Det er mange ting som man tror er vanskelig, men som viser seg å være det motsatte, mens andre ting som skal være enkle, kan være så forbasket vanskelig. Som f.eks. det å koke seg en porsjon havregrøt.
Jeg har spist havregrøt hele livet. Havregrøt med melk og plommesyltetøy, havregrøt laget på solbærsaft og vann, havregrøt med smør, sukker og kanel. For et års tid siden begynte jeg å koke min egen grøt i kjele, og begynte å kjøpe den lettkokte varianten av steel cut-havre (såkalt "instant"). Etter å ha fulgt oppskriften på pakken og endt opp med noe som minnet mistenkelig om couscous, endte jeg opp med blandingsforholdet 1 del gryn til 1 del melk og 2 deler vann. Det ble perfekt. Supert med hakkede mandler og litt honning, men også godt bart.
Så flyttet jeg for meg selv, og ble akutt lat. Jeg ville lage grøt i mikrobølgeovnen.
Og det har jeg gjort i over en måned nå, og fremdeles er det en vanskelig og tidkrevende øvelse. Gryn og væske blandes, og herligheten settes i ovnen. Kok på full guffe i 2-3 minutter, står det. Som sagt, så gjort. Halvparten av gangene koker det over etter 2 minutter, slik at det er mer grøt utenfor bollen enn oppi. Den andre halvparten har ikke melken begynt å tykne engang, og eksplosjonen kommer først etter 5-6 minutter. Det er til å bli gal av!
Så jeg står der, parat. Stirrer ned og kaster stjålne blikk inn i ovnen fordi noen en gang sa til meg at du kan bli skadet av å stirre inn i mikrobølgeovner (skeptikeren Renate har tatt dette for god fisk uten å sjekke kildene, og skammer seg. Heretter blir det nitid stirring). Omtrent som på T-banen, fordi man hverken vil se på folk eller ut av vinduet, fordi noen kan tro at du stirrer på ditt eget speilbilde. Så bobler det opp, og jeg må så ninjaaktig som jeg kan slenge opp døren og stoppe kokingen før det blir vulkanutbrudd der inne. Så lukkes døren, og prosessen gjentas. Og gjentas. Og gjentas.
Det har slått meg at jeg bruker mer tid på å stå parat foran en mikrobølgeovn enn jeg ville brukt om jeg kokte grøten min i kjele, og med tanke på det sykelige fokuset jeg må ha på selve prosessen, ville jeg nok i praksis tjent på å finne frem en kjele. Men det er for sent, jeg er blitt besatt av å finne veien til den Perfekte Skål Havregrøt. Amen.
mandag 30. mars 2015
søndag 15. mars 2015
Lyse idéer uten en tråd
Det er utfordrende å kjøpe lamper, men når lampene allerede er på plass, kan man ha mye moro!
(ja, dette innlegget handler om min entusiasme for fjernstyring av lys. Entusiasme er sunt)
Da jeg oppdaget at LED-spottene i og under kjøkkenskapene mine var koblet på en måte som var både stygg, lite hensiktsmessig og endatil potensielt farlig, skred jeg til verket med stor entusiasme. Jeg har stor respekt for elektrisitet, og synet som møtte meg på toppen av skapet, gjorde meg svært skeptisk; lange kabelvaser, blottstilte ledere og skjøter med elektrikerteip. Nei, det var ikke noe særlig. I tillegg var det flere dårlig plasserte ledningsbrytere.
Jeg bestemte meg derfor for å gjøre noe ved det hele, og fikk etterhvert byttet ut spottene i skapet, satt opp lamper over skapene, og koblet disse og belysningen under skapet inn på samme ledning (koblingssplint, jeg elsker deg!). Den gikk deretter videre til en NEXA-mottager, og det er altså NEXA dette innlegget skal handle om!
Det har blitt veldig populært å fjernstyre belysning (og andre komponenter) i hjemmet, enten via fjernkontroller og -brytere, eller via nettverket fra datamaskin eller mobil.
Systemet jeg bruker, heter System NEXA, og er bl.a. kompatibelt med TellStick-produktene fra Telldus (begge selskapene er svenske). Det er mye rart man kan gjøre med slike produkter, og man kan f.eks. få elektriker til å montere en dimmermottager som kan fjernstyres bak en eksisterende bryter, og dermed kontrollere belysning som er fast installert. Men om man ikke er redd for en liten klump i stikkontakten, og greier seg med å styre belysning som ikke er fast installert (altså lamper som kobles til stikkontakt), kan man få til mye fint uten å ha besøk av Dyr Fagmann. NEXA fungerer slik at man setter en mottager i paringsmodus, og sender et signal fra en sender. Mens mottageren ved montering i stikk er en bryter eller dimmer, kan senderen både være en fjernkontroll og en veggbryter som er til forveksling lik de de fleste av oss har hjemme. Det går helt fint å koble flere sendere til en mottager eller flere mottagere til en sender, slik at en lampe kan skrus av og på fra forskjellige steder, eller at en bryter styrer alle lampene i ett rom. Jeg har f.eks. valgt en latmannsløsning i TV-stua mi, der jeg har to spotter over sofaen og flere spotter og lamper over TV-en. Sammen med taklampen gir disse godt med belysning, men når jeg ser på TV, vil jeg ikke ha lys over TV-en, og behovet for lys over eget hode varierer litt ut fra hva jeg driver med. Løsningen var å bruke en NEXA-bryter for hver side av rommet, og koble to "endevendere" (bryterhus med to smale, selvstendige brytere) til hver sin side. Jeg har montert opp en endevender ved døren, og en ved sofaen, så nå kan jeg kontrollere lampene når jeg kommer inn eller går ut av rommet, og samtidig slippe å reise meg fra sofaen. Yay!
På kjøkkenet med de nye spottene har jeg valgt en annen løsning - også der er det to separate brytere i ett hus, men der kontrolleres lyset etter soner - alle lampene over arbeidsbenken kontrolleres av én bryter, mens lampene over høyskap og spottene jeg har festet under en hylle, kontrolleres av en annen.
