søndag 23. juni 2019

Omgjengelige gjenger: Tilkobling av hageslange på badet

Jeg ser på meg selv som et ganske løsningsorientert eksemplar av Homo sapiens, og blir alltid glad for å få en utfordring å bryne meg på. Og nå, vyrde lesar, skal jeg dele en av mine løsninger med deg. Det handler om vanning. For ja, jeg er fremdeles manisk opptatt av balkongen min og de grønne greiene som bor der. Vi som bor i blokk har som regel ikke tilgang til utekran, og da gjenstår det to alternativer for vanning:

  1. vannkanne
  2. slange tilkoblet innekran
Jeg kjøpte meg en vannkanne, men ettersom en stor en ble klønete utpå en trang balkong, og store kanner tar stor plass, måtte jeg nøye meg med en på 5 liter. Og når du har rundt 350 liter med jord, monner det ikke noe særlig. Altså måtte det en hageslange til. Det sier seg selv at en slangevogn opptar mye plass, men heldigvis finnes det mer balkongvennlige slanger - f.eks. ekspanderende slanger og spiralslanger. Jeg gikk for en spiralslange fra Gardena - den var lang nok, og tar lite plass når den ikke er i bruk. Men den skal selvfølgelig kobles til vann, og det var her jeg fant min elskede utfordring! 

De fleste hageslanger bruker en hurtigkobling med et hunnstykke i hver ende av slangen, og et hannstykke på kran og munnstykke. Utfordringen gikk derfor ut på å feste et slikt hannstykke inne, slik at jeg kunne få vann ut. Den vanlige måten å gjøre dette på, er å bruke kjøkkenkrana - den lille ringen som holder silen på plass kan skrus ut, slik at man f.eks. kan sette på et dusjmunnstykke, og her kan man gjerne sette inn en gjengeadapter som gjør det mulig å feste hurtigkoblingen for hageslangen. Det er vanligvis 22 eller 24 mm diameter på disse, og fine gjenger. Men jeg hadde ikke lyst til å leke rørlegger hver gang jeg skulle vanne - jeg ville ha en løsning som kunne brukes hele sesongen uten at jeg måtte skru og styre hver dag. Derfor gikk jeg inn på badet og kikket på dusjen - på blandebatteriet er det en utgang for tilkobling av dusjslangen, og denne er 1/2 tomme (også kalt R15 - dette er standarddimensjon for dusjhoder og slanger). Og DER fant jeg løsningen min. 

Observer vanndråpene som henger under T-koblingen - jeg har åpenbart ikke brukt nok gjengeteip
Det jeg gjorde, var å skru av dusjslangen, sette på en T-kobling, slik at vannet ut fra blandebatteriet ble splittet i to - en del til hageslangen og en til dusjen. Jeg ville selvfølgelig ikke at dusjen skulle stå på for fullt når jeg vannet, eller vice versa, så neste trinn var å sette inn en kuleventil (hann til hann) på hver av T-koblingens utganger - nå kunne jeg skru vannet av og på uten problemer. Så var det bare å skru på hurtigkoblingen på den ene enden og dusjslangen på den andre, og så var moroa i boks! Etterhvert kommer jeg muligens til å flytte på koblingene, slik at T-en blir vendt 90 grader, men det fungerer uansett supert slik det er nå også. Jeg brukte gjengeteip i alle koblingene der det ikke allerede var en pakning, men kunne nok med fordel brukt litt mer - det ble nemlig ikke 100 % tett, men det gjør tross alt ikke noe at det drypper litt på gulvet i dusjen mens jeg vanner (gjengeteip forhindrer lekkasje og gjør det enklere å skru koblinger fra hverandre - det er en egen teknikk som brukes for å påføre det - her vil jeg anbefale en tur innom Google dersom du er usikker, fremfor å la meg forklare det - og ikke minst, husk at jeg ikke er rørlegger).

