintrappa og slo meg fordervet, det verste jeg fikk til, var å skjære meg på det IKEA ville kalt et "dekorativt rør til ventilator", og det var ikke engang vondt - jeg ble bare litt skuffet da jeg så blodflekkene på metallet og innså at det var ventilatoren som hadde fått meg til å blø, ikke motsatt. 

Men resultatet ble bra, bevares. Det er en pen ventilator, den passer inn på kjøkkenet og den er så høyt oppe at også høye mennesker kan lage mat på kjøkkenet mitt uten å skalle i den. Den er i fuckings vater. Nå mangler jeg bare en plate som kan dekke den tapetløse flekken, så blir det faktisk bra (igjen) der inne.

Og jeg føler egentlig at jeg har vært flink. I motsetning til idiotene som satte opp den forrige ventilatoren, har jeg faktisk klart å montere den riktig. Det ligger ikke løse beslag og slenger inne i dekselet, liksom. Det er en kanal inni der, med korrekt monterte utløp. Og jeg har kjøpt ekstra filtre, fordi IKEA, som kun selger sine egne ventilatorer, og dermed antageligvis har ganske god kontroll over utformingen, velger å  ha ørten forskjellige kullfiltre, og ikke er så interesserte i å beholde dem i sortimentet sitt i flere år etter at selve ventilatoren gikk ut. Så om jeg er flink og vasker  filteret hver tredje måned, kan ventilatoren leve i mellom 6 og 9 år. Da vil filteret garantert være utgått, og jeg vil måtte bytte ventilator dersom jeg fremdeles bor her. 

Jeg gruer meg allerede.

mandag 16. juli 2018

Motstandskake

Da jeg skulle sove natt til søndag, fant hjernen min ut at den mye heller ville tenke på baking, så da gjorde den det. Jeg har bare tre ting på tapetet for den siste dagen i ferien: sy de siste sømmene på kjolen min, lakkere neglene og bake kake. Det skulle bli ostekake. Jeg hadde omsider bestemt meg for den enkle varianten med ostekrem med ananas i og kiwi på toppen, og det hjernen min gjorde meg oppmerksom på, var at jeg ikke hadde husket å kjøpe kiwi. Med tanke på at jeg har tre søndagsåpne butikker innen gangavstand, burde ikke det være noe problem, men jeg visste egentlig allerede da at jeg ikke kom til å ha lyst til å gå ut. Er man innespeider så er man innespeider. Og da var spørsmålet: skal jeg kjøpe et par kiwier på vei til jobb imorgen og fullføre arbeidet der, eller skal jeg finne en annen form for topping/pynt? I fryseren hadde jeg smoothieblanding bestående av ananas, mango og banan, så jeg bestemte meg for å lage en puré av den, blande med gelatin og toppe kremen med et gelélokk. For å unngå å dumme meg ut med blandingsforhold og sånt (jeg har tidligere erfart at betydelig mer gelatin må til enn det pakken sa måtte til), googlet jeg hvordan man lager gelé av fersk frukt. Google fortalte meg at man ikke kan lage gelé av ananas og mango fordi de inneholder proteinoppløsende enzymer - jeg visste at ananas inneholdt bromelain, men hadde ikke tenkt på at det betydde at den ville løse opp gelatin. Men, sa Internett, du kan pasteurisere saft/mos fra disse fruktene, da går det fint. Så da laget jeg puré, varmet opp til noenogsytti grader og kjølte raskt ned i isbad før jeg laget kjeksbunnen. Og da oppdaget jeg at jeg hadde for lite gelatin. Jeg, som av en eller annen grunn alltid har minst et par pakker gelatin liggende fordi jeg kjøper ny uten å tenke over at jeg kanskje har i kjøkkenskuffen, hadde bare 4  ark. Er det den dagen idag, spurte jeg meg selv. Og det var det. Etterhvert fant jeg ut at jeg fikk prøve meg frem med å varme opp puréen igjen og tilsette sitrongelépulver i tillegg til vanlig gelatin - puréen smakte uansett litt tamt, så ekstra syrlighet gjorde ikke noe, og det ville passe fint med ananasen og geléen i ostekremen, som jeg jo måtte begynne på også. Så da la jeg gelélokket på is og fant frem fløte og kremost.

Og det var på det tidspunktet at jeg virkelig begynte å lure på om verden hatet meg. Jeg hadde kjøpt ett beger, og hadde et til i kjøleskapet som var åpnet, men som ut fra vekten å dømme inneholdt mer enn nok, og det var lenge til utløpsdatoen. Men da jeg tok av lokket (noe jeg ikke hadde vært smart nok til å gjøre da jeg sjekket om det kremost i kjøleskapet), og stirret rett på en stor klump med grønnsvart mugg, innså jeg at jeg hadde fått meg et nytt problem. I tillegg var jeg midtveis i middagen, så jeg kunne ikke gå på butikken, og jeg hadde egentlig ikke tid til forsinkelsen en butikktur ville medføre heller, ettersom geléen som skulle blandes inn, ikke måtte bli for stiv, og ostekremen måtte rekke å stivne før jeg kunne gjøre noe som helst med gelélokket.

Og i slike situasjoner, når alt tydeligvis skal gå lukt åt skogen, er det ekstra godt å ha en hjelpsom mor i nærheten som, når du ringer og sier "mamma, hjelp meg," gjør nettopp det.

Så da fikk jeg levert både kiwi, kremost og gelatin på døra, og kunne fortsette arbeidet. Ostekremen ble bra og stivnet som den skulle, men gelélokket, som jeg både hadde tilsatt sitrongelé og gelatin i, i tillegg til litt sitronessens, var jeg mer bekymret for. Ettersom klokken nærmet seg sengetid, ga jeg til slutt opp og tenkte at nå fikk det briste eller bære, og da valgte målebegeret mitt å gjøre det førstnevnte, og håndtaket brakk tvert av.

Jeg ryddet unna, fikk kakene i kjøleskapet og gikk til sengs, sto opp igjen (det var riktignok 7 timer senere, men det føltes mer som 30 minutter) og tok kakene ut av kjøleskapet. Pirket forsiktig borti det jeg, full av ungdommelig overmot hadde referert til som et gelélokk kvelden før, og innså at det i praksis var et lag med saus oppå en ostekake, og at denne sausen ville renne av så snart jeg fjernet kakeformene. Tusen takk, tenkte jeg, det var AKKURAT det jeg ønsket meg tidlig en mandag morgen. Så da var det bare å finne frem en spiseskje og en bolle og fjerne så godt som all puréen. Det tok en god del tid - tid jeg ikke hadde, og så kastet Evita opp under sofaen, og jeg begynte å lure på om det var greit å gå og legge seg igjen, og prøve å stå opp på tirsdag istedenfor.

Men heldigvis, det ble kake. Det ble veldig lite samarbeidsvillig kake, og enten hadde jeg ikke lykkes i å pasteurisere mangoen og ananasen, eller så dummet jeg meg ut på en annen måte. Men ja, det ble kake, og det var det viktigste.

fredag 13. juli 2018

Litt i overkant

Jeg er ikke overtroisk. Jeg er ikke redd for svarte katter. Jeg tråkker på sprekker i asfalten og slår opp paraplyer innendørs uten å tenke over det. Om jeg knuste et speil ville jeg vært bekymret for glasskår, ikke for 7 års ulykke. Og jeg er ikke redd for fredag den 13. Selvfølgelig. Og da er det litt irriterende når alt går lukt åt skogen akkurat den dagen. Fordi jeg tenker at noen sikkert kommer til å tolke dagens hendelser som et bevis på at denne dagen er forbannet.

