Om mennesker som plager dyr, og hva man kan gjøre med dem.

Du ville vel aldri slå meg?

Av og til skulle jeg ønske at folk var utstyrt med en delete-knapp. At jeg kunne føre en musepeker over dem, gripe dem med venstre musetast og slippe dem ned i Papirkurven. Det er ikke det at jeg ønsker å skade dem, jeg skulle bare ønske at de kunne opphøre å eksistere. Det er ikke mange ganger jeg føler det slik, men akkurat nå, er tanken besnærende; på Nettavisen står det å lese om hva folk gjør mot kjæledyr for underholdningens skyld. Om folk som på de mest makabre måter mishandler og dreper uskyldige dyr fordi de synes det er gøy. Gøy? Det må være noe grunnleggende galt med måten disse menneskene er skrudd sammen på. Det må være feil i operativsystemet, nødvendig programvare som ikke fungerer.

Jeg fascineres av ondskap og slemhet, slik jeg fascineres av godhet og vennlighet, blant annet fordi folk synes å tro at det står et ukrenkelig likhetstegn mellom ond=slem og god=vennlig. Det er selvfølgelig bare tull, for mens god og ond kan knyttes til våre ønsker og tanker, beskriver ikke vennlig og slem noe annet enn våre faktiske handlinger. Det er intet som forhindrer en ond person fra å være vennligheten selv. Det handler om kontroll, samvittighet og forståelsen av forskjellen mellom rett og galt. Evnen til å se at ønske ikke alltid kan etterfølges av oppfyllelse. Å være en god, men slem person er nok noe mer sjeldent, for hvilke motiver skulle en god person ha for å handle i strid med sine intensjoner? Kanhende vil det da heller være snakk om å begå feiltrinn og angre?
Uansett, grunnen til at jeg trekker inn akkurat dette, er at jeg synes mennesker er ganske skumle. Vi er i besittelse av evnen til å ta valg. Vi kan velge bort noe instinktene våre ber oss gjøre, og vi kan velge noe instinktene våre ber oss avstå fra. Denne evnen er, slik jeg ser det, det endelige skillet mellom menneske og dyr, det som for alvor skapte en dyp kløft mellom oss og dem.

Med muligheten til å velge kom også muligheten til å handle galt (det finnes ingen endelig definisjon av dette - det er, som Nietzsche vel skal ha vært den første til å si, flertallet i en gruppe som avgjør hva som er rett og galt. Er det per definisjon en god handling å piske småbørnene til blods hver fredag, kan ingen anklage en mor for å være ond om hun gyver løs på Morten minstemann midt under fredagskosen - hun gjør kun det samfunnet er enige om at er en god og sunn handling, og hun gjør det i beste mening), og det å velge alternativer som for dyr kan forklares som instinkt og overlevelsesstrategier, ble for mennesker ofte gale valg, nettopp fordi de undergraver samfunnets strukturer eller er grunnleggende usosiale.
Et eksempel på dette er tyveri. Du er sulten, og det ligger et brød foran deg. Brødet tilhører kringlevrider Bollesen (han hadde kjøpt det på Kiwi, for kringlevridere baker faktisk hverken biler eller brød, de vrir kringler, derav navnet), men ettersom han fremdeles ikke er kommet hjem fra besøket hos broren i Sandefjord, kan du stjele brødet uten at han oppdager at det var deg. Stjeler du det? Kanhende tenker du at ditt tyveri vil gjøre at kringlevrider Bollesen ikke får kveldsmat når han kommer hjem, ettersom en kringlevrider nødvendigvis er så møkk lei av kringler at han ikke orker tanken på å spise en, eller kanskje du tenker at ditt tyveri vil gjøre at du fortjener å bli utsatt for det samme av andre. Eller kanskje du tenker at det ganske enkelt er galt å stjele, og finner ut at du får finne deg en måte å stagge sulten på som er lovlydig. Kanskje griper du brødet og spiser det opp, men du har da per definisjon gjort noe galt. Du fulgte instinktene dine (behov=>middel=>tilfredsstillelse), men ga blaffen i din mulighet til å velge.

