onsdag 18. mai 2011

Renate og diskbänksrealismen

Idag har jeg hatt en bananfilosofisk dag på jobb, og det meste har kretset rundt spørsmålet om hvordan man måler lengden på en banan (vi har en banankasse som visstnok har inneholdt ekstra lange bananer i garderoben). Herunder ser dere en tegning av en banan:
Banan
Hvor lang er den? Vel, den kan måles etter hvor mange tilsvarende bananer man trenger for å dekke en bestemt avstand.
Bananer i lange bananer. Eller en gylden bananmeter
Hvis det krever fire bananer per meter, er bananen 25 cm.
Men man kan jo måle dem langs ryggen også, og da med eller uten stilk. Man kan måle dem på magen, med eller uten stilk, også. Alle fem vil gi svært forskjellige svar.
Warum ist die Banane krumm?
Dette er mektig frustrerende, og selv om OK er ganske sikker på at det er lengden langs ryggen medregnet stilk som gjelder, vet man aldri.
Kan vi leve med det?
Må nok ringe Bama en dag. Men ikke idag.

Jeg har dessuten hentet en bokpakke som bl.a. inneholdt en bok av det svenske språkgeniet Ola Wikander. Og ja, det er en slags inkongruens mellom språk og svensk, særlig for oss nordmenn som vet at svensker snakker norsk med talefeil og har problemer med rettskrivningen. Men jeg tror virkelig at Wikander er en smart fyr, og boken som kom idag, var Orden och Evigheten. En pretensiøs tittel, og det liker jeg! Den er altså på svensk, som jeg, trass i det jeg nettopp skrev, anerkjenner som et ekte språk. Det kan tidvis være pent, men det er veldig forvirrende å lese, ihverfall når hodet mitt ikke vil godta tødler. Det vil heller ikke godta at "disk" liksom skal bety oppvask, når alle vet at en disk er en høy benk, vanligvis i en butikk. Når jeg da leser "diskbänksrealisme", ser jeg for meg en bitteliten bankfilial oppå en stor disk, og lurer på hvor jeg skal putte realismen hen.
Men jeg tror altså at dette er en vettug bok.

Nå er det imidlertid på tide å vende nesen mot en oppgave som skal ferdigskrives og leveres inn.

Farvel så lenge!

mandag 16. mai 2011

Hitlersmil og væskende apostrofer

 Jeg er en stor tilhenger av smilefjes, smileyer, emoticons eller hva man nå enn vil kalle dem. I mine øyne byr de på en sårt tiltrengt mulighet til å kommunisere nonverbalt gjennom tekst hvis mål er noe annet enn å være nøytral.
Og det er jo nettopp derfor brev fra Lånekassen f.eks. ikke skal ha smil i seg. Lånekassen skriver ikke til deg fordi de er din beste venn, eller fordi de føler veldig sterkt for din økonomi. Lånekassen er en bedrift, og bedrifter føler ikke. Derfor: ingen smil.
Mennesker, derimot, smiler, og i enhver situasjon hvor samtalepartnerne kan tillate seg å vise følelser, modereres det talte ord med smil, fakter, blikk og diverse andre tegn. Hvorfor skal vi fratas denne muligheten når vi skriver?
Men smil må brukes med måte. Dette gjelder både for tekst og tale - en som smiler til deg uansett om h*n forteller deg at kongen er død eller at det blir pølser til middag, er egentlig bare ekkel, og smilet har ingen verdi - det blir bare blandede signaler og forvirring. Smil, enten de er blide, ironiske, sure, triste, gråtende, gjespende eller fly forbannede, må ha en funksjon, enten modifiserende eller forsterkende. F.eks. er "haha :-D" en forsterket utgave av "haha", og "fantastisk:-P" er en modifiserende utgave av "fantastisk" (det vil enten fortelle mottageren at vi fleiper, erter eller er sarkastiske). Å påstå at dette er en måte å kompensere for dårlig språk er latterlig. Hadde vi ikke hatt smilene, måtte vi skrevet i et annet modus, slik man gjorde før, og slik man gjør i formelle brev. Da måtte humor og tull, glede og sinne, vært eksplisitt uttrykt, og det muntlige og direkte ville måtte vike.

Nett i tesa
Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om. Neida, jeg hadde tenkt å fortelle om Hitlersmilene mine. De kommer når jeg skal avslutte et smil med ), og slenger på et = foran. :-=), f.eks. . Hitlerbart. Ikke koselig. Eller :-=D. Hitler gliser. Ikke koselig, det heller.

Men over til de væskende apostrofene!
Jeg har aldri likt ordet "væske". Mulig jeg egentlig ikke liker æ-er. som kan ha noe å gjøre med at jeg slet med å lære å skrive versalvarianten da jeg var liten. Ble for mange streker på e-en. Traume. Uansett. Smilet for gråt er sånn:
:'-(
Apostrofen er altså en tåre. Som renner fra et øye. Den er imidlertid brukbar til flere ting! Den kan f.eks. settes under nesen:
:-'(
Snørrsmil. (type "er forkjølet:-'(")
Den kan også settes under munnen:
:-)'
Siklesmil. Passer til barn og deres tendens til å sikle. Æsj.

Det var egentlig alt jeg hadde idag