Sanger og tryner

Vinduet i øverste etasje har
to lysballer og en adventstake i seg.
Til sammen utgjør de en sur munn.

Jeg har lært meg teksten til "Jerusalem". Jahn Teigen synger den på juleplaten "Lys", så for meg er det en julesang. Selv om den ikke har så mye med jul å gjøre, og selv om den egentlig bare er et tonesatt dikt.
Jeg har stor glede av å synge "(bring me my) bow of burning gold", delvis fordi det er allitterasjon, og delvis fordi jeg tidligere har slitt litt med å få riktig rekkefølge på krigsutrustningen. Men nå sitter den, og sammen med "Molly Malone", "Danny Boy", "On my Own" og "Priest" (sistnevnte en klassiker om en pedofil prest fra Stephen Lynch) utgjør den sangene-jeg-ikke-trodde-jeg-ville-klare-å-lære-meg-men-lærte-ganske-fort-likevel. Yay!

Jeg lagde en illustrasjon av marsipan

genseren jeg hadde slengt fra meg
hadde fått ansikt her om dagen

Aspiks bur har skiftet eier, og pengene skal brukes på Adinas ultralyd. Jeg ser på det som en slags gest fra hamsterstorebroren hennes.

Ellers har det vært en ganske begivenhetrik uke: Adina og Pyotr har paret, Pyotr har markert på sofaen min, vi har laget krumkaker med gammeldags jern, brente mandler og marsipan og jeg har bakt det vi i familien kaller amerikanske cookies, men som har minimalt til felles med alle sine navnebrødre.

Jeg har sett ferdig alle vlogbrothers-videoene fra 2007, noe som utgjør 257 snutter, og begynt på år 2008 fordi jeg vil føle meg som en ekte nerdfighter, og fordi jeg liker å skaffe til veie informasjon. Og fordi jeg liker å flire.

Dessuten er bokhyllene mine fulle. IGJEN!

Men til tross for at det skjer ganske mye, og til tross for at jeg tilbringer en del tid på jobb og på å gjøre fornuftige ting, føler jeg at jeg får slappet av, og det er veldig deilig - fem års studier tar på, og med mye jobbing både ved siden av studiene og i feriene, har jeg hatt lite tid til å slappe ordentlig av, uten å føle at jeg burde gjort ørten andre ting.

Hvis du ikke så hele ansiktet,
så det altså slik ut

Jeg er ikke død, nei, jeg lever ennu!

Digresjonsbloggen er ikke død, den har bare sovet ganske tungt de siste ukene. Vi kan kalle det en liten masterdvale. Jeg har nemlig mestret å skrive 100 sider om grev Dracula og noen av hans arvtagere (og deres mennesker), og da sommerferien gikk mot slutten var jeg nødt til å innse at alt annet måtte få en pause for at oppgaven skulle bli ferdig i tide. Minimalt med tid ble tilbragt på jobb og jeg var sjarmerende asosial og fokusert så lenge det varte. Adspredelsene jeg tillot meg besto i hovedsak av noen omganger med kabal og en daglig dose med Good Mythical Morning. Det fungerte overraskende bra, men jeg skulle ønske jeg hadde et år til og 200 flere sider til disposisjon for å fått oppgaven til å bli slik jeg hadde ønsket.

Da oppgaven var ferdigskrevet ble katten Adina stilt ut noen ganger, og oppnådde tittelen Champion, hvilket vil si at jeg i offisielle sammenhenger (og når jeg ellers måtte føle for det) slenger på et CH foran hennes fulle navn. For en som har drømt om championat siden hun fikk hund i 2001, var det ganske stort, og kombinert med innvilgelsen av stamnavn (som har vært en drøm omtrent like lenge), har det vært en begivenhetsrik høst.

Pyotr er en stilig fyr!

For øyeblikket bor Pyotr (GIC Pyotr av Buerlia (N) ) hos oss, og han og Adina skal liksom lage kattunger. Etter dag 2 har interessen fra Pyotr vært laber, så i all hovedsak består forholdet deres i at Adina gråter og Pyotr ligger under sofaen og titter på henne. Men han er en fabelaktig flott hannkatt, så det er uansett koselig å ha ham her. Går alt som det skal, blir det familieforøkelse i februar, og oppdrettet NO*Keimilio's får sitt første kull.


