søndag 1. oktober 2017

Forfengelighetens pris

Jeg har fått en ny hobby. Tre, hvis det å stikke seg til blods på en baguette og å ikke komme seg ut døra fordi låsen sitter fast teller, men det håper og tror jeg det ikke gjør. Den ordentlige nye hobbyen min, er neglelakk. Litt for mye tid foran PC-en med SimplyNailogical-videoer i sommerferien resulterte i at jeg gikk hen og kjøpte et helt lass med neglelakk, dekaler, pensler, glitter og annet dill, og nå tilbringer jeg kveldene med lakkering av neglene. Det er vel i grunnen like konstruktivt som å spille minesveiper, men det er gøy å leke med farger og mønstre, lære nye teknikker og se at jeg blir bedre. Samtidig irriterer min egen forfengelighet meg, slik den har en lei tendens til å gjøre. For på den ene siden anerkjenner jeg at det er positivt at jeg ikke gir fullstendig faen i hvordan jeg ser ut - det er jeg overbevist om at er et sunnhetstegn. Men det er åpenbart en grense mellom sunn egenpleie og jåleri. Ta for eksempel sko: det er positivt å gå i ordentlige sko som ser ålreite ut og sitter ordentlig på foten, det er negativt å gå med upraktiske sko bare fordi de er fine å se på. På samme måte er det positivt å ha velstelte negler, men når du blir redd for å ødelegge neglene dine og begynner å åpne hermetikkbokser med skje i frykt for å brekke en negl, da har det kanskje gått litt langt? Nå er ikke neglene mine blitt upraktisk lange - så lange vil jeg ikke at de skal være, men jeg prøver å justere adferden min slik at jeg ikke utsetter dem for hardere behandling enn nødvendig.

Glitter er uendelig fascinerende
Og mens jeg sitter og beundrer en ny neglelakk (når man er like glad i blanke og skinnende ting som ei skjære, er det vanskelig å la være) og innser at jeg liker ringfingerneglene mine best og lurer på hvordan jeg kan få de andre åtte neglene til å bli som dem, føler jeg på konflikten mellom Renate og Renate, der den første synes at negler er fine kniver, synes det er litt gøy når de knekker, føler genuin fascinasjon for småskader, løfter altfor tunge ting og blir lykkelig av å bli så skitten på hendene at det synes, mens den andre er veldig opptatt av å være hel og ren i tøyet og å "se ut som folk". Jeg har for lengst innsett at verden er et forbasket komplisert sted og at det ikke alltid er enkelt å vite hva som er best, gjøre det man tror er best og i det hele tatt vite hva man vil, men det hadde jo vært greit å være enig med seg selv. Og jeg kunne brukt de timene som går med på å lakkere negler på betydelig mer vettuge ting. Jeg kunne for eksempel ha brukt en av ettermiddagene de siste to ukene på å bestille ny symaskin, eller jeg kunne gjort noe annet jeg skulle gjort for lengst. Skrevet ferdig brevet til mine newzealandske slektninger, for eksempel... Og istedenfor sitter jeg og leker med neglelakk...

Men jeg tror jeg vet hvorfor jeg gjør det. Jeg har vokst opp i en familie med et ganske pragmatisk forhold til jåleri, og min tidlige erfaring med neglelakk var at det var illeluktende, vanskelig å påføre, tørket for sakte og ble ødelagt med en gang uansett. Det å omsider ha opparbeidet de finmotoriske evnene som kreves for å lakkere med både høyre og venstre hånd uten å grise nevneverdig, gir en deilig mestringsfølelse, og det imponerende spekteret av spennende og anderledes neglelakktyper som ikke er for salg i vanlige butikker, gjør det ekstra morsomt. Og min grenseløse fascinasjon for alt som glitrer sørger selvfølgelig for at jeg har det som plommen i egget når jeg bestiller, mottar og bruker en ny neglelakk. Det er kjempefestlig! Og jeg har bestemt meg for at det er verdt det. Spesielt ettersom jeg klarte å krasje i samme dørkarm to ganger på fredag fordi jeg bar på en eske som var bredere enn meg - det var som tatt ut av en slapstick-sketsj laget av 4. klassinger. Når man er så til de grader ukoordinert, regnes lakkering av negler som koordinasjonstrening, og et pent resultat må kunne regnes som en slags atletisk prestasjon.

Men ingenting her i verden er gratis, ei heller gleden over en skinnende neglelakk. Prisen jeg betaler, utover den faktiske kostnaden for neglelakk, er at jeg nå må tenke på hvordan jeg behandler neglene mine, og som et barn som ikke får leke i gjørma fordi det har på penklær, blir jeg litt furten over ikke å kunne bruke de lange neglene mine som multiverktøy. Det er ganske bittert, og det blir ikke bedre av at det er jeg som nekter meg dette, ikke "en voksen". Men hvem sa det skulle være enkelt å være menneske?