torsdag 17. mars 2016

Bedre med ett egg i lomma

Det var en av disse dagene da jeg gikk omkring og lurte på hva jeg skulle bake. For å være litt spesifikk, var den dagen idag, 17. mars. Dagen før hadde jeg sverget å ikke bake noe på en stund. Det var etter at jeg dagen før der begikk noenogseksti grove horn og snurrer. Og to dager etter at jeg bakte to sjokoladekaker med en kaffeglasur som ikke oppførte seg helt som forventet.

Jeg vet ikke helt hva det er med baking og meg. Mens jeg bodde hjemme, bakte jeg svært sjelden. Jeg pyntet noen kaker som moren min hadde bakt (ettersom moren min synes kakepynting er utrolig kjedelig, og ikke er spesielt flink til det, mens jeg synes det er kjempemorsomt, uten at jeg dermed kan si at jeg er spesielt flink, jeg heller), men holdt meg for det meste unna kjøkkenet. Men så skjedde det noe etter at jeg flyttet for meg selv. Eller, det skjedde vel et halvt års tid etter at jeg flyttet for meg selv. Jeg ble riv ruskende bakegal. Antageligvis er det ikke noe merkeligere enn at kombinasjonen nysgjerrighet og en slags genetisk disposisjon for baking omsider fikk utløp, og at jeg endatil oppdaget det resten av familiens kvinner allerede visste: baking er helt supert mot stress. Så jeg gikk igang, begynte å teste ut oppskrifter og prøve meg frem.

Den renatiske tilnærmingen til baking er muligens en smule original, da den er en kombinasjon av frykt for oppvask, manglende respekt for oppskrifter og dårlig planlegging. Vi kan begynne med det midterste (overraskelse!). Jeg respekterer ikke oppskrifter. Jeg forstår at det er en grunn til at oppskrifter er som de er - de fungerer (ofte). Balansen av fett, sødme, mel, hevemiddel, væske og smakstilsetning er akkurat riktig, slik at man ender opp med saftig/sprøtt/etc. bakverk med en balansert smaksprofil. Men det er mange veier til Rom, og det at man har en alldeles utmerket vei å følge, utelukker ikke at Via Appia strekker seg parallelt med den stien man selv har funnet, rett utenfor synsvidde. Og, for å være litt mindre obskurt metaforisk i språket, er det ikke noe lettere usannsynlig over at akkurat 125 g smør og 5 dl hvetemel gir riktig balanse? Kanskje 5,25 dl hadde vært bedre, eller 120 g smør? Og hvor mye er egentlig et egg? Har den som skrev oppskriften brukt norske spiseskjeer eller et spiseskjemål for å beregne mengden kakao? Var skjeen toppet eller strøken? Kanskje 1,4 ts natron hadde gitt det beste resultatet? Kanskje det egentlig ikke er så farlig? Disse tingene liker jeg å lure på, og det gjør at jeg har det ganske morsomt når jeg baker. Jeg holder meg sånn nogenlunde til oppskriften, men sjelden helt.

Når du skal skjære opp kake til kollegene dine, er svært engasjert
og en kollega lagrer bildebeviset. Og til mitt forsvar:
ingen mennesker ble skadet i oppskjæringsprosessen.
La oss nå avansere til den dårlige planleggingen! Jeg er nemlig bedre til å planlegge at jeg skal bake enn hva jeg skal bake. Dermed ender jeg gjerne opp med å måtte tilpasse bakingen etter hvilke ingredienser jeg har, heller enn motsatt. Og om jeg har en idé om hva jeg skal bake, kjøper jeg gjerne ingredienser jeg ikke trenger. Som idag, da jeg var klar på at jeg skulle bake en slags krydderkake i brødform med kaffe og sjokolade, og kjøpte kokosmasse og smøreost. Og tro nå ikke at dette er et tegn på prematur demens, jeg var fullt klar over at jeg ikke trengte disse to ingrediensene mens jeg tuslet rundt på Rema, men jeg fokuserte mer på at jeg ikke kjøpte gulrøtter (som jeg på et tidspunkt skal gjøre for å bake gulrotkake med kremostbasert krem). Dessuten hadde prisen på rosiner gått ned ytterligere, og min indre hamster forsøkte å finne ut av hvor mange kilo rosiner man kan ha i kjøleskapet uten å risikere å bli tvangsinnlagt. Så ble jeg distrahert av en mann som så merkelig ut, og glemte rosinene.