Så la meg understreke at det ikke er dagen idag som er forbannet. Det er Renate som er forbannet.
La meg begynne med begynnelsen: jeg skulle bruke sommerferien min godt i år. Jeg skulle få ordnet en hel del, særlig ting jeg hadde utsatt eller lenge tenkt at "oi, det må jeg fikse når jeg har tid". Jeg skulle kjøpe nytt sengetøy, finne bedre løsninger (og dermed mer lagringsplass) i garderobeskapene, omsider få fylt skapene på badet med bokser og dermed få system i den absolutte galskapen som herjer der (mer om dette her), få på plass et nattbord på soverommet og, og nå kommer vi til det viktigste: bytte ut kjøkkenventilatoren.

Kjøkkenventilatoren min og jeg er nemlig ikke spesielt gode venner. Den er, i likheten med resten av kjøkkeninnredningen, noe IKEA har laget, og innen jeg hadde fått tak i bruksanvisninger og sånt fra IKEA, var det utskiftbare kullfilteret utgått for lengst, og jeg fant derfor allerede ifjor ut at jeg måtte bytte ut hele moroa. Det er kun tillatt med sirkulasjonsvifte i borettslaget mitt, så da jeg helt i begynnelsen av ferien bestemte meg for å sett igang med operasjon bytt vifte, klatret jeg opp på gardintrappa for å ta monteringen. Da oppdaget jeg at de som hadde leiligheten før meg, ikke hadde montert den riktig - istedenfor å bruke en ventilasjonskanal eller noe av det andre tilbehøret som monteringsanvisningen henviser til, hadde de bare satt det nedre metalldekselet som skulle vært rundt røret oppå selve ventilatoren, og latt som ingenting. Jeg ble ikke sint. Ikke skuffet engang, jeg bare himlet veldig hardt med øynene, fordi dette egentlig var ganske typisk for de jeg kjøpte leiligheten av. Da jeg overtok leiligheten, var det overraskende mye rart å ta tak i, med tanke på at de hadde bodd der i to år og totalrenovert den i denne perioden. For eksempel:

  • Uttaket for TV/nett var tatt vekk, og de hadde trukket kabel til en annen vegg, og satt opp en kontakt uten utgang for nett (F-kontakt). Dette er ikke noe man skal gjøre selv. Da montøren fra Canal Digital kom for å fikse det, påpekte han at uttaket de hadde satt opp, ikke fungerte, og at de hadde kappet ledningen slik at han var nær ved ikke å få skjøtet på den. Tusen takk!
  • PR-kabler i taket var skjøtet med elektrikerteip og ledninger til lavvoltsbelysning manglet flekkvis isolasjon
  • De la igjen en tom tube hårfjerningskrem og sigarettsneiper på skapet på badet
Så med dette i bakhodet, var jeg egentlig ikke så overrasket. Jeg ble også bare mildt oppgitt da jeg innså at de (eller eier før dem igjen) hadde vært overivrige da de malte radiatorene, og like godt hadde dekket både lufteskrue og ventil med et tykt lag radiatormaling. Jeg hadde rett og slett akseptert at disse menneskene kanskje ikke burde ha som hobby å pusse opp leiligheter.

Så da gikk jeg til verks og bestilte ny ventilator, nytt nattbord, ekstremt mange bokser og esker og en del annet småplukk fra IKEA, og valgte tidligste leveringsalternativ, som var idag mellom 9 og 13.
Og vi kommer naturligvis tilbake til dette.
For før jeg hadde kommet så langt, hadde jeg bestilt sengetøy, og det ble levert med PostNord. Tjenesten avsender brukte, resulterte i at pakken min havnet på en terminal istedenfor på matbutikken, og ettersom jeg var lite lysten på å bruke en time på å hente et par sengesett, betalte jeg (etter å ha vært i dialog med avsender om at de kanskje burde gå over til en tjeneste med valgfritt utleveringssted) 59 kr for at de skulle sende den til rett sted. Det viser seg dog at dette antageligvis var en trylleavgift, for det ser nå ut til at pakken min ble borte på terminalen etter dette, og sengetøyet jeg hadde planer om å kunne re opp med for over en uke siden, er søkk vekk. Dette var for meg dagens første irritasjonsmoment, ettersom PostNord fremdeles ikke visste hvor pakken min var. Men det var ingenting i forhold til det som fulgte:

Sjåføren som skulle komme med moroa fra IKEA skulle ringe en halvtime før, så jeg sto tidlig opp, ryddet unna sånn at det skulle være enkelt å komme inn med tralle og satte meg ned og ventet i spenning. Underveis kom DHL innom med en pakke med neglelakk, fordi hvorfor ikke få sånne produkter sendt med ekspresslevering fra Taiwan? Så ble klokka 11, og jeg fant ut at ettersom lediggang visstnok er roten til alt ondt, og jeg føler at jeg er akkurat passe ond som det er, bestemte jeg meg for å demontere den gamle ventilatoren. Det var enklere sagt enn gjort, ettersom gjøken som hadde skrudd den opp, hadde ødelagt den ene skruen. Den hadde nok opprinnelig Phillips-hode (som de øvrige tre skruene), men det så mer ut som resultatet av en paring mellom Phillips og Torx, og ingenting bet på den. Det ga meg en god grunn til å finne frem vernebriller og Dremel, og etter en stund hadde jeg laget et spor i skruen som gjorde det mulig å skru den ut med en vanlig flattrekker. Det var egentlig dagens høydepunkt. Det og å stille opp de nye neglelakkene mine på rekke og nyte at fargene harmoniserte så godt med hverandre. "Men vent litt," tenker du kanskje nå, "bør du ikke være mer glad for endelig å få opp en ny kjøkkenventilator?" Og ja, det burde jeg. Men la oss ikke foregripe begivenhetene. 

Vi befinner oss nå på kjøkkenet og klokka er noe sånt som halv ett. Jeg har for alvor begynt å lure på hvorfor sjåføren ikke ringer, og ventilatoren henger bare fast i to "kroker". Jeg løfter den opp og av krokene og setter den ned på søppelsekken jeg har lagt på gulvet, og stirrer målløs på veggen min. Forresten, nå er jeg ikke helt sikker på om jeg gjengir sannheten korrekt. Det er fullt mulig at jeg ikke var målløs, men istedenfor sa "men hva i svarte helvete?", eller kanskje "hva faen er det de har drevet med?" eller noe litt mer fargerikt. Jeg tør påstå at jeg har et ganske fargerikt språk, men jeg har et noe begrenset aktivt ordforråd når det gjelder kraftuttrykk. For hva fikk jeg se da ventilatoren var tatt ned? Istedenfor å male et bilde, deler jeg heller et bilde av hvordan ventilatoren min så ut. Den dekket en god del av veggen, og var altså festet med to "knagger" og fire skruer, og den var skrudd fast i en vegg kledd i en form for våtromstapet som dekker hele veggen frem til kjøleskapet, og området mellom overskap og kjøkkenbenk på veggen ved siden av. En nøytral, grå tapet med diskret mønster.
Og da jeg fjernet ventilatoren, oppdaget jeg det nyeste eksempelet på "hva faen er det de forrige eierne drev med, egentlig?". De hadde nemlig, skåret vekk en del av tapetet før de hang opp ventilatoren over den. Som om de ville ha et minne for ettertiden eller noe.

Jeg kaller dette bildet:
"What the actual fuck?"
Så da sto jeg der, da, relativt målløs og vurderte å stemme i sangen "Where do we go from here?" fra Buffy-musikalepisoden "Once More With Feeling". For hva nå? Jeg kunne ikke bytte den smale, diskrete ventilatoren jeg ventet på i en type som ville dekke tapethullet, for modellen var utgått, og med tre kokesoner plassert på rekke, trenger jeg en bred ventilator, så utvalget er ikke det største. Det er naturligvis mulig å forsøke å finne samme tapet, skjære til hullet slik at det blir større og lappe det med en bit tapet, men jeg tror alle innerst inne er enige om at det er en dårlig plan. Heldigvis kom jeg på at det finnes plater man kan ha bak platetoppen og tenkte at jeg kanskje kunne bruke masse penger jeg absolutt ikke hadde tenkt å bruke på å kjøpe en stor veggplate i opakt glass som kunne dekke det ventilatoren ikke ville dekke. Og mens jeg tenkte på dette, så jeg at klokka hadde passert 13 og fant ut at det kanskje var på tide å spørre IKEA om bilen var forsinket. 

