lørdag 23. januar 2016

Krigsmaling

Bloggen min har fått en ansiktsløftning, og en artikkel som ble delt via facebook kombinert med med gårsdagens glede over at en nettbutikk omsider hadde fått min favorittfoundation på lager igjen, fikk meg til å ville skrive litt om kosmetiske endringer vi gjerne gjør. Helt konkret: Renate og sminke.
Men frykt ikke, bloggen er ikke i ferd med å bli rosa, og jeg skal ikke fortelle noen hva de bør gjøre for å endre eksteriøret sitt. Istedenfor vil jeg fortelle litt om mitt eget forhold til sminke.

Jeg burde kanskje begynt med begynnelsen, men problemet er at jeg ikke husker når begynnelsen var, eller hva den var. Antageligvis hadde begynnelsen noe med mammas sminkepung å gjøre, og det involverte nok blå mascara og leppestift i halve ansiktet. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å lese jentebladet "Girls" (hvis fremste - og eneste, kvalitet var de tidvis morsomme Luanne-stripene), og den lille gaven som fulgte med hvert nummer var ofte øyenskygge eller lignende i farger som vel strengt tatt kun var brukbare om man skulle stille i drag. Og det har aldri helt vært min greie. Jeg husker godt frustrasjonen som følger med det å begynne å sminke seg: du må slutte å plukke deg selv i ansiktet hele tiden, du kan ikke gni deg i øynene, du vil angre i etterkant om du gråter eller går rundt i regnet uten paraply fordi du vil ende opp med å se ut som en vaskebjørn. Eller "vaskehjelp", som mobilen min liker å foreslå. Men ettersom årene går, slutter dette å være et problem. Man skal ikke plukke seg i ansiktet, og hvorfor gni seg i øynene? Med mindre man skal simulere trøtt eller vantro, finnes det vel nødig noe behov for den gesten? Gråte må man av og til, men etter å ha grått ser man grusom ut uansett, så vaskebjørntryne kan i det minste gi en interessant effekt. Og om man går ute i regnet uten paraply blir man våt i håret, og det vil man vel ikke bli? Og vil man bli det, dropper man maskaraen den dagen, eller går for vannfast. Enkelt som bare det!

Når det er sagt, hadde jeg lenge et litt anspent forhold til sminke, og mye av det hadde med utvalg og tilgjengelighet å gjøre. Takket være Internett har jeg ikke kjøpt sminke i i en fysisk butikk her til lands på flere år, og jeg har vel aldri vært mer fornøyd. Nå får jeg tak i produkter fra produsenter jeg til en viss grad stoler på, og som ikke tester produktene sine på dyr (det er vanskelig å unngå testing av medisiner og slikt på dyr, men kosmetikk og hårpleie og andre unødvendigheter får man teste på folk), og jeg slipper grisete maskara, guffen foundation og bitter leppestift. Istedenfor har jeg en maskara som hverken klumper, klør eller drysser, en lett foundation som er veldig drøy og holdbar leppestift som er helt uten smak. Da er det jo ikke noe problem!

Og jeg kan gå uten. Det er ikke noe problem, og om jeg ikke skal noe sted, går jeg usminket. Gå på butikken? Ha en venninne på besøk? Null stress å være uten sminke! Gå på jobb? Joda, jeg kan gjøre det også. Og jeg har gjort det, både da jeg jobbet i butikk og nå når de eneste som ser på meg er kollegaer og folk jeg møter på T-banen. Men jeg har det mye bedre når jeg har "fått på meg ansiktet mitt" fordi jeg vet at jeg ser bedre ut. Noen skjønnhet blir jeg aldri, og det plager meg ikke, men jeg liker å vite at jeg gjør det beste ut av det jeg har - at øynene mine fremheves litt og at hudtonen er jevnere. At øyenbrynene mine ligger der de skal, at neglene er nogenlunde like lange, og fortrinnsvis har et strøk eller tre med neglelakk. For meg er dette en luksus jeg kan unne meg. Jeg har ingen skrikerunger eller andre distraksjoner som hindrer meg i å bruke et kvarter hver morgen på å gjøre det beste ut av det genene mine ga meg, og jeg tar det heller ikke spesielt tungt at jeg er pent nødt til å vaske ansiktet hver kveld for å unngå å lage flekker på hodeputen. Det bør man tross alt gjøre uansett.