Noe av det som er supert med slike systemer, er at man kan tenne og slukke lyset fra det stedet man ønsker, istedenfor å måtte ha en bryter midt på ledningen. Dermed er det f.eks. enklere å skjule kabler bak møbler eller i kanaler - det er uansett ikke der strømstyringen sitter. Sitter stikkontakten på et vanskelig tilgjengelig sted? Ikke noe problem, bare stikk inn en fjernbryter!
Bryterne fra NEXA kan også kombineres med en skumringsrelé, slik at man kan velge å tenne ett eller flere lys når det blir mørk (hvor mørkt "mørkt" er, kan man stille inn), og man kan tenne eller slukke alle lampene som er tilknyttet systemet med én bryter, f.eks. plassert ved inngangsdøren. I tillegg kan du bruke dimmermottageren til å dimme LED (som er dimbar, vel å merke) - det er lurt å bytte ut glødepærer og halogen med LED, men både ledningsdimmere og plug-in-dimmere i handelen er primært myntet på glødepærer og halogen, og kan som regel ikke dimme LED. Løsningen? Dim med NEXA!
Ja, jeg er vel egentlig helfrelst - på et tidspunkt skal jeg få skaffet meg en TellStick Net, slik at jeg kan fjernstyre belysningen - det er f.eks. veldig kjekt om jeg har glemt å sette på lyset en dag jeg skal jobbe sent, og har lyst til å tenne et par lamper for kattene, men det får vente til høsten. Enn så lenge skal jeg kose meg med fjernbrytere!
Fikk ikke du også veldig, veldig lyst til å styre strømmen trådløst?
(ja, dette innlegget handler om min entusiasme for fjernstyring av lys. Entusiasme er sunt)
Da jeg oppdaget at LED-spottene i og under kjøkkenskapene mine var koblet på en måte som var både stygg, lite hensiktsmessig og endatil potensielt farlig, skred jeg til verket med stor entusiasme. Jeg har stor respekt for elektrisitet, og synet som møtte meg på toppen av skapet, gjorde meg svært skeptisk; lange kabelvaser, blottstilte ledere og skjøter med elektrikerteip. Nei, det var ikke noe særlig. I tillegg var det flere dårlig plasserte ledningsbrytere.
Jeg bestemte meg derfor for å gjøre noe ved det hele, og fikk etterhvert byttet ut spottene i skapet, satt opp lamper over skapene, og koblet disse og belysningen under skapet inn på samme ledning (koblingssplint, jeg elsker deg!). Den gikk deretter videre til en NEXA-mottager, og det er altså NEXA dette innlegget skal handle om!
Det har blitt veldig populært å fjernstyre belysning (og andre komponenter) i hjemmet, enten via fjernkontroller og -brytere, eller via nettverket fra datamaskin eller mobil.
Systemet jeg bruker, heter System NEXA, og er bl.a. kompatibelt med TellStick-produktene fra Telldus (begge selskapene er svenske). Det er mye rart man kan gjøre med slike produkter, og man kan f.eks. få elektriker til å montere en dimmermottager som kan fjernstyres bak en eksisterende bryter, og dermed kontrollere belysning som er fast installert. Men om man ikke er redd for en liten klump i stikkontakten, og greier seg med å styre belysning som ikke er fast installert (altså lamper som kobles til stikkontakt), kan man få til mye fint uten å ha besøk av Dyr Fagmann. NEXA fungerer slik at man setter en mottager i paringsmodus, og sender et signal fra en sender. Mens mottageren ved montering i stikk er en bryter eller dimmer, kan senderen både være en fjernkontroll og en veggbryter som er til forveksling lik de de fleste av oss har hjemme. Det går helt fint å koble flere sendere til en mottager eller flere mottagere til en sender, slik at en lampe kan skrus av og på fra forskjellige steder, eller at en bryter styrer alle lampene i ett rom. Jeg har f.eks. valgt en latmannsløsning i TV-stua mi, der jeg har to spotter over sofaen og flere spotter og lamper over TV-en. Sammen med taklampen gir disse godt med belysning, men når jeg ser på TV, vil jeg ikke ha lys over TV-en, og behovet for lys over eget hode varierer litt ut fra hva jeg driver med. Løsningen var å bruke en NEXA-bryter for hver side av rommet, og koble to "endevendere" (bryterhus med to smale, selvstendige brytere) til hver sin side. Jeg har montert opp en endevender ved døren, og en ved sofaen, så nå kan jeg kontrollere lampene når jeg kommer inn eller går ut av rommet, og samtidig slippe å reise meg fra sofaen. Yay!
På kjøkkenet med de nye spottene har jeg valgt en annen løsning - også der er det to separate brytere i ett hus, men der kontrolleres lyset etter soner - alle lampene over arbeidsbenken kontrolleres av én bryter, mens lampene over høyskap og spottene jeg har festet under en hylle, kontrolleres av en annen.
Noe av det som er supert med slike systemer, er at man kan tenne og slukke lyset fra det stedet man ønsker, istedenfor å måtte ha en bryter midt på ledningen. Dermed er det f.eks. enklere å skjule kabler bak møbler eller i kanaler - det er uansett ikke der strømstyringen sitter. Sitter stikkontakten på et vanskelig tilgjengelig sted? Ikke noe problem, bare stikk inn en fjernbryter!
Bryterne fra NEXA kan også kombineres med en skumringsrelé, slik at man kan velge å tenne ett eller flere lys når det blir mørk (hvor mørkt "mørkt" er, kan man stille inn), og man kan tenne eller slukke alle lampene som er tilknyttet systemet med én bryter, f.eks. plassert ved inngangsdøren. I tillegg kan du bruke dimmermottageren til å dimme LED (som er dimbar, vel å merke) - det er lurt å bytte ut glødepærer og halogen med LED, men både ledningsdimmere og plug-in-dimmere i handelen er primært myntet på glødepærer og halogen, og kan som regel ikke dimme LED. Løsningen? Dim med NEXA!