Hvis noen fremdeles er i tvil: ja, jeg er blitt gal kattedame. Jeg skjønner ikke hva som skal være så galt med det, egentlig - å engasjere seg i dyr er jo positivt, og å sørge for å avle frem sunne og friske eksemplarer av en art har jo vært viktig for utviklingen av både tamhøns, kveg og hester, og uten hundeavl ville vi neppe hatt dyktige politi- eller førerhunder. Dessuten er kattefolk ganske hyggelige, og man blir harmonisk av å ha katt.

Apropos katt: jeg har skaffet meg en plakat.

Adina bruker poter og hale på kreative måter

Det er ganske stort, faktisk. Min plakathistorie omfatter en Titanic-plakat i A3-format, noen hestegreier (tror jeg - kan ikke huske å ha hatt dem på veggen), en valpeplakat jeg tror jeg kjøpte fordi de andre halvstore barna hadde plakater, en stor plansje over norrøne guder og en rimelig stor plakat med bilde av Rosettasteinen.
Men nå er jeg altså tilbake som plakatinnehaver! I en rull i en bokhylle ligger min nyeste skatt som neppe blir rammet inn (for den skal IKKE tapes fast på en vegg) før jeg flytter. "Thomas Edison's Nightmare" er tittelen, og originalen er tegnet av The Oatmeal. Motivet er, hold dere fast, Thomas Edison med en lyspære stikkende ut av baken. Han jages av Nikola Tesla som sitter på ryggen til en gigantisk grå katt, og over ham flyr en flokk duer. I bakgrunnen ligger Wardenclyffe, Teslas forskningssenter som aldri ble fullt realisert på grunn av sviktende finansiering og tiltalende galskap i det geniale sinnet.

Og katten på plakaten er grå! Yay!

Men nå tror jeg det har vært nok kattesnakk for idag.

La oss heller fokusere på at det er 10 dager siden jeg skulle fått Dracula i posten. Det at jeg allerede har seks andre utgaver betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke må ha denne syvende varianten, som kommer fra The Folio Society (forlag som gir ut kvalitetsutgaver av kjente verk. Deres Limited Edition-utgaver er av en spesielt høy kvalitet, utgis i et svært lite opplag og koster deg både skjorta, huset og sjelen. Heldigvis er ikke Dracula blant disse - den var bare utgått og vanskelig å oppdrive). Jeg er en stor tilhenger av pene bøker med ordentlig papir og innbinding som faktisk holder. Jeg vil at bøkene mine skal være hele og pene, og ordentlig innbinding hjelper meg med å oppnå dette. En annen sak er selvfølgelig at jeg får frysninger av eselører eller radbrekking av permer. Gjør noe slikt mot en av mine bøker, og jeg vil forbanne deg og dine etterkommere i minst ti slektsledd! Er ti det eneste tallordet som skrives med like mange bokstaver som sifre?

Men mishandlede og skjendede bøker er virkelig fælt, og det var ikke akkurat jubel i luften da jeg oppdaget at merkelappene jeg hadde brukt som bokmerker i Criminal Man av Cesare Lombroso, og som var beregnet på bøker, sugde seg godt fast i sidene og ikke lot seg fjerne uten å skade papiret... Jeg ble virkelig vred, men visste ikke helt hvem jeg skulle skylde på, så jeg løste problemet med å kjøpe bedre lapper hos Clas Ohlson, ved å drive litt aktiv fortrengning og ved å drømme om ringpermer.

Og helt avslutningsvis: jeg har tegnet Peters primat. Det er faktisk ikke ment som en fornærmelse av katolisismen, selv om det muligens kan tolkes slik. Neida, Peters primat er, om jeg husker rett, katolisismens syn på at Peter (og alle paver etter ham) står i en særstilling blant kirkeledere (primus inter pares, på en måte). Da jeg skrev en kvalifiseringsoppgave om investiturstriden for noen år siden, var jeg stadig borte i dette primatet, men aldri i bøyd form, så jeg så alltid for meg en primat som tilhørte Peter... Primat er forøvrig et av få ord (noen andre er ark og lem) som er homonymer med ulikt genus, slik at de bare er homonymer i ubestemt entall.