Mine venner og kollegaer gir naturligvis blanke i hvordan jeg ser ut, og om jeg ser anderledes ut på mandag enn på tirsdag. Jeg velger ikke å kombinere øyenskygger i tre ulike nyanser av purpur samt auberginefarget eyeliner en dag fordi jeg vil understreke overfor dem at øynene mine er grå, jeg gjør det fordi jeg synes det er utrolig morsomt å se hvordan farger påvirker hverandre. Og jeg lar være å bruke dobbelt så lang tid på å sminke meg ved ikke å bruke tre nyanser av purpur omtrent hver eneste dag fordi jeg er fornøyd med effekten de to beigebrune tonene jeg foretrekker har på oppsynet mitt.

Men kudos til dere som møter verden uten sminke hver eneste dag. Deres valg er like gyldig som mitt, og jeg ser definitivt fordelene ved det - ingen synes du ser trøtt ut, slik jeg tydeligvis gjør hvis jeg ikke har sminket meg. Og du slår et slag for at mennesker skal få lov til å se ut som de gjør.

For det er et enkelt faktum at sminke er juks, akkurat som alt annet vi gjør for å forbedre utseendet vårt. Om vi forestiller oss en slags drømmetid der ingen kunne eller ville jukse seg til et bedre utseende, er det naturlig å tenke seg at Lise, som var helt ordinær og hadde en litt skjev nese, likevel fikk komplimenter fordi øynene hennes var omkranset av uvanlig lange og tykke vipper. Unni var ingen skjønnhet, men som den eneste blondinen i gruppen, skilte hun seg ut. Men i dagens samfunn jukser vi oss til lange og fyldige vipper og lange, blonde lokker. Er håret ditt tynt? Volumprodukter eller løshår "fikser" det, og "normalt" hår blir plutselig avviket. En tanngard som er svakt gultonet (fordi det er det tenner er) blir ekkel fordi flere og flere bleker tennene sine blåhvite. Det kreves en god del styrke for å motstå omgivelsenes økende forventninger til vårt ytre, og ved å farge hår (som jeg ikke gjør) eller ved å bruke sminke, påvirker vi i praksis samfunnets oppfatning av hvordan kvinner skal se ut, og gjør det dermed gradvis vanskeligere og vanskeligere for oss selv å få aksept for å vise oss slik vi faktisk ser ut.

Og det er vel egentlig litt sånn synd?

Opphengt i bildeoppheng

Oktober 2010 bød på mange interessante fotomotiver fordi det ble bråkaldt og grønne blader plutselig hadde fått seg blondekanter av rim. De dagene da naturen virkelig viste seg fra sin beste side, var jeg også mye ute - det var de siste ukene med Oscar, som da var i ferd med å utredes for det som viste seg å være en sjelden og ondartet kreftsvulst i underkjeven, og jeg hadde mange tanker i hodet mens jeg gikk mine turer i skogen med hunden min. På disse turene tok jeg også mange bilder, og til jul det året, ønsket moren min seg en collage av noen av disse, noe hun også fikk. Det ble et stort bilde med akrylplate i front som fikk hedersplassen i entreen. Ettersom bildet ikke hadde ramme, og baksiden var "fotopapiret" motivet var trykket på, ble det hengt opp ved hjelp av medfølgende, selvklebende beslag fra Japan Photo, og alt var såre vel. Inntil det ene beslaget takket for seg og hele herligheten deiset rett i gulvet et par-tre år senere. Etter det har moren min gjentatte ganger spurt om jeg kunne tenke meg å fikse nytt bildeoppheng, men når bildet er stort og tungt, og man ikke kan skru noe fast på baksiden (ettersom det vil synes på forsiden), og det er usikkert hvordan papiret (og dermed motivet) vil reagere på lim, har det vært en utfordring. Jeg konkluderte med at jeg måtte skaffe eller konstruere en slags bildehylle, og denne måtte være relativt diskret, samtidig som den måtte tåle en god del vekt. Det var heller ikke så lett. Men her om dag fikk jeg imidlertid en åpenbaring, og etter å ha avlagt Clas Ohlson i Torggata et besøk (det gjør jeg omtrent daglig, fordi ♥Clas Ohlson♥), kunne jeg sende henne en SMS om at jeg omsider hadde klekket ut en plan og var klar for å fikse bildeopphenget. Det hadde bare tatt meg to år... Uansett, jobben er nå gjort, og jeg er ganske så tilfreds med resultatet, og vil gjerne dele det med verden!


