lørdag 15. august 2015

Hit eit steg, og dit eit steg

Om noen skulle skrive en illustrert antonymordbok, kunne de illustrert oppslagsordet "grasiøs" med et bilde av meg. For eksempel dette:

Selfie-skepsis
For det er et enkelt faktum at Renate ikke er grasiøs. Jeg er klønete, har dårlig balanse og svake ankler. Det virker ofte som om kroppen min konspirerer mot meg når jeg er i bevegelse, og prøver å legge en plan for hvordan den kan vippe meg av pinnen. For den er ikke dum, denne kroppen. Den vet at den kommer til å få vondt om den går i bakken, så den nøyer seg med å få meg ut av balanse - i alle fall mesteparten av tiden. Strategiene er mange. Ligger det noe i veien? Snuble i det. Er asfalten litt ujevn? Stup over hindringen. Er asfalten helt glatt? Sett forfoten litt feil og snuble i ingenting. Om ingen av delene fungerer, kan jeg alltids snuble i mine egne føtter. Jeg holder meg som regel på beina, men det gjør noe med humøret når du føler at du ikke kan gå ordentlig. Antageligvis konspirerer lillehjernen med beina, det er jo den som har ansvaret for ganglaget.

Jeg skal være ærlig: det er litt traumatiserende å føle at kroppen er ute etter å felle meg, og det gjør ikke saken bedre at jeg er fullt klar over hvor enkelt et offer jeg er. Men jeg er vant med det. Jeg har gått på trynet, vrikket ankler og landet på baken et utall ganger, og kommet fra det uten varige mén. Det er en smule frustrerende å bruke sko med litt hælhøyde (ikke mye - jeg har ikke noe ønske om å ramle unødig), for når jeg mister balansen, ser det garantert ut som om jeg ikke klarer å gå i skoene mine - selv om jeg ville gjort de samme krumspringene om jeg gikk barbent eller i ballerinasko. Men det vet naturligvis ikke de som måtte riste på hodet over meg, og jeg må trøste meg med at a) hva andre mener om hvordan jeg ser ut er revnende likegyldig, og b) det er synd på folk som henger seg opp i andres fysiske tilkortkommenheter.

Så ja, jeg ramler på flatmark. Men som et bevis på at minus og minus er pluss, er kombinasjonen Renate og ulendt terreng en super match. Gi meg litt skog med steiner, røtter og andre hindringer, og jeg løper og hopper rundt uten å nøle, og uten å falle. Det er helt fantastisk! Og jeg føler meg så utrolig levende når jeg kan hoppe og sprette litt rundt i skogen! Det gir en enorm frihetsfølelse som jeg er veldig glad for å kunne oppleve. Og det lar meg lulle meg inn i forestillingen om at det ikke er meg det er noe i veien, det er asfalten. Og den fordømte lillehjernen.