Så full av ungdommelig overmot logget jeg på IKEAs chat i den tro at jeg ville få beskjeden: "beklager, sjåføren ble litt forsinket hos forrige kunde, men han er på vei til deg nå". Men det var ikke den beskjeden jeg fikk.
Dette skulle vært moren min og meg idag.
Istedenfor fikk jeg beskjeden: "Vi sendte deg en SMS igår om at leveringen var utsatt til neste torsdag". Mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å fly i flint (jeg tør påstå at jeg er ganske god til å kontrollere/undertrykke følelsene mine, men nå syntes jeg at jeg hadde fått mer enn nok motstand for en dag), forklarte jeg han jeg snakket med at nei, jeg hadde ikke fått noen melding, og at det uansett var uholdbart å varsle om at en hjemlevering som var bestilt 4. juli med levering 13. juli som en forsinkelse på seks dager dagen før avtalt levering. For ikke å snakke om at jeg hadde booket monteringshjelp fra moren min og lagt opp de siste dagene i ferien for å ordne dette. Og ventilator hadde jeg heller ikke lenger. Jeg fikk et generisk "jeg beklager", og det var det. 


Så dette var dagen min. 
Jeg har ikke nattbord, nytt sengetøy eller kjøkkenventilator, men jeg har et stort, asymmetrisk hull i tapetet midt på kjøkkenveggen og en uforutsett utgift i vente. Det var ikke det jeg forventet og definitivt ikke det jeg ønsket meg, men samtidig kan jeg vel egentlig ikke si at jeg ikke fikk noe ut av dagen?



tirsdag 3. juli 2018

Veldig mye om veldig lite

Jeg nyter å ha ferie. Jeg ligger riktignok flere dager på etterskudd når det gjelder planene om å gjøre alt jeg ikke har fått gjort på en god stund, uten helt å forstå hvor tiden ble av. Antageligvis brukte jeg dem på å sove. Jeg er ikke sikker på hvordan min naturlige døgnrytme er lenger, for hjernen min har akseptert at det er lunsjtid rundt 12, middagstid rundt 17 og at man kan ta det veldig rolig fra 18, og det fungerer ikke helt når jeg står opp kl 11 og ikke gjør noe fornuftig før bortimot 13. Det blir lite dag igjen, for å si det sånn.

Men jeg gjør mye spennende, altså. Igår begynte jeg dagen med å lage frokost, og klarte å skjære meg til blods på brødkniven, for så å skave av litt tommel med ostehøvelen. Etter et par timers apati dro jeg frem støvsugeren og skulle bytte pose, bare for å oppdage at jeg hadde kjøpt feil modell. Med tanke på at jeg nesten daglig hjelper kunder med å finne rett støvsugerpose, er dette ganske flaut. Så var det bare å putte den allerede fulle posen tilbake i støvsugeren og håpe på det beste, og jeg fikk faktisk støvsugd nesten hele leiligheten, så hurra for meg. Til slutt kom jeg meg faktisk i butikken for å kjøpe gjær også, slik at jeg, da klokken nærmet seg 21, kunne sette gjærdeig. Og vet dere hva? Det ble en fabelaktig gjærdeig. En av de beste. Den var så fin at jeg hadde lyst til å synge ut fra hustakene om den. Jeg skulle ønske at det ble skrevet viser om den, at historien om denne gjærdeigen ble fortalt rundt leirbålene i Nangijala. Så bra var den. Så kjevlet jeg inn smør, laget roseboller og satte dem i smurte muffinsbrett. Det var storartet. Det som ikke var fullt så storartet, var at jeg underveis begynte å lage tzatziki. Jeg er ikke så dum at jeg går fra hvitløk til gjærdeig (litt har man jo lært av Semmelweiz), men jeg tilstrekkelig dum til å prøve meg på slik multitasking. Det gikk faktisk overraskende bra, om man ser bort fra at klokken ble bortimot 2 før jeg kom meg i seng, noe som ikke var helt optimalt med tanke på at jeg ikke kunne sove kjempelenge nå idag.

Litt før 8 drømte jeg at alarmen hadde gått, så jeg kjempet en lang og hard kamp mot søvnen før jeg satte meg opp, lurte på hvilket århundre jeg var i, og innså at alarmen ikke skulle gå før om en time. Da var det imidlertid allerede varmt og ekkelt, så jeg konkluderte med at det var bedre å stå opp og få litt mer ut av dagen, for så å bruke de neste 3 timene på å komme over en sjarmerende kombinasjon av utmattelse og hodepine.
Jeg har rundet Instagram

Og kjære leser, du og jeg er sikkert enige om at den beste måten å kvikne til på om morgenen er å få litt vann i ansiktet, sette seg ned med en avis eller noe og spise en god frokost. Eller noe sånt. Jeg hadde ikke en sånn morgen. Etter å ha veltet meg selv over i stående posisjon, bearbeidet jeg meg ut på stua, ettersom jeg skulle ta ut brettene med roseboller og sette dem til temperering. Det var rimelig varmt i rommet, og jeg forsto snart at det skyldtes at Renate fra lørdag ikke hadde trukket ned plisségardinene etter å ha vasket vinduene, fordi det var så hyggelig å se ut. Tirsdags-Renate visste jo at grunnen til at plisségardinene er nede hele sommeren, er at det blir veldig varmt uten. Det er vel ikke noe problem, tenker kanskje du? Det er jo bare å ta dem ned. Hehe, jeg må le. Jeg har veldig fine, skrekkelig dyre plisségardiner. Eller, det kan hende de er helt normalt priset, alt jeg vet, var at det er få ting som er mindre tilfredsstillende enn å bruke noe du føler er en stor sum penger på noe skrekkelig kjedelig. Det er som å være barn og få en 20-kroning og tvinges til å kjøpe purre for hele pengen.

Uansett, mine fine, dyre plisségardiner er "designet med tanke på sikkerhet", og har "sikkerhetsfunksjoner som minimerer risikoen for barn". Det er litt som et prevensjonsmiddel, med andre ord, og i likhet med de fleste andre ting som er oppsatt med barnesikring, gir de meg en del utfordringer i hverdagen. Nå skal jeg ikke være unødvendig hard mot meg selv - det er definitivt noe med mekanismen som ikke er 100 %, for av de tre plisségardinene er den ene helt fin, den andre oppfører seg omtrent 30 % av tiden mens den siste (og største) kan ta seg en bolle.

Så der sto jeg, etterhvert på en trappestige fordi gardinen var på vei ut av kassetten sin, i stekende sol og følte meg lettere døende. Til slutt ga jeg opp, og etter en tur i dusjen var jeg klar for å begynne å steke gjærbaksten min.

Det skal her nevnes at jeg er selektivt lat. Jeg velger ut enkelte fullstendig idiotiske ting å spare tid og energi på, og et av disse merkelige valgene går ut på å bruke risten i stekeovnen så mye som mulig, slik at jeg slipper å bytte den ut med et brett. Det er helt meningsløst, og når man steker noe med mye smør og det ender opp med å lekke på et eller annet vis, blir det røykutvikling i ovnen. Resultat? Jeg åpnet ovnsdøren for å ta ut det første brettet, og røyk vellet ut. Lettere ihjelgasset fikk jeg satt fra meg brettet og før jeg rakk å tenke ferdig: "faen, røykvarsleren", gikk røykvarsleren. Og som den gikk. Jeg for naturligvis opp på trappestigen (etter å ha løpt bort til vinduet, røsket den med meg og satt den opp under røykvarsleren) og utførte det jeg anser for mitt høyeste nivå av akrobatikk, nemlig å stå på tå på trappestigen, holde meg i veggen og såvidt få tak i røykvarsleren uten å ramle ned.