Ja, jeg er vel egentlig helfrelst - på et tidspunkt skal jeg få skaffet meg en TellStick Net, slik at jeg kan fjernstyre belysningen - det er f.eks. veldig kjekt om jeg har glemt å sette på lyset en dag jeg skal jobbe sent, og har lyst til å tenne et par lamper for kattene, men det får vente til høsten. Enn så lenge skal jeg kose meg med fjernbrytere!
Fikk ikke du også veldig, veldig lyst til å styre strømmen trådløst?
onsdag 11. februar 2015
Leilighetskjøpet #1: Visning og kjøp
Man oppdager en del ting når man kjøper og pusser opp sin første leilighet, og ettersom jeg nå ikke har blogget på år og dag, tenkte jeg at jeg kunne ta et skippertak og få ut noen innlegg.
Før jeg begynte å gå på visninger, leste jeg om hoderystende eksperter som ikke kunne forstå at nordmenn, som gjerne bruker lang tid på å kjøpe seg ny TV eller vaskemaskin, bestemmer seg for om de vil ha en leilighet eller et hus på noen minutter. Vi gjorde ikke grundige undersøkelser, og var helt håpløse. Ettersom jeg aldri har hatt sansen for å være håpløs, svor jeg å være bedre enn Alle Andre, og utarbeidet en omfattende punktliste over ting som skulle sjekkes. Listen omfattet bl.a. detaljer rundt antallet kurser i sikringsskapet, plassering av stikk- og antenneuttak, ev. slark i dørhåndtak og problemer med å åpne og lukke vinduer samt detaljer rundt ev. dimmere og trafoer til spotter. Allerede på første visning innså jeg at ekspertene tok feil.
Det er ikke (nødvendigvis) det at nordmenn ikke gidder å legge tid og nøye overveielse i boligkjøpene sine, det er at de ikke har mulighet til det. Når du drar på visning, er det gjerne søndag, og budrunden starter neste dag. Du har med andre ord svært begrensede muligheter til å få svar på spørsmål som dukker opp under visningen, med mindre megleren har stålkontroll. Min erfaring er at meglere ikke har særlig kontroll i det hele tatt. Med ett hederlig (og hyggelig) unntak, var alle meglerne jeg var borti relativt slimete, skremmende kunnskapsløse og irriterende defensive. Du skal ikke spørre om ting de ikke vet eller påpeke at det er regelrette mangler, og du skal ta det for god fisk når megleren står på en innglasset balkong og må heve stemmen for å overdøve bråket fra motorveien nedenfor, og likevel påpeker at det ikke er noe støyproblem.
Så da er det jo godt at man har takstrapporten?
Dessverre er en takstrapport lite verdt (med mindre det er noe alvorlig galt med boligen). Den forteller deg at takstmann ikke har fagkunnskap om hverken vann eller elektrisitet. Han er murer, og kan påpeke at kledningen på blokken ser fin ut. Møbler har ikke vært flyttet, og om du er heldig, har det blitt gjort en fuktmåling på badet. Men du må gjerne ta med deg en fagperson på visning!
Det er jo vel og bra det, men om man skal ha med seg rørlegger og elektriker på alle visninger, blir det fort veldig dyrt. For ikke å snakke om at det blir veldig fullt.
Det er nemlig populært å kjøpe leilighet i Oslo, så man er mange om beinet. Så mange i mange tilfeller at det knapt nok er plass til de som ønsker å kjøpe, og da er det litt håpløst om antallet skal tredobles på grunn av all ekspertisen som er kalt inn.
Så er det kanskje lett å si som så at nei, om du ikke har oversikt over borettslagets planer for de neste 5 år eller mistenker at selger har lekt elektriker hjemme hos seg selv, bør du avstå fra å by. Men hvordan skulle man da fått kjøpt seg bolig? Det er greit nok å gå flere runder, finne informasjon og spørre og grave når man ser på et lite ettertraktet objekt,
Men hva er det egentlig man skal se etter? Det sentrale står naturligvis i prospektet, men små detaljer kan ha ganske mye å si når du først sitter med kjøpet i boks. Her er noen eksempler:
Før jeg begynte å gå på visninger, leste jeg om hoderystende eksperter som ikke kunne forstå at nordmenn, som gjerne bruker lang tid på å kjøpe seg ny TV eller vaskemaskin, bestemmer seg for om de vil ha en leilighet eller et hus på noen minutter. Vi gjorde ikke grundige undersøkelser, og var helt håpløse. Ettersom jeg aldri har hatt sansen for å være håpløs, svor jeg å være bedre enn Alle Andre, og utarbeidet en omfattende punktliste over ting som skulle sjekkes. Listen omfattet bl.a. detaljer rundt antallet kurser i sikringsskapet, plassering av stikk- og antenneuttak, ev. slark i dørhåndtak og problemer med å åpne og lukke vinduer samt detaljer rundt ev. dimmere og trafoer til spotter. Allerede på første visning innså jeg at ekspertene tok feil.
Det er ikke (nødvendigvis) det at nordmenn ikke gidder å legge tid og nøye overveielse i boligkjøpene sine, det er at de ikke har mulighet til det. Når du drar på visning, er det gjerne søndag, og budrunden starter neste dag. Du har med andre ord svært begrensede muligheter til å få svar på spørsmål som dukker opp under visningen, med mindre megleren har stålkontroll. Min erfaring er at meglere ikke har særlig kontroll i det hele tatt. Med ett hederlig (og hyggelig) unntak, var alle meglerne jeg var borti relativt slimete, skremmende kunnskapsløse og irriterende defensive. Du skal ikke spørre om ting de ikke vet eller påpeke at det er regelrette mangler, og du skal ta det for god fisk når megleren står på en innglasset balkong og må heve stemmen for å overdøve bråket fra motorveien nedenfor, og likevel påpeker at det ikke er noe støyproblem.
Så da er det jo godt at man har takstrapporten?
Dessverre er en takstrapport lite verdt (med mindre det er noe alvorlig galt med boligen). Den forteller deg at takstmann ikke har fagkunnskap om hverken vann eller elektrisitet. Han er murer, og kan påpeke at kledningen på blokken ser fin ut. Møbler har ikke vært flyttet, og om du er heldig, har det blitt gjort en fuktmåling på badet. Men du må gjerne ta med deg en fagperson på visning!