onsdag 12. august 2015

Synsing

Jeg er medlem av panel.no, hvilket i praksis vil si at jeg med jevne mellomrom får en e-post der jeg inviteres til å delta i en spørreundersøkelse der det estimerte antallet minutter den opptar av min tid gir et tilsvarende antall poeng som etterhvert kan veksles inn i gavekort. Og jeg er en stor tilhenger av gratis penger, så jeg deltar med glede. Men av og til, når jeg har kommet godt igang, begynner jeg å stusse litt. Det er nemlig så utrolig mye man skal mene om de merkeligste ting, og når man i tillegg synes det er en utfordring å fatte seg i korthet, blir det av og til litt i overkant. "Hvilket syltetøymerke velger du når du skal kose deg litt ekstra?", "hva føler du at kampanjebilaget med teksten "SALG" over hele forsiden forsøkte å fortelle deg?", "Plukk ut de tre ordene du i størst grad forbinder med bind fra denne plansjen fylt med absurde superlativer". Jo, takk, du. "Har du hørt denne reklamen? Hva med denne? Denne, da?" "Hvor mange prosent av dette kampanjebilaget leste du?" "Hva synes du om denne emballasjen? Skriv de fem første tingene du tenkte da du så den, kun ett ord per punkt". Æææ! For mye press! Selv ikke de enkle spørsmålene klarer jeg å besvare uten å tenke meg om halvannen gang. "Jobber du eller noen i din nærmeste familie innenfor journalistikk og PR?" er jo greit nok, men hva med "Hvilken bransje jobber du innenfor?"? Hverken detaljhandel eller kundeservice pleier å være alternativer, så jeg blir som regel sittende igjen og klø meg i hodet over hvorvidt jeg skal velge "primærnæring", "arbeider" eller "lavere funksjonær", eller om jeg skal begynne fra begynnelsen og lyve og si at jeg er arbeidsledig, bare for å slippe unna spørsmålet. Noen spørsmål er naturligvis enkle - er jeg mann eller kvinne, eier eller leier jeg boligen min, hvor mange barn er det i husstanden? Er boligen min en enebolig, et rekkehus eller en leilighet? Men selv om svarene er enkle (hhv. kvinne, eier, 0, leilighet), klarer jeg ikke å unngå å tenke på de som ikke har en klar kjønnsidentitet (både de som er født som en ting og føler seg som noe annet, og de som ikke helt vet hva de føler seg som - spør oppdragsgiver om hva folk med eggstokker mener om IKEA-katalogen, eller er de interesserte i å høre fra alle som synes at leppestift er en god idé?) og på de som bor i sånne merkelige flermannsboliger som hverken er hus eller blokker, mens jeg samtidig lurer på om ikke en firemannsbolig er mer blokk enn hus dersom man skal være helt ærlig, og dermed ble også disse spørsmålene en utfordring.

Og når det blir litt i overkant, og verden i noen lange sekunder virker uendelig mer kompleks enn den egentlig er (og det sier jo noe), tar jeg meg gjerne en pause fra spørreundersøkelsen og spiller litt minesveiper istedenfor. Og på et eller annet tidspunkt maler jeg meg inn i et hjørne der jeg faktisk ikke kan resonnere meg frem til hvor neste mine er, og verden raser litt sammen. For minesveiper er forutsigbart og trygt, og rasjonalitet skal belønnes med seier. Likevel blir man sittende med to mulige miner og 50/50 sjanse for å treffe en mine. Og det føles så fordømt urettferdig, spesielt ettersom man blir litt forbannet om man faktisk treffer minen, og ikke spesielt glad over å unngå den - det var tross alt rent hell, ikke kald beregning som ledet til seier!

Og så returnerer jeg til undersøkelsen, for den skal jo fullføres, og de siste få spørsmålene er heldigvis de enkleste. Mitt udannelses- og lønnsnivå og størrelsen på hjemstedet mitt har jeg faktisk oversikt over, og alternativene er så greie at selv ikke jeg kan bli forvirret. Men, noe er det jo alltid, og når hver undersøkelse er avsluttet, gjenstår det tre spørsmål som ikke har noe med undersøkelsens emne å gjøre, men med utformingen. Likte jeg temaet? Var språket greit? Hvordan var det estetiske? Betimelige spørsmål, men jeg får jo aldri lov til å svare, jeg må gi stjerner! Og hvordan skal jeg bedømme språket i en spørreundersøkelse med 20 spørsmål på en skala fra 1 til 5 når fire spørsmål var dårlig formulert? Skal jeg trekke fra 20 % (altså 1 stjerne)? Skal jeg ikke trekke fra noe?
Svare på undersøkelser? Smør deg med tålmodighet!
Og er det egentlig dårlig språk når påstanden "mine venner spør meg om råd om matlaging" skal besvares med tall der 1 betyr "alltid" og 5 betyr "aldri". Finnes det mennesker der ute som alltid blir spurt om råd om matlaging? Hvordan defineres det? At vennene dine alltid spør deg (kontra Internett eller noen andre) om de lurer på noe, eller at de alltid spør deg før de skal tilberede noe som helst? Og sier det nødvendigvis noe om dine kokkeleringsevner? Kan det ikke like godt bety at