Slik ser opphenget ut før bildet er på plass
Løsningen består av to hyllekonsoller (hylleknekter, om du vil, 21-2095) og knotter (40-8594) som egentlig er ment for skuffer eller skapdører, der jeg har kappet skruene så korte at de kan skrus helt inn i knotten. Knottene skus inn i konsollene, og konsollene skrus inn i veggen, med det resultat at det dannes en "hylle" med støtte i front som forhindrer at bildet vipper. Om man skal være ekstra forsiktig, kan man sette opp en eller to konsoller med knott i overkant også - da vil ikke bildet kunne vippe forover, og man kan ev. skru inn en skrue i veggen bak bildet som står såpass langt ute at det holder bildet i posisjon.

fredag 22. januar 2016

Navnet skjemmer ingen. Eller?

Finn-Erik Vinje skrev for tre dager siden om det han kaller det feministiske navnestrevet i en blogg på Dagbladet.no. I innlegget sitt veksler han mellom å prise norske navnetradisjoner (fornavn + patronymikon), slenge med leppa mot kongefamilien og deres valg av navn på smaabørnene, okke seg over doble for- og etternavn og spekulere i hvordan både mors og fars navn kan bevares for nye generasjoner.

Vinje har i mitt hode en plass blant de Store innenfor nordistikken, og ettersom jeg primært har mine studiepoeng innenfor litteratur, nordistikk og historie, holder jeg hans navn hellig. Vinje vet hva han snakker om, er en intelligent og veltalende mann, og har peiling attåt. Det er dermed desto mer frustrerende at han har forfattet denne lille, sutrende epistel som er full av feilaktige påstander, oppkonstruerte problemstillinger og stikk i alle retninger. For hva er det egentlig Vinje vil med denne teksten? Overskrift og avslutning indikerer at han synes det er et problem at barn får både mors og fars etternavn, men underveis trekker han frem poeng som ikke har noe som helst med dette å gjøre.

Men la oss begynne med begynnelsen. "De gamle nordmenn i landets storhetstid fulgte en navneskikk som stod seg like til vår tid", begynner Vinje, og refererer til skikken der barnet fikk et fornavn og et patronymikon. Joda, det har han i utgangspunktet rett i. Men som enhver historiker eller slektsforsker vil kunne skrive under på, var ikke dette en absolutt regel. For hvem er det egentlig som bestemmer hva noen heter? I dag er det Folkeregisteret, men i tiden fra "landets storhetstid" (jeg antar Vinje refererer til noe sånt som tiden fra Harald Hårfagres samling av Norge til Kalmarunionen ble innstiftet) og frem til tidlig nytid, var det vel helst sambygdinger og kirkebøker som bestemte hva noen het. Om Arne sønn av Knut var smed og bodde på plassen Skau under gården Berg, ville han  rundt år 1800 være oppført som Arne i kirkeboka da han ble døpt, og ville ved egen vigsel 20 år senere kunne være oppført som Arne Knutsen, Arne Skau eller Arne Bergseie. Eller kanskje Arne Knutsen Skau eller Arne Knutsen Bergseie. Og folk flest ville nok referere til ham Som Arne, Arne Skau eller Arne smed. Et annet etternavn enn patronymikonet var dermed ikke uvanlig, og det var heller ikke uvanlig med mer enn ett etternavn. Om du bodde på en gård og flyttet til byen, brukte du gjerne gårdsnavnet i tillegg til, eller istedenfor, patronymikonet, og hadde dermed formelt to etternavn. Som min oldefar, Jakob Olsen Kuvaas, som var sønn av Ole Sivertsen som bodde på Kuvaas før familien flyttet til Trondheim.

Vinje går deretter videre til å vekselsvis berømme og kritisere kongefamilien. Krompen "sleper" på dobbeltnavnet sitt (Vinje kan ikke forstå hvorfor kongen og dronningen i sin tid utstyrte podens andre fornavn med dobbel a fremfor å. Får man foreslå at det kanskje var fordi han ble oppkalt etter sin oldefar?), og Vinje mener at barn får greie seg med ett fornavn. Joda, det mener han, og han berømmer kong Haakon for å ha valgt et enkelt navn for seg og sin sønn, og kong Olav for å ha gjort det samme for sin sønn, i god, norsk tradisjon. Om ikke annet, er nok dette et bevis på at manns minne ikke strekker seg spesielt langt. Jeg har drevet med slektsforskning i bortimot 10 år nå, og har lest mine kirkebøker. Og enkle fornavn er definitivt ikke regelen over hele fjøla. Snarere tvert imot. Det er store lokale forskjeller, variasjoner fra familie til familie, mellom høy og lav, og innad i familier.

