Det skal bli lys i lampen

 Jeg blir litt lei meg når jeg leser avisartikler om folk som er redde for høstens og vinterens strømregninger og enten ikke unner seg å ha på lys eller varme, eller velger å lade mobilen på skolen for å spare strøm. På den ene siden er det trist fordi det å frarøve seg noe som bør være en selvfølge gjør at de fleste vil føle på seg stakkarslige og mindreverdige, men på den andre er det trist fordi noen av disse menneskene rett og slett overdriver tiltakene sine. For hvor mye penger sparer du egentlig dersom du lader mobilen når du ikke er hjemme? Vel, ikke så mye!

Jeg har nemlig regnet litt på det. Om du har en mobil med et relativt stort batteri (4000 mAh) som er i god form, og lader det opp fra 0 til 100 en gang i døgnet (noe du ikke bør gjøre - ikke la batteriet tømme seg helt, og stopp mellom 80 og 90 %), med en 15 W lader hver dag, kan du anslå at det tar cirka 1,6 timer. Det er medregnet et strømtap på 20 % fordi du antageligvis bruker telefonen mens den lades. Etter en måned har du brukt 0,732 kWt.

Så har vi belysning. Ettersom LED nå har tatt helt over for glødepærer på nesten alle områder, kan vi anslå at de fleste hovedsakelig har LED i lampene sine hjemme (mer om det senere). Så hvor mye strøm sparer vi på å slukke lyset?

Vel, jeg har laget tre eksempler. Det ene er en taklampe med 3 pærer à 4 Watt. Her snakker vi allmennbelysning for en vanlig stue i en leilighet eller et mindre hus, og tilsvarende omtrent 120 Watt glødepærelys. Uansett om du er hjemme hele dagen eller kommer hjem fra jobb rundt 17, er det naturlig å vente med å skru på lyset til det blir mørkt, og om du bor i Sør-Norge, der strømmen er dyrest, kan du regne med at lyset må på rundt 16-17, og være tent ut dagen. Vi anslår 6 timer (kanskje må det være på en time på morgenen også, særlig om du står opp tidlig?). Det gir et månedlig forbruk på 2,196 kWt.

Så tar vi en lampe som må være på hele dagen. Det kan være en lampe på kjøkkenet eller ved skrivebordet - eller hvor som helst ellers der dagslys ikke er nok. Denne får være på i 16 timer, og vi anslår at den bruker 4 Watt. Det blir 1,952 kWt i måneden. 

Det tredje eksempelet er dekorbelysning. En vinduslampe, kanskje, eller en liten lampett. Det kan også være en adventsstjerne. Vi anslår at det er snakk om en 2 W pære, ganske typisk for slike lamper, og den tennes når det blir mørkt. Totalt blir forbruket 0,366 kWt per måned.

Er du usikker på om du kan pynte balkongrekkverket eller grantreet ute i hagen med en lysslynge? La oss si at du har en 19 meter lang lysslynge fra Clas Ohlson med 120 dioder. Kan du unne deg å la den lyse opp i vintermørket? Vel, den bruker akkurat like mye strøm som den fiktive lampen som må være på hele dagen, så om du vil at den skal tennes når det blir mørkt og slukkes når det lysner, og vi anslår 16 timers mørke i snitt, er kostnaden for vinterkosen den samme, altså 1,952 kWt.

Høres disse tallene små ut? De er det. Men de neste tallene er ikke små.

Nå kommer vi til oppvarming. Personlig er jeg heldig og har radiatorer som, i likhet med varmtvannet i springen, varmes opp via sentralfyr som indirekte betales via husleien. Ulempen er naturligvis at jeg via husleien subsidierer tenåringer som bor i dusjen og folk som i dyrevelferdens navn fyrer for kråka, men samtidig slipper jeg ubehagelige hopp i strømregningene fra måned til måned. Om du derimot har elektrisk oppvarming, blir vinteren naturligvis mer dramatisk fra et strømperspektiv.