Jeg tror som regel at jeg skal falle ned og slå meg fordervet når jeg står der og balanserer, og jeg må gjøre det ganske ofte, ettersom røykvarsleren må tas ned for å slutte å ule. Hver gang jeg gjør det, lurer jeg på hvordan det vil gå for seg den gangen jeg faller ned. Vil jeg miste balansen og ramle forover, slik at jeg tar med meg stigen i fallet? Vil jeg ramle bakover? Vil hele trappestigen bryte sammen, slik at jeg ikke bare faller, men skjærer meg opp på skarpt metall? Vil jeg måtte gjemme meg i et klokketårn etterpå? Du vet, de vanlige spørsmålene vi alle stiller oss i hverdagen.

Jeg fikk i alle fall ned røykvarsleren, og resten av prosessen med å få med seg bakverket til jobben, snakke med kolleger, og kjøpe støvsugerposer som passer gikk strøkent. Jeg fikk endatil kjøpt spillet "Secret Hitler", og plassert det langt unna boka The Nazi Ancestral Proof. En del av meg er litt redd for at politiet skal buse inn og beskylde meg for å være nazisympatisør uten å forstå at boka ikke er propaganda, men fagprosa om hva nazistene brukte som "dokumentasjon", og at spillet handler om parlamentarisme og hvorfor facisme kan vinne frem selv om de fleste egentlig er enige om at facisme ikke er bra. Når det er sagt, tviler jeg egentlig på at politiet kommer til å ringe på, men om de gjør det nå, er det i det mindre ryddigere enn på lenge.

Og apropos rydding: Mens jeg lå og forsøkte å sovne i natt, tenkte jeg en tanke jeg skulle ønske jeg tenkte for tre år siden. Da rotet jeg nemlig bort en brosje jeg hadde kjøpt brukt, og jeg har jevnlig hatt leteaksjoner i leiligheten (uten helikopter og manngard), men uten hell. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og selv om det ikke var noe stort tap med tanke på pengeverdi, var det jo en grunn til at jeg kjøpte den, og det var kjipt å ha mistet den. Så mens jeg lå der og tenkte på kommodene mine, funderte jeg over om jeg kunne bruke det stoffkledde rommet under topplaten til noe fornuftig. Det er et i teorien praktisk rom til smykker og sånt, med speil og greier. Veldig fint dersom du ikke fyller toppen med rot. Og så slo det meg: tenk om jeg hadde lagt brosjen der? Eller noe annet? Det var vel i praksis det eneste stedet jeg ikke hadde lett. Så sovnet jeg, slik helten i enhver krimfortelling naturligvis gjør når han tror han har funnet morderen (eh...), og jeg kom ikke på dette gjennombruddet i etterforskningen før jeg satt i stua og stirret apatisk ut i løse luften. Så reiste jeg meg naturligvis og sjekket, og joda, der lå brosjen min. Jeg er usikker på om jeg er mest stolt og glad eller mest oppgitt over meg selv, men det er lov å føle flere ting samtidig, ikke sant?

Jeg bestemte meg for å feire gjennombruddet med noen kyllingvinger av den typen som egentlig ikke ser stekt ut selv om de har stått i ovnen lengre enn Rema påstår at de skal. Full av overmot etter gjennombruddet skrudde jeg på ovnen, og glemte helt at jeg ikke hadde vasket den etter morgendagens røykutvikling. Og hva skjedde da, tror du?

Jeg kikket inn i den varme ovnen og så at alt var grått, og innså hva som hadde skjedd. Og her hadde jeg to valg - jeg kunne gå ut i gangen og ta ned den andre røykvarsleren og så åpne døra, eller jeg kunne håpe at røyken ikke nådde helt ut i gangen. Og det var i praksis det siste alternativet jeg valgte, hvilket førte til at jeg, lettere røykforgiftet, måtte løpe med trappestigen etter meg ut i gangen, få fullstendig hetta en gang til og så begynne prosessen med å tørke vekk fett fra bunnen av en brennvarm stekeovn. Det var kjempegøy!

Men akkurat som i eventyrene, endte også denne dagen godt. Jeg fikk ikke halve kongeriket, men jeg klarte omsider å få ned plisségardinene - etter solnedgang. Et lite skritt for menneskeheten, et stort sprang for Renate.

torsdag 28. juni 2018

Effektiv? Jeg?

Jeg har en plan. Det har jeg alltid når jeg har sommerferie, og som vanlig, omfatter den ørten punkter for å komme ajour med hjemlige sysler, kombinert med ett eller flere større prosjekter, og jeg vet fra dag 1 at jeg ikke kommer til å få gjort alt på lista, og at det beste jeg kan håpe på, er å få gjort det viktigste samtidig som jeg får følt at jeg har ordentlig ferie. Og Renate i feriemodus er ikke spesielt effektiv. Ferie-Renate står opp kl 10, spiser frokost og sovner i sofaen. Ferie-Renate setter seg i sofaen for å flytte alle OBOS-bladene fra bordet til hylla under avlastingsbordet, og tar seg selv i å sitte og lese om boliglånsrenter en halvtime senere. Kort sagt: Ferie-Renate er skremmende lik barnet som drev sin mor til vanvidd når hun skulle rydde rommet sitt, fordi hun glemte seg bort etter omtrent 2 minutter, når hun fant en fascinerende leke eller begynte tenke på noe annet. Og Renate 9 år var dermed omtrent like ineffektiv som Renate 29 år når det gjelder gjøremål i hjemmet som ikke krever fullt fokus. Og det er jo ikke sånn at jeg sitter og koper hele tiden. Søndag laget jeg tzatziki, mandag bakte jeg focaccia, begge vellykkede prosjekter som ikke sto på handlingsplanen (av den enkle grunn at de, i motsetning til "vaske vinduer" og "sette bort alle kakeboksene og kaketinene", var helt unødvendige).

Mens jeg var i kjelleren og lette etter noe jeg ikke fant, fant jeg noe jeg hadde lett etter ifjor sommer, nemlig alle mobilene jeg har hatt siden jeg var 14 (d.v.s. alle unntatt den første, selvfølgelig en 3310), og av ukjente grunner bestemte jeg meg for å ta dem med opp, sortere dem etter alder og legge dem på det allerede rotete skrivebordet. Deretter fortsatte jeg å lete etter det jeg ikke fant, og fant en pose med steiner som jeg trodde hadde forsvunnet da jeg flyttet, og la dem på skrivebordet også. Jeg fant også 20 kr, og fikk en påminnelse om at jeg ikke håndterer noe særlig kontanter lenger i form av litt forvirring rundt hvorvidt dette var en drakme eller escudo fra barndommen, eller gangbar norsk mynt. Pengeglad som jeg er, ble jeg veldig fornøyd da jeg gjenkjente kong Harald. Og jeg har for ordens skyld fremdeles ikke funnet det jeg lette etter (mirakelsvamper jeg vet jeg har, men som hverken er på det åpenbare stedet (sammen med rengjøringsmidlene) eller de mindre åpenbare stedene (i boksen med bruksanvisninger, sammen med gavepapiret, etc.).

Og etterhvert som det led mot kveld på mandag, innså jeg at jeg ikke hadde klart å fullføre noen av punktene på handlingsplanen. Og det var litt rart, for jeg hadde da faktisk gjort en hel del til slutt, hadde jeg ikke? Jeg begynte å telle. Jeg hadde vasket fire kaketiner og fem kakebokser og flyttet en haug med skoesker fra gulvet til toppen av garderobeskapet. Jeg hadde bestilt nytt sengetøy og lagt igjen en del penger hos Royal Design. Jeg hadde ryddet unna 80 % av det som lå strødd utover spisestuebordet, og samlet alt stoffet jeg hadde kjøpt, vasket og latt ligge fremme til kommende syprosjekter i den ene enden av sofaen. Men likevel var det ingen punkter jeg kunne stryke fra lista. Det var litt demotiverende!