Mine forfedre var i all hovedsak folk fra enkle kår. På slutten av 1800-tallet valgte Gulbrand Magnus Georgsen og hans kone Anna Christiane Larsdatter å gi alle sine åtte barn doble fornavn, og deres datter Mathilde Karoline og hennes ektemann, Jørgen Gulbrandsen, valgte å gjøre det samme for hvert av sine fem barn. Deres yngste sønn, Olaf Henning Gulbrandsen, valgte sammen med sin kone Asveig (som var den eneste av fire barn som kun fikk ett fornavn), å gi sine to døtre enkle fornavn. Og på begynnelsen av 1900-tallet valgte Asveigs morfar, Aksel Marinius Abrahamsen og hans kone Karoline Marie Torkildsen å gi sine syv barn enkeltnavn, før han, etter hennes død, ga de tre sønnene han fikk med kone nummer to doble fornavn.

Dette var huringer (altså folk fra Hurum i Buskerud), men tendensene er de samme i min fars familie i Trøndelag og Nordland. Foreldrene er gjerne inkonsekvente, og både enkle, doble og triple navn forekommer, uavhengig av sosial stand. Å si at det ene er mer tradisjonelt enn det andre 1-200 år senere, er meningsløst. Tradisjoner er jo nettopp de tingene våre forfedre gjorde og som vi fortsetter å gjøre, så som var vanlig i Olav Tryggvasons dager, er faktisk revnende likegyldig om vi skal snakke tradisjon. Og dagens nordmenn holder i all hovedsak på tradisjonen med å være inkonsekvente og å til tider utvise dårlig dømmekraft m.t.p. valg av navn for avkommet.

Men så blir det feministprat fra Vinje, og teksten går fra å være historieløs til å bli bent frem dum.
Naturligvis bruker han Behn-familiens "Tallulah" som eksempel. Personlig er jeg ingen tilhenger av noen av navnene Märtha og Ari har valgt å gi ungene sine, men a) er vi ikke ferdige med å latterliggjøre disse navnene for flere år siden, og b) når ble deres pretensiøse valg representative og relevante?

Vinjes problem her, er at det finnes barn som har både mors og fars etternavn - mors vanligvis som et mellomnavn, fars som etternavn. At dette er et problem, sliter jeg litt med å forstå. For er det ikke positivt at barnet bærer begge foreldrenes navn? Er det ikke et tegn på økt likestilling?

Nei, det er visst veldig problematisk, og tydeligvis også litt komisk, fordi mors etternavn tross alt er hennes fars navn, og ikke hennes mors.

Kjære herr Vinje. Navnet skjemmer visstnok ingen, og de fleste av oss har et ganske nært forhold til navnet vårt. Når en kvinne frasier seg sitt eget etternavn til fordel for sin ektemanns, eller tar hans i tillegg til sitt eget, er det en symbolsk handling som flytter henne fra hennes egen familie og inn i hans, og etternavnet som deres barn arver, vil normalt fremstå som et familienavn for barnet, ikke "mammas navn" kontra "pappas navn" dersom moren har tatt farens navn.

Et eksempel: Jeg bærer min mors etternavn navn fordi foreldrene mine ikke var gift da jeg ble født, og det ville for meg føles fullstendig absurd å skulle ha min fars etternavn, når jeg er oppdratt av min mors familie. Dette navnet har moren min arvet fra sin far, fordi det var det man gjorde på 50-tallet, og hennes mor har hatt dette navnet like lenge. Spør du bestemoren min hva som er "hennes" navn, er det utvilsomt navnet hun har hatt i nesten 60 år hun vil oppgi. Dette høyst ordinære -sen-navnet markerer oss som en enhet, uavhengig av hvem som introduserte det. Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om det markerer at vi er en enhet, så er det ikke navnet som gjør oss til en enhet - det er som med flagget som signaliserer at Norge er et samlet kongerike og fungerer som et symbol på de verdier vi ønsker å ha - det er en markør, men Norge ville ikke blitt endret dersom vi i morgen vedtok å stryke kristenkorset fra det.