Så la oss se på oppvarming. Først og fremst bør man jo følge rådet om å la soveromsdøren være lukket og soverommet være uoppvarmet. Det samme gjelder andre rom som ikke brukes jevnlig gjennom dagen - dette er grunnen til at åpen romløsning egentlig er en utrolig dårlig idé. Dører og vegger lar deg kontrollere varmen og oppvarmingen mye bedre! Om du har hjemmekontor på soverommet eller har barn som leker og gjør lekser på sitt soverom, er det naturligvis ikke aktuelt å la dem være kalde, men for alle andre er det en stor fordel. Men hvor mye oppvarming trenger man egentlig?

En tommelfingerregel er 60 Watt per kvadratmeter - dette er ikke forbruket av strøm, men kapasiteten til ovnen. Så om du  tilhører flertallet av studenter og mindre bemidlede folk i byer og større tettsteder, bor du antageligvis ikke i en diger, trekkfull villa, men i en liten til gjennomsnittlig leilighet. La oss si at boligen, eksklusive rom som ikke skal oppvarmes, er på 60 kvm. Kanskje er den mye mindre, eller du bor i kollektiv med mange og betaler bare en brøkdel av totalprisen - det vil være en stor bonus! Men istedenfor å prøve å regne meg frem til hvordan det står til hos den gjennomsnittlige nordmannen som med rette frykter strømprisene, tar jeg utgangspunkt i en romslig leilighet med to soverom der du må varme opp barnas rom, men la de voksnes være uoppvarmet. Totalt trenger du da 3600 W med ovner, fordelt på panelovner, vifteovner og flyttbare elementer. 

Vi setter opp to scenarioer for temperatur og to for bruk av hjemmet: Den første er folk som er hjemme hele dagen og derfor må ha på strømmen i 16 timer, den andre for de som er ute av huset i 10 timer 5 dager i uken (jobb, pendling, handling, studier, etc.), og som derfor, i snitt, har på varmen i 8,86 timer i døgnet for alle ukedager. Så har vi den andre inndelingen, som er oppvarming på maks effekt (det er sprengkulde og alle ovnene står på maks) og den andre er på middels effekt. Om du er hjemme hele dagen, lander høy effekt deg på 1756,8 kWt mens middels effekt kommer på halvparten, altså 878,4 kWt. Om du er mye borte, blir tallene 972,83 kWt og 486,41 kWt.

Hittil er jo dette bare tall, ikke priser. Men nå kommer prisene!

Strømregninger og strømavtaler kan være ganske forvirrende, og jeg avbrøt selv et bytte til ny strømleverandør etter at en selger insisterte på at deres fastprisavtale ville lønne seg for meg, til tross for at prisen han tilbød var så høy at jeg måtte ha flyttet i stor enebolig med elektrisk oppvarming for at den skulle være det minste interessant. Jeg liker ikke å bli løyet til, merkelig nok. Jeg kan naturligvis ikke si noe om andres strømavtaler, men på generell basis kan jeg konkludere med følgende:

• Strømregningen er delt inn i det du betaler til strømselskapet og det du betaler til nettselskapet.
• Nettleien er delt inn i et fast ledd (månedspris) og et variabelt ledd (pris per kWt). 
• Det du betaler til strømselskapet er delt inn i et månedsgebyr, pris per kWt og eventuelt et påslag per kWt.
• Det variable leddet er relativt stabilt, i motsetning til strømprisene du betaler til strømselskapet.

Så, nå skal vi ha det gøy og se på hva moroa ovenfor vil koste per måned. Jeg tar her ikke hensyn til fastledd eller den faste månedsprisen (det vil tross alt ikke variere med strømprisene), men gir her tre eksempler på hva mobillading, lys og varme vil koste med en pris per kWt på 1 kr og 2 kr, med variabelt ledd basert på leie av nett hos Elvia i Oslo.

• Lade mobilen hver dag: 1,06–1,79 kr/mnd
• 12 W taklampe i 6 timer hver dag: 3,18–5,38 kr/mnd
• 4 W lyspære eller lysslynge som er på i 16 timer hver dag: 2,83–4,78 kr/mnd
• 2 W dekorlampe som er på i 6 timer hver dag: 0,53–0,90 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt i 16 timer: 2543,85–4300,65 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt i 16 timer: 1271,92–l2150,32 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt kveld og helger: 1408,65–2381,48 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt kveld og helger: 704,33–1190,74 kr/mnd

Så, hva vil jeg frem til?