Tirsdag og onsdag gjorde jeg dessuten vondt verre ved å dra i hus en hel haug med pakker, og istedenfor å fortsette å rydde vekk det som allerede utgjorde rot, skapte jeg mer rot ved å tømme hylla med sengetøy og håndklær. Det var nemlig mye mer spennende å undersøke om mistanken om at jeg helt fint kunne lempe ut 2/3 av det jeg hadde (takk til Ellos som har sponset meg med gratis tekstiler av særdeles lav kvalitet gjennom flere år), og donere det til klesinnsamlingscontaineren, enn å rydde ferdig noe annet... Og jeg fikk en slags premie for innsatsen også, etter å ha fylt tre bæreposer med tekstiler jeg aldri kommer til å bruke, oppdaget jeg en pute der oppe i skapet. Og jeg har ingen anelse om hvor den kom fra. Det var en ordentlig pute også, en høy syntetpute fra Høie, og den skulle visst både føles som dun og inneholde aloe vera. Sistnevnte opplysning fikk meg til midlertidig å se ut som et stort spørsmålstegn (nei, det finnes absolutt ingen bevis som underbygger den påstanden), så jeg spurte Internett, nærmere bestemt produsentens nettsider, som presenterte påstanden:
"Dette produktet er levert med AloeVera-behandlet trekk - noe som gir en positiv effekt på både kropp og sjel og sinn" (kilde)
- I call bullshit. Enhver person som mener at sjel og sinn er to forskjellige ting er etter mitt syn ute og sykler. Sjel er et tullete, religiøst begrep som kun gir mening i en tid der man ikke forsto bæret av hvordan hjernen fungerte, og den eneste funksjonen det har i dagens samfunn, er som et synonym for nettopp sinn. Og uavhengig av det: hvordan skal aloe vera gjøre noe som helst for sjel/sinn? Jeg vet at aloe vera-mafiaen mener at planten hjelper mot absolutt alt, men faktiske studier gir liten eller ingen støtte til disse påstandene, og takket være min bortimot grenseløse nysgjerrighet, vet jeg nå at det i 1988, året som ga verden en fantastisk gave i form av undertegnede, ble publisert en studie med den beskrivende tittelen: "Cervical versus intrauterine insemination of ewes using fresh or frozen semen diluted with aloe vera gel". Så da vet vi det.

34-6395
Uanskvett, jeg aner ikke hvor denne puta kommer fra, og det skremmer meg litt. Heldigvis var den veldig ubehagelig å ligge på, så jeg slipper å føle at jeg burde tenkt meg om en gang til før jeg bestilte meg ny hodepute.

Idag har Clas Ohlson feiret 100-årsdagen sin med 25 % rabatt på bortimot alt, så jeg krøp til korset og kjøpte meg en ny pakke flekkfjerningssvamper - altså den tingen jeg har brukt tre dager på å lete etter. Nå har jeg ikke publisert "Ukens CO-dings" på årrekker, men denne er så awesome at jeg har litt lyst til å begynne igjen. Melaminsvamper er som en blanding mellom slipepapir og svamp - den fremstår som en ekstremt tett svamp, og har en svakt slipende effekt. Det betyr at du kan ødelegge overflaten du vasker med den, slik du kan ødelegge det meste med slipende vaskemidler eller en mikrofiberklut. Fordelen med disse svampene, er at du ikke bruker annet enn vann, og at du får vekk det aller meste uten å måtte slite deg ut. Jeg har et litt anstrengt forhold til rengjøring av dusjdørene mine, fordi jeg må holde dem med den ene hånden og skrubbe med den andre, så en ordentlig rengjøringsjobb på den fronten er slitsom og jeg er lat, noe som er en litt dårlig kombinasjon. Det viste seg heldigvis at svampen fikset biffen på noen få minutter, og selv om resultatet ikke var 100 % (jeg lurer av og til på om enkelte av de bittesmå flekkene er en del av glasset, for de var der da jeg flyttet inn, og ingenting biter på dem), har jeg for første gang blanke dusjvegger uten å føle at armene mine har blitt mishandlet på det groveste. Hurra!

De enkleste ting

Noen ganger blir veldig enkle ting utrolig vanskelige. Idag, for eksempel, da jeg, fordi det er sommerferie her i gården, skulle stå opp kl 10, satte meg opp i senga, skrudde av alarmen og sovnet igjen, sittende fremoverlent i senga. Eller da jeg skulle bruke reiseplanleggeren for å finne ut når jeg skulle dra til byen, og Ruter anbefalte meg å ta en buss som, ifølge varselikonet i appen, ikke stoppet på holdeplassen appen anbefalte at jeg tok den fra. Jeg tror kanskje det betydde "kun påstigning", men det sto det jo ikke noe om, så jeg siktet meg inn på en annen. Da jeg var 2 minutter og ca 10 meter unna holdeplassen, innså jeg at denne anbefalingen gjaldt en annen holdeplass, hvilket betydde at mine 2 minutter i beste fall var 1 minutt. Jeg spurtet oppover en veldig bratt skråning, oppdaget at det var blitt satt opp et autovern der i nyere tid, måtte gå omvei og rakk bussen i siste liten fordi sjåføren var snill. Bussen var imidlertid ikke snill, den var varm som Helvetes forkammer, og jeg spurte meg selv gjentatte ganger om vi var fremme snart. Det var vi ikke.
Det er egentlig fascinerende hvor lang en busstur på en knapp halvtime kan bli når man synes innmari synd på seg selv, men heldigvis kunne jeg etterhvert distrahere meg selv med et av livets store spørsmål: om noe er ubehagelig/vondt, kan man da, med ren viljekraft, stenge det ubehagelige/vonde ute, og ha det tålelig greit inntil det enten går over eller eskalerer? For min erfaring tilsier at det på sett og vis fungerer, i alle fall tidvis, men det kan jo være at det er kilden til ubehaget/smerten som reduseres, og at jeg likevel ikke har viljestyrke nok til å bestemme meg for at jeg har det aldeles utmerket. Så da 20 minutter hadde gått, og jeg fremdeles følte at jeg holdt på å bre opp, samtidig som jeg var takknemlig for at det føltes mer som 180 grader midt i ovnen på over- og undervarme istedenfor 250 grader på øverste rille på grillfunksjon, skulle jeg gjerne hatt et termometer på meg for å sjekke om bussen var litt mindre brennhet, eller om jeg hadde akklimatisert meg. Og det er åpenbart derfor Renate 8 år kjøpte seg en nøkkelring mede termometer på ferie i Hellas. Renate 8 år la gode planer, men dessverre forutså hun ikke at Renate 14 år ville rote den bort og Renate 20 år finne den igjen og spørre hvem i all verden som har plass til en svær klump på nøkkelknippet. Renate 8 år visste heller ikke at Renate 29 år ville være helt enig i resonnementet, så da var det i grunnen litt bortkastet.

Uansett, jeg kom meg til Brugata uten å smelte. Og jeg synes jeg fortjener en premie for den prestasjonen.

Så opplevde jeg 2 timers veldig hyggelig opphold i motgangen i form av en god middag og koselig samvær, før jeg, da jeg skulle betale for maten min, innså at jeg ikke husket PIN-koden på kortet mitt. Den var HELT borte. Eller, jeg husket halvparten, men a) det hjelper fint lite, og b) jeg husket ikke om de sifrene jeg husket, skulle komme først eller sist. Da er det ganske mange muligheter. Jeg visste egentlig også at minst tre sifre ikke var involvert i moroa, men igjen, det hjalp ikke stort. Jeg gjorde et fåfengt forsøk som ble avvist av den lite samarbeidsvillige betalingsterminalen, og var veldig, veldig glad for at jeg var oppsatt med venn som kunne legge ut for meg.