Det er jo vel og bra det, men om man skal ha med seg rørlegger og elektriker på alle visninger, blir det fort veldig dyrt. For ikke å snakke om at det blir veldig fullt.
Det er nemlig populært å kjøpe leilighet i Oslo, så man er mange om beinet. Så mange i mange tilfeller at det knapt nok er plass til de som ønsker å kjøpe, og da er det litt håpløst om antallet skal tredobles på grunn av all ekspertisen som er kalt inn.
Så er det kanskje lett å si som så at nei, om du ikke har oversikt over borettslagets planer for de neste 5 år eller mistenker at selger har lekt elektriker hjemme hos seg selv, bør du avstå fra å by. Men hvordan skulle man da fått kjøpt seg bolig? Det er greit nok å gå flere runder, finne informasjon og spørre og grave når man ser på et lite ettertraktet objekt,
Men hva er det egentlig man skal se etter? Det sentrale står naturligvis i prospektet, men små detaljer kan ha ganske mye å si når du først sitter med kjøpet i boks. Her er noen eksempler:
- Søppelbrønner: Om du skal kjøpe leilighet, må du forholde deg til søppelbrønner. Ikke noe å tenke på? Å joda, det er de! Om du må ta en stor omvei hver gang du skal kaste en pose med restavfall, eller om søppelbrønnene er underdimensjonerte eller overfylte, kan du forberede deg på årrekker med mild irritasjon fordi du må lagre søppel i flere dager i påvente av at søppelbilen kommer.
- Kollektivtilbud: Annonsen og prospektet forteller deg om avstand til buss og bane, og om det finnes parkeringsplass å få, men det de sier mindre om, er kollektivdekningen og den faktiske tilgangen på parkeringsplasser. Det hjelper lite at du har 2 min å gå til nærmeste bussholdeplass om den eneste bussen som går derfra er en matebuss som kun går i rushtiden, eller om du må bytte transportmiddel tre ganger for å komme på jobb.
- Sol- og lysforhold: De fleste vil ha mye sol på balkongen sin (undertegnede er et unntak), men når har man sol, og hvor mye sol får man egentlig? Her kan balkongens utforming ha mye å si, og husk at innglassede balkonger fungerer som drivhus! Det hjelper lite å ha nydelig sol dersom du, uansett hvor mye du åpner vinduene, ikke kan gå på gulvet fordi det er for varmt. Husk også at naturlig lys kan være både en velsignelse og en forbannelse for boligen. Med en relativt åpen romdeling og store vindusflater får du masse naturlig lys som reduserer behovet for elektrisk lys, og dermed reduseres strømregningen, men det krever også god solskjerming dersom du ikke vil at møbler og bilder skal falme.
- Balkongutforming: balkonger kommer i mange fasonger og størrelser, og selv om de fleste gjerne vil ha en så stor balkong som mulig, er det greit å tenke på utformingen. Primært tenker jeg da på sikten og nærheten til naboene. Om balkongene ligger parvis eller i kjede, ender man gjerne opp med å få naboene svært tett innpå seg, og om man da har svært høyrøstede naboer, eller naboer som synes det er helt greit å spille høy musikk på egen balkong, kan man fort ende opp med å ikke ha spesielt mye glede av sin egen. Fordelen med denne utformingen er at man gjerne har en skillevegg som både gir ly for vinden og hindrer innsyn, fordeler man ikke har med "singelbalkong". Tenk over hva du vil ha!
- Strøm: Det er morsomt med elektrisitet, men det som ikke er spesielt morsomt, er underdimensjonerte kurser. Det er ikke alltid så enkelt å få sett sikringsskapet når man er på visning, så kontakt megler i forkant og be om en redegjøring av antallet kurser og hvor mange ampere de er på. Se etter stikkontakter når du er på visning - det er greit nok at man kan få lagt opp en ekstra kurs eller montert nye stikk, men det er dyrt, så det er greit å vite hva man må ha gjort før man begir seg ut i budrunden. Et annet aspekt ved det elektriske anlegget er spotter. Mange boliger har spotter i flere rom, og det er ikke uvanlig at både selger og megler er uvitende om hva slags lyskilder det er snakk om. Det kan virke som en bagatell, men tenk på dette: 12V halogenspoter krever en trafo, og mange spotter betyr sannsynligvis mange trafoer og mange dimmere. I første omgang betyr det stort strømforbruk, men etterhvert må du regne med å bytte ut alle pærene med LED. Det kan både bety utskiftning av hele opplegget og utskiftning av pærer, trafo og dimmer. Og gjett hva? Det blir ikke billig.
- Trappevask: Trapper har en tendens til å bli skitne, og derfor må de vaskes med jevne mellomrom. Men hvem er det egentlig som står for det? Gjøres jobben av et renholdsfirma, eller må du belage deg på å ligge langflat i oppgangen et par ganger i året? Og ser det relativt rent og pent ut når du er på visning?
- Styre: Om du skal kjøpe deg inn i et borettslag, må du forholde deg til et styre, og det må du også i et sameie, om enn på en litt annen måte. Styret velges av generalforsamlingen, og borettslagets nettsider og vedtekter sier gjerne en del om hvordan styret fungerer og hvordan borettslaget driftes. Du bør derfor sette deg inn i vedtekter og referater, slik at du kan danne deg et inntrykk av dette. Noen steder vil du møte en laissez-faire-holdning som fungerer utmerket om alle naboene er siviliserte og hensynsfulle, mens andre steder kan minne om en miniatyrutgave av Øst-Tyskland. Sistnevnte kan være helt greit, og definitivt forutsigbart, men kontroller at dine vaner, ønsker og behov ikke bryter med borettslagets regler.
Har du andre tips? Del gjerne! :)
lørdag 20. september 2014
Om møkkamenn, kjeks og frekkhet
Det finnes viktige ting man kan blogge om. Krig. Fred. Religion. Også politikk og sånt, da.