Og virkelig, alle vet skillet mellom godt og ondt innenfor et samfunn. Det finnes ikke en person i Norge som ikke vet at det er galt å slå ihjel. Likevel blir folk drept med overlegg med jevne mellomrom. Gjerningsmannen hadde et valg: å drepe, eller å ikke drepe. Kanhende var sistnevnte alternativ synonymt med egen eller andres død, men det må vel kunne antas at de fleste overlagte drap blir begått fordi gjerningsmannen ønsker livet av offeret. H*n vet at det er galt å drepe, men rettferdiggjør sin handling overfor seg selv. "Det er greit å drepe Kåre fordi Kåre er skikkelig dust og dessuten skylder han meg 50 000 som jeg vet han har gjemt i norgesglasset i kjøleskapet. Ikke nok med det, en som er dum nok til å gjemme store summer i et klart glass på et sted som det er for dum for sitt eget beste. Jeg tror jeg stikker bort ikveld og knerter ham". Et greit resonnement, n'est-ce pas? Den som handler galt, har alltid en unnskyldning, noe h*n kan ty til dersom den dårlige samvittigheten, eller lovens lange arm, kommer kravlende og spør hva i huleste som har skjedd på Kåres kjøkken. Man har alltid en grunn.

Valgene vi tar fratar oss uskylden, og ikke den frommeste nonne eller den snilleste sykepleier er uskyldig. Vi har alle gjort noe galt, noe vi ikke burde. Kanhende har vi ikke gjort noe verre enn å tenke ondt om noen, men det er egentlig nok - vi har ikke den uskylden som er dyrene til gavn. For når gikk et dyr imot sine instinkter? Den nye lederhannen i løveflokken dreper ikke løvinnens unger for å være ond, men for å gjøre henne paringsklar slik at han kan spre sine gener. Kengurumoren som kaster ungen ut av lommen for å komme unna et rovdyr gjør det ikke fordi hun ønsker livet av ungen, men fordi mødre som ikke gjør dette blir drept, og unger hvis mødre har ofret seg for dem, dør som foreldreløse. Naturen ordner seg aldeles utmerket uten menneskelig fornuft og moral, og grusomhet for grusomhetens skyld forekommer ikke, for hva er vel poenget i dét?

Nei, grusomhet er en menneskelig oppfinnelse vi med stolthet har finpusset siden Knurr fant en syk glede i å gnage på Taggs fot. Grusomhet er makt, for hva er vel et bedre bevis på makt enn muligheten til å velge det onde ved hver eneste korsvei og annonsere det for hele verden, men likevel ikke bli straffet?
For mennesker straffer. Det gjør dyr også, dersom et flokkmedlem glemmer sine forpliktelser overfor flokken. Den lille apen som bøller med lederen veier ikke for og imot, men han får erfare at det kun er ledere som får bølle med andre aper. Den lille apen har gjort noe som var naturlig for ham, men som han burde vente med til han er en stor og sterk liten ape som kan slå inn skallen på lederapen med en kokosnøtt (diddeli-di). Det var ikke galt, ondt eller reflektert, bare litt dårlig timet.
Kort sagt, der evnen til å velge rett stagnerer og begynner å skurre, må loven tre inn og forklare hva straff er, hvorfor og hvordan man får den. Står man over loven, kan man gjøre som man vil. Da er man "konge på haugen, prins av Champs-Élysées, hertug av riksvei 3 og mye mer enn det" (Thomas o'Malley i "Aristokattene", om noen lurer). Slike mennesker kalles gjerne diktatorer, tyranner, despoter eller dustemikler. Andre ganger tiltales de som president, sjef, lærer, pastor, guru eller noe annet snasent, og felles for dem alle er at de er blitt satt til å styre over andre, og har det man kan kalle usunne interesser - de misbruker makt.