  1. du skryter så mye at vennene dine tror du kan mer enn du kan,
  2. vennene dine er uvanlig inkompetente, så det at du kan steke speilegg gjør deg til et matorakel i deres øyne,
  3. du har perfeksjonert dine psykopatiske tendenser og har brutt ned dine venners kulinariske selvtillit inntil de ikke våger seg inn på kjøkkenet uten din veiledning.

Det er klart, om undersøkelsen handler om hvor mottagelig du er for reklame fra Tine eller Synnøve eller Stabburet, så ser jeg nytteverdien av å vite hvorvidt du sprer dine meninger til få eller til mange, og om mange nok svarer, drukner psykopatkonditorene i mengden av hobbykokker med vitebegjærlige venner. Men om mange nok misforstår spørsmålet, blir jo resultatet faktisk feil. Kanskje er jeg for samvittighetsfull. Når jeg tenker etter, er jeg definitivt for samvittighetsfull. Jeg engasjerer meg latterlig mye i disse undersøkelsene. Jeg tror det handler om at de gir meg gratis penger, og at jeg føler at jeg må yte for de pengene, selv om fortjenesten tilsvarer en timelønn på omtrent 60 kr. Yrkesstolthet, kanskje?

søndag 9. august 2015

Why so serious?

Når jeg ser på de siste innleggene jeg har publisert her på Digresjonsbloggen, blir jeg litt trist. Ikke fordi det er noe galt med innleggene, men fordi de forteller meg noe om meg selv. Jeg er i ferd med å bli voksen på den litt småkjipe måten. Det er jo egentlig bare positivt - jeg har fått seriøse ting å tenke på og glede meg over, som møbler, rengjøring og og generelt husstell, og jeg har fått mindre tid til vås. Men samtidig elsker jeg jo vås, og de til tider gjennomillustrerte innleggene jeg har hatt så stor glede av å skrive, der jeg skildrer ublide møter med harde overflater og skarpe kanter, hytter med neven mot ting jeg ikke liker eller bare smaker på ord, har gitt meg mye glede. Og jeg har jo ikke sluttet å kollidere med verden rundt meg (jeg har visst en litt underutviklet propriosepsjon), eller sluttet å bli sint, eller sluttet å smake på ord. Faktisk har jeg gjort alle disse tre tingene denne uken - jeg har mistet en avbitertang på en tå, klippet meg i pekefingeren og skåret meg til blods på bilderammer, jeg har blitt ordentlig sint på en vilt fremmed i telefonen, og jeg har prøvd å overbevise kolleger om at "boble" er et ord som smaker veldig godt.

I sommer så jeg blå gjær for første gang. Jeg skal aldri, aldri
kjøpe gjær uten å sjekke at den ikke har gått ut på dato igjen.
Så hva har forandret seg? Har noe egentlig forandret seg? Livssituasjonen min har naturligvis forandret seg, men det har den gjort ganske jevnt siden jeg begynte å blogge, og jeg har faktisk mer fritid nå enn da jeg var fersk student, og, uten at jeg helt forstår logikken bak, også mer enn da jeg jobbet deltid og lette etter jobb. Det burde vel strengt tatt vært motsatt? Kanskje er den egentlig endringen at jeg ikke er så frustrert lenger. Jeg mener absolutt at jeg har et jevnt over godt humør - jeg er sjelden sint, jeg smiler og ler mye, og jeg har forsøkt å tenke positivt gjennom den motgangen jeg har møtt. Men det har jo vært noen perioder som har vært tyngre enn andre, perioder med sykdom og død i familien, perioder med leting etter jobb, semestre med stor arbeidsmengde og mye stress, frustrasjon rundt studier og bekymring med tanke på boligkjøp, og selv om humøret har vært ganske jevnt, har det naturligvis tatt på, og det har nok fungert som næring for mine små utbrudd av både irritasjon og entusiasme her inne.