Det finnes også særdeles uviktige ting man kan blogge om, som for eksempel sangtekster som ikke henger på greip. Så da er det naturligvis det jeg skal gjøre - nå skal jeg fortelle, og du skal høre på!
Og ja, jeg skal nå ta på meg mine semielitistiske drittstøvler, så bær over med meg.
Det begynner i første vers: "Langt inni skauen ja så bor det". Det er ikke feil, men det er en dårlig start. Uansett om en tekst skal passe til en melodi eller følge reglene for (la oss si) en sonett, så må antallet stavelser og vekslingen fra tung og lett passe inn. Om du må legge inn ekstra stavelser ("det var he-elt fint") eller meningsløse ord, så har du gjort et dårlig arbeid. Tilbake til tegnebordet!
Og sangen er full av fyllordene "ja" og "så". Men la oss tilgi guttene i Plumbo dette. Eller, dere kan. Jeg vil ikke fordi jeg er trassig og en smule barnslig. Men sangen har større problemer enn som så.
For det første, er det hverken etablert hvem "vi" er, eller hvem Møkkamannen er. Om "Møkkamannen" hadde vært en etablert figur i norsk folketro, kunne han naturligvis fått herje i en sang uten å måtte forklares. Men Møkkamannen er ikke nøkken eller draugen. Møkkamannen er en fraskilt fyr som bor alene nord i skogen (en skog som har en tind, faktisk. Vanligvis er det bare fjell som har tinder). Folk i bygda forstår når han er ute fordi de hører at han spiller fløyte, og fordi nordavinden tar med seg lukta (flår gjør den visst også. Meg bekjent er "flå" et transitivt verb som fungerer særdeles dårlig uten noe objekt - "Ole flår" fungerer uhyre mye dårligere enn "Ole flår favorittsofaen sin". I tillegg til at det forutsetter at huden, direkte eller i overført betydning, trekkes av noe. Men for at dette skal fungere, trenger vi et forbasket objekt...). Om noe, så høres Møkkamannen her ut som en ustelt, halvgammel eremitt som er så imot normalt kroppstell at lukten bærer over usannsynlige avstander.
Jeg skjelver i buksene.
Nei, egentlig ikke. Men det gjør jo tydeligvis befolkningen (som sitter rundt et bord). Og spørsmålet er da: Hva er det de frykter? Fortelleren har allerede avslørt at Møkkamannen aldri er nede i bygda. Lukter han så vondt at folk dåner?
Jeg har nær tilknytning til Tofte (i Hurum), og inntil nylig hadde de en cellulosefabrikk der som produserte en fascinerende odør som vel var på høyde med Mosselukta. Jeg er godt kjent med konseptet "Nå skal det være godt å få luftet litt før man går til sengs! [åpner vindu på vid gap, strekker seg ut og tar et dypt åndedrag] Mmm! Hmpf! Iuch. Æææh! Eufs. Hrmpf. Ekh [lukker vinduet brennkvikt]." Og i likhet med de fleste andre, har jeg opplevd å stå for nærme noen som antageligvis ikke har vasket seg eller klærne sine siden før tusenårsskiftet. Det lukter ikke godt. Men jeg har aldri sett noe behov for å låse meg inne når det er vond lukt i nærheten. Gå min vei eller lukke vindu/dør? Absolutt. Men vond lukt er altså ikke kjent for å åpne dører. Varme hveteboller og et vinnende smil, derimot, de kan åpne dører. Så pass dere!
Vi vet altså ikke hvem Møkkamannen er, om han er overnaturlig eller bare patetisk, og heller ikke hvorfor folk i bygda er redde for ham. Men vi vet at han var gift og at kona forlot ham (var det lukten som førte til at hun fant en annen, eller begynte han å lukte fordi ingen lenger tvang ham til å bade?). Det vet vi fordi Plumbo synger at han bodde i et lite hus med sin kjære inntil hun forlot ham. Og da er mitt spørsmål, og kilden til brorparten av min frustrasjon:
Hvordan i svarte granskauen kan de oppgi at han hadde en kone, samtidig som de i hvert eneste refreng (og det er mange av dem!) understreker at hun er ren fantasi?
Det henger absolutt ikke på greip!
Så kan man naturligvis påpeke at dette ikke er en sang som er skrevet for å tilfredsstille pedantiske litteraturvitere, og at hovedsaken er at det er en fin melodi. Og jeg kan være enig i at melodien er fin. Jeg liker fløytespill, og jeg liker stemmen på vokalisten i gruppa. Nå som mokkamann-saken er død og begravet og vi slapp å bli representert av dem i ESC for et par-tre år siden, er jeg totalt likegyldig til hva de foretar seg, og ønsker dem intet vondt. Men jeg skulle ønske P4 kunne slutte å spille deres største hit.
Sangen er skrevet fra en mann til en annen - mer spesifikt fra frier til kjærestens far. Frieren pynter seg og drar til denne faren for å be om hans datters hånd. Faren sier nei. Frieren anklager faren for å være frekk, og opplyser deretter om at han kommer til å gifte seg med henne uansett.
Min første innvending er mot dette å be om sin kjæres hånd. Om jeg vil ha en kjeks og du har en hel pakke, spør jeg naturligvis deg fordi du eier kjeksen. Det er rett og rimelig. Det er din kjeks, og kjeksen kan hverken ta egne avgjørelser eller ytre seg. Dette er et viktig skille mellom mennesker og bakverk, og i et moderne, opplyst samfunn (inkludert Canada) trodde jeg at det var bred enighet om at en kvinnes far ikke har mandat til å gi bort datteren sin til den han måtte ønske. Jeg ser naturligvis at det kan være hyggelig å snakke med hennes foreldre og opplyse om at man har planer om å fri, Men selv om man bare spør for å være hyggelig, så umyndiggjør man den man elsker ved å spørre hennes "eier," og hva gjør man når faren, som i denne sangen, sier nei?
Vel, i Magic! er det tydeligvis naturlig å gi blanke i hva faren egentlig mener. De respekterer altså hverken den unge damen eller hennes far. I tillegg beskylder de altså faren for å være frekk.