Måpende hjernecelle
Hurra!
På vei hjem forsøkte jeg gang på gang å komme på hva koden var. På et tidspunkt var jeg nesten helt sikker, men heldigvis hadde jeg ikke tilstrekkelig stor tillit til meg selv, så jeg dro hjem for å sjekke istedenfor å dra på butikken for å handle, og det viste seg å være lurt, for koden jeg trodde jeg husket, var feil. Bare ett siffer, men jeg regner med at betalingsterminalen på matbutikken ville vært like lite forståelsesfull som den på restauranten, så jeg er glad for at jeg på daværende tidspunkt hadde mistet all tiltro til min egen hukommelse. Men jeg ble så satt ut. Jeg har aldri glemt PIN-koden min før. Min spontane forklaring var veldig tidlig aldersdemens (noe jeg vet man egentlig ikke skal tulle med, for det er få ting som er verre enn at en du er glad i forsvinner fra deg mentalt, og det er neppe særlig moro å være den som forsvinner heller), men mor visste råd (typisk mødre), og mente jeg kunne skylde på varmen. Som 50 % nordlending og med en kropp som er bygget for vinterføre, er det en veldig god bortforklaring, og jeg kommer til å holde fast ved den. Alternativt var jeg så utrolig satt ut over at jeg hadde gått over gaten på rød mann og spist en hamburger med dressing at alle hjernecellene var opptatt med å stå i en ring og måpe.

tirsdag 29. mai 2018

Helt på trynet

Digresjonsbloggen inneholder mange skildringer av Renate som går på trynet. En venn av meg påsto for litt siden at jeg ikke var så klønete som jeg skulle ha det til, og kroppen min har tydeligvis gått rundt og båret på et dypt ønske om virkelig å vise ham hvor håpløs jeg faktisk er.
Så tidlig onsdag formiddag, på vei til jobb i mine moderat høye og veldig stabile sandaler, gikk jeg rett på nesa. Jeg tror det må ha vært et ganske imponerende syn, der jeg snublet i absolutt ingenting (ikke engang mine egne føtter) og gikk rett i dørken uten et kny. For det skal jeg ha, jeg kommer ikke med hysteriske utrop når jeg faller (det gjør jeg kun når noen skremmer meg). Så da lå jeg der, og konstaterte at mobilen jeg hadde i hånden var like hel, og forsøkte å få kontroll over beina og komme meg opp igjen. To forskrekkede menn i håndverkerbukser stoppet opp og spurte om det gikk bra, og jeg sa at jada, det gjorde det, takket for omtanken, rettet på klærne og gikk videre mens jeg begynte å lure på hvor lenge jeg ville kunne fortsette å gå normalt og skjule at høyre legg ikke var spesielt fornøyd.

For Renate som helhet var egentlig ganske fornøyd med utfallet - jeg blødde ikke, mobilen var hel og med unntak av litt støv på kjolen, så jeg ut som folk fremdeles. Og jeg hadde tross alt ikke det minste vondt i mesteparten av kroppen. Det var bare denne leggen... Og leggen ble vondere og vondere og begynte å anta en interessant blåfarge utover dagen og kvelden. Og da meldte jo bekymringen seg: "tenk om jeg presterte å brekke leggbeinet?" Jeg har aldri brukket noe før - jeg har hatt brist i ribbein og forstuet ankel, og det var henholdsvis grusomt og relativt uproblematisk (med krykker, vel å merke), men jeg vet at jeg takler smerte ganske greit - jeg vet ikke om terskelen min er noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, men jeg aksepterer at det er naturlig å ha vondt, og det skal være på nivå "lammende" før jeg lar meg affisere noe særlig. Og ulempen med det er jo at jeg kan risikere å gå rundt med et problem som burde vært hos legen.
Så etter å ha fulgt rådet fra Amina om å ta smertestillende (noe som ikke hadde falt meg inn tidligere på dagen), spurte jeg Internett om hva symptomene for leggbeinsbrudd var. "Beinsplinter som stakk ut," fikk jeg til svar. Joda, hadde jeg hatt det, ville jeg jo skjønt at beinet var brukket, men da ville jeg antageligvis uansett ikke vært i stand til å gå på det. "Blåmerker og hevelser," ja, men da er vi jo i den andre enden av skalaen - man får gjerne begge deler om man slår seg skikkelig, selv om ingenting er brukket. Og da gjensto i praksis bare "smerter og problemer med å gå/legge vekt på beinet." Og det er jo fryktelig relativt. Jeg kan gå. Om jeg gikk sakte og forsiktig nok, kunne jeg gå uten å halte/vralte (i likhet med katter og hunder, ser jeg på det som en svakhet å vise at jeg har vondt, fordi jeg er redd for at flokken min skal vrake meg eller at rovdyr skal spise meg. Ingen vil være den svakeste gnuen i flokken, liksom). Men jeg kunne ikke gå uten å måtte bite tennene sammen for ikke å vise at jeg hadde vondt, så hvor går grensen?

Så jeg bestemte meg for å vente, og torsdag morgen føltes alt bedre - jeg kunne gå relativt normalt, beinet var mindre hovent, så jeg konkluderte med at det ikke kunne være brudd - da burde det jo blitt verre over natten, ikke bedre. Foten begynte dog å hovne opp og bli blå, den også, så helt bra var det tydeligvis ikke. Man kan jo få hovne føtter av varmen, og det er jo veldig varmt om dagen, så jeg bestemte meg igjen for å spørre Internett til råds, for jeg hadde ikke (og har ikke) vondt i selve foten, så jeg syntes det var litt rart at den skulle være så oppblåst. Det første innspillet jeg fikk fra Google var at det muligens skyldtes hjertesvikt eller nyreproblemer. Takk, Google!

Jeg konkluderte igjen med at det nok ikke var så farlig - det var bare høydepunktet i en uke der jeg har vært ufrivillig kreativ i møte med skarpe gjenstander og harde overflater. Tanta mi, derimot, var av en annen oppfatning og rådet meg til å ta en prat med legen, som jeg jo uansett ikke hadde sett på flere år.  Som rådet, så gjort. Det føltes egentlig veldig bra å traske til legekontoret mandag morgen, for beinet var veldig vondt den dagen, og jeg ville gjerne bli beroliget en gang for alle. Selve traskingen føltes naturligvis ikke spesielt bra - jeg tror jeg hadde et ganske bistert oppsyn.Resultatet var en ukes sykemelding og tur til legevakten for røntgen. Lege var ikke fryktelig imponert over at jeg hadde stått og gått rundt mesteparten av fredagen på jobb, men den fargerike foten skyldes tydeligvis bare at blodet fra blåmerkene synker til bunns, og jeg hadde ikke brukket noe, bare slått meg ordentlig og burde la være å belaste beinet i noen dager.

Om du har lyst til å le av mine andre ublide møter med bakken, er det plenty med lesestoff her:
http://www.digresjonsbloggen.com/2010/10/btter-pa-hodet-blodige-knr-og.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/08/hit-eit-steg-og-dit-eit-steg.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/11/renates-apenbaringer.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2017/01/falt-du-riltu-raltura.html

Og for ordens skyld: han som mener at jeg ikke er så klønete som jeg sier, står fast ved dette, selv etter å ha hørt om fallet og sett utfallet av fallet. Enkelte kan man tydeligvis aldri overbevise. ^^

mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?

søndag 22. april 2018

Storebror ser meg

I likhet med mange andre har jeg den siste tiden forsøkt å sette meg inn i hva aktører som Facebook og Google vet om meg. Ikke fordi jeg er engstelig - jeg er for det første veldig kjedelig, for det andre omtrent blind for reklame, og for det tredje ganske bevisst på hvordan jeg agerer online, men fordi jeg er nysgjerrig på hvor gode profiler de egentlig har klart å bygge opp basert på min adferd. Google mente f.eks. at jeg var veldig interessert i australsk fotball, mens Facebook trodde jeg var interessert i Israel som reisemål, Donald Trump og "Urn" - som tydeligvis både er en person og en urne.Jeg er også interessert i hundemat, veganisme og sukkertøy (alle tre var nye for meg), og spedbarn. Det kan muligens forklare reklamene jeg får på youtube for graviditetstester - de er av typen man ikke kan skippe, og de inneholder en veldig klissete damestemme og babylyder. Jeg liker ingen av delene, så jeg har bestemt meg for at om jeg skulle befinne meg i en potensielt gravid situasjon en gang i fremtiden, skal jeg aktivt gå inn for å velge en annen type graviditetstest, bare for å ta igjen.