Men Renate har ikke vært ordentlig stresset siden i vinter. Da Bestefar døde i begynnelsen av mars, var det vondt, men det var mest av alt avslutningen på en vond periode preget av sykdom og elendighet, og da han fikk slippe å leve mer, fikk vi andre puste ut og bearbeidet en sorg som hadde fått utvikle seg over flere måneder. Det var en vond sorg, men den var uten store overraskelser. Vi visste at den ville komme. Etterpå kom våren, livet gikk videre, og leiligheten min og jeg ble bedre og bedre venner.

Og nå har jeg ikke noe å være sint eller stresset over, og den sterkeste entusiasmen jeg har opparbeidet meg siden jeg flyttet inn, har vært over mikrofiberkluter og oppskrifter. Jepp, jeg har blitt en sånn en. Uten at jeg helt vet hva det innebærer. Men jeg har det forbasket bra. Jeg eier min egen leilighet, jeg mestrer hverdagens små utfordringer uten problemer, jeg kan gå til en jobb jeg stortrives med (og der jeg har kolleger jeg forguder) og jeg føler meg vel.

Når jeg møter slektninger og gamle naboer som spør meg hvordan det går med meg og leiligheten, hører jeg gjerne et hint av bekymring i stemmene deres, som om de forventer at jeg skal fortelle dem at jeg vantrives og lever på Fjordland-middager. Og alt jeg har å fortelle dem, er at jeg stortrives, og at jeg synes livet er herlig. Og jeg innser naturligvis at underholdningsverdien hadde vært så mye større om jeg hadde hatt det verre. Neste gang noen spør, får jeg fortelle dem at jeg ikke mestrer voksenlivet, at jeg må kjøpe nye klær hver uke fordi vaskemaskinen og jeg ikke forstår hverandre, og at jeg har startet profesjonelt oppdrett av hybelkaniner. Når de blir store nok, skal jeg prøve å blande dem med små veskehunder, og skape en ny art av trendkjæledyr, som kanskje kan hjelpe meg med å betale for all ferdigmaten som er i ferd med å ruinere meg. Eller noe sånt.

Så for å konkludere: jeg er like klønete og forfjamset som før, men jeg har andre ting å tenke på og andre ting å glede meg over. Og jeg har muuuligens nedprioritert bloggen litt. Jeg lover ikke å skjerpe meg, men jeg lover å prøve. Æresord! Og jeg vil prøve å illustrere litt mer.


søndag 2. august 2015

Leilighetskjøpet #2: Folk er ekle og inkompetente

Ved overtagelse skal man kontrollere at alt er i orden med leiligheten, og at den er ren og pen.
For å forsikre deg om det sistnevnte, må du troppe opp med trappestige. Det burde du faktisk gjøre på visning også.

Leiligheten min så pen og ren ut, men i løpet av ukene som fulgte, oppdaget jeg at sannheten var en ganske annen. I et overskap fant jeg en glassplate som var "limt fast" til hyllen under med en klissete, rødrosa guffe. Alle kjøkkenskapene var klebrige på toppen. Veggen der garderobeskapet (som selger strengt tatt ikke hadde lov til å ta med seg, men som jeg uansett ikke ønsket meg) hadde stått, var dekket i en støvfilm. Det var spindelvev på gardinstengene. Og høyskapet på badet ble vasket ned, fant vi dette på toppen:


Hørte jeg et "æsj!"?


Folks urenslighet vil tydeligvis ingen ende ta.

Jeg har definitivt ikke støv på hjernen, og jeg kan ikke huske sist jeg rengjorde endestykkene på gardinstengene mine, men spindelvev? Nei, det har jeg ikke.