Tilbake til kjekspakken:
- Kan jeg få en kjeks?
* Nei, de er bare mine
- Du er så forbasket frekk!
* ...?
- Jeg tar en likevel, jeg, tenk. Dust!
La oss gjøre en ting klart: det er ikke frekt å si nei, men det er veldig frekt å forsyne seg etter at man har fått et nei. I noen situasjoner kalles det voldtekt, i andre kalles det tyveri. I atter andre, mindre graverende situasjoner, kalles det å være inni granskauen frekk.
Kan vi se for oss at hovedpersonen, en illeluktende fløytespiller i findress, ble avvist av sin kommende svigerfar, reiste til skogs med sin utkårede og snart fikk henne til å innse at en fyr som ser på deg som en eiendel (som han attpåtil har stjålet) ikke var noe å samle på. Hun forlot ham, og han ble redusert til en skitten, ekkel fyr som brukte resten av sine dager til å være et nettroll og en naboplager?
Ja, der tror jeg vi har det. To sanger, en Møkkamann og en møkka lei Renate.
Det finnes også særdeles uviktige ting man kan blogge om, som for eksempel sangtekster som ikke henger på greip. Så da er det naturligvis det jeg skal gjøre - nå skal jeg fortelle, og du skal høre på!
Og ja, jeg skal nå ta på meg mine semielitistiske drittstøvler, så bær over med meg.
Møkkamann?
For noen år siden ble mitt hjerte fylt av irritasjon hver gang "Møkkamann" ble spilt på radioen. Ikke fordi det var noe galt med melodien, men fordi det var noe alvorlig feil med teksten.Det begynner i første vers: "Langt inni skauen ja så bor det". Det er ikke feil, men det er en dårlig start. Uansett om en tekst skal passe til en melodi eller følge reglene for (la oss si) en sonett, så må antallet stavelser og vekslingen fra tung og lett passe inn. Om du må legge inn ekstra stavelser ("det var he-elt fint") eller meningsløse ord, så har du gjort et dårlig arbeid. Tilbake til tegnebordet!
Og sangen er full av fyllordene "ja" og "så". Men la oss tilgi guttene i Plumbo dette. Eller, dere kan. Jeg vil ikke fordi jeg er trassig og en smule barnslig. Men sangen har større problemer enn som så.
For det første, er det hverken etablert hvem "vi" er, eller hvem Møkkamannen er. Om "Møkkamannen" hadde vært en etablert figur i norsk folketro, kunne han naturligvis fått herje i en sang uten å måtte forklares. Men Møkkamannen er ikke nøkken eller draugen. Møkkamannen er en fraskilt fyr som bor alene nord i skogen (en skog som har en tind, faktisk. Vanligvis er det bare fjell som har tinder). Folk i bygda forstår når han er ute fordi de hører at han spiller fløyte, og fordi nordavinden tar med seg lukta (flår gjør den visst også. Meg bekjent er "flå" et transitivt verb som fungerer særdeles dårlig uten noe objekt - "Ole flår" fungerer uhyre mye dårligere enn "Ole flår favorittsofaen sin". I tillegg til at det forutsetter at huden, direkte eller i overført betydning, trekkes av noe. Men for at dette skal fungere, trenger vi et forbasket objekt...). Om noe, så høres Møkkamannen her ut som en ustelt, halvgammel eremitt som er så imot normalt kroppstell at lukten bærer over usannsynlige avstander.
Jeg skjelver i buksene.
Nei, egentlig ikke. Men det gjør jo tydeligvis befolkningen (som sitter rundt et bord). Og spørsmålet er da: Hva er det de frykter? Fortelleren har allerede avslørt at Møkkamannen aldri er nede i bygda. Lukter han så vondt at folk dåner?
Jeg har nær tilknytning til Tofte (i Hurum), og inntil nylig hadde de en cellulosefabrikk der som produserte en fascinerende odør som vel var på høyde med Mosselukta. Jeg er godt kjent med konseptet "Nå skal det være godt å få luftet litt før man går til sengs! [åpner vindu på vid gap, strekker seg ut og tar et dypt åndedrag] Mmm! Hmpf! Iuch. Æææh! Eufs. Hrmpf. Ekh [lukker vinduet brennkvikt]." Og i likhet med de fleste andre, har jeg opplevd å stå for nærme noen som antageligvis ikke har vasket seg eller klærne sine siden før tusenårsskiftet. Det lukter ikke godt. Men jeg har aldri sett noe behov for å låse meg inne når det er vond lukt i nærheten. Gå min vei eller lukke vindu/dør? Absolutt. Men vond lukt er altså ikke kjent for å åpne dører. Varme hveteboller og et vinnende smil, derimot, de kan åpne dører. Så pass dere!
Vi vet altså ikke hvem Møkkamannen er, om han er overnaturlig eller bare patetisk, og heller ikke hvorfor folk i bygda er redde for ham. Men vi vet at han var gift og at kona forlot ham (var det lukten som førte til at hun fant en annen, eller begynte han å lukte fordi ingen lenger tvang ham til å bade?). Det vet vi fordi Plumbo synger at han bodde i et lite hus med sin kjære inntil hun forlot ham. Og da er mitt spørsmål, og kilden til brorparten av min frustrasjon:
Hvordan i svarte granskauen kan de oppgi at han hadde en kone, samtidig som de i hvert eneste refreng (og det er mange av dem!) understreker at hun er ren fantasi?
Det henger absolutt ikke på greip!
Så kan man naturligvis påpeke at dette ikke er en sang som er skrevet for å tilfredsstille pedantiske litteraturvitere, og at hovedsaken er at det er en fin melodi. Og jeg kan være enig i at melodien er fin. Jeg liker fløytespill, og jeg liker stemmen på vokalisten i gruppa. Nå som mokkamann-saken er død og begravet og vi slapp å bli representert av dem i ESC for et par-tre år siden, er jeg totalt likegyldig til hva de foretar seg, og ønsker dem intet vondt. Men jeg skulle ønske P4 kunne slutte å spille deres største hit.
Frekkas?