NEI !!
Egentlig er jeg litt skuffet. Nyhetsfeeden min på facebook er nemlig nesten perfekt - Facebooks algoritmer klarer ganske så godt å forstå hva jeg vil se. Og det er jo ikke slik at jeg bare vil se ting som jeg vet interesserer meg - jeg vil gjerne bli interessert i nye ting (det er litt derfor jeg hører på mange podcaster som drøfter nye temaer hver gang - jeg vil jo lære nye ting, ikke bare terpe på det samme gamle). Og om Facebook eller Google eller noen andre aktører jeg bruker, vil gi meg reklame tilpasset det de tror jeg vil se, sier jeg tusen takk for det - jeg er, om ikke reklameblind, så i alle fall reklamesvaksynt, og jeg har et ganske bevisst forhold til hvorfor jeg kjøper ting. Bannerannonser er generelt ikke blant årsakene. Og da tenker jeg at jeg heller vil ha annonser for overpriset porselen fra RoyalDesign og tilbud om webhosting enn tilbud om å flørte med naboene mine eller eldre damer, som er det Microsofts Sudoku viser meg reklamer for. Ikke et vondt ord om naboer eller eldre damer, men det er liksom ikke så spennende for meg, og jeg vil heller ha reklame for ting jeg kan risikere å bruke penger på, enn ting som helt åpenbart er myntet på en helt annen del av befolkningen enn meg.

Så ja takk, gi meg målrettet reklame dersom dere på død og liv skal gi meg reklame. Jeg er villig til å fortelle dere at jeg liker katter, sminke og 50-tallskjoler i bytte mot å slippe reklame for nabodating og graviditetstester.

lørdag 21. april 2018

En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler
Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet
Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.

søndag 18. februar 2018

Rom for forbedring

Min fantastiske humor har ført til at jeg har dørskilt inne
- dette leder til "kontoret", "Det ytre rom" leder ut i oppgangen.
Jeg har stor respekt for folk som klarer å ikke fylle hjemmene sine med ting. Med mindre de bor i helt tomme boliger, da blir jeg litt bekymret for at de muligens er massemordere. Men det å klare å begrense hvor mye man trekker inn i hjemmet, det er en dyd. Da jeg flyttet inn i leiligheten min, hadde jeg lagret hele livet mitt på et soverom. Det betydde at et soverom på rundt 10 kvm rommet de normale tingene (klesskap, skrivebord, kommode, sofa og seng) i tillegg til nok hyller til rundt 1200 bøker og 400 filmer og servise og diverse annet utstyr (stuet bort under seng og i skap) jeg hadde skaffet meg underveis i påvente av å flytte hjemmefra (jeg pleide å le hånlig av TV-programmer og reportasjer som viste hvordan man kunne innrede det perfekte ungpikerommet slik at tenåringen fikk plass til alt hun trengte. Om du vil ta et dypdykk i arkivet og lese om mine utfordringer med pikerommet, kan du gjøre det her). Det betydde at jeg måtte ta hensyn til flyttelasset mitt da jeg fant meg leilighet, og at jeg måtte innrede deretter, og jeg brukte alle Tetris-evnene for plassutnyttelse og organisering jeg hadde opparbeidet gjennom årene der til å finne gode løsninger. Og jeg er egentlig ganske fornøyd, både med det grunnleggende oppsettet og at jeg ikke har rotet det til mer enn jeg har på tre år.

Men jeg har en akilleshæl , og det er skapet på badet. Leiligheten min er dimensjonert for en familie, så jeg tror det er meningen at en familie på 3-4 personer skal kunne dele skapplassen der inne. Og likevel klarer jeg, 1 stk person, å fylle all plassen. Hvor mye er "all plassen"? Grunnflaten på de seks hyllene er totalt 6,8 kvm, og det er ikke inkludert skapet under vasken der håndklær og vaskemidler bor. Og så kan jeg legge til at sminken min (med ett unntak)
bor på soverommet sammen med parfymen, at hårspenner og sånt er overalt ellers. Så jeg føler det er betimelig å spørre seg selv: "Renate, hva i all vide verden er det du driver med?"

Og det er altså ikke nå jeg gråtende tilstår at jeg driver med sykelig hamstring, og at man må grave seg gjennom et metertykt lag med søppel dersom man skal inn i leiligheten. Hamstringen min består i å normalt ha én ekstra enhet av ting jeg ikke kan fylle opp med sånn med det samme i bakhånd (når flasken med foundation er halvtom, bestiller jeg en ny, ettersom det tar to uker å få den i posten, og jeg helst vil handle når jeg kan få den til en god pris), og noen ganger kjøper jeg flere eksemplarer av ting og setter dem helt bakerst i en av hyllene, der jeg ikke kan ha ting jeg bruker daglig, ettersom jeg trenger gardintrapp for å rekke opp/inn. Livet som vertikalhemmet er hardt.

Det er ikke den ekstra flasken med fuktighetskrem som velter lasset. Så hva i all verden er det som gjør det? Har jeg oppdaget en ny naturlov som sier at en organisme vil fylle opp all tilgjengelig plass uansett størrelse? Betyr det i så fall at de som ikke fyller den opp, ikke er mennesker, eller betyr det at de er mennesker og at jeg er noe annet? Kanskje jeg er slimmugg? Jeg har aldri vært noe spesielt vakkert menneske, men om det viser seg at jeg er slimmugg, tør jeg påstå at jeg er over gjennomsnittet, i alle fall om vi skal bruke menneskelige standarder som målestokk. Om vi skal bruke en helt annen målestokk, vil jeg si at dette bildet viser at slimmugg (på sopp) kan være betydelig mer fotogent enn jeg noen gang har vært. Jeg får trøste meg med at jeg sannsynligvis har en bedre personlighet.

Jeg fikk en idé nå før helgen (da jeg hadde mye tid fordi jeg hadde bedt om fri for å ta en ferie som ikke ble noe av): jeg kunne jo sette kurver inn i skaphyllene! Da kunne jeg trekke dem ut ved behov, og dermed få bedre kontroll, og faktisk kunne utnytte plassen bakerst i hyllene uten å rive ned alt det andre for å rekke frem. Men før jeg kunne gå til innkjøp av de perfekte kurvene (jeg har begynt å lete, og det ser ut til at skapene mine har veldig ukurante dimensjoner. Selvfølgelig.), måtte jeg jo gå gjennom hyllene for å få oversikt, kaste ting og ja, rett og slett sondere terrenget. Etter en time hadde jeg frigjort masse plass, og tenkte at jeg kanskje ikke trengte å kjøpe kurver til hyllene likevel. Så kastet jeg et blikk på haugen med ting som ikke hadde plass, men som hadde vært i skapet før jeg ryddet, og angret på at jeg hadde påbegynt hele prosjektet.

Så hva har jeg lært av dette?