Du kan trygt la lyset være på der det trengs eller lade mobilen, for det er bare snakk om noen få kroner. Om du må snu på skillingen, bør du prioritere lamper som lyser godt uten å bruke så mye strøm, eller, om du er alene, lyse opp stedet der du sitter fremfor å lyse opp hele rommet. 

Så er det dette med lyskilder som jeg var inne på tidligere. Glødepærer er helt erstattet av LED nå, og det er også så godt som alle 230 V-halogenpærer (om man da ikke sitter med et personlig restlager), men mange lavvoltslamper bruker fremdeles halogen, og kan ikke nødvendigvis gå over til LED uten at man bytter ut både trafo og dimmer. Derfor: om du har spotter eller andre lamper der pærene (enten en liten, rund reflektorpære som er flat foran, eller en bitteliten pære som er laget av glass) stikkes inn i en sokkel med to rette pinner, bør du så langt det går velge andre, LED-baserte lyskilder. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg allerede har en
tegning av en lavvoltspære, men her ser
du hvordan en 12V-reflektorpære ser ut!

La meg ta et høyst reelt eksempel: Jeg har en lampe uten dimmer med 6 x 10 W halogenpærer  over spisestua, totalt 60 W, og en lampe med 6 x 4 W LED over salongen som vanligvis er dimmet til ca 50 %. Lumen (lysmengden) er henholdsvis 870 og 750 lm, så det blir ikke helt det samme, men den med LED-pærer sprer lyset mer effektivt.

Om jeg vil ha litt lys i rommet og velger lampa med halogenpærer hver dag i 6 timer gjennom 4 måneder og prisen per kWt stiger til 2 kr, kaster jeg 86 kr ut av vinduet. For den prisen kunne jeg lyst opp den stakkars balkongen min med 342 meter lyslenke gjennom hele desember.

Det virkelige strømsluket er oppvarming, men ved å begrense antallet rom som varmes opp og antallet timer ovnene er på, kan du spare mye. En annen mulighet er å ha ovnene på lav effekt, og heller ha en vifteovn eller en annen liten ovn som du plasserer der du er. Om ovnene ellers i huset er stilt inn på lav effekt/temperatur, kan du holde temperaturen slik at du ikke trenger å bruke votter inne, samtidig som du sparer penger. Sitter du hjemme hele dagen og skrur ned de fastmonterte ovnene slik at du bare bruker 800 W og tar med deg en 500 W vifteovn dit du sitter, sparer du nesten 600 kr hver måned i forhold til å ha alle de fastmonterte ovnene på halv effekt (1800 W) hvis strømprisen når 2 kr/kWt. 1553 kr er fremdeles mye å betale for oppvarming, og kanskje er det nødvendig å redusere ytterligere, enten i antall timer eller i antall Watt, men poenget er i alle fall at dersom du har klart å betale strømregningene dine før, så betyr ikke økte strømpriser at du vil måtte kutte alt annet enn kjøleskap og komfyr. 

Og det er vel i grunnen også det jeg vil oppsummere med: Om du føler at du bør eller må spare strøm, så gjør det der det merkes, og forsøk, så langt det er mulig, å balansere sparing og trivsel. Ingen har vondt av å bruke ullsokker inne når det er kaldt ute, men å sitte i stummende mørke gjennom hele vinteren for å spare en tjuekroning, det er det ingen vits i. 

Lange dager, korte uker

 Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på hortikulturell.no, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?

Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.

Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.

På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!

Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. 

Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.

Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. 

Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.

