søndag 29. mai 2016

Kjoleforfølgelsesvanviddet

Sensommeren 2015 følte jeg meg lettere forfulgt. Vi har vel alle opplevd det - vi googler noe, eller kikker på et bestemt produkt på en nettside, og får deretter opp reklamer for produktkategorien eller det konkrete produktet på facebook og via diverse nettsider, slik at vi kanskje vil bestemme oss for å kjøpe produktet. Og det sprer seg, litt som syfilis. Som da jeg sendte Oda en lenke til et produkt hos Royal Design som var like dyrt som det var meningsløst, og hun deretter ble forfulgt av produktet, delte det på facebook og sørget for at det ble spredt videre.

Jeg hadde det slik med en kjole. Jeg hadde funnet den på Zalando, og forelsket meg i den. Den var alt jeg drømte om (nesten, i alle fall), og jeg følte at om jeg fikk den, ville alt bli bra (og alt er som kjent ganske mye). Men fornuftig som jeg innimellom er, innså jeg at jeg ikke hadde noe bruksområde for den, og at jeg følgelig ikke kunne rettferdiggjøre å bruke de 900 kronene Zalando krevde i medgift. Så begynte forfølgelsen. Kjolen var overalt. Den hånet meg med sine blomster og sitt rosa midjebånd. "Kom til meg," lokket den, og jeg adlød, forelsket som jeg var, og ble ledet til Zalando igjen - der kjolen ikke var å oppdrive, fordi så mange andre hadde hatt de samme følelsene for kjolen som jeg hadde. Så der satt jeg, uten mulighet til å oppfylle min drøm om å eie kjolen jeg strengt tatt ikke trengte, og reklamene fortsatte å håne meg helt til løvet begynte å falle fra trærne.

Det var naturligvis dypt traumatiserende, og det føltes samtidig som et lite nederlag at jeg faktisk la merke til reklamen - jeg, som for det meste ignorerer slik visuell støy ganske så effektivt, følte at blikket mitt ble trukket mot hvert eneste bilde av kjolen, som et kokekar for induksjon mot en neodymmagnet.

Det kalles "schælihet", tror jeg
Så gikk Jorden sin nesten en hel gang rundt solen, og jeg begynte å se etter sommerkjoler igjen hos Zalando. Den store kjærligheten (eller kjoligheten?) hadde bleknet, føltes det som, jeg hadde innsett at den og jeg aldri ville bli ett. Dessuten hadde reklamene fra Zalando avtatt, og blitt avløst av reklamer fra Royal Design, som syntes jeg burde kjøpe en påfuglfigur. Og der var jeg egentlig ganske enig med dem, for jeg ville gjerne ha den påfuglen, det var bare det at jeg ikke syntes den var verdt 30 000 kr.

Og mens jeg satt der og kikket på kjoler som kunne tilfredsstille mine krav (hovedsakelig "ikke få meg til å se ut som en bøtteknott som snart skal kalve"), åpenbarte den seg plutselig. Kjolen min. Den enebårne, salvede og Gud-vet-hva. Kjolen fra 2015. Euforien var til å ta og føle på, og jeg innså at jeg aldri ville tilgi meg selv om jeg lot sjansen gå fra meg igjen. Særlig ikke når den var nedsatt i pris.

Og for å unngå å gjøre en allerede unødvendig lang historie enda lengre: Renate+kjolen=sant.

tirsdag 3. mai 2016

Negleroten til alt godt?

Jeg trodde virkelig ikke det var mulig, men joda, det er det visst: jeg har blitt forelsket i en flaske neglelakk.
Jeg trodde i mange år at pen neglelakk var en slags uoppnåelig drøm - enten ble det søl under påføring, eller så ble lakken slitt av, ødelagt før den tørket, eller det viste seg at fargen fikk hendene mine til å se merkelige ut. Problemer på nivå med krig og hungersnød, altså.

Men i motsetning til de store problemene her i verden, lot faktisk dette seg løse da jeg fant den rette. Dere som kjenner meg, vet at jeg er klønete og ukoordinert. Jeg snubler i mine egne bein mens jeg står stille og bommer på munnen når jeg drikker. Det faktum at jeg klarer å påføre maskara hver dag uten å stikke kosten inn i øyet og blinde meg selv, er et lite under. Så å forvente at jeg skulle kunne lakkere neglene mine uten samtidig å påføre et tykt lag på fingrene og underlaget, ville vært litt i overkant (bevis på dette: jeg presterte å miste en flaske med neglelakk i fanget på meg selv i helgen. Selvfølgelig). Likevel klarer jeg på mystisk vis å få til dette uten større vansker når jeg bruker neglelakk fra Nubar. Bruker jeg lakk fra OPI eller Nails Inc., er historien en ganske annen, uten at jeg forstår om det er lakken, penselen eller korken/skaftet som utgjør forskjellen. Fåglarna vet. Uansett, lakken er bra og holdbar, prisen er akseptabel og produktet er ikke testet på dyr. Det eneste problemet er at nettbutikken der jeg tidligere kjøpte den, har sluttet å føre den (jeg mistenker at de har en personlig vendetta mot meg, kun på bakgrunn av at jeg ser på meg selv som universets sentrum).
Bjarne visste ikke at sommerfugllarven han hadde
svelget ville forpuppe seg i hans ikke helt anatomisk
korrekte indre, og at han snart ville få sommerfugl
i magen.

Heldigvis kunne ebay hjelpe, og etter litt om og men fant jeg endatil en farge som så spennende ut, og med alle de sommerfugler som følger med når man bestiller noe på nett uten å være helt sikker på om fargen på skjermen er en tro gjengivelse av det faktiske produktet, ventet jeg på pakken fra la France. Og i forrige uke kunne jeg synge "le jour du glorie est arrivé," pakke ut en hel og fin flaske med Nubar neglelakk i fargen Terra-cotta. Og det var kjærlighet ved første påføring. Jeg har funnet neglelakken i mitt liv, min røde neglelakk! LYKKE!

Så får det bare være at dette virker overfladisk og litt teit. Jeg har masse overflate, så jeg kan ikke bare tenke på det indre. Særlig når det siste "indre" jeg tenkte på var en slags tarmdispenser. Fascinerende, men unektelig en smule morbid, og neppe noe noen har lyst til å lese om her på bloggen.

Eller...?