Konfekttraumer

Jeg bestemte meg for å ta en pause fra Encyclopedia of Death and Dying og fortelle dere der ute litt om mitt forhold til konfekt.
Jeg hadde ganske nylig en samtale med en artsfrende om gaver man gir bort til verten, vertinnen, bursdagsbarnet eller den av en annen grunn gratulerbare personen man besøker etter å ha fått en invitasjon. Det virker som om standardalternativene er blomster, vin eller konfekt, mens de mer avvikende normalt bør være dekorgjenstander som garantert er det motsatte av hva mottageren ville likt å la stå fremme. Så derfor unngår visst de fleste sistnevnte.
Nå er jeg sjelden i situasjoner hvor folk forventes å gi meg blomster, vin eller konfekt, ettersom jeg fremdeles ikke er ute av redet, og derfor ikke inviterer til selskapelige lag med dekket bord og innleide fiolinister i hjørnene. Jeg har imidlertid blitt gitt en flaske vin etter å ha holdt et foredrag, og jeg har sett mange flasker og buketter bli gitt til min mor, så jeg er kjent med systemet, og vet at jeg kan vente meg å skulle gi og motta denne typen gaver i fremtiden.

Nei, jeg kan ikke tegne hender. Særlig ikke i MS Paint

Og jeg vil ikke ha noe imot å gi dem - jeg synes det er hyggelig å gi gaver, og er en tilhenger av sosiale spilleregler, men jeg er langt mer skeptisk til det å få dem. Som noen av dere sannsynligvis har fått med dere, drikker jeg ikke alkohol. Enhver vinflaske som kommer i min besittelse, vil derfor enten bli servert gjester, eller bli overlevert min mor. Det vil selvfølgelig kunne spare meg for utgifter neste gang jeg holder gjestebud, men jeg kan ikke påstå at det vil bringe meg noen personlig nytelse å bli overrukket en flaske chianti av en velmenende gjest. Og ut fra min generelt noe overdrevne evne til å glede meg over ting, er det litt synd.
Så var det blomster, da. Jeg forstår ikke poenget med dem.
Jeg liker markblomster, og i de tilfellene da sommeren er lang nok, været tørt nok og jeg har tilstrekkelig med fri, vil jeg gjerne plukke noen buketter og kose meg med dem. Og jeg verdsetter hensikten bak en bukett. Men i motsetning til resten av familien, ser jeg ikke noe poeng i å ha en petunia eller hawaiirose eller en bukett tulipaner stående i vinduskarmen, og jeg er ikke innstilt på å få dårlig samvittighet hver gang jeg har pint en plante til døde ved å glemme å gi den vann. Dessuten har jeg katt, og kommer sannsynligvis til å ha langt flere enn en i fremtiden (tjoho, jeg har fått godtatt søknaden om stamnavn, og vil forhåpentligvis ale opp bedårende katter under navnet NO*Keimilio's i fremtiden!), og katter og blomster går dårlig sammen på to måter: 1) svært mange planter er giftige for katter, og 2) Høye ting som plutselig kommer i hus og som lukter spennende, er morsomme å leke med og velte.
Så da gjenstår konfekt.

Og jeg er en stor tilhenger av sjokolade, særlig dersom den ikke kommer fra Polen og smaker vondt. Men konfektesker skaper enorm frustrasjon hos meg, og dette er grunnen:
Noen esker vil ikke fortelle deg hva bitene inneholder. Andre esker forteller deg hva bitene inneholder, men unngår å fortelle deg alt, og sørger for overraskelser. Mange av eskene som forteller deg hva de inneholder, har sjokoladebiter som er så like hverandre, eller så dårlige illustrasjoner, at du kan være sikker på at du tar Nøttenougat, og ender opp med romrosin. Om ikke det er nok, er mange av navnene kryptiske som bare det, og når du først har reist deg opp i din fulle høyde, bøyd deg ned mot esken og innsett at de eneste bitene du anså for å være spiselige er tatt, kan du ikke sette deg ned igjen uten å ha tatt en av bitene du ikke vil ha, ettersom du da vil fremstå som vanskelig og anklagende - du viser at de hensynsløse medmenneskene dine har tatt ALT du kunne tenke deg å spise.