Året det var så bratt

 2020 er både året som ikke var og som var for mye. Vi vet alle hva som har skjedd og hvorfor det var et skikkelig møkkaår, så det skal jeg ikke dvele så mye ved. Men et anderledesår, det var det sannelig. Jeg har lest litt her og der om at det er feil å kalle det vi driver med for dugnad, fordi alle tvinges med, uansett  om de vil eller ikke og uansett hvor drastisk det går ut over dem. Jeg lurer på om de kanskje misforstår konseptet litt, for det er jo ikke slik at det å miste jobben er dugnad. Hvis det er dugnad i borettslaget fordi et tre har blåst over ende, og et annet tre falt over bilen min slik at den ble knust, så har ikke de materielle tapene mine noe med dugnaden å gjøre. Hvis alle forventes å hjelpe til med dugnaden i 3 timer, og noen får enklere arbeidsoppgaver enn andre, eller blir mer slitne og støle i etterkant enn andre, så er det også en naturlig del av dugnadskonseptet. Kanskje jeg forstrekker noe eller skader meg ordentlig. Dugnad er det like fordømt. Dugnad drives av pliktfølelse (og dertilhørende skam hvis man ikke deltar) fordi man gjør noe man som regel ikke har lyst til, og ofrer seg for fellesskapets beste. For noen er "offeret" å trakte kaffe, mens andre har vondt i ryggen i en uke etterpå. Det jeg vil frem til her, er at dugnad ikke er grunnleggende rettferdig. En dugnad der man skal gjennomføre en oppgave eller femti kan oppfattes som påtvungen, slitsom og urettferdig. For de som egentlig ikke orker å delta, men som like fordømt må (eller som må late som om de ikke er hjemme) er hver dugnad en enorm belastning, selv hvis de knapt gjør noe, og enda mer hvis de trosser kroppens eller sinnets signaler og prøver å delta likevel. Og derfor er kampen mot koronaen som i alle fall teoretisk utkjempes i hus og hytte, en dugnad.

Jeg er enormt privilegert i denne situasjonen. Jeg jobber i en bransje hvor vi har kunnet drive nogenlunde som normalt og hvor jeg ikke på noe tidspunkt har trengt å frykte arbeidsledighet. Jeg har hatt hjemmekontor siden mars og jeg har til og med fått en ny stilling som ga meg mer komfortable arbeidstider, mer frihet og mye mer overskudd. Kombinert med at jeg ikke bruker tid på sminke, fiksing av hår eller reising frem og tilbake, har jeg fått så mye mer fritid og kunnet finne en døgnrytme som er rimelig nær det som ville vært naturlig for meg (å stå opp 5.20 som B-menneske er ikke akkurat noen fryd, men alt går jo). 

Det aller meste som andre mennesker har blitt frarøvet takket være restriksjoner, lever jeg godt uten. Jeg har ikke gått glipp av turer på byen, shopping, fester, konserter, festivaler eller besøk hos frisør eller neglesalong. Jeg måtte skrinlegge de vage planene om å reise til London, og jeg må innrømme at det føles litt merkelig å ha gått 10 måneder uten en klem. Det er også rart å ikke se kollegene sine, og å måtte holde avstand til familie, men alt i alt er jeg altså utrolig heldig.

Men til lengden på året - hvordan kan det ha vart så lenge og så kort på en gang? Ukene flyr forbi, månedene likeså, men det er samtidig helt absurd å innse at jeg sådde mine første chilifrø for under et år siden.

Kanskje skyldes det like mye at jeg fra sensommeren av helt kunne slippe konseptet med skift. Det føltes himmelsk å gå fra 20 ukers turnus med senvakter og lørdagsjobbing til relativt fleksibel 8-16, men med denne kjærkomne overgangen forsvant også mye av strukturen. Nå er alle uker relativt like, og det går overraskende fort fra helg til helg. 

Ja, og så er kanskje en annen grunn til at  ting gikk så fort at jeg holdt meg innendørs hele høsten. Jeg ble forkjølet i slutten av august, og selv om jeg for det meste var i fin form, hostet jeg noe helt enormt i mange uker. Det var først i november at hostingen var såpass redusert at jeg følte at jeg kunne erklære meg selv frisk, og i mellomtiden var det Kolonial og moren min som holdt meg med matvarer. Forkjølelsen ledet også til en negativ koronatest, så da fikk jeg testet det også. Jeg har ingen anelse om hvordan i all verden jeg klarte å bli forkjølet når jeg har holdt avstand og vasket hender til den store gullmedaljen, men jeg er i det minste rimelig sikker på at jeg ikke har smittet noen andre.

Jeg er spent på hva 2021 vil bringe, men jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke. Jeg skal så frø og stelle småplanter mens jeg trakter imaginær kaffe til alle som sliter seg gjennom dugnaden der ute.

