lørdag 1. desember 2018

Øyenskyggenes dal

Jeg har gått fullstendig øyenskyggebananas. Vi snakker ren, skjær galskap. Det finnes absolutt ingen unnskyldning, så da får jeg satse på en slags apologi istedenfor.
Jeg har et komplisert forhold til sminke. Jeg synes både menn og kvinner skal få gjøre som de vil, men jeg synes likevel menn med sminke er merkelig. Jeg forstår den artistiske delen av det - at det er morsomt og spennende å leke med farger og skygger og effekter, men for meg er sminke så feminint kodet at jeg blir litt stuss når jeg ser en mann med sminke. Alle må naturligvis få uttrykke kjønnsidentiteten sin akkurat slik det er naturlig for dem, og historisk sett har jo sminke vært mer knyttet til status enn kjønn. Kanskje handler det om at det i stor grad forventes at kvinner bruker sminke, og at det på et vis føles litt som et overgrep at "det sterke kjønn" kler seg ut i vår tvangstrøye, samtidig som det også er noe solidarisk over det, og da sitter man der og er ikke helt sikker på hva man skal føle?
Uansett, i mange situasjoner og i store deler av samfunnet forventes det at kvinner bruker sminke,
og skjønnhetsstandardene vi måles etter, er uoppnåelige for både skjønnhet og udyr, fordi perfeksjon forutsetter plettfri hud, fyldige lepper, usannsynlig lange øyenvipper og perfekt symmetri. Uten sminke ser vi kvinner visstnok syke, trøtte og blasse ut, med porer og rynker og ujevn hudtone og andre grusomheter som naturligvis må fylles og jevnes ut med både sparkel og kvistlakk før vi kan gå ut døra, mens menn åpenbart ikke har noen av disse utfordringene og er naturlig perfekte.

Og det er jo ikke bare å sminke seg og så er alt bra, heller. Sminke koster penger og krever kunnskap. Du skal vite hva du gjør, for om du gjør noe feil, vil folk som vet bedre kunne dømme deg for din inkompetanse, og de vil uansett dømme deg om du gjør for mye eller for lite, avhengig av hva de mener er korrekt mengde og type for situasjonen du befinner deg i. Og det tar tid. Tid å påføre og tid å fjerne. Det gjør sikkert at huden eldes raskere, fuktighet fjernes fra huden og tungmetaller, ftalater og parabener gnis inn. For ikke å glemme at det setter visse begrensninger for hva du kan foreta deg, ettersom du ikke ønsker å se ut som en vaskebjørn eller tragisk klovn fordi du har grått, svettet eller spist noe mens du hadde maskara eller rød leppestift på. Og ikke glem at sminke ikke er konfliktfritt heller - glimmer (mica ) til kosmetisk bruk utvinnes i hovedsak i India, og arbeidet utføres delvis av barn. Store mengder kosmetiske produkter testes på dyr - ikke nødvendigvis fordi man er usikre på om produktene er trygge, men fordi selskapet bak vil selge det i Kina, og myndighetene i Midtens rike krever at all kosmetikk som skal selges der, må testes på dyr. Menneskerettigheter er ikke Kinas sterke side, men de bryr seg, som de fleste vel allerede visste, ikke stort om dyrenes rettigheter heller. Og så har vi alle ingrediensene som kan gi utslett og uren hud og tette porer og masse annet morsomt, sånn at man må kjøpe enda flere produkter for å bøte på skadene andre produkter har påført vårt største organ. Og så var det dette med glitter i verdenshavene... Sminke er en sann velsignelse!
(Det er naturligvis fullt mulig å kjøpe kosmetikk som er "cruelty free", snill mot huden og basert på et kjemisk fremstilt glimmersubstitutt med et veldig langt og fint navn, samt glitter som er biologisk nedbrytbart, men det forutsetter jo at man har tid, interesse og vilje til å sette seg inn i det)

Derfor er jeg veldig glad for at det er så mange norske kvinner som går rundt uten sminke til hverdags, eller med så lite at ingen ville sett forskjellen dersom de gikk uten. For det gjør det enklere for andre å si at vet du hva? Jeg har lyst til å se ut som jeg gjør, jeg har ikke noe behov for å gjøre meg til, og jeg er bra nok som jeg er." For det trenger vi mer av.

Renate vs. høy gaffel
Personlig aksepterer jeg at jeg ser ut som jeg gjør - det er ingen entusiasme inne i bildet - jeg blir ikke spesielt glad av å se meg selv i speilet, men jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg risikerer ikke å bli berømmet for min utenomjordiske skjønnhet på vei til jobb, men jeg blir heller ikke jaget av hysteriske landsbybeboere med fakler og høygafler, og det er jo det viktigste, særlig ettersom det antageligvis ville resultert i at jeg kom for sent på jobb. Men ja, jeg aksepterer at jeg ser ut som jeg gjør, og jeg kan fint vise mitt sanne ansikt uten å få nervesammenbrudd, men det betyr ikke at jeg har noe særlig lyst.
For om jeg ikke er syk, har forsovet meg eller har en dag der jeg gir fullstendig beng i alt og alle, vil jeg stå på hodet i sminkeskrinet mitt i 15-30 minutter dersom jeg skal lengre av gårde enn til matbutikken. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det er naturligvis et element av det jeg mener er et ganske sunt nivå av forfengelighet inne i bildet, men den dominerende årsaken er at jeg elsker sminke.

Og når jeg elsker noe, elsker jeg det med minst tusen strålende solers intensitet (nei, jeg har ikke lest boka