Jeg ville dog ikke anbefalt å bruke denne ordningen på et sted der det er nødt til å være tørt hele tiden, og definitivt ikke til en permanent løsning, kun om du skal vanne litt nå og da, og har kontroll på om vannet i dusjen er på eller av. Jeg har lenket til de faktiske produktene jeg kjøpte hos Clas Ohlson, men man får kjøpt slikt andre steder også. Kombinert med en utrolig rimelig sprøytepistol som lar meg regulere vannet bedre enn munnstykket som fulgte med i pakka, har jeg i grunnen alt jeg trenger, og kan nå vanne alle plantene mine uten å måtte løpe mellom kjøkkenet og balkongen femten ganger. Jeg må naturligvis vanne med kanne når jeg skal gjøde plantene, og velger kanne fremfor slange når jeg bare skal vanne litt, men jeg er veldig glad for at jeg fant den perfekte vanningsløsningen for meg - så slipper jeg å klatre opp på en stige hver gang jeg skal vanne ampelen. Og ikke minst, jeg kan spyle balkonggulvet. Det føles ganske magisk!

(For ordens skyld: innlegget er ikke sponset, og jeg mottar ingen godtgjørelser fra Clas Ohlson for å dele produkttips) 

På limpinnen

Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.

Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte.  Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.

Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.

Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.

Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!

lørdag 15. juni 2019

Et balkongerike for en hærmygg

Jeg burde skjønt at dette kom til å skje. Det lå i kortene. Ja. jeg har utviklet følelser for plantene mine. Jeg tror de fleste som kjenner meg, ser på meg som ganske følelseskald. Jeg blir jevnlig beskyldt for å hate barn av folk som ikke forstår at det å ikke gi seg ende over hver gang noen sier ordet "baby" eller holder frem det siklende og snørrete avkommet sitt, ikke betyr at du er en barnehater. Det betyr bare at jeg er akkurat like interessert i ungen din som du er i kattene mine - d.v.s. ikke i det hele tatt, med mindre vi bryr oss om hverandre.Jeg vil at barn skal ha det bra, og vil naturligvis hjelpe et barn som har kommet seg bort fra foreldrene sine, men jeg kommer ikke til å gå helt i oppløsning og gurgle euforisk av den grunn. Men min manglende fascinasjon for små mennesker og, om vi skal være fryktelig ærlige, begrensede fascinasjon for de fleste større mennesker, betyr ikke at jeg mangler evnen til å bli glad i andre. Neida. Og jeg diskriminerer ikke på bakgrunn av art. Renate 8 år hadde en foruroligende velutviklet evne til å bli glad i insekter. Renate 24 år begynte å gråte fordi hun måtte avlive en akvariefisk. Og Renate 30 år har nå blitt glad i plantene sine (så kan vi naturligvis også trekke inn at Renate 8 tok vare på museknokler og at Renate 30 år forleden dag kastet en snegle ut fra balkongen i 2. etasje - ingen er perfekte!). Og i likhet med en velmenende, alkoholisert døgenikt med 9,5 barn og halve Norges BNP i forbruksgjeld, har jeg mine begrensninger til tross for gode intensjoner. Jeg har hatt balkonghage i fire uker, og de aller fleste plantene lever ennå. Den ene million bells-planten har skrantet lenge, så jeg avlivet den igår, og den fikk følge over i de evige blomsterenger av det jeg tror var timian - den hadde det tydeligvis ikke så bra, og jeg er en stor tilhenger av barmhjertighetsdrap, så den gikk ut or soga, den også. Den ene storkenebbplanten sturer litt, og to av lavendelplantene har sett bedre dager, men jeg velger å ikke føle at dette er min skyld - det har jo knapt vært sol de siste ukene, det har regnet og blåst som bare faen, så hvordan i all verden skulle jeg kunne forvente noe annet? Men jeg håper det snart snur nå - og jeg lover å ta ansvar for dødsfall som inntreffer etter at sommeren har kommet på ordentlig.

Men selv om det stures litt her og der, er jeg ikke bekymret for massedød. De tre rosene, som tross alt er plantene jeg bryr meg mest om, har vokst masse, har friske, fine blader og knopper som er på vei til å briste. Men det skal jo alltid være noe som ikke går veien, ikke sant? Så la meg presentere min nye nemesis: hærmyggen. De  kom sammen med jordbærplantene jeg bestilte på nett, og nå har både moren min og jeg et hærmyggproblem, men mitt er størst. Og myggen er en ting. Larvene som tydeligvis spiser på planterøttene mine er det som virkelig plager meg. Jeg haaater alt av mark og larver (ikke ruglete eller hårete sommerfugllarver og sånt - de er ekle, men fascinerende. Jeg mener beinløse larver), og tanken på at det bor masse bittesmå mark like under jordskorpa i balkongkassen min, er nok til å få meg til å ville sprenge hele dritten.

