Så ble jeg myndig og begynte å spørre meg selv om hva en voksen egentlig var, og det er et spørsmål jeg fremdeles har mange diskusjoner med meg selv om. Jeg føler at "voksen" er omtrent like vanskelig som kjønn - enten har du en svart/hvitt-oppfatning og synes alle som ser nyansene i grått er utrolig dumme og vanskelige av seg, eller så sliter du med å se hvor hvitt blir grått og grått blir svart og å finne en regel som passer for alle. Det sier vel seg selv at jeg tilhører gråtonevarianten. For hva i all verden er en voksen? Hva kan voksenhet bedømmes ut fra? La oss starte med noen enkle betingelser:
- Alder
- Modenhet
- Selvstendighet
- Ansvar
Jeg tror de fleste vil være enige med meg i at det ikke er noe bestemt årstall der alle går fra å være barn til å bli voksne. For det første er vi jo ungdommer først, med all den dritten det fører med seg, og for det andre er folk veldig ulike. Staten ser oss som voksne når vi er 18 i den forstand at vi da har fått de fleste rettigheter, ganske mange friheter og ansvar for egne handlinger. Kjenner du mange voksne 18-åringer? Ikke jeg heller. Men la oss si at det er en forutsetning, da - ingen voksne under 18 fordi den norske stat ikke anerkjenner deg som voksen.
Så er det modenhet. Jeg synes det er en forutsetning for å være voksen, og noe som begynner å dannes i de sene tenårene, men som kan bruke overraskende lang tid på å slå ut i full blomst. Samtidig føler jeg ikke at det er en forutsetning for å være voksen, men noe som kanskje kan fremskynde det dersom det skorter på andre områder?
Selvstendighet og ansvar er nært beslektede - selvstendighet handler om å kunne ta vare på seg selv, og jeg brukte det som en betingelse for min egen del da jeg for første gang sa at jeg var voksen - jeg hadde flyttet hjemmefra, passet på meg selv og klarte meg fint uten innblanding fra moren min eller andre voksne. Samtidig er det jo mennesker som aldri blir helt selvstendige fordi de har utfordringer i livet som hindrer dem i å oppnå full selvstendighet, og det er mennesker som går rett fra barndomshjem til ekteskap, uten å ha eneansvar for seg selv. Og det er unge voksne som er nødt til å bli boende hjemme, eller flytter hjem igjen selv om de egentlig er fullt ut i stand til å passe på seg selv, og det ville være ille å si til dem at de ikke får lov til å være voksne bare fordi de har utdannet seg til arbeidsledighet. Men ja, om vi ser på den majoriteten som, når de er gamle nok og modne nok, kan leve selvstendige liv, så kan selvstendighet være en valid betingelse.
Til slutt har jeg satt opp ansvar, som jeg mener kan kvalifisere på lik linje med modenhet. Om du får mye ansvar, enten det er for deg selv, familien din eller for jobb, kan det kompensere for manglende modenhet i noen år, slik at du egentlig kan være litt umoden i hodet, men likevel være voksen fordi du har en voksens ansvar. Og mangelen på modenhet og ansvar kan egentlig også diskvalifisere deg fra merkelappen "voksen", selv om du er selvstendig og mer enn gammel nok, for eksempel fordi du ikke tar ansvar for egen økonomi, ikke tar tak i livet ditt eller er grunnleggende uansvarlig. Du er ikke nødvendigvis et dårlig menneske, men du er en dårlig voksen (som man-child 45 år med Peter Pan-syndrom eller fru Mannen-min-skifter-lyspærer-fordi-jenter-ikke-kan-sånt-fnis).
Men tilbake til det med å snakke med en voksen!