Og dette gjør folk frivillig.

Det er sikkert fordi folk flest ikke blir bleke om nebbet av å spise en sjokoladebit som inneholder gelé, guffe eller andre nesten-flytende substanser. Eller fordi de generelt er veldig tolerante. Jeg, derimot, kan ikke fordra mat som ikke forteller meg hva jeg kan forvente, og gir en negativ overraskelse. Som f.eks. calzone med skinke og ost, som viser seg å inneholder store mengder løk som en slags mislykket bonus.
Og jeg er kjedelig når det gjelder mat. Jeg gir blanke i TV-kokker og matjåleri, jeg føler et intenst behov for å kaste opp litt på alle som bruker ordet "cupcake", og jeg føler at jeg gjør noe alvorlig galt dersom jeg bruker mer enn halvannen skive salami på en brødskive. Jeg er vanskelig, men også svært enkel å gjøre tilfreds - jeg har til gode å bli tilbudt en hotellfrokost som er så kjedelig og enkel at jeg ikke kan spise meg mett og fornøyd.

Men jeg trives med mitt begrensede kulinariske spekter, og selv om jeg er villig til å prøve nye ting dersom de ikke utelukkende består av ting jeg avskyr, og er fullt i stand til å spise litt av ting jeg ikke kan fordra for å være høflig, vil jeg gjerne vite hva jeg gir meg ut på når jeg tar den første biten.
Og jeg vil ikke ha gufne overraskelser fra en sjokolade.

Så la den som om knappe seks år lurer på hva jeg bør få til tredveårsdagen min finne det følgende svar når h*n søker på bloggen min: Freia Dessertsjokolade. Ingen av bitene har rare ting i seg, alle smaker godt, man forstår hva man spiser, og esken breier seg ikke på kaffebordet. Vil du gi meg en blomst, kan du satse på en St. Paulia. De er kattesikre, og Adina elsker blomstene.

Jeg kunne sikkert skrevet flere sider til om mitt forhold til konfekt, men jeg har en masteroppgave å skrive, og det har vist seg at den ikke skriver seg selv. Dusteoppgave. Så jeg må ta farvel igjen for nå, og komme sterkere tilbake ultimo november.

Momsfritt i Praha (og andre steder)

Etter seks turer til Praha med betydelig tyngre koffert ved avreise enn ved ankomst, har jeg fått god trening i utfylling og innlevering av momsrefusjonsskjemaer, og ettersom dette er et av godene ved å være nordmann og utenfor EU, og en god innsparingsmulighet, tenkte jeg at jeg skulle gjennomgå det her på bloggen - før man har handlet ting av en viss verdi i utlendighet, er dette nemlig noe man gjerne ikke tenker noe særlig på, og kanhende ikke engang vet om, og selv om det finnes noen variasjoner mellom selskaper og land, er det meste jeg her vil skrive om like aktuelt i alle land. Kanskje kan min erfaring komme andre til gode?

Generell info

Først og fremst, alle som har permanent bosted i et land utenfor EU (eller som bor i et EU-land, og reiser til et land utenfor), har rett til å få refundert moms på kjøp av varer når de forlater landet de har besøkt. Dette gjelder, såvidt jeg vet, ikke nordmenn i Sverige, men ellers skal det gjelde så godt som overalt. Rusmidler og andre forbruksvarer, samt enkelte andre varekategorier, gir ikke rett til momsrefusjon, men klær, sko, interiørartikler, smykker og elektronikk (o.s.v.) omfattes av godet. Før man får refundert momsen på disse varene, er det ytterligere to betingelser som må møtes, og det er at bedriften er tilknyttet et av momsrefusjonsselskapene (de største er Global Blue og Premier Tax Free), og at vareverdien overstiger en viss sum. I Tsjekkia er denne magiske grensen satt ved 2000CZK, tilsvarende i underkant av 600NOK. Bedrifter tilsluttet et momsrefusjonsselskap, vil normalt ha plakater, skilt eller informasjonsbrosjyrer tilgjengelig i kasseområdet eller i butikkvinduet, og dermed signalisere at momsrefusjon er mulig, og hvilket selskap de er tilknyttet. Det er langt fra alle bedrifter som har momsrefusjonsskjemaer, og om bedriften har mistet tillatelsen til å fylle dem ut (f.eks. som en følge av mislighold av regelverket) men likevel gjør det, er svaret fra momsrefusjonsselskapene et likegyldig "synd for deg". Hvis ikke selger er godkjent, blir det ingen penger på deg.