Og mens jeg venter på sola, går jeg rundt og kikker på plantene flere ganger om dagen, justerer oppbindingstrådene som gir sukkerertene litt ekstra støtte og ser spent på de små spirene jeg ikke er sikker på hva er - og er fullt klar over at jeg antageligvis vil bli glad i ugress også. Ja, det har gått så langt at jeg merker at jeg er på nippen til å begynne å gi plantene navn. Jeg har allerede konkludert med at hærmyggen er en del av Luftwaffe. De får ikke individuelle navn, men de er noen forbanna nazisvin, hele hurven. Og ja, jeg har bestilt nematoder som skal spise opp de små larvene. Nematodene kaller jeg enn så lenge for gutta på skauen. De skal redde balkong(e)riket mitt - håper jeg. Og det trengs, for igår kveld oppdaget jeg at det kravlet noen hærmygg rundt i plantekassen også, så de sprer seg. Og det er liksom ikke så enkelt å unngå å overvanne planter som blir druknet i regnvann annenhver dag heller. Heldigvis har markjordbærplantene - som er opphavet til problemet, og som var veldig ynkelige i starten, begynt å ta seg opp, og igår skaffet jeg meg enda en jordbærplante. Frykten for å ende opp uten jordbær var så stor at jeg kjøpte en ampel med navnløse jordbærplanter (eller er det én gigantplante? Jeg aner ikke) som skal gi avling gjennom hele sommeren, i alle fall i teorien. Jeg har ikke tenkt å henge opp flere ampler i taket, så jeg plantet den over i en potte, så nå er bordet på balkongen også overfylt. Gjøre noe halvveis? Aldri i verden!

Og ikke si det til noen, men jeg har til og med kjøpt meg bokashibøtte. Jeg lurer på hvor jeg kan lage en jordfabrikk i leiligheten uten at det ser for dumt ut. Og ja, jeg har hatt denne samtalen med moren min:
Meg: jeg skal begynne med bokashi og ha jordfabrikk i leiligheten!
Mamma: ...
Meg: ...
Mamma: ...
Meg: Dette kommer til å gå kjempebra!

Og dette, DETTE, er grunnen til at jeg aldri skulle begynt å leke hobbygartner. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Har jeg ikke nok hobbyer og interesser? Kunne jeg ikke heller begynt å fokusere på slektsforskning igjen. Eller heraldikk. Eller norrøn mytologi. Det er en verden av muligheter der ute, og jeg valgte å bli bitt av plantebasillen.
Og ja, jeg tror fremdeles at prosjektet vil mislykkes. Men jeg tror jeg har kommet såpass langt at jeg ikke vil gi opp når den tid kommer. Jeg kommer til å sørge over de døde plantene og få dårlig samvittighet. Men først skal hærmyggen utryddes!

lørdag 1. juni 2019

Det som skjer, det skjer

Plantene mine lever. Enn så lenge.
Det er faktisk en fryd å gå ut på balkongen - alt det grønne og rosa får meg til midlertidig å glemme at det er klin umulig å bevege seg der ute fordi det er så forbasket overfylt. Det dufter av timian, rosmarin og salvie, og de tre rosene ser ut til å trives enn så lenge, med nye skudd og noen lovende knopper. Om jeg beveger meg litt forbi de to store karene, blir entusiasmen noe redusert - jordbærplantene er litt stusselige - muligens fordi mai hverken var spesielt skjønn eller mild, og den oppstammede tåren feller, vel - tårer, og truer med å bli helt fri for blomster. Og så, innerst på balkongen, finner jeg mine to favorittprosjekter: balkongkassen der det spirer og gror. Sukkerertplantene strekker seg oppover og griper fast i kattenettingen og små spirer som jeg ikke helt vet om er kanelbasilikum, kornblomster eller linblomster kikker frem fra jorda. Kanskje er det ugress. Hvem vet? Men jeg er veldig spent på hvordan kassen vil se ut om en måneds tid! Og så blodbegeret. Det viste seg å være en smule utfordrende å overbevise en plante som har slynget seg rundt og rundt seg selv og tre pinner om heller å strekke seg oppover noen tråder. Det var en real floke, og på et tidspunkt måtte jeg gi opp og binde opp den delen av planten som bare var en stor vase av ranker, og heller fokusere på å lede de nye skuddene oppover veggen. Og det ser ut til å fungere! Jeg vet ikke om den vil bli stor nok til å dekke veggen, men den har definitivt vokst. til tross for at det bare er to uker siden jeg plantet den ut. Bacopaen den deler krukke med ser betydelig mer stusselig ut enn den som henger i ampelen, men det er nok mer en indikasjon på at sistnevnte stortrives enn at førstnevnte mistrives. Og om den mistrives, skylder jeg bare på rylliken. Den kjøpte jeg utelukkende for å være grei mot eventuelle marihøner, og har angret siden - jeg visste ikke at jeg hadde hatt kontakt med ryllik tidligere, men jeg kjenner lukten fra før, og jeg er definitivt ikke noen fan.
 

Men nok om balkongen min, la oss gå over til mindre relevante nyheter!
Det ble fremmet påstander på jobb rundt juletider om at sminkeinnkjøpet mitt minnet om avhengighet, og mitt argument om at jeg kunne slutte når jeg ville, hadde merkelig nok liten effekt. Men jeg sluttet, og så begynte jeg igjen, dog i en mye mindre skala. Jeg lover å ikke sprenge kapasiteten på sminkebordet mitt, altså! Men en del av denne lille besettelsen har gjort meg ganske frustrert, og frustrasjonen er rettet mot et merke jeg liker og i utgangspunktet har tillit til, nemlig Colour Pop. Det er et amerikansk merke (utviklet og produsert i USA) som tilbyr rimelig kosmetikk som ikke er testet på dyr, og kvaliteten er utrolig god mtp den lave prisen. Så da de lanserte en palett bestående av seks nye super shock shadows med masse glitter, sa jeg "please and thank you" og bestilte den. Paletten kom og fargene var nydelige. Alt var vel i den demokratiske republikken Renatistan (som, i likhet med alle andre land som har "demokratisk" i navnet sitt, ikke er et demokrati), helt til jeg skulle kaste selve paletten (skyggene leveres i plastbokser med lokk, så paletten var i praksis en pappeske med seks hull i), og oppdaget teksten på baksiden. Der, nesten uleselig i hvit skrift på blekrosa bakgrunn, sto det at produktet ikke var egnet for bruk rundt øynene. Det er jo ikke akkurat det man vil lese på emballasjen til en ØYENskygge, så jeg konsulterte nettsidene deres. Der lå paletten under øyensminke og det sto ikke et kvidder om at produktet ikke var "eye safe".
Jeg valgte å ikke gå helt i fistel med det samme - det er normalt to grunner til at kosmetikk av denne typen kan være uegnet for bruk rundt øynene - glitteret kan være for stort eller for skarpt i kantene, slik at det kan føre til irritasjon eller skader på øyet (kan f.eks. gjelde glitterprodukter som er ment for å brukes på kinn eller i håret) eller en eller flere ingredienser, gjerne fargestoffer, kan mangle godkjenning for bruk rundt øynene. I USA er det FDA som godkjenner ingredienser for bruk i kosmetikk, og de er beryktet for å være bakstreverske og generelt trege, så det forekommer for eksempel at øyenskygge produsert av europeiske merker for det europeiske markedet inneholder pigmenter som ikke er godkjente i USA, og da kan det stå på emballasjen at den/de fargen(e) i paletten som inneholder dette, ikke er FDA-godkjent. Problemet her var at det ikke sto noe om at det var et bestemt produkt som var problemet. Det sto ikke hva som var problemet med produktet. Og det likte jeg dårlig. Så jeg forfattet en relativt hyggelig e-post til kundeservice (jeg jobber tross alt med kundeservice, så jeg satser alltid på lav hurpefaktor når jeg er kunde) og spurte hvorfor det ikke var "eye safe". Og dette kunne jeg skrevet en clickbait-artikkel om med tittelen "hun kontaktet kundeservice og svaret hun fikk vil sjokkere deg". Eller kanskje ikke. Men det sjokkerte i alle fall meg ganske grundig:
"There are ingredients in some of our Super Shock/Pressed Pigments and Creme Gel Contours that are not recommended for the eye area by the FDA, but it is up to user discretion. As you can see on social media many choose to use them on their eyes with no issues. Hope this is helpful!"

