tirsdag 13. juli 2010

et lite sukk fra en steingal jente

Jeg har mange hobbyer, og skulle jeg gå lei av en av dem, finnes det alltid ørten gamle "flammer" å puste liv i. Per idag har jeg tre hovedhobbyer, nemlig slektsforskning (den halvmaniske, seminyttige), The Sims 3 (den totalt meningsløse) og steinsamling (samlemanien). Problemet mitt nå er bare det at det begynner å bli vanskelig å få tak i flere steiner!
En samling bør generelt vokse med jevne mellomrom - man kan enten bytte med andre, kjøpe eller selge, og gjennom kloke investeringer og vilje til å bruke oppsparte midler på hobbyen gi samlingen et løft i ny og ne. Det er mitt ønske for steinsamlingen min, som per idag hverken inneholder noe verdifullt eller eksepsjonelt spesielt. Derimot inneholder den en del steiner jeg har erhvervet meg gjennom hyggelige handeler hos Bergmannen på Majorstua og via nettbutikken geotop.no, samt alternativbutikken Mittendrin i Kiel.
Regel nummer 1 ved steinkjøp er å velge sine forhandlere med omhu. Ikke bare skal du kunne stole på at selger er ærlig og kompetent (at du får det du betaler for), du må også kunne regne med at vedkommende har en ærlig og kompetent leverandør - det hjelper lite at selgeren selger deg en diamant til en fornuftig pris når leverandøren hans har skaffet ham et parti zirkonia og gjort seg rik på det!
Følgelig handler man ikke stein helt ukritisk! Så veldig mange steder å få tak i disse herlighetene i Norge er det heller ikke - jeg antar markedet er lite og de seriøse samlerne har vel en fet nok lommebok til å reise hit og dit og kjøpe det de ønsker innenfor rimelighetens grenser.

Jeg vet ikke hvordan markedet for edelmineraler var før jeg begynte å samle, men noe sier meg at det var bedre - nå virker det nemlig som om irriterende alternativtilhengere i flagrende gevanter og røkelse tytende ut av begge ørene er i ferd med å legge beslag på det hele... Jeg mener virkelig ikke å fornærme noen, og jeg forstår teknisk sett at enhver butikk er nødt til å tilpasse seg markedet for å overleve, men det er en uendelig demotiverende opplevelse å oppsøke nettbutikk etter nettbutikk og bare finne krystaller og tromlede steiner som skal gi sjelefred, konsentrasjon, kjærlighet, rikdom og gud-vet-hva.
Dette nye sortimentet ødelegger forøvrig selgers kredibilitet - Bergmannen, som jeg tidligere har nevnt, hadde ikke en eneste alternativ stein utstilt da jeg oppdaget butikken for mange år siden. Sist jeg var innom, var det knapt annet enn engler, tromlede steiner og små krystallklynger å se - det er visst en del andre varer der også, men de er gjemt bort, og om man da ikke vet at de fører den slags, og ikke vet at den utrolig hyggelige mannen som vanligvis styrer det hele kan sitt fag, finner man ikke det man søker. Og det er trist!

Ettersom jeg skal til Stockholm senere i sommer, tenkte jeg å se om jeg fant noen forretninger som selger stein der - Sverige er som kjent et fantastisk land som har alt vi mangler! Etter litt rask googling fant jeg nettbutikken Kristallrummet, og ble full av håp... til jeg trykket på Slipad ädelsten... hva fant jeg? krystallklynger og tromlede og hjerteslipte stener! Å kalle dette slipad er med andre ord ganske misvisende, men ädelsten? Siden viser kvarts, agat, aventurin, labradoritt og noen andre mineraler. Ikke ett eneste ett av dem kvalifiserer imidlertid til betegnelsen edelsten (hardhet på 7 eller mer på Mohs skala, gjennomsiktighet, og sjeldenhet, blant annet), og det er langt verre! Her er det snakk om smykkesteiner, tidvis pene og dekorative sådanne, men dog!

Etter litt mer intens leting fant jeg imidlertid et par lovende steder, så da blir det bare å dra med seg Elin på kryss og tvers i Stockholms gater:-D

Jeg blir forøvrig utrolig glad om noen kan komme med gode tips om hvor jeg kan få tak i edelmineraler! :-)

fredag 9. juli 2010

Forgjengelighet, evighet og angorasnegler

Teknologi er fantastiske greier, og utrolig frustrerende til tider! I løpet av den knappe timen jeg har sittet foran dataskjermen har jeg allerede kranglet med routeren, alle nettverkskablene (og dem er det mange av her!), Squeezeboxen (oppdateringer, skjermsparere, avspilling, biblioteker) og Windows Update.
Dette er ting som ikke betyr noe som helst i verden - mikroskopiske bagateller i en større sammenheng. Men i øyeblikket blir de uendelig store. Og det er jo rart hvordan det lille kan bli stort så lenge omgivelsene og tidsaspektet er tilstrekkelig avgrenset? For Oscar, min nå ni år gamle hund, har nok livet hittil virket langt og tilstrekkelig spennende i den grad han er i stand til å koble slike ting, og når han en dag dør, vil han ha levd et langt liv. La oss si at jeg er heldig og får beholde ham i fem år til. Da vil han være 14, som er ganske gammelt for en sheltie. Hadde Oscar vært en lillebror istedenfor en hund, hadde man sagt at han døde ung. Det ville vært en uendelig tragedie, ikke bare fordi det var et familiemedlem, men fordi en representant av arten døde så altfor tidlig - selv om han teknisk sett kunne ha opplevd langt mer enn en hund.