Og hva er det egentlig Vinje prøver å få frem her? Mener han at det er problematisk, selvmotsigende eller komisk at et barn som arver sin mors navn, i praksis arver sin morfars, og ikke sin mormors? Det er da ikke snakk om at vi skal ha et kvinnelinjeetternavn og et mannslinjeetternavn, det er snakk om at de som ønsker det, skal kunne velge å gi barna sine både mors og fars etternavn, uavhengig av hvem mor og far har fått navnet sitt fra.
Og hva er alternativet? Skal vi motsette oss modernisering fordi Vinje ikke liker at folk har doble etternavn?

Det virker forøvrig som om Vinje tror at det å ha doble etternavn egentlig skulle vært som linje- og familiesystemet det opereres med innenfor hunderasen Shetland Sheepdog. Alle nålevende sheltier er enten linje BB eller CH, avhengig av om deres eldste kjente forfar gjennom farslinjen (altså den hunden hvis Y-kromosom de har) er Butcher Boy eller Chestnut Rainbow, mens familienummeret angir hvilken tispe de stammer fra gjennom moren. Min kjære Oscar var for eksempel CH 9. Lykke til med å implementere dette for menneskeheten.


Videre trekker Vinje inn -datter-navn, og får dette til å høres ut som noe nymotens oppkonstruert. Joda, veldig nymotens. Inntil patronymikaene "stivnet" rundt forrige århundreskifte, het naturligvis alle kvinner -datter, slik alle menn het -sen (eller -son, litt avhengig av hvor i landet de bodde). Dette er det tydelig at Vinje ikke synes noe om - tradisjoner skal åpenbart følges etter hans forgodtbefinnende. Og noe metronym har han aldri vært borte i, noe jeg synes er fascinerende, for jeg har kjent flere med slike navn, og synes det er veldig koselig, selv om jeg er glad for moren min ikke gjorde alvor av å kalle meg Renate Grethesdatter.

Men Vinje er ikke ferdig, nei da. han tar tak i lille Tallulah igjen, hun er utstyrt med mors og fars etternavn og møter en ung mann som også bærer begge foreldrenes navn, og Gud hjelpe, hvor mange etternavn skal deres barn ha?
Det er naturligvis ikke verre enn at Tallulah og hennes kjære Jonathan blir enige om å bruke hennes etternavn (som er det siste navnet hennes) og hans etternavn (ditto), eller begge den enes etternavn. Eller noe helt annet. Det er faktisk ikke et problem for andre enn Vinje.

Og jeg må spørre Vinje: mener du virkelig at det er et problem at kvinner føler eierskap til eget navn, at de ønsker å sette sitt "merke" på avkommet slik menn har gjort i uminnelige tider? Holder det deg våken om nettene at kvinner ikke lenger finner seg i å bli sett på som underordnet mannen? Jeg vil gjerne sitere Tim Minchins "White Wine in the Sun", som er en alldeles nydelig, sekulær julesang: "I don't believe just 'cos ideas are tenacious it means they're worthy," synger han, og jeg stemmer i. Det at noe har blitt gjort eller ment i lange tider, betyr ikke at det er riktig, og det betyr ikke at det ikke kan eller bør endres. Snarere tvert imot - tempora mutantur, nos et mutamur in illis, som de sier der jeg kommer fra ("tidene endrer seg, og vi med dem"). Om det er vanskelig å akseptere eller forstå, ja, så sier det kanskje mest om deg?

Faktum er at navnet vi bærer, sier mer om våre foreldre enn det sier om oss. Navnet mor og far valgte, signaliserer sosial stand, trender og tradisjoner. Det kan være ufrivillig komisk, unødvendig vanskelig, overpretensiøst eller fullstendig intetsigende. Navnet ditt kan få folk til å konkludere med at du er kriminell, rikmannssønn eller dørgende kjedelig. Det kan være melodisk eller nesten vondt å uttale. Det kan gjøre deg unik eller til en av mange tusen. Navnet er uansett ikke deg, og du er ikke navnet ditt, men det er like fullt en del av deg ved å være en markør for din bakgrunn og ved å påvirke hvordan du blir møtt av andre, og dermed hvordan du utvikler deg som person.

Så la oss være venner. La oss akseptere at ikke alle vil kalle barna sine Guri og Vetle (som jeg forøvrig synes er... ja, ikke spesielt vellydende navn), og være glade for at både kvinner og menn (og alt derimellom) legger omsorg og refleksjon i navnevalget, og at nye tradisjoner kan skapes. Så får de som føler seg tynget av for mange og for lange navn heller søke om å endre dette når de blir gamle nok til det.