Kort oppsummert: nei!
Det er så mye feil med dette svaret. Det at andre mennesker har testet noe og ikke fått problemer, er ikke det samme som at det er egnet for bruk. Du finner masse bilder og videoer av folk som deltar i The Cinnamon Challenge på YouTube, det betyr definitivt ikke at det er smart eller trygt å spise en spiseskje med kanel. Det er virkelig verdens mest håpløse disclaimer. Jeg ble skikkelig irritert og oppgitt, og så bestilte jeg mer sminke fra dem. Jeg er åpenbart håpløs, men jeg har bare noe sånt som 10 røde leppestifter, og jeg trengte åpenbart flere.

Jeg har også tenkt mye på GoT-finalen (jeg hadde mye tenketid mens jeg var sykemeldt i forrige uke. Og ja, SPOILER ALERT), og forsøkt å bruke litteraturvitenskapelige briller - analyse er analyse, og alt det der. Og om vi ser bort fra at siste sesong var en slurvete og lite imponerende affære som bar tydelig preg av at altfor mange løse tråder skulle bindes sammen på for få episoder, så liker jeg på sett og vis noen av de mest forhatte valgene som ble tatt - at nattens konge var så enkel å drepe, at kampstrategiene som "de snille" tok, var lite gjennomtenkte, at Daenerys gikk fullstendig apeshit, at Jon drepte henne og at Bran ble konge. Og jeg har to grunner til det:

  1. kunsten imiterer virkeligheten: det skjer forferdelig mye her i verden som er absurd, ulogisk, feil og helt dumt. Donald Trump er president i USA. FrP sitter i regjering. Gærne ting skjer hele tida. Mennesker er irrasjonelle og handler på impuls. De følger magefølelsen. De tar dårlige valg fordi de ikke har alle fakta på bordet. Og sommerfugleffekten sørger for at det alltid er en eller flere ukjente i regnestykket. Og om ikke kunsten tar høyde for det, gjør den en dårlig jobb med å imitere virkeligheten. Vi mennesker higer etter orden og mening, kanskje nettopp fordi det er litt for lite av det i virkeligheten, og derfor vil vi at de snille vi har heiet på hele tiden skal vinne, men i virkeligheten (og i god kunst) er ingen bare snille eller bare onde, og det er ingen allmektig forteller/gud som sørger for at seieren går til den som fortjener det mest. Slik sett gjorde D&D en god jobb med å imitere virkeligheten - alle var i praksis like håpløse og irrasjonelle som ekte mennesker, og dermed også like skuffende som vi mennesker har en tendens til å være. Det er ikke dermed sagt at sesong 8 var god kunst, men all dumheten var ikke diskvalifiserende, det var realistisk.
  2. kunstneren eier sitt verk: noe av det mest irriterende jeg vet (etter folk som lager lyd når de spiser) er at enten kunstneren eller forbrukeren går inn i etterkant og forsøker å endre materialet. Et kroneksempel på dette er J.K. Rowling og skaren av fans som nå begynner å bli litt for gamle til å bygge hele sin identitet rundt hvilken personlighetstype valghatten mener de har. Rowling går stadig tilbake for å dikte videre på et verk hun publiserte for en årrekke siden, fordi hun vil tekkes fans. Det er ikke sånn det fungerer. Vi kan drømme oss inn i den verdenen som er skapt, og om man har forferdelig lyst, kan man skrive fanfiction (og om du vil ha noe å le litt av, kan du lese My Immortal) og man kan ønske at ting var anderledes, men faktum er at den som skaper noe, bestemmer hvordan det skal være og hvordan det skal ende, og når det er publisert, må egentlig både skaper og publikum lene seg tilbake og akseptere at det er som det er. Er det ræva? Javel, men da får det vare være det. Vi som ser på GoT har ingen rettigheter - kreativitet er ikke en demokratisk prosess, og om den som skaper noe, lager et makkverk, eller om et epos ender opp med å være skikkelig skuffende, så er det bare sånn det er. Skaperen skylder oss ikke noe, og vi kan ikke reklamere.
Nå synes du kanskje dette var et forferdelig langt innlegg uten noen rød tråd, som med fordel kunne vært delt opp i minst tre innlegg. Og ja, du har helt rett. Bortsett fra den røde tråden - den er jo der. Og nå skal jeg slutte å skrive og kose meg med en av mine nye favorittkanaler på YouTube, nemlig "Ask a Mortician". YouTube kjenner meg åpenbart for godt, ettersom jeg fikk anbefalt flere morbide episoder. Og jeg er hektet.