Og nå avslutter vi denne delen av innlegget med oppvaskfrykten. Det er ikke det at jeg egentlig er redd for å vaske opp. Jeg har ikke noe imot å gjøre det, snarere tvert imot - jeg liker egentlig å vaske opp og få ting tilbake i skap og skuffer bedre enn å oppbevare skitne ting inni oppvaskmaskinen inntil den er full (og den er jo aldri full både oppe og nede samtidig), men jeg har sjelden spesielt lyst til å vaske opp masse etter å ha bakt, og dermed prøver jeg å styre unna de enhetene som må vaskes for hånd. Som kjøkkenmaskinen. Det betyr at jeg heller elter og knar en svær gjærdeig for hånd eller rører smør og sukker hvitt for hånd enn å bruke kjøkkenmaskinen til å gjøre den samme jobben.
Et beslektet problem er at jeg prøver å unngå oppskrifter som er eggedosisbaserte. Eggdosis skal gjerne piskes leeeenge, og ettersom kjøkkenmaskinen min har tendenser til å vandre mot kanten av kjøkkenbenken (Kenwoodversjonen av "l'appel du vide") når den går for fullt, hvilket vil si at jeg må passe på den hele tiden. Det er jo helt greit, sånn bortsett fra at jeg gjerne vil høre på musikk/podcast eller synge mens jeg baker, og jeg sliter litt med å overdøve kjøkkenmaskinen... Jeg er med andre ord svært flink til å konstruere problemer for meg selv!

Heldigvis er jeg også relativt løsningsorientert, så da jeg omsider hadde funnet en oppskrift jeg kunne manipulere etter eget forgodtbefinnende og innså at jeg hadde omtrent 30 minutter på meg til å gjøre to kjøleskapskalde egg romtempererte, puttet jeg ett egg i hver lomme og fortsatte med det jeg holdt på med. Og ble avbrutt av at det ringte på. Og det er naturligvis i teorien hyggelig at det ringer på, det er bare det at når det ringer på og jeg ikke venter besøk, så er det noen som vil selge meg noe. Og jeg liker ikke at folk prøver å selge meg ting, spesielt ikke gjennom min egen døråpning. Så da jeg noe motvillig åpnet døren for alarmmannen som sto og trippet like utenfor rekkevidde med et påklistret smil, ble jeg møtt med et "Hei, du så skeptisk ut." Og det var jo jeg jo. Hadde jeg tenkt meg litt om, kunne jeg fortalt ham at joda, det er min generelle innstilling til livet, jeg er endatil medlem av foreningen Skepsis (tror jeg - de virker noe skeptiske til å la meg betale kontingent), og kanskje vippet ham av pinnen, men jeg var for opptatt av å være ubekvem med å snakke med en vilt fremmed mens jeg gikk barbeint og hadde et egg i hver lomme.
Etter å ha fortalt ham at jeg ikke ville ha noe, spurte han meg om brannslukningsutstyret mitt. Han var åpenbart svært bekymret for at jeg skulle brenne opp, og jeg kunne berolige ham med at jeg var i besittelse av både røykvarslere, pulverapparat, slukkespray og brannteppe. Det var imidlertid ikke nok - han syntes jeg burde ha varslere tilkoblet en ekstern sentral, og det var da jeg ga opp å avvise ham på en hyggelig manèr og sa rett ut at jeg ikke ville ha noe før jeg lukket døren rett i ansiktet på ham. Men i etterpåklokskapens lys skulle jeg ønske at jeg istedenfor hadde fortalt ham at det å ha seriekoblede eller sentraltilkoblede røykvarslere stred imot min religiøse overbevisning, og at jeg heller ville brenne opp (ev, se mine hus og hoteller brenne) enn å brenne i helvete for alltid på grunn av mine hedenske røykvarslere. Det ville muligens stoppet kjeften på ham. Alternativt kunne jeg kastet et på daværende tidspunkt nesten romtemperert egg i ansiktet på ham, men da ville jeg jo vært nødt til å temperere enda et egg.

Dette med eggene (og det at Linnéa sammenlignet meg med en høne) fikk meg til å lure på om jeg er som den bibelske rapphønen som ruger på egg hun ikke selv har lagt, og om det betyr at jeg er en som skaffer meg rikdom med urett (Jer 17,11). Heldigvis kunne jeg konkludere med at det var en utrolig dårlig metafor (er det ikke gjøkungen som skaffer seg rikdom med urett? Det gavner jo ikke en rapphøne å bruke ressurser på å ta vare på annen fugls barn. Men det visste vel neppe stakkars Jeremia.

Og for å avslutte denne jeremiaden over mine selvforskyldte problemer og hverdagslige utfordringer med det jeg håper kan bli et godt ordtak med tid og stunder: det er bedre med et egg i lommen enn en ti i håret.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar