Tiggerne angriper

Idag fikk jeg kjeft. Tror jeg. Om ikke kjeft, så i alle fall en slags kombinasjon av en trussel og kritikk, servert av en vilt fremmed. På Mega.
Kong Triton så på seg selv som en rettferdig havmann, og jeg ser på meg selv som et stillferdig menneske, i alle fall når jeg er ute i det offentlige rom. Jeg plager ikke andre, og forventer å ikke bli plaget tilbake. Det er liksom en del av den kollektive avtalen byfolk har inngått for å gjøre tilværelsen tett innpå så mange andre artsfrender utholdelig. Noen vil alltid bryte denne avtalen, og ofte er denne formen for noen en irriterende selger som enten vil prakke på deg treningsstudiomedlemskap, krill, billig strøm eller god samvittighet. Det er irriterende, delvis fordi det er en forstyrrelse og delvis fordi jeg hater det når folk forsøker å selge meg ting. Jeg vil finne ut av hva jeg vil ha selv, og skulle jeg trenge hjelp til å ta et valg, er jeg fullt i stand til å spørre om hjelp.
Men så er det disse som ikke selger, de som vil ha uten å gi noe igjen. Jeg har et noe anstrengt forhold til tiggere, muligens som en konsekvens av at jeg både misliker tigging og synes synd på tiggerne. Uansett hva motivasjonen for å komme til Norge for å tigge er, sier det vel egentlig seg selv at det hverken er lukrativt, komfortabelt eller verdig å sitte langs husvegger og på parkeringsplasser og tigge. De hadde ikke gjort det om de hadde gode muligheter til å leve et verdig liv der de kommer fra. Og jeg vil ikke nekte dem å sitte der, om ikke for annet, så for at vi som bor her, skal måtte forholde oss til nøden vi er forskånet fra å oppleve på nært hold. og faktisk ta et aktivt valg når det kommer til å vise medmenneskelighet.

Jeg tar det valget flere ganger hver dag, og jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å bli minnet på at jeg har penger jeg kunne gitt til dem. Jeg gir litt penger til veldedige organisasjoner hver måned, og vet jeg kunne gitt mer. Og jeg vet at det for hver enkeltperson jeg sier nei til, er det totalt likegyldig at jeg gir penger til Leger uten grenser. De får ikke mer mat i magen eller mer penger å sende hjem til Romania av den grunn. Samtidig vet jeg at jeg, om jeg skulle gitt mer penger per måned, heller ville økt mine bidrag til organisasjonene jeg allerede støtter, fremfor å gi til tiggere. Fordi jeg sånn halvveis vet hva pengene går til, fordi jeg tror de har en større effekt på å redusere det John og Hank Green refererer til som "World Suck" enn enkeltbidrag til tiggere, og fordi jeg ikke ønsker å oppmuntre til negativ adferd.

Jeg har oppdratt en hund og to katter, så positive og negative forsterkere er konsepter jeg er godt kjent med. Og om noen skal belønnes, er det naturligvis tiggerne som sitter stille og bare smiler og hilser, ikke tiggerne som nærmest kaster seg over deg og insisterer på at du skal gi dem penger eller mat. Belønner du uønsket adferd, straffer du samtidig god adferd. Dessuten fungerer forsøk på tvang veldig dårlig på meg. Jeg gikk tydeligvis aldri gjennom trassalderen som barn, så jeg tar igjen det tapte ved å være veldig trassig når folk prøver å tvinge meg til noe, uansett om det er å drikke mer vann, kjøpe noe eller gi bort pengene mine. Så da en vilt fremmed kom bort til meg mens jeg sto og spekulerte på om jeg skulle sløse bort penger på fancy kakestrøssel eller være fornuftig og la være (ettersom den avgjørelsen er helt irrelevant for historien, kan jeg like godt avsløre at jeg endte opp med å være fornuftig) og begynte å snakke til meg, valgte han feil strategi. Vi har vel alle snakket med den telefonselgeren som etter 2 sek har tapt kampen, men som snakker på inn- og utpust i håp om å slite deg ut med sine gode salgsargumenter, og som, når han omsider må ta en bitteliten pause, blir tydelig provosert over at man ikke har latt seg overbevise. Denne mannen kunne nok gjort karriere på det området. Han la ut i det vide og det brede om hvordan hans kone og han hadde kjørt fra Moldova til Norge for så å innse at Moldova ikke var en del av Europa (på daværende tidspunkt hadde jeg begynt å stusse veldig, for meg bekjent er Moldova et lite land som grenser til Romania, og definitivt en del av Europa. Wikipedia avslører at jeg tydeligvis har bedre greie på hvor mannens hjemland befinner seg enn han selv gjør, noe som er litt foruroligende), og at han ikke kunne norsk. Problemstillingen han presenterte, var at de nå ikke kom seg hjem igjen, ettersom de ikke hadde penger (til bensin?) og han var villig til å ta imot hva som helst - han tok gjerne både mat og kontanter. Og omtrent der gikk Renate i vranglås. Det passet fint med at ordstrømmen hans hadde en midlertidig pause, og jeg fikk sagt at det var leit å høre om situasjonen hans, men at jeg dessverre ikke kunne hjelpe.
Det var naturligvis en løgn, og vi visste det begge to. Jeg kunne hjelpe. Naturligvis kunne jeg det. Men jeg ønsket ikke å hjelpe ham, delvis fordi jeg var skrekkelig ukomfortabel med å bli pratet halvveis i senk av en vilt fremmed i matbutikken, delvis fordi jeg var provosert fordi jeg var kjempesliten og ikke ville ha kontakt med noen mennesker, spesielt ikke fremmede, delvis fordi jeg ikke ante hvordan jeg eventuelt skulle håndtert en donasjon til vilt fremmed i matbutikken (skulle han fulgt meg til kassen?) og delvis fordi han, ved å insistere på at jeg ga nettopp ham penger/mat, mente at hans velbefinnende var viktigere enn andre trengendes. Det er litt som å jukse seg fremover i sykehuskøen. Du overlever kanskje, men du er et rasshøl. Og det er naturligvis enklere å si at man ikke kan hjelpe enn å si at man ikke vil hjelpe. Men det som så skjedde, var ganske fascinerende. Jeg har vært nødt til å bli vant med at vilt fremmede damer griper meg i armen og forteller at jeg MÅ gi dem mat eller penger, og selv om de åpenbart blir sure på meg når jeg sier nei, pleier de å gi opp da. Eventuelt prøver de å gjenta argumentet sitt en gang til, og når jeg kontant sier nei enda en gang, er vi ferdige. Men ikke denne karen! Neida. Han begynte istedenfor å legge ut i det vide og brede om at han alltid hjalp folk, uansett hvor lite han hadde (beundringsverdig) og at jeg burde gjøre det samme, og at jeg en dag også ville trenge hjelp, og når jeg ikke hjalp ham idag, ville ingen hjelpe meg i fremtiden. Han var dypt indignert over min manglende vilje til å hjelpe, og det var tydelig at han ønsket meg dit pepperen gror (han snakket endatil om at jeg brukte penger på å reise på ferie, noe jeg (for døve ører) forsøkte å poengtere at jeg ikke hadde gjort på over 2 år, men det var selvfølgelig høyst irrelevant for ham).

Han hadde naturligvis et poeng. Vi bør hjelpe våre medmennesker, men jeg er såpass normal at jeg hjelper meg selv først, deretter mine nærmeste og til slutt vilt fremmede. Trenger du hjelp til å finne veien? Om GPS-en på mobilen min er samarbeidsvillig, hjelper jeg deg gjerne. Vil du ha pengene mine, er det litt verre.
Dette har jeg jo skrevet om før også, for jeg synes det er vanskelig med tigging. Det er ubehagelig å se fattigdom så nært på rikdom, og selv om min inntekt er godt under gjennomsnittet, selv om jeg bor alene (og dermed lever dyrere enn par med to inntekter gjør) og har både studielån og boliglån, er jeg uansett rik i forhold til tiggerne. Jeg kunne godt funnet en hundrelapp et sted i budsjettet mitt og gitt det til mannen. Eller til en av de slitsomme damene. Eller til en av damene som sitter tålmodig og venter på veldedighet. Selvfølgelig kunne jeg gjort det. Men jeg går forbi de samme menneskene hver dag, og de kjenner meg igjen, slik jeg kjenner dem igjen. Gjør jeg noe vennlig´én dag, forventes det at jeg gjør det igjen. Og slik gjør jeg min egen medfølelse til en luksusvare, regulerer tilbudet mer enn nødvendig, selv om det uansett er mindre enn etterspørselen. Og jeg føler meg som en dritt. Samtidig er jeg glad, både for at de får meg til å føle meg som en dritt (da er jeg åpenbart ikke helt kald) og for at jeg klarer å si nei. Og jeg er glad for at jeg føler at jeg bør gi mer. Det kommer ikke til å gavne tiggerne i Oslo, men det vil gavne andre.

Riksslumsa

Det er mange titler jeg ikke ønsker meg, eller som jeg vet jeg er ukvalifisert til. Som riksklyse, riksantikvar eller rikssynser, for eksempel. Men som Hannibal visstnok skal ha sagt:

"Aut inveniam viam aut faciam" 

Mens dere diskuterer om glasset er halvfullt eller halvtomt,
tørker jeg opp den halve kartongen med melk jeg helte
utover kjøkkenbenken fordi jeg tenkte på noe helt annet.

- enten finner jeg en vei, eller så lager jeg en. Så når jeg ikke er klysete nok for å være riksklyse, ikke antikvarisk nok til å være riksantikvar og ikke ytrer mine mer eller mindre velbegrunnede meninger tilstrekkelig høyt og i de rette fora, må jeg rett og slett finne på min egen tittel, og det har jeg gjort. Jeg er ei aspirerende riksslumse. For de uinnvidde: ei slumse er en slumset kvinne, og det å slumse å gjøre noe uvørent eller uordentlig, for å sitere ordboka. Jeg har vokst opp med kvinner som oppgitt sier "di slumse" til seg selv eller hverandre i det de velter ting, søler eller gjør andre ting som vitner om at utøveren besitter den eksplosive kombinasjonen av klønethet og manglende fokus. Jeg vurderer faktisk å inkorporere det i mottoet mitt, så sterkt identifiserer jeg meg med det.

Og jeg lover, om jeg ble utnevnt til riksslumse, skal jeg ikke skuffe deg! For mens vanlige dødelige mister ting med én klissete side og en tørr på gulvet med den klissete siden ned, tar jeg det til et nytt nivå - jeg klarer på magisk vis å grise til hendene mine, kjøkkenskapet, mine egne klær OG gulvet i en eneste uelegant bevegelse. Det kreves faktisk både et naturlig anlegg og årevis med trening for å bli så god!
Alle toppidrettsutøvere har vel en slags suksessoppskrift, enten det er år med trening, god ballfølelse eller placeboeffekt av diverse potensielt prestasjonsfremmende midler og metoder, det være seg astmamedisin eller kopping. Eller en kombinasjon, eller noe helt annet. Når det kommer til slumsingens edle kunst, tror jeg veien til godt utført slumsing går via manglende samsyn, dårlig propriosepsjon (altså evnen til å forstå hvor kroppen begynner å slutter, og hvor den befinner seg i forhold til omgivelsene), elendig koordinasjon og balanse og en medfødt evne til ikke å være til stede der man er. Jeg er spesielt begavet på det siste området - i forrige uke presterte jeg både (for 3. gang siden jeg var tilbake fra ferie primo august) å gå på feil bane på vei hjem fra jobb og å handle i feil klesbutikk. Jeg er ikke kronisk åndsfraværende, og takk og lov for det, men når jeg lar tankene vandre, er mulighetene for slumsing gode. Og jeg pleier å innfri!

Så innvender du kanskje med at jeg kanhende burde få målt slumsingen min mot andres, og satse på å bli norgesmester istedenfor riksslumser, men nei, det ville ikke vært i tråd med slumsingens ånd. Slumsing er ingen konkurranse, det er en kunstart med rom for mange utøvere. En uvøren, uønsket og ofte mildt katastrofal evne som kan fremstå som en velsignelse like mye som en forbannelse. Det er med andre ord en slags superkraft, og jeg er slumsingens svar på Spiderman. For det kommer faktisk noe godt ut av det. Om du har vokst opp som slumse, er du helt vant til at ting går på tverke. Du er vant til å tørke opp søl, til å lime sammen (eller kaste) ting du har ødelagt. Du gir deg ikke ende over når noe går i dass, du bare trekker på skuldrene, mumler halvt oppgitt, halvt anerkjennende: "di slumse!" til deg selv og fortsetter som om ingenting hadde hendt.

Så ja, slumsing er min superkraft, og som den slumse jeg er, klarer jeg sikkert å søle den utover kjøkkenbenken... >_<

Plantepolitiet og bakepulvermannen

Potensiell skyllebøtte kan man kjøpe hos Clas Ohlson
(FOTO: www.clasohlson.no)

Jeg kikker ut av vinduet, mot papirinnsamlingsdunken som står på tunet utenfor. Den er full. Det har den vært i dagevis, og haugen med papirsøppel vokser jevnt og trutt inne hos meg. Det finnes flere slike dunker på borettslagets område, men det er nå engang slik at alle borettslag rommer den litt mystiske underarten av homo sapiens som føler et dypt, personlig eierskap til alt fellesskapet har som er litt nærmere dem selv enn gjennomsnittspersonen som utgjør nevnte fellesskap. Og det betyr at det er en viss risiko for at noen vil gå i stykker på innsiden om jeg bruker feil avfallsbeholder. Jeg liker å være litt opprørsk iblant, så jeg har slengt ifra meg en pose med matavfall eller to i "feil" sett med beholdere et par ganger - det finnes meg bekjent ikke faste regler for hvilke blokker som "eier" hvilke sett, men jeg vil nødig få en skyllebøtte av en vilt fremmed. Eller noen jeg kjenner. Generelt vil jeg ikke ha bøtter av noen, jeg har de bøttene jeg trenger, og kan fint kjøpe flere om behovet skulle melde seg.

Akkurat det fikk jeg faktisk da jeg kom hjem idag. I alle fall på en måte. Hver leilighet i blokka har nemlig ansvar for visse ting en måned i året, og i sommerhalvåret går dette ansvaret bl.a. ut på å luke i bedet utenfor og vanne plantene. Jeg var så heldig å ha ansvaret nå i august, og jeg har sutret en del over dette, primært fordi jeg ikke har peiling på planter, og var redd for å enten vanne for mye eller for lite, eller gjøre noe annet feil. Og la det også være sagt at jeg virkelig ikke fatter hvorfor vi skal ha blomster utenfor. Eller hvorfor jeg, som knapt nok klarer å holde liv i en basilikumplante i en måneds tid, skal få ansvaret for å passe på disse plantene - det er omtrent like uansvarlig å be meg om å gjøre det, som det er å dumpe et spedbarn utenfor døren min og håpe på det beste. Når jeg tenker etter, har jeg omtrent like mye greie på planter og menneskebarn. Men minus og minus er jo som kjent pluss, så det er mulig jeg ville utrettet underverker med et løvetannbarn? Men jeg betaler gladelig min TV-lisens selv om jeg ikke begriper at noen har lyst til å se sakte-TV, og jeg gjorde en helhjertet innsats for plantene (jeg forstår naturligvis teorien bak å passe på planter - jeg er den eneste i familien som ikke har grønne fingre, og jeg forskrekket en gang bestemoren min ved å si at om jeg på noe tidspunkt endte opp med hage, ville jeg vurdere å asfaltere den. Jeg er en tilhenger av den sterkestes rett når det gjelder floraen, og mener at om en plante ikke klarer å overleve av seg selv, så har den ikke livets rett. Dumme, dillete hageplanter... Det er ikke det at jeg ikke forstår at man skal rive opp ugress med roten, at man skal sørge for at det ikke er tørt og at man skal plukke opp visne blader, det er bare det at jeg mangler en slags målestokk - som folk som ikke klarer å se for seg hva 20 cm er).

Samtidig er dette ansvaret alles ansvar (litt forvirrende), så om jeg ser at det ikke er strødd en dag i januar, får jeg lov til å strø, selv om det ikke er min måned (man kan kanskje si at det primære ansvaret ligger på den som leiligheten som har ansvaret, og at de(n) som bor der, skal sørge for at det blir gjort). Nuvel, jeg har gjort mitt beste i august.  Jeg har luket i bed etter beste evne, kjent etter om det har vært tørt (noe det aldri har vært, noe jeg antok skyldtes at det har høljet ned støtt og stadig), og da jeg hilste september velkommen igår, følte jeg at jeg kunne stå for innsatsen jeg hadde gjort. Det gjorde dessverre ikke den ene naboen min, som idag noget stramt bemerket at jeg hadde hatt ansvaret for plantene, og at hun hadde stelt dem i hele august. Det hadde jo jeg også gjort, men hun var sikkert flinkere enn meg (jeg hadde jo lagt merke til at noen visne blader var plukket vekk før jeg rakk å ta dem), og hadde følt at hele byrden hadde tilfalt henne. Og det er naturligvis leit. Men mens jeg ryddet bort matvarene jeg hadde båret med meg hjem, kunne jeg vanskelig unngå å undre meg over hvorfor hun hadde valgt denne strategien. Hvis du vet at en annen person skal gjøre en oppgave, og mistenker at vedkommende ikke vet om det, eller synes vedkommende gjør en slett jobb, er det vel bedre for alle parter å gjøre ansvarshavende oppmerksom på dette? I dette tilfellet kunne hun jo ringt på en ettermiddag eller helgedag, lagt en lapp i postkassen min eller sendt meg en SMS og spurt meg om jeg hadde glemt oppgavene mine, eller påpekt at det ikke var tilfredsstillende utført. Da kunne vi tatt en samtale om det, og hun hadde ikke trengt å løfte en finger for plantene. Og da begynner jeg å stusse på motivasjonen - har hun gått rundt i en hel måned og gledet seg til å påpeke at jeg ikke er flink nok? Hva kan ellers være motivasjonen? Jeg får jevnlig høre at jeg ikke er spesielt skummel, til tross for mine stadige forsøk på å fremstå som den inkarnerte ondskap, så jeg tviler på at hun er redd for min vrede. Og sånt som dette gjør meg litt trist, for jeg har tross alt gjort mitt beste, og hadde ikke hun vannet og luket, hadde jeg naturligvis gjort mer av begge deler, ettersom behovet da ville vært større. Men enkelt, det skal det tydeligvis ikke være...

En annen ting som ikke er enkelt, er morgenrutiner. Jeg har så lenge jeg kan huske, skrytt på meg å være B-menneske, og når batteriene mine er flate, må jeg ligge til lading i 8-10 timer for å oppnå full batterikapasitet. Får jeg styre døgnrytmen min selv, betyr det gjerne at jeg legger meg etter midnatt og står opp rundt 9, men det er naturligvis ikke forenlig med vanlig arbeidstid, og ettersom jeg tross alt får tilnærmet nok søvn de fleste netter, står jeg vanligvis opp 5:30 uten de altfor store problemene. Men litt vanskelig skal det tydeligvis være, for til tross for at jeg, da klokken nærmet seg 6:30, hadde dusjet, kledd på meg, fønet håret, sminket meg og sunget et vilkårlig utvalg sanger for full hals var jeg ikke fullt mentalt til stede, og endte opp med å spise fluortabletter (noe jeg aldri gjør om morgenen) istedenfor å spraye håret. Jeg er distré nok til å bruke dusjsåpe i håret, og har i årevis levd i frykt for en dag å bruke neglelakkfjerner på bomullsdotten jeg skal fjerne maskaraen med, men det er tross alt ganske stor forskjell på å gjøre det jeg vanligvis gjør etter å ha pusset tennene om kvelden når jeg skulle gjort det jeg gjør etter å ha ordnet håret.

Jeg er i det hele tatt ganske flink til legge ting feil sted, og jeg skulle ønske at norsk hadde et ord som tilsvarte "misplace" litt bedre enn "forlegge". For "misplace" gir i alle fall meg konnotasjoner mer i retning av å legge ting på (feil) plass mer enn å legge dem et sted og glemme hvor det var (takket være Erland vet jeg nå at bildesøk i Google etter rotegrevling primært gir treff fra bloggen min. Ergo har jeg satt mitt merke på verden, og kan leve resten av livet uten å gjøre noe som helst av verdi - med mindre noen forsøker å kuppe rotegrevlingen min).

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, skrev jeg "Et lurt sted" på en boks i den tro at jeg ville unngå å rote bort ting ved alltid å kunne se etter ting som skulle legges på et lurt sted der. Problemet har vist seg å være at jeg sjelden legger ting på et lurt sted; jeg legger dem på et annet sted istedenfor. Neste prosjekt blir derfor å skaffe en ny boks og merke den "et annet sted" og se om det løser problemet.
Og det er virkelig et problem - jeg holdt nettopp på å slenge bestikk i restavfallet istedenfor å sette det i bestikkurven i oppvaskmaskinen, og jeg tror (lov å ikke sladre til moren min!) at det i all hovedsak var min skyld at plastskjeene vi brukte til egg og yoghurt hadde vært rødlistede om de hadde vært levende, nettopp fordi jeg etter all sannsynlighet kastet dem istedenfor å legge dem i oppvaskkummen. Man kan kanskje si at de ble skjeldne? (hø, hø)

Men jeg tar det ikke for tungt, for mens min store utfordring ikke hadde verre konsekvenser enn at jeg fikk dagens fluortilskudd noen timer for tidlig, var det langt verre for mannen jeg møtte på Rema. Jeg var på jakt etter Remas bakekakao, som koster halvparten av Freias, og som er like god, og observerte en mann som sto og stirret på bakevarene. Jeg gikk mot ham, kikket opp i hyllene, men så ingen kakao. Så gikk jeg videre og lette blant kaffe- og kakaoprodukter, før jeg tok en stor omvei tilbake til bakevarene. Mannen sto der fremdeles. Denne gangen ble jeg stående litt lengre, og oppdaget etter litt mysing at den magiske bakekakaoen var skjult bak hornsaltet, og litt ommøblering (med påfølgende rydding, man er da oppdratt!) fikk jeg tak i godsakene. Da snur den fremmede mannen seg mot meg og spør hvor han finner bakepulver. Jeg peker på boksen fra Freia, og han spør om jeg er sikker. Joda, bekrefter jeg, det der er bakepulver. Han takker og jeg går min vei.

Tenk å ikke kunne finne bakepulver. Mannen var åpenbart ikke blind, for han hadde stått og studert hyllene lenge og vel, så det eneste jeg kan se for meg, var at han ikke kunne lese. Og det er jo en del av dem, også her i Norge - folk som enten har kommet til landet i voksen alder, og som vokste opp et sted uten ordentlige skoler (eller med et helt annet alfabet) og etniske nordmenn med lese- og skrivevansker eller andre problemer som i praksis har gjort dem til analfabeter. Herlighet så slitsomt det må være, tenk så sårbar man er i dagens samfunn!

Samtidig var jeg litt fascinert over vantroen han uttrykte. Inneholdt virkelig den oransje boksen
bakepulver? For meg er det jo en selvfølge - bakepulver er oransje og vaniljesukker blått, ferdig snakka. Og selvfølgelig kommer det i en sylinderformet boks fra Freia. Mon tro hva hans mentale bilde av bakepulver var?

Heldigvis for den fremmede mannen, var han mindre redd for å spørre meg om hjelp enn naboen var for å snakke til meg om pliktene mine...

Handletur

Det var vel Gandhi som sa at du kan bedømme folk ut fra hvordan de behandler samfunnets svakeste. Jeg tror i tillegg man kan gjøre seg noen verdifulle observasjoner om andre mennesker ved å observere dem på handletur, f.eks. i matbutikken.

For i likhet med andre mennesker som spiser mat og innimellom trenger ting, har jeg vært i butikken ganske mange ganger, og jeg har observert en del merksnodig adferd (og resultatene av slik adferd) hos enkelte av mine artsfrender, de såkalte butikktrollene. Og derfor spør jeg deg, o medmenneske som også trenger matvarer og sånt, og som derfor frekventerer butikker: Hvem er du? Og hva er det egentlig som driver deg,

Smøres på det irriterte området ved omgang med butikktroll.

... du som sniker i køen? Hvorfor gjør du det? Hva i all verden er det som får deg til å føle at det er riktig av deg å prøve å presse handlevognen din mellom to personer som allerede står i kø? Er det et slags eksperiment? Prøver du å teste dine medmenneskers tålmodighet? Er du køsensitiv og får nervøs mage av å stå i kassakø, og føler at alle vil tjene på det om du slipper unna nok en omgang med akutt diaREMA 1000? Eller er du bare en selvopptatt klyse som mener deg viktigere enn alle andre mennesker?

... du som krangler om prisen på en bærepose? Hvorfor gjør du det? Hvorfor prøver du å snike deg unna å betale 50 øre eller 1 krone for noe å bære varene dine hjem i? Hvorfor er du ikke heller miljøvennlig og tar med deg et handlenett hjemmefra, om du så gjerne vil unngå å bære rundt på reklame for matbutikken? Og hvorfor plager du den stakkars kassøren med dette - han/hun kan jo uansett ikke styre kjedens posepriser.

... du som slenger fra deg matvarer du likevel ikke trenger i nærmeste hylle? Behandler du dine egne ting på den måten? Slenger du dine egne ting ifra deg og forventer at andre rydder dem bort? Synes du det er greit at andre skal bruke tiden sin på å rydde i hyllene etter deg? Synes du det er rett og rimelig at god mat skal gå til spille fordi du bestemte deg for å slenge kjølevarer i en haug med tørrvarer, fordi du ikke orket eller gadd å legge dem tilbake der du fant dem?

... du som setter fra deg handlevognen ved kassen istedenfor å sette den på plass? Lærte aldri moren din deg å rydde opp etter deg? Koster det deg virkelig så mye å sette ting tilbake der du fant dem? Er det bedre at andre kunder må brøyte seg frem for å komme ut av butikken, fordi det sparer deg for noen sekunders innsats? Eller ønsker du bare økt sysselsetting, og håper at din latskap skal føre til at butikken må ansette en egen handlevognfører hvis eneste arbeidsoppgave er å sette på plass handlevogner?

... du som ikke sier hei, takk eller ha det til betjeningen? Gjør det vondt å være normalt høflig? Er du så mye bedre enn kassøren at vedkommende ikke fortjener din oppmerksomhet? Er du redd for at det skal gå inflasjon i vennlighet?

Opplys meg, vær så snill, for jeg forstår virkelig ikke dette. Det eneste jeg ser, er et menneske som, i det øyeblikk det føler at ingen kan irettesette det for dårlig adferd, begynner å oppføre seg som en drittsekk.

Et vanlig argument fra religiøse mot ateister er at om du ikke tror på en høyere makt som straffer deg for dårlige handlinger og belønner deg for gode, er det intet som hindrer deg i å begå onde gjerninger. Det vanligste motargumentet fra "sånne som meg" er at man kan ha en etisk bevissthet uten en guddom, og at man bør gjøre gode gjerninger (og unngå å skade andre) fordi det tjener menneskeheten og verden, ikke fordi man er redd for straff eller ønsker belønning. Eller, for å trekke det ned på et ekstremt konkret nivå: da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk flere av mine medelever belønning i form av penger eller privilegier hvis de oppnådde en bestemt karakter i et fag eller på en prøve. De ble følgelig motivert av belønningen. Jeg fikk beskjed av min mor om at en god karakter var belønning nok for arbeidet jeg gjorde, og den lærdommen er jeg utrolig takknemlig for. Jeg gjør mitt beste fordi det er riktig, og fordi vissheten om at jeg har gjort det jeg mener er riktig, gir meg fred i sinnet, ikke fordi jeg vil ha et klapp på skulderen, en plass ved Guds venstre hånd (eller hvordan det nå var) eller penger. Gi meg gjerne et klapp på skulderen eller penger, for all del - jeg er veldig glad i penger og ting, men det er ikke der jeg henter motivasjonen min.

Så hvordan fungerer dette med motivasjon hos deg, du som blir en hensynsløs drittsekk i det du entrer Menys lokaler? Må det en belønning eller trussel om straff til for at du skal legge en vennlig ferniss over din vemmelige personlighet, eller er du faktisk like guffen i alle situasjoner? Må ektefellen din og kollegene dine plukke opp etter deg hjemme og på jobb? Stjeler du andres penner, klager over at du må smøre din egen mat og grynter surt til naboene?

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig på dette. Jeg tenker mye på ondskap og godhet, både på hvorvidt ondskap er en faktisk konstant, og om det finnes onde mennesker, eller bare syke mennesker og villedede mennesker, og jeg vet ikke nok om dette til å avsi noen dom. Men min foreløbige konklusjon er at mennesker jevnt over gjør det de mener er rett eller bekvemt, enten for seg selv eller for gruppen de tilhører (gjerne med en god del overlapping), og at det kan bikke over til det andre vil se på som ondskap når målet blir viktigere enn handlingene som leder dit, og handlingene volder skade. Så kanskje er ondskap bare fravær av hensyn til andre? Det vil naturligvis være et spektrum. Det er forskjell på å rote i butikkhyller, slå dyr og drive etnisk rensing, men jeg lurer litt på om dere butikktroller egentlig bare er for initiativløse og ressurssvake til å realisere deres fulle potensial. Og jeg er naturligvis veldig takknemlig for at dere er så ubrukelige som dere er - det er mye vi har for lite av her i verden, hensynsløse og korrupte personer med makt er ikke en av dem. Og selv om det kanskje er en liten pris å betale for den butikkansatte som må bli behandlet som et undermenneske, for butikksjefen som må bruke lønnskroner på å rydde opp etter deg og for andre kunder som blir påkjørt med handlevogn eller dyttet vekk i køen, sånn sammenlignet med å være underlagt en gal diktator, så skulle jeg likevel ønske at du kunne tatt en runde med deg selv. Er det virkelig slik du ønsker å være? Er dette den siden ved deg du mener best representerer deg? Og hvis svaret på disse spørsmålene er ja, vil du vurdere å sette deg selv ut på skogen?

Søndagsbarn

Jeg ble født på en søndag. Reglen om hvilke dyder barn født på de forskjellige ukedagene er utrustet med, påstår at jeg, i egenskap av å være født på ukens siste dag, kan skryte på meg alle de foregående dagers dyder. Jeg har altså både vakre øyne og perletårer, har langt å gå (når ble det en dyd?), men er samtidig lett på tå og blir sjelden trett (det var da noe?), og dessuten gjør jeg alle glade. Hurra for meg, og de litt over 14 % av verdens befolkning som er like magiske som meg!
Hadde jeg vært svensk, hadde jeg visst hatt egenskaper som skulle gi meg fremgang i livet, kombinert med evnen til å kurere sykdom. Synsk ville jeg visst også vært. Jeg har muligens sagt det før (jeg har tross alt sagt mye!), men en god ting kan ikke sies for ofte: det er godt jeg ikke er svensk!

Barnet i meg

Akkurat denne søndagen er det 28 år siden jeg ble født, og jeg må innrømme at det ikke medfører nabovarsel, festfyrverkeri (finnes det andre former for fyrverkeri? Begravelsesfyrverkeri?) eller andre former for baluba. Jeg tror faktisk ikke jeg kan huske sist jeg følte noen som helst form for entusiasme forbundet med min egen bursdag. Andres bursdager er liksom noe annet, men barndommens entusiasme for min egen dag er borte, og det er litt trist. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over julaften, så jeg har ikke helt tapt barnet i meg ennå.

Det er ikke det at alderen min plager meg. 28 føles hverken bedre eller verre enn 18. Jeg kan se tilbake 5 år (eller 10) og se at jeg har kommet meg lengre i livet, at jeg har modnet og at jeg har det bedre nå, men det henger jo ikke sammen med dagen idag, eller det faktum at jeg i noen måneder må tenke meg om før jeg svarer på hvor gammel jeg er. Kanskje er det bare noe ved det vilkårlige ved bursdager jeg ikke helt forstår, på samme måte som jeg ikke forstår greia med nyttårsaften.

Uansett, hurra for meg, livet mitt ville ikke vært det samme uten meg!