Da jeg begynte å jobbe, var det arbeidsledere og butikksjef, og til en viss grad heltidsansatte som var en del år eldre enn meg, som var "de voksne", og Renate 19 år begynte å tenke mer og mer på hva en voksen egentlig er i konteksten "et øyeblikk, så skal jeg høre med en voksen" - for selv om jeg aldri sa disse ordene til en vanskelig kunde, var det det jeg tenkte når jeg hadde behov for støtte eller råd fra en vis og kompetent person. Og etterhvert innså jeg at denne kategorien av mennesker gradvis vil snevres inn etterhvert som færre og færre vil være relativt mer voksne enn meg, samtidig som jeg ser at det jeg har trodd har vært betingelser, viser seg å ikke være det. Jeg observerte for eksempel at en overordnet som var yngre enn meg ikke var "en voksen" (selv om jeg definitivt anerkjente hans autoritet) og at en eldre kollega heller ikke var det, selv om han var eldre enn noen jeg syntes var voksne. Og det var en vegg mellom meg og de voksne - de tilhørte samme sfære som familien min (der jeg alltid var det eneste barnet), og uansett hvor god tone jeg kunne ha med en av de voksne, var det en for meg uoverkommelig barriere mellom dem og meg. Jeg kunne aldri bli venn med en voksen, fordi vi ikke var likestilte.
Nå har jeg jo blitt voksen selv i egne øyne - jeg er kvinne, ikke jente, men jeg trekker fremdeles opp dette skillet mer eller mindre bevisst, som når jeg er på jobb og kommer frem til at jeg ikke bare vil drøfte noe med en kollega, men spørre en voksen. Og det forundrer meg, for jeg har i mange, mange år visst at det å være voksen, uansett hvilken definisjon som brukes, ikke på noen måte er en vaksine mot stupiditet. Og jeg har naturligvis hele veien visst at unge mennesker, enten de er mellom meg og "de voksne" i alder, jevngamle med meg eller noen år yngre, kan være vel så intelligente, kompetente og nyttige. Men likevel dette mentale skillet. Og når skal det ende? Å være 40 år og gå for å spørre en voksen er om mulig like dumt som å være en jente på 65.
Men kanskje er jeg på bedringens vei. Jeg har nemlig innsett at jeg har venner på den andre siden. Altså at jeg kan si til meg selv "herlighet, jeg må snakke med en voksen" og gå og snakke med en venn, med andre ord en jeg ellers føler meg likestilt med. Kanskje er det en konsekvens av forvirringen som følger når man tydeligvis har en 33 år gammel asiatisk sønn med sin 6 år yngre, mannlige storesøster (nei, jeg forstår det heller ikke), kanskje handler det om at "de voksne" har utviklet seg til en kategori av mennesker som ikke nødvendigvis er høyere, eldre og klare autoriteter, men bare kompetente, modne og trygge? Og sannsynligvis høyere, for det er strengt tatt ikke så veldig mange voksne mennesker som er lavere enn meg.
Du kan bli vis med bare et tastetrykk! |
Dermed hadde den voksne mer makt, og det var en tydelig asymmetri, men kanskje jeg egentlig bare må akseptere at jeg nå, som voksent menneske, må erstatte "voksen" med "vis"? Samtidig er det jo mennesker jeg ser på som "voksne" som jeg ikke nødvendigvis ser på som vise...
*sukk* Hva skal man med ordentlige problemer når man har bagateller som denne?
Haha!
SvarSlettKjenner meg veldig igjen. Husker på en konferanse hvor vi var flere "assistenter" (vi ble betalt, noen var studentassistenter og noen jobba i andre vitenskapelig assistent-stillinger). Vi måtte forholde oss til dem som satt i organisasjonskomiteen, og på et eller annet tidspunkt begynte vi faktisk å referere til organisasjonskomiteen som de voksne. (Hmmm, hvordan skal vi løse dette? Jeg tror nesten vi må spørre en av de voksne.) Det var deilig at vi begynte å bruke ordet alle sannsynligvis hadde tenkt. Tror nok en av de voksne var i trettiåra, og at et par av assistentene også var det.
Haha, godt det ikke bare er meg, da! :-D
Slett