Jeg tror det var Jan Eggum som en gang sa noe om at de som har noe å si, skriver på norsk, og at de som ikke har noe å si, skriver på engelsk. For de som har engelsk som morsmål er det imidlertid langt vanskeligere å gjemme makkverket sitt. Det er nok derfor det finnes fine lister med verdens mest meningsløse formuleringer av kjente, angloamerikanske grupper, og en gjenganger er REMs "leaving was never my proud". Det fremstår som en klassisk mondegreener, men er visst ikke det. Men jeg tilgir gjerne REM denne lille rariteten. De vet tross alt hva de driver med. Istedenfor vil jeg gjerne gå i strupen på Magic!, som har lansert en real landeplage ved navn"Rude".Sangen er skrevet fra en mann til en annen - mer spesifikt fra frier til kjærestens far. Frieren pynter seg og drar til denne faren for å be om hans datters hånd. Faren sier nei. Frieren anklager faren for å være frekk, og opplyser deretter om at han kommer til å gifte seg med henne uansett.
Min første innvending er mot dette å be om sin kjæres hånd. Om jeg vil ha en kjeks og du har en hel pakke, spør jeg naturligvis deg fordi du eier kjeksen. Det er rett og rimelig. Det er din kjeks, og kjeksen kan hverken ta egne avgjørelser eller ytre seg. Dette er et viktig skille mellom mennesker og bakverk, og i et moderne, opplyst samfunn (inkludert Canada) trodde jeg at det var bred enighet om at en kvinnes far ikke har mandat til å gi bort datteren sin til den han måtte ønske. Jeg ser naturligvis at det kan være hyggelig å snakke med hennes foreldre og opplyse om at man har planer om å fri, Men selv om man bare spør for å være hyggelig, så umyndiggjør man den man elsker ved å spørre hennes "eier," og hva gjør man når faren, som i denne sangen, sier nei?
Vel, i Magic! er det tydeligvis naturlig å gi blanke i hva faren egentlig mener. De respekterer altså hverken den unge damen eller hennes far. I tillegg beskylder de altså faren for å være frekk.
Tilbake til kjekspakken:
- Kan jeg få en kjeks?
* Nei, de er bare mine
- Du er så forbasket frekk!
* ...?
- Jeg tar en likevel, jeg, tenk. Dust!
La oss gjøre en ting klart: det er ikke frekt å si nei, men det er veldig frekt å forsyne seg etter at man har fått et nei. I noen situasjoner kalles det voldtekt, i andre kalles det tyveri. I atter andre, mindre graverende situasjoner, kalles det å være inni granskauen frekk.
Absurd teori er absurd.
Så når du er inn granskauen frekk, og kan beskrives som generelt drittal, så er du kanskje en møkkamann? Kan det rett og slett hende at Magic!, som åpenbart mener seg magiske, skriver om den samme personen som Plumbo?Kan vi se for oss at hovedpersonen, en illeluktende fløytespiller i findress, ble avvist av sin kommende svigerfar, reiste til skogs med sin utkårede og snart fikk henne til å innse at en fyr som ser på deg som en eiendel (som han attpåtil har stjålet) ikke var noe å samle på. Hun forlot ham, og han ble redusert til en skitten, ekkel fyr som brukte resten av sine dager til å være et nettroll og en naboplager?
Ja, der tror jeg vi har det. To sanger, en Møkkamann og en møkka lei Renate.
mandag 30. desember 2013
Bøker, P4A, Kiva og akvariumsøvelser
Det er ikke så greit å få tid til å blogge om dagen, og det til tross for at julen er her og at jeg har mye fri. For det er mye som skal gjøres når det er jul. Man skal for eksempel lese bøker. Jeg holder på med Escape from Camp 14 og Hundreåringen som klev ut genom fönstret och försvann, førstnevnte på kindlen og sistnevnte i papirform på originalspråket, og lurer litt på hvorfor jeg begynte å lese to bøker samtidig. Man skal også begynne å pusle puslespill og gi opp etter en halvtime fordi brikkekvaliteten ikke er god nok, og man skal be Evita (som feirer sin første jul) om å slutte å gnage på plastjuletreet. Andre katter klatrer visstnok i juletrær, mine prøver å spise det. Men julen handler jo også om å gi, og jeg har overgått meg selv når det gjelder giverglede denne julen.
Først var det Project for Awesome, den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres i regi av vlogbrothers (John og Hank Green) og flere andre youtubere. Innsamlingen er todelt: man kan, gjennom indiegogo, donere en valgfri sum til aksjonen, og om man ønsker det, kan man bruke donasjonen til å sikre seg en belønning som i sin tur er blitt donert av arrangørene. Når man har donert eller når man har bestemt seg for å ikke dele pengene sine, kan man kose seg med å se videoer laget av youtubere fra hele verden der en bestemt veldedig organisasjon (primært internasjonale, men også noen lokale) frontes. Vedkommende som har laget videoen vil fortelle hva den aktuelle organisasjonen gjør, hvordan de gjør det og hvorfor arbeidet er viktig, samt hvorfor de personlig har valgt å rette søkelys mot dette arbeidet. Så er det bare å gi tommelen opp til de sakene man støtter. Når prosjektet er avsluttet, telles stemmene de ulike organisasjonene opp, og eventuelle suspekte resultater (eller organisasjoner) lukes ut. Deretter trekkes administrasjonskostnadene fra det innsamlede beløpet, og de organisasjonene som har fått bredest støtte får en prosentandel av potten. Så sendes belønningene ut til giverne, og alle blir glade.
Det er selvfølgelig enklere på mange måter å gi penger til en konkret sak, men noe av det fine med P4A er at man får høre om organisasjoner og saker som ikke får plass i norske medier, og at folk fra hele verden går sammen om å samle inn penger. Det er også utrolig godt å se hvor mye som samles inn - $720 000 ble donert av folk fra hele verden nå i desember. Og på toppen av det kan man altså sikre seg en liten belønning som takk for hjelpen. Jeg sikret meg et signert eksemplar av John Greens The Fault in Our Stars mot et bidrag på $100, og kunne vel knapt vært mer fornøyd! Så har jeg gitt tommelen opp til Water.org og WWF, og forhåpentligvis får de en del av potten.