Men det er flere grunner til at man trenger stige, og det er fordi man nå, om ikke før, må inspisere det elektriske anlegget. Det finnes klare regler for hva man kan og ikke kan gjøre som privatperson, og for det som kan gjøres av privatpersoner, er det en enkel regel: hvis du ikke vet hvordan du gjør det, skal du ikke gjøre det. I leiligheten min fant jeg belysning med blottstilte kobberledere, takkroker skrudd fast i takboks med treskruer og installasjonskabler skjøtet med teip, En montør fra TV-leverandøren min kunne opplyse om at uttaket for TV, som forrige eier hadde satt opp (han hadde fjernet det opprinnelige uttaket og trukket ledningen til en annen vegg), foruten å mangle uttak for tilkobling av modem som jeg hadde savnet, var koblet helt feil, og ikke fungerte.

Og det stopper faktisk ikke der - neida, under fotlisten på kjøkkenet fant jeg en halv kortstokk, matrester og en røykvarsler. Hvem i all verden er det som "glemmer igjen" en røykvarsler under kjøkkeninnredningen?

Og la oss ikke glemme det lille skapet på balkongen som rommet et askebeger, komplett med sneiper. Det luktet ikke spesielt godt.

Misforstå meg rett: jeg ville naturligvis ikke latt disse detaljene hindre meg fra å kjøpe leiligheten. Men hadde jeg sett disse tingene under overtagelsen, ville jeg holdt tilbake litt av kjøpesummen inntil de faktisk hadde gjort rent, noe man har anledning til. Elektriker måtte jeg uansett ha på besøk fordi jeg trengte en ekstra kurs inn til TV-stua, og problemet med den noe uprofesjonelt monterte belysningen løste jeg ved å bytte ut noen av kompnentene og koble om hele systemet slik at jeg slapp å forholde meg til tre ledningsstrømbrytere og istedenfor kunne styre alt med NEXA. Det tok noen arbeidstimer (gjett hva jeg gjorde på julaften formiddag...), førte med seg støle armer (IKEA-skrog er ikke alltid så samarbeidsvillige når små skruer skal skrus inn) og kostet meg rundt 1500 kr i nye komponenter fra IKEA og Clas Ohlson, men resultatet er absolutt tilfredsstillende, og prislappen var ikke avskrekkende. Samtidig føles det feil at jeg skulle være nødt til å gjøre dette fordi vedkommende som monterte belysningen ikke gjorde en skikkelig jobb, på samme måte som det føltes feil at borettslaget skulle betale for at jeg måtte ha montør fra Canal Digital på besøk som en konsekvens av forrige eiers dumskap.

Så vær så snill: når det er tid for overtagelse, sørg for at du faktisk har sett overalt før du signerer på at alt er i tilfredsstillende stand. Så kan selger kaste sneipene sine selv.

lørdag 1. august 2015

Triplex: møbelet jeg elsker å hate

Jeg ser på meg selv som et rasjonelt vesen. Jeg velger (nesten alltid) sko som er komfortable og holdbare fremfor elegante, og da jeg kjøpte katt, valgte jeg en korthåret og nærmest vedlikeholdsfri katterase fremfor en vrengt polvott fordi jeg visste at jeg ikke hadde lyst eller ork til å børste pels hver bidige dag. Jeg følte at jeg var like rasjonell da jeg kjøpte møbler til leiligheten min. Jeg ville ha holdbare, funksjonelle møbler som krever lite vedlikehold. Derfor bet jeg i det sure eplet og droppet den kjempefine taklampen med 18 10-20 W G4-pærer. Jeg visste at jeg ikke ville ha en lampe som i beste fall hadde en effekt på 180 W, og som, om jeg skulle bytte til LED, ville kreve ny trafo og 18 dyre pærer. Jeg var fornuftig, og gikk for en lampe som riktignok også brukte lavvoltshalogen, men som i det minste bare var utstyrt med seks pærer. Og ettersom den har et strømforbruk som omtrent tangerer totalen av boligens øvrige lyskilder (som med ett unntak er LED), føles selv det kjøpet noe ufornuftig.