Prosedyre

Når du så har plukket ut varene du vil ha, og ser at summen overstiger den magiske grensen, må du informere selger om at du ønsker et momsrefusjonsskjema, og h*n vil muligens spørre hvilket land du kommer fra (ettersom det er meningsløst å fylle ut et sånt skjema for en svenske i Tyskland). Så vil skjemaet fylles ut, og kvitteringen din stiftes eller tapes på. Om du ønsker en egen kvittering, må du enten be om en kopi, eller avfotografere/scanne originalen før du reiser hjem, da originalen MÅ forbli festet til skjemaet. Om du handler for mindre enn minimumssummen, for deretter å gjøre et kjøp senere samme dag i samme butikk, og dermed handle for en tilstrekkelig høy totalsum, kan du be selger om å føre begge kjøp opp på ett skjema (forutsatt at du kan fremvise kvitteringen fra tidligere), og få refundert moms for begge de opprinnelig ukvalifiserte kjøpene.

Når ferien nærmer seg slutt, kan du sitte på en større mengde skjemaer fra begge selskaper, og disse må du nå selv møysommelig fylle ut. Postene er gjerne navn, hjemland og passnummer, i tillegg til et felt for kortnummer. Refusjonen kan nemlig, avhengig av hva selskapet tilbyr i det aktuelle landet, foretas på tre vis:

1. kontanter fra lokalt refusjonspunkt
2. kontanter fra refusjonsskranke på flyplass
3. pengeoverføring til kort

Dersom du har til hensikt å ta ut kontanter, må du ikke under noen omstendigheter skrive kortnummeret ditt på skjemaet - det hjelper ikke om du har ombestemt deg ved utreise - gjort er gjort!

I de fleste tilfeller er refusjonsprosedyren som så: ved utreise pakkes varene det skal refunderes moms på i håndbagasjen. Du kan ha dem i bagasje som skal innsjekkes også, men her kan du møte et potensielt hinder: for å få refundert momsen din, må du oppsøke tollskranken og informere om at du har til hensikt å føre de aktuelle varene ut av landet. For å gjøre dette, skal du fremvise momsrefusjonsskjema, pass og boarding pass som viser at du skal reise tilbake til hjemlandet ditt, og du må gjerne vise tollbetjenten alle eller noen av tingene du skal fortolle. Ofte får man jo ikke boarding pass før man har sjekket inn bagasjen, og om du har alt du har kjøpt i en innsjekket koffert, får du neppe noe stempel i skjemaet ditt. Normalt bør en utskrift fra flyselskapets billettsystem gjøre susen, men det enkleste er altså å ha alt, eller i det minste noe fra hvert skjema, i håndbagasjen, og møte opp ferdig innsjekket.
Når tollbetjenten har gitt deg sitt stempel, er det straka vegen til refusjonsskranken. Her viser du pass og leverer inn skjema, og får tilbake momsen din. Om du ender opp på en underutviklet terminal uten en slik skranke, vil du uansett kunne finne en postkasse fra refusjonsselskapet hvor du kan sende skjemaene dine (du får utlevert en konvolutt sammen med skjemaet, og kan sende alle skjemaer fra samme selskap i én konvolutt), men sørg da for å få skrevet ned kortnummeret ditt først!