Deretter var det Kiva. Dette er en mikrofinansieringsorganisasjon som formidler smålån til lånetagere i fattige områder. Det eneste som kreves, er at man registrerer seg og sender noen kroner til Kivakontoen sin, og så kan man låne ut penger til en person man ønsker å hjelpe. Pengene betales omtrent alltid tilbake i tide, og når pengene er tilbake, kan man låne dem ut på nytt til andre. Slik kan man med et lite bidrag være med på å hjelpe enkeltmennesker som prøver å forbedre tilværelsen for seg selv og sin familie, og det er definitivt også hyggelig i denne søte juletid.
Denne julen hadde vi håpet å få avkom etter mallene Guri og Bartolomeus, men sistnevnte kastet ut eggene fra hulen sin etter et par dager, og de ble raskt spist av en rosentetra. Vi bestemte oss nemlig for noen uker siden for at nok fikk være nok, og at akvariet måtte få en ny start. Alle fiskene utenom mallene ble gitt bort til noen naboer som hadde plass til dem, og i løpet av en dag ble mallene, to amanoreker og 31 jegersnegler sendt på campingtur i en bøtte med vann og varmekolbe mens hjemmet deres ble tømt, rengjort og ommøblert. Den fastlimte 3D-bakgrunnen som hadde et lite lekkert belegg av alger ble skrapt vekk (det er veldig smart å lime fast porøs "stein" som ikke kan rengjøres med til innsiden av et akvarium), det gamle interne filteret ble kastet og varmekolbe og termometer ble behørig rengjort. Akvariet er nå i langt bedre stand, og mallene og deres nye samboere ser ut til å trives. Dessverre fungerte ikke bakteriekulturen vi ble anbefalt slik den skulle - vi hadde planer om å ta vare på filterguffe fra det gamle oppsettet, men fikk beskjed om å bruke en liten flaske istedenfor. Resultatet? To uker med rundt 1 mg nitritt per liter. Og til dere som er så heldige å ikke ha vært borti akvaristikk: det er ikke bra. Så etter ekstremt hyppige vannbytter og masse tilskudd av bakteriekultur er nitritten knapt målbar og nitratnivået er der det skal være. Dessverre bestemte altså mallene seg for å leke mens nivået fremdeles var høyt, so det var antageligvis derfor det ikke ble barn av det. Jegersneglene gjør imidlertid opp for det - vi begynte med fem snegler, to eller tre forsvant, fem nye ble kjøpt inn og tre-fire ble byttet bort, og nå er det altså 31 av disse bløtdyrene som visstnok formerer seg sakte. Ja... Flere er på vei, for det er fullt av egg allerede, så det spørs om jeg ikke snart må registrere meg som oppdretter på akvaforum...
Så dette er hva jeg har brukt mesteparten av fritiden min på i det siste. Jeg skal prøve å få ut et nytt innlegg om homonymer snart, men jeg får vel nesten prioritere å lese ut en av de to bøkene først!
Enn så lenge:
Godt nytt år til dere alle!
Først var det Project for Awesome, den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres i regi av vlogbrothers (John og Hank Green) og flere andre youtubere. Innsamlingen er todelt: man kan, gjennom indiegogo, donere en valgfri sum til aksjonen, og om man ønsker det, kan man bruke donasjonen til å sikre seg en belønning som i sin tur er blitt donert av arrangørene. Når man har donert eller når man har bestemt seg for å ikke dele pengene sine, kan man kose seg med å se videoer laget av youtubere fra hele verden der en bestemt veldedig organisasjon (primært internasjonale, men også noen lokale) frontes. Vedkommende som har laget videoen vil fortelle hva den aktuelle organisasjonen gjør, hvordan de gjør det og hvorfor arbeidet er viktig, samt hvorfor de personlig har valgt å rette søkelys mot dette arbeidet. Så er det bare å gi tommelen opp til de sakene man støtter. Når prosjektet er avsluttet, telles stemmene de ulike organisasjonene opp, og eventuelle suspekte resultater (eller organisasjoner) lukes ut. Deretter trekkes administrasjonskostnadene fra det innsamlede beløpet, og de organisasjonene som har fått bredest støtte får en prosentandel av potten. Så sendes belønningene ut til giverne, og alle blir glade.
Det er selvfølgelig enklere på mange måter å gi penger til en konkret sak, men noe av det fine med P4A er at man får høre om organisasjoner og saker som ikke får plass i norske medier, og at folk fra hele verden går sammen om å samle inn penger. Det er også utrolig godt å se hvor mye som samles inn - $720 000 ble donert av folk fra hele verden nå i desember. Og på toppen av det kan man altså sikre seg en liten belønning som takk for hjelpen. Jeg sikret meg et signert eksemplar av John Greens The Fault in Our Stars mot et bidrag på $100, og kunne vel knapt vært mer fornøyd! Så har jeg gitt tommelen opp til Water.org og WWF, og forhåpentligvis får de en del av potten.
Deretter var det Kiva. Dette er en mikrofinansieringsorganisasjon som formidler smålån til lånetagere i fattige områder. Det eneste som kreves, er at man registrerer seg og sender noen kroner til Kivakontoen sin, og så kan man låne ut penger til en person man ønsker å hjelpe. Pengene betales omtrent alltid tilbake i tide, og når pengene er tilbake, kan man låne dem ut på nytt til andre. Slik kan man med et lite bidrag være med på å hjelpe enkeltmennesker som prøver å forbedre tilværelsen for seg selv og sin familie, og det er definitivt også hyggelig i denne søte juletid.
 |
| Shrimpee! |
 |
| Akvarieoppsett - steinene må til for å unngå at roten flyter opp |
Så dette er hva jeg har brukt mesteparten av fritiden min på i det siste. Jeg skal prøve å få ut et nytt innlegg om homonymer snart, men jeg får vel nesten prioritere å lese ut en av de to bøkene først!
Enn så lenge:
Godt nytt år til dere alle!
Abonner på:
Innlegg (Atom)