Den grusommes makt strekker seg ikke lengre enn riket, være det seg et klasserom, en menighet eller et land, og selve grusomheten går ut på å volde fysisk eller psykisk smerte uten grunn, fordi h*n kan. Slike mennesker er farlige, for ikke bare har de usunne interesser, de ser også ned på sine medmennesker. Enhver som tar makt, gjør seg i bunn og grunn skyldig i et overgrep, fordi h*n setter seg selv og egen dømmekraft over andres, og denne overlegenheten rettferdiggjør åpenbart grusomheten. Menneskene blir dukker, den grusomme blir kirurgen som synes det er skrekkelig morsomt å trekke hodene av Barbie og Ken.

Det er liten tvil om at det er mange mennesker der ute som går med en liten diktator i magen. Noen av dem blir forsamlingsledere eller lærere (jeg mener ikke at alle sådanne er onde og fæle og usympatiske - virkelig ikke! Men at noen er det, og at de noen volder stor skade, blir ikke mindre sant av den grunn), men mange har ikke evner til å komme så langt. Jeg tror kanskje det er disse krekene som ender opp med å mishandle dyr. Jeg tror det er dem som kaster steiner på ender, tråkker på pinnsvin, knyter meitemark rundt pinner, skyter på hunder og ødelegger katters øyne med vinopptrekkere. De er virkelig de laveste av de lave, så ynkelige og patetiske at de ikke er verdt cellene de består av. De er bortkastet plass på jordens overflate.

Ctrl+A

I en nesten sivilisert verden vet vi å bruke psykisk terror for å bryte våre medmennesker ned til klynkende gelé som disser i solnedgangen, og vi føler makt uten egentlig å forstå hva vi har gjort. Det er som å opprette en blogg, skrive "hallo, bloggen", trykke publiser og se et fantastisk nettsted ta form. Vi har en intensjon,  og enkle verktøy, lar det meste av arbeidet gå automatisk. Vi koder ikke, og vi bryter ikke andre mennesker ned sten for sten. Vi bare trekker ut kilen i den finfine romerske buegangen før mørtelen er tørr, og ser det hele deise i gulvet mens vi hopper opp og ned, klapper og lager infame lyder av pur, malevolent glede uten helt å fatte at vi klarte å gjøre så mye med så liten innsats.
Vi slipper det grisete og fysiske som er forbundet med nettopp det å skade, vi formaliserer og nøytraliserer. Skaden skjer, men vi føler ikke at vi mister vår menneskelighet, og uretten blir lettere å rettferdiggjøre.
Den moderne drittsekk får ikke blod under neglene. Det gjør ikke forbrytelsen mindre grov om man ser på ofrene, men mer av faenskapen får foregå i underetasjen, der det ikke resonneres så fryktelig mye. Man perverteres kanhende ikke like mye, men blir bare mer likegyldig.
Det er ingen unnskylding, men et eksempel på hvordan det moderne mennesket kan fraskrive seg en del av skylden for maktmisbruk. Den som plager dyr, derimot, gjør det på gamlemåten, oppildnet av lynsjestemningen i vennegjengen. De vet hva de gjør. De har gjerne vitner, de skammer seg ikke, ser ikke noe galt i å maltraktere et levende vesen. De ser tvert imot underholdningsverdien i det (andre ser underholdningsverdien i "solgt" på nrk1, så det er mye rart ute og går).

Disse grobianene burde kanhende kles ut i kattekostymer og bli sluppet løs på hverandre? Eller kanskje vi bare skulle spre dem utover skrivebordet, trykke Ctrl+A og klaske neven på Delete så tastene spruter?

(og nei, jeg oppfordrer ikke til vold mot noen, ikke engang dyremishandlere, og er motstander av korporlig avstraffelse og dødsstraff (sistnevnte fordi jeg ikke forstår hvordan døden kan være en straff for andre enn de etterlatte). Jeg skulle bare ønske at disse umenneskene fikk som fortjent.Hva med å frata dem de rettigheter de på mystisk vis har opparbeidet seg gjennom å være født som mennesker, og la dem se hvor gøy det er å være prisgitt andres definisjon av "drikkelek"?)