Alternative løsninger

Om du ønsker å få pengene på kort (gjerne aktuelt om du skal ha tilbake store summer), bør du huske å notere ned skjemaets ID-nummer, som gjerne står helt øverst. Dette trenger du dersom du senere skal søke opp saken din, eller henvende deg til et refusjonsselskap angående det aktuelle skjemaet. Vær også klar over at gebyrer kan påløpe, og at behandlingstiden kan være på mangfoldige uker.
Det enkleste er derfor å ta kontanter, og om du er heldig, kan du faktisk få ut pengene dine før du reiser fra feriestedet! I Praha finnes det f.eks. to refusjonspunkter for Premier Tax Free, ett i tredje etasje av den gigantiske og vidunderlige krystall- og granatforhandleren Celetná Crystal, og ett hos gullsmeden U České Orlice (begge i Celetná-gaten som går fra Staroměstské náměst til Praška brana, så det er svært tilgjengelig for turister! Sistnevnte tar alle Premier Tax Free skjemaer, unntatt de utstedt av Celetná Crystal). Møt opp med utfylte skjemaer, et kredittkort og pass. De tar kopi av kort og pass, stempler skjemaet ditt og gir deg det og pengene dine tilbake. Deretter er det ditt ansvar å tollklarere og postlegge skjemaet på flyplassen - om Premier Tax Free ikke mottar skjemaet ditt, belaster de kortet ditt for summen du har fått refundert.

Til slutt

Du får som regel ikke tilbake hele momsen, og det oppgis ikke hvorvidt den prosentandelen du ikke får blir igjen hos myndighetene, eller om det regnes som et behandlingsgebyr til momsrefusjonsselskapet, men i Tsjekkia er det ihvertfall slik at de fleste varer er ilagt 20% moms, og at du i praksis får tilbake 14 % av vareverdien (altså 70 % av momsen, som utgjør 17% av bruttopris). Det kan kanskje se ut som om det er en del jobb med disse skjemaene, men når man vet hva man gjør, og hvorfor man gjør det, er det egentlig ganske rett frem. Dessuten kan man spare en god del penger dersom man har svidd av tilstrekkelig på handleturen - da jeg nylig var i Praha med familien, fikk vi tilbake over 1000NOK, og det er vel ikke penger noen har lyst til å kaste ut av vinduet?

Og dersom du drar til Praha og ønsker å spare litt ekstra, kan det kanskje friste med rabattkuponger på 5% hos Erpet (forhandler av krystall, porselen og smykker fra eksklusive, tsjekkiske produsenter) og Celetná Crystal? Takket være dem, var den totale innsparingen vår på over 1300NOK, og gratis penger skal man ikke si nei til (med mindre de er skitne. Da bør man si nei)!

Online i Praha

Nå er jeg hjemme igjen fra en hyggelig tur til Praha som resulterte i en ødelagt håndveske og innkjøp av muligens verdens peneste karaffel, samt diverse andre ting jeg heller ikke har plass til. For ikke å glemme den dype samtalen jeg førte med fem-seks beduggede polske fotballsupportere som snakket en interessant blanding av polsk, tysk og engelsk, og la sin elsk på meg og mine begrensede polskkunnskaper. En absolutt interessant opplevelse! Adina har gjort det veldig klart at hun faktisk liker oss, ved å være ekstra kosete etter at barnevaktene, min tante og hennes mann, ble erstattet med hennes vante tjenere (det tok et par dager før hun ville snakke med dem, men heldigvis kom hun ut av skallet sitt da sjokket hadde lagt seg), og det har vært unormalt mye "prating" og maling etter at vi kom hjem.
Før vi dro klekket jeg ut en ond plan, slik jeg ofte gjør, og som ellers var ikke den onde planen videre ond. Vi skulle nemlig bo på et hotell som bare hadde kablet nettilgang, og det fungerer rimelig dårlig når man skal bruke iPaden til å snakke med kattevakter. Så jeg bestemte meg for å ta med laptopen, som i det minste er ganske liten og nett, og finne ut hvordan jeg kunne sette opp et ad hoc-nettverk (en måte å dele nettverk mellom enheter innenfor et begrenset område, f.eks. ved at en maskin har kablet nettverkstilgang, og deler tilgangen ved å bruke det trådløse nettverkskortet som kringkaster av det kablede signalet).
Som gammel latinelev tenker jeg alltid "hic-haec-hoc" når jeg hører "ad hoc", også blir jeg litt lykkelig og nostalgisk, før jeg angriper nettet med stor iver etter å lære mer.

forræderisk liten tekst som lover ting den ikke kan holde

en verden av muligheter, men hvor er ad hoc?