Det jeg imidlertid ikke innså før etter flere uker, var at jeg helt fint kunne investert i lampen med de 18 lyspunktene uten at det ville stå igjen som det store, dumme innkjøpet mitt. Den rekorden innehas nemlig av salongbordet på TV-stua.
Jeg er fin og blank nå, men gi meg en halvtime...
Så la meg presentere Triplex. Triplex er et bord fra norske Kleppe Møbelfabrikk, men i motsetning til det meste Kleppe leverer, er ikke Triplex norsk, men importert av fabrikken fra det fjerne Østen. Jeg ønsket meg et salongbord med god høyde, ettersom jeg visste at jeg ville komme til å innta måltider foran TV-en, og det skulle være lett å flytte på. Så da bestilte jeg meg dette snasne bordet, og var storfornøyd med meg selv. Inntil bordet ankom og skulle monteres.

Triplex består av fem metallbein og to glassplater, og begge glassplatene er blytunge. Monteringsjobben var mildt sagt et mareritt på grunn av vekten og det faktum at glass ikke er noe man slenger rundt, og ettersom bordplaten var levert komplett med et skår i kanten, var jeg innstilt på å være så forsiktig som overhode mulig. Da syv komponenter var blitt omgjort til ett bord, konkluderte jeg med at resultatet var ganske fancy, et inntrykk jeg heldigvis fremdeles har. Bordet er veldig elegant, og passer godt inn i rommet. Men nåde meg om jeg skulle ønske å flytte på det, det er nemlig enklere sagt enn gjort. Men det er ikke det store problemet med Triplex. Neida. Det store problemet er å holde det rent og pent.
Da speilblanke overflater ble populære på forbrukerelektronikk, klaget mange over fingermerker, og det er naturligvis også en utfordring på et glassbord. Det som imidlertid gjør Triplex ekstra utfordrende, er kombinasjonen av to blanke glassflater og fem skråstilte, forkrommede bein. Rette møbelbein støver ikke ned. Skråstilte bein, derimot, de tiltrekker seg støv med stor entusiasme.

Resultatet er et møbel som burde hatt sin egen tjener. En kongelig overhoffsgulvrengjøringsskurebonemester, kanskje, som kunne gnikket og gnudd på det til det skinte like blankt som en juletrestjerne. Men dessverre har bordet kun meg, og og jeg har for lengst innsett at a) det blir aldri ordentlig blankt og fint, og b) det tar omtrent en halvtime før effekten av min innsats ikke lenger er synlig.
Det er nesten så jeg vurderer å legge en duk på. Eller en presenning.

Men likevel, jeg er fremdeles Triplex' største fan. For jeg synes fremdeles at bordet er flott, og det har en super høyde (hvorfor er egentlig de fleste av salongbordene på markedet så lave at bordplaten er lavere enn setet i sofaen? Det er jo ikke snakk om å sette et spisebord foran salongen, men er jeg den eneste under 70 som synes det er unaturlig å bøye meg tvekroket for å nå glasset eller koppen som står på bordet?). Og når det er nypusset som nå, er det en fryd for øyet. Glassplaten gjør at det ikke virker for massivt, og det spiser ikke av rommet slik et kraftig trebord ville gjort. De stramme linjene gjør seg godt i rommet, og det er definitivt et anderledes møbel. Kort fortalt er Triplex salongbordenes versjon av støvlettene som er utrolig lekre, men som har for glatte såler, for dårlig fôr og for høye hæler til å være funksjonelle i norsk vintervær. Jeg er tydeligvis bare dårligere til å kjøpe møbler enn å kjøpe sko.