Fritid

Nå er det lenge siden jeg sist blogget, i alle fall på digresjonsbloggen (jeg har vært mer aktiv på mitt nye hjertebarn, hortikulturell.no). Våren var ekstremt hektisk for min del - jeg hadde bestemt meg for ikke å stille til gjenvalg i borettslagets styre, og skulle avslutte et prosjekt der, samtidig som jeg skulle transkribere en del av en folketelling, der jeg tidlig på våren innså at jeg lå mye dårligere an enn jeg trodde, og disse to tingene til sammen gjorde at jeg i praksis ikke hadde noe som helst fritid frem til 1. juli. Sånn sett var det utrolig praktisk med hjemmekontor, for med all tiden jeg sparer på å ikke reise frem og tilbake til kontoret, og all tiden jeg ikke trenger/gidder å bruke på å se ut som folk, sørger for at døgnet i det minste hadde nok timer til at jeg fikk gjort det jeg skulle når jeg ikke var på jobb.

Min foruroligende evne til alltid å engasjere meg i eller påta meg ansvar for noe så snart jeg har bittelitt ledig plass på timeplanen min har sørget for at jeg jevnt over har hatt lite tid til overs i en årrekke. Jeg vil så mye, engasjerer meg i så mye, og har en lei tendens til begjærlig å gripe etter muligheter som etter en stund føles som en klamp om foten, fordi tiden ikke lenger strekker til, og fordi jeg ikke føler at jeg har overskudd nok til å gjøre jobben så godt som jeg skulle ønske. Det leder igjen til dårlig samvittighet, og at jeg ikke føler at jeg kan unne meg fritid fordi jeg definitivt burde gjort noe annet. Og dette vil jeg prøve å unngå nå. Det gikk bare et par uker fra jeg fullførte de to prosjektene mine til jeg hadde meldt meg inn i Hurum historielag og Det norske hageselskap, men jeg har ikke tenkt å vie all min fritid til noen av dem. Denne uken og den neste står i sommerferiens tegn, til tross for drittvær og en evig tilstedeværende oppgitthet overfor alle som på død og liv skal trenge seg sammen på Norgesferie eller som løp av gårde til flyplassen så snart det ble åpnet for utenlandsferie. Jeg skulle ønske folk klarte å få inn i hodene sine at "ha lov til" ikke er det samme som "bør", og kunne tatt en for laget istedenfor... Æsj, folk...

Nå til uka skal jeg montere en ny skjenk (ja, jeg har plass til ubegrensede mengder møbler) og noen hyller, og forhåpentligvis få orden i kaoset av planteutstyr som nå bor i en svart plastreol som åpenbart ikke var ment som noe annet enn en "sesongløsning". Det er ganske absurd å tenke på at jeg for halvannet år siden ikke hadde tenkt tanken på å ha noe annet enn en døende basilikumplante i huset, mens jeg nå kjøper møbler for å optimalisere mulighetene for dyrking, har blogg og instagramkonto for plantene mine og føler at jeg går ut i en skog når jeg går ut på balkongen. 

Dessuten er jeg nysgjerrig på hvordan høsten blir - hvorvidt det blir en ny smitteoppblomstring, hvor lang tid det tar før det er tilrådelig å ta t-banen til sentrum for å gå på jobb. Det sier vel ganske mye om meg at jeg synes hjemmekontor og en tilværelse hvor jeg knapt nok ser folk (litt familie og noen nødvendige turer på butikken) er fullstendig uproblematisk.Sminkekoster og paletter har knapt nok vært brukt siden mars, neglelakk har hverken vært påført eller fjernet. Jeg har ikke bakt en eneste kake. Livet er definitivt anderledes, men jeg priser meg lykkelig for at jeg har en jobb, et hjemmekontor og en personlighet som så til de grader fungerer når ting er som de er. 

Meitemarkens grøde

Jeg fikk en sekk med torvfri jord av moren min for en ukes tid siden. Det var sårt tiltrengt, for jeg måtte potte om de største av chiliplantene, og sekken på 18 liter hadde gått tom mye raskere enn jeg hadde forventet. Jeg fant frem en stor bolle og begynte å blande en slags slektning av drømmejorden min, bestående av jord, perlitt, litt hønsegjødsel-som-ikke-er-gjødsel (Lupin & Høne-Pøne) og litt chiligjødning for å tilføre fuktighet til jorda. Og mens jeg sto og knadde dette sammen, slo det meg at det i teorien kunne være mark i jorda. Død mark, sikkert, men likevel. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt på hansker, skylte hendene og begynte å pirke rundt. Fant noe jeg skjønte var en halv død mark. Ble kvalm. Brukte jorda i bollen og laget en ny batch. Rørte forsiktig rundt, og der, midt i den årsgamle jorda, var det en relativt kort, men høyst levende og ganske omfangsrik meitemark.

Jeg skvatt, hylte og fikk frysninger samtidig. Jeg innser at jeg har skrevet ganske mye om mitt forhold til meitemark tidligere, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet her: jeg HATER meitemark. De minner om små, glinsende tarmer som bukter seg i jorda. De ser ut som en levende versjon av noe som har en kjempeviktig funksjon inni dyrekropper, og som man kaster i en bøtte uten å studere det for nøye når man renser et kadaver. Jeg vet de er nyttige, jeg vil dem ikke noe vondt, og jeg er ikke redd for dem. Jeg synes bare de er så inni granskauen motbydelige at jeg ikke orker tanken på å ta på dem.

Så der sto jeg, og så marken, som sikkert også syntes dette var en traumatisk opplevelse, begynne å bearbeide seg ned i jorda igjen. Jeg måtte tenke fort, og handle enda raskere: jeg måtte få den opp fra jorda, men hvordan? Og hvor skulle jeg gjøre av den? Jeg ville definitivt ikke skade eller drepe den, så jeg måtte være varsom! Og som en slags ultrapatetisk kopi av Steve Irwin, snurret jeg marken opp på en gaffel og slapp den ned i et glass. Kastet et blikk på den, fikk frysninger og spurte meg selv hva i helvete jeg nå skulle gjøre. Jeg var glad for å vite at jorda var én mark fattigere, og etter å ha gravd litt rundt, konkluderte jeg med at den nok hadde vært eneboer i sekken sin, og at marken og jeg dermed hadde noe å bonde over. Men hvor skulle jeg gjøre av den? Det mest fornuftige hadde naturligvis å slippe den ned i høybedet. Der ville den sikkert hatt det som fisken i vannet, men det ville by på to problemer: For det første, ville det bety at vi kanskje ville møte på hverandre igjen i fremtiden. Jeg vet at mark i jorda er bra, men jeg vil heller ha mark jeg ikke vet om, enn mark jeg vet om. Det er litt som med hårsekkmidd og diverse andre uhumskheter som er fullstendig udramatiske helt til noen sender deg et forstørret bilde av hva som lever på deg, hvorpå du plutselig begynner å klø i hårsekkene. For det andre, skal jeg jo på et tidspunkt grave i den jorda. Tenk om jeg kapper marken min i to med plantespaden? Jeg ville fått veldig dårlig samvittighet, selv om den ene halvparten sannsynligvis ville greid seg. Jeg er tross alt ikke en fan av å påføre andre skapninger smerte, noe jeg føler er et sunnhetstegn. Jeg ble derfor litt bekymret da naboen min i fjor nonchalant sa at det ikke gjorde noe å kappe en mark i to, fordi man da bare hadde to mark istedenfor en. Nå er jo dette både sludder og pølsevev, og jeg vurderte å spørre om hun ville synes det var greit om jeg kappet av henne en finger sånn uten videre, fordi hun tross alt ville klare seg helt fint som en nifingret person, og fordi hverken overgrepet eller hennes smerte tydeligvis hadde noen betydning så lenge det ikke førte til død. Jeg lot for ordens skyld være å si noe om det.

Og marken? Jo, den havnet i jordfabrikken som jeg til slutt ga opp, og som har stått ute i hele vinter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den, men om noen trenger noen liter jord med halvveis kompostert bokashi, er det bare å ta kontakt. Meitemarken blir i så fall med på flyttelasset.