Det jeg fant ut, var at ad hoc-nettverk var enklere i vista. Omtrent alt Microsoft ville si om saken, gjalt nemlig dette forbaskede operativsystemet, og ikke vakre og vidunderlige Windows 7 (jeg fant imidlertid denne). I diverse fora ble det foreslått at manglende valgmuligheter for ad hoc kunne skyldes begrensninger i routeren (hvilket forekommer meg noe underlig, med tanke på at man ikke går via routeren når man gjør en kablet forbindelse trådløs via datamaskin), så etter en stund ga jeg opp, og bestemte meg for å prøve å finne programvare som kunne gjøre jobben for meg.
Det lå imidlertid flere skjær i sjøen, nærmere bestemt noenogsytti, og samtlige var oppdateringer som Windows syntes jeg burde installere, som straff for ikke å ha brukt laptopen på over 1 år. I bunn og grunn en akseptabel straff, hadde det ikke vært for at det var kul umulig å installere SP1, som lå der og lurte sammen med alle de andre "viktige oppdateringene". Jeg vurderte å vente med hele servicepack-en, men da drømmeprogrammet, Connectify(det er i skrivende stund noe galt med nettsiden, men programmet kan lastes ned her). åpenbarte seg, og formante meg om å installere SP1 (ellers hadde det nemlig ingen konkrete planer om å virke ordentlig), måtte jeg innse at det enten ble SP1 eller iPad uten nett i Praha.
Etter litt roting rundt fant jeg selve oppdateringen som en .exe-fil hos Microsoft(jeg blir alltid litt forvirret når jeg ser at noe kun er for avanserte brukere - jeg er intet datageni, men jeg kan unektelig mer enn gjennomsnittet, takket være en generell datainteresse. Samtidig tenker jeg som så at ordentlige n00ber aldri ville forsøkt å finne programmene eller installeringsalternativene som krever høy kompetanse, og da heves vel automatisk grensen for hva som er avansert og ikke også? Nuvel, jeg visste jo at min lille Asus eee-ettellerannet kjørte 32bit, og at jeg burde bruke en fil som inneholdt x86, så da satset jeg på .exe-varianten med dette i navnet), og alt gikk omsider min vei.

Og Connectify ble virkelig min venn i nøden! Etter installering popper det opp et panel til høyre på skjermen, og man kan velge tilkoblingstype, hvilken nettverkstilkobling som skal deles og hvilken nettverkstilkobling nettverkstilgangen skal deles over (i mitt tilfelle fra kablet til trådløst, men jeg antar man kan snu på det, og dermed gi en enhet uten trådløst nettverkskort nettverkstilgang dersom man har en LAN-kabel og en annen enhet med både trådløst og trådbundet kort). Så velger man krypteringstype, SSID (nettverksnavn) og passord i henhold til den valgte krypteringstypen (jeg fikk ikke WPA til å fungere, og måtte slukøret godta WEP), og starter hotspot. Når den er igang, kan alle som kjenner nettverksnavnet (jeg tror ikke det kringkaster, men mulig jeg tar feil) og passordet logge seg på!
Denne løsningen fungerte utmerket, og kun i et svært begrenset området - besteforeldrene mine bodde to-tre rom bortenfor oss, og hadde bare tilgang i halve rommet. Grunnen til at dette var optimalt, er det faktum at hotellets ledelse neppe ville vært ekstatiske over løsningen min - ingen kan bryte seg inn på et kablet nett, men om noen gjør nettet trådløst, kan det utgjøre et potensielt sikkerhetshull. Jeg lot derfor ikke Connectify kjøre så lenge av gangen, og ettersom rekkevidden var så begrenset, regnet jeg risikoen for å være mikroskopisk. Dessuten hadde hotellet sitt eget trådløse nettverk i resepsjonen, så da var uansett innbruddsrisikoen der i mine øyne...

Så for å oppsummere: om du ønsker å koble en enhet som kun aksepterer trådløs tilkobling til et kablet nettverk, kan du bruke en laptop som mellommann og lage en hotspot med Connectify - programmet er gratis, proffversjonen billig og kundebehandlingen utmerket!