Forventninger er uten tvil et viktig element her - et menneske forventes å leve til godt over pensjonsalder, gjerne ut i de 80 eller 90. Når en av oss dør før det, er det tragisk, vi har liksom ikke blitt ferdige med livene våre ennå, det blir som å stikke av fra et uferdig prosjekt. Og livet er ikke stort mer enn et prosjekt - et større prosjekt enn noe annet man gir seg ut på, og uendelig mye viktigere - det finnes mange tolkninger av meningen med livet, Monty Python har endatil laget en fremragende film om dette spørsmålet, men alle kan vel være enige om at man i det minste skal være et godt menneske og prøve å få utrettet noe, slik at man i sin siste time kan se tilbake på et utlevd liv og være fornøyd med egen innsats, uavhengig av om den gikk ut på å spre skrekk og gru eller å bake fantastiske kaker.

I den store sammenhengen, eller, for ordens skyld, den litt større sammenhengen, er ikke et enkelt menneskes livsverk noe å klappe i hendene for, med mindre vedkommende gjorde noe ekstraordinært, noe de færreste av oss gjør (ellers ville det ikke vært noe ekstraordinært over det!). Et menneskes livsprosjekt er like bagatellmessig for menneskeheten som mitt prosjekt om verdensrommet i 8. klasse var for meg. Et lite blaff, intet mer.

Foreldre med kronisk syke barn som forventes å dø innen fylte 2 år forteller gjerne at de tar godt vare på hvert eneste minutt med lille Thea eller Markus. De vet at tiden sammen med barnet har en utløpsdato som er nært forestående, og de endrer tidsaspektet i samsvar med det - en dag av 70 er ikke så mye, en dag av 2 er monumental i forhold. Større sammenhenger finnes ikke i slike vakuum, fordi mennesker med den største selvfølgelighet ser på seg selv som universets midte. Og hvorfor skulle vi ikke det? Livet begynner og slutter med hver enkelt av oss, og verden er uendelig anderledes for ethvert par øyne som ser den. Vi kan ikke kjenne en fortid vi ikke har opplevd, eller en fremtid vi aldri vil få oppleve. Et livsløp som er lengre enn vårt eget.

Hvordan ville menneskene vært om den gjennomsnittlige levealderen var 250 år? Om vi var barn til fylte 40, og først begynte å skrante når vi nærmet oss 200? Vi ville uten tvil hatt et anderledes perspektiv på virkeligheten, på hva vi skulle gjøre med livene våre, hva som skulle oppleves og sees. Men slik er det jo ikke - vi blir ikke så gamle, og tiden som aktiv og energisk er så altfor kort for de fleste.Og vi vil ikke ta det inn over oss at vår eksistens, som for oss selv synes å være alt som betyr noe, i det virkelig store perspektivet er mindre enn et lite blaff. Mindre enn en celle i en hel menneskekropp! Vi er i det store og det hele fullstendig meningsløse, og det er først når vi slår oss sammen, som cellene gjør, at vi kan få noe å si. Vi gjør det kanskje ikke bevisst - du og jeg jobber jo ikke bevisst for å gjøre verden om til en gigantisk søppelhaug, gjør vi vel? Nei, men vi gjør det ubevisst, og vi bidrar dermed til den massive innsatsen menneskeheten over lang, lang tid har lagt ned for å ødelegge sitt eget livsgrunnlag.
Det er, teknisk sett, ganske imponerende, egentlig! Og tragisk, forferdelig, o.s.v. i praksis.

Med vår egen ubetydelighet ferskt i minne kan det være hyggelig å forlate den store virkeligheten, evigheten og teknologien, og se på verden rundt oss - de siste årene har det vært en jevn strøm av eksperter som forteller oss at ungdommen sitter for mye inne, aldri er ute i frisk luft, ikke kan skille en gran fra en furu. Likevel evner vi å glede oss og la oss frustrere av litt regn, litt sol, en fugl som synger eller en liten armé av Iberiaskogsnegler (evt. angorasnegler, se bilde eller spør Elin) som nærmest sikler seg bortover bakken for å ta over landet og får "Sneglen Hortensia", min barndoms store barne-TV-skrekk til å blekne til noe kosete og Teodor-aktig.

De få tingene som må kunne regnes som evige på vår patetiske lille planet (i den stooore sammenhengen), sol, skyer, regn, grønne ting som vokser her og der i diverse former, vann. Ting som ganske enkelt er grunnlaget for vår eksistens, for eksistensen til alt på jorda, som var en del av den før den første fisken slepte seg opp på land og innså at det hadde vært greit å vente til den hadde utviklet lunger før den forlot det våte element, og som vil fortsette lenge etter at vi har kjørt hele vår egen art til helvete og vel så det (med mindre vi tar kverken på oss selv og planeten samtidig, da!). Disse tingene rører oss, bringer glede. Ting som er så naturlige og hverdagslige at vi egentlig ikke burde legge merke til dem (hvor ofte gleder du deg over at du ble født med ti fingre og ti tær? Hvor ofte priser du skjebnen for at du ble født med hjerne og følgelig ikke lider av anencefali? (jeg visste at det ordet ville komme til nytte en dag!) Hvor ofte gleder du deg over kneipbrød?). Men vi gjør det. Finnes det noe bedre enn å gå litt tynnkledd ut i småguffent høstvær med mørke skyer, piskende regn og kraftig vind og kjenne at naturen rusker i en? I en stakket stund smelter liksom det nesten-evige været sammen med det høyst midlertidige menneskelivet og skaper litt glede og harmoni, og selv om verden er den samme neste dag, våkner man kanskje med en god og frisk følelse og en litt større visshet om at naturen er verdifull. Kanskje litt vandring i regnet kan gjøre oss til bedre søppelsorterere eller pantere?

Nei, nå får det være nok kliss for idag!