  • Ikke utfordre baderomsskapet, du er dømt til å tape kampen.
  • Ikke begynn å spørre deg selv om hvorfor du har så absurd mange flasker med hårskum og -spray fra Joico. Det er helt sikkert en grunn til det, men du trenger ikke å vite alt.
  • Rydding skaper bare mer rot.
  • Du har nok ekstra tannbørster nå.
  • Håndlaget såpe fra Etsy er slektninger av evighetskuler. Ikke kjøp flere samtidig. 

tirsdag 13. februar 2018

Fru Strert

Av og til frister tusj mer enn Paint, og hvis du lurte:
Spekkhoggervåtdrakter er forsterket med lycra og
har en slankende effekt på pandaer.
Livet er fylt med mange slags utfordringer. Som når man må velge hvilken overpriset øyenskyggepalett man skal kjøpe (fordi det er umulig å få nok øyenskygge), eller når man skal be om fri og klarer å bomme på dagene (og det heldigvis løser seg likevel fordi man endte opp med ikke å trenge fri fordi reisen til nord for Oslo ble avlyst). Eller når man har blitt veldig glad i bitmojien sin i snapchat, og finner ut at den trenger lengre hår, og plutselig har slettet hele greia og erstattet den med noe som tydeligvis ligner Sylvi Listhaug. Det er vanskelig, skal jeg si dere! Heldigvis tilhører jeg den sjeldne mennesketypen som synes snapchat har blitt bedre etter oppdateringen, så med unntak av tapet av min kjære bitmoji, har jeg lite å klage over på det området.

Men jeg har heldigvis flere utfordringer! Tenk så kort dette innlegget ellers ville vært! Jeg har for eksempel fått blågrønne striper i håret, og det var ikke med vilje. Antageligvis var det fordi jeg fortjente det, det var tross alt L'Oréal, så
det ligger vel i kortene? Den midlertidige blå hårfargen har nemlig vist seg å ikke være så midlertidig likevel, og jeg vurderer nå å farge det satans håret  for å bli kvitt de høyst unaturlige stripene. For en person som definitivt ikke ønsker å farge håret, er det ganske tungt å akseptere.

Og det er mer! Jeg skulle sende en vennskapelig spermhval (finnes det uvennskapelige spermhvaler?) i en SMS i helgen, og innså at det finnes to hvalemojier som er til forveksling like (én spruter vann, én ikke), men hva slags hval er det egentlig? Messenger og iOS ser ut til å være enige om at begge er bardehvaler, mens HTC og Samsung fremstiller dem som veldig stiliserte hvaler av ukjent type, og det er naturligvis her jeg aser meg opp og spør: "hvor er spermhvalen min?" Det finnes så masse dumme og meningsløse emojier som tilsynelatende ikke har noen annen funksjon enn å fungere som støy for folk som ikke klarer å uttrykke seg uten å legge til fem blomster og åtte hjerter i hver setning, så hvorfor ha to nesten like hvaler, og ikke skille mellom tann- og bardehvaler? Jeg trenger spermhvaler for å uttrykke meg optimalt, rett og slett! Jeg har full forståelse for at dette er noe av det dummeste jeg har irritert meg over i år (året er naturligvis ennå ungt), men noen må jo tale tannhvalenes sak! Jeg mener, kunne de ikke hatt en blåhval og en spekkhogger i det minste?
Noen biologer med omtrent like få reelle ting å irritere seg over som meg, gikk jo nylig ut og kritiserte dyreemojiene for å være urealistiske og oversøte, og om det er målet for de som designer dem, er jo spekkhoggeren perfekt, den er tross alt i praksis en panda i våtdrakt (se bildebevis).

Og apropos spermhvaler: Jeg ble kjempeglad over å se at Mammutsalget omfattet en bok med to spermhvaler på omslaget - det var jo perfekt! Så leste jeg om den og oppdaget at den handlet om søstre, som jo a) ikke er spermhvalrelatert med mindre det handler om spermhvaler som er søstre, og b) ikke er fryktelig relevant for meg som er enebarn. Det var litt nedtur!

Sånn, da var det ute av systemet, og jeg kan fortsette med å være generelt oppstemt.

søndag 11. februar 2018

I god randform

Jeg er veldig begeistret for randformer, men som innlegget "Bundt i bøtta" illustrerer, er det ikke alltid det går helt etter planen. Når jeg tenker etter, er det at det går etter planen, mer unntaket enn regelen, og det burde selvfølgelig få meg til å slutte å prøve.

Det er rett og slett litt kinkig med disse formene og oppskriftene, for som regel oppgir ikke den som skriver oppskriften hvor stort volum formen skal ha, eller de gjør det, men kan tilsynelatende ikke regne. Andre ganger er det definitivt jeg som ikke kan regne, men, som vi sier der jeg kommer fra: "wollah, bror, jeg sverger!" - det er ikke alltid min feil.

For et par uker siden skulle jeg bake en sjokoladekake som så veldig delikat ut (etter å ha slått fra meg å bake en helt annen kake på bakgrunn av at jeg synes 900 g kremost og 500 g oreokjeks på en 24 cm kake var litt i meste laget), og etter å ha sammenlignet oppskriften med en kake beregnet for en form av den størrelsen jeg skulle bruke (10 cups) og konkludert med at det burde bli omtrent rett, satte jeg igang prosjektet jeg trodde ville resultere i to batcher med sjokoladekake. Jeg kom ikke lengre enn til det brune sukkeret før jeg innså at jeg bare hadde nok til én kake, men ante håp da jeg fant ut at det var for mye røre til bare én. Det var dog ikke nok til to, så jeg bestemte meg for å bruke de fine miniformene mine. Det jeg ikke visste, men kanskje burde tenkt på, var at denne kaken var veldig luftig, og at den derfor ikke var så velegnet til disse små formene som ikke alltid slipper så lett, så da satt jeg der til slutt med en ganske fin, stor kake, og en bolle full av 36 små vrak.

Og man kaster ikke mat! Men hva gjør man? Jo, man prøver å lage cake pops, et konsept jeg har møtt med omtrent samme skepsis som jeg på et tidspunkt møtte datamaskiner med, mest fordi det virker fjollete, og fordi fremgangsmåtene jeg hadde kommet over, var av typen: "bak en kake. Ødelegg kaken for å få smuler".
Og jeg bare "???"
For meg er det like absurd som å kjøpe et nytt og pent plagg eller møbel, for deretter å behandle det med verktøy eller kjemikalier for å få det til å se gammelt og slitt ut - flott om folk vil bruke klærne sine til de nesten ikke henger sammen eller tar vare på gamle gjenstander som ser skikkelig slitne ut, men i mitt hode er målet å ta så godt vare på ting at de ser nye ut så lenge som mulig. Så det har vært "no cake pops for you" her i huset frem til nå. For cake pops er jo egentlig en form for restemat - man kan smule opp tørre kakerester og blande dem med smørkrem, stikke en pinne i dem og dyppe i sjokolade eller lignende for å få en god og saftig munnfull - som selvfølgelig er bedre enn å kaste maten. Så kanskje det var metoden for meg?
Nå var jo disse kakerestene alt annet enn tørre, så jeg rørte sammen litt smørkrem som jeg blandet med vanilje og en boks kremost, blandet en dæsj med krem oppi smulene og arbeidet den inn, tilsatte litt mer og satt til slutt igjen med en slags deig jeg kunne forme til kuler. Etter en kort tur innom fryseren ble de dyppet i smeltet hvit sjokolade (tilsatt litt delfiafett). Kunne nok med fordel latt sjokoladen temperere seg litt først, men etterpåklokskapen kom litt sent (logisk nok). Da kulene var gått over fra å være våte til å bli klebrige, rullet jeg dem i knuste oreokjeks og la dem i kjøleskapet igjen, og konkluderte med at jeg hadde kreert mine første cake pops. Skjønt, når de ikke er på pinne, er de kanskje ikke "pops", men en form for vanhellig hybrid mellom konfekt og kake? Uansett, de slo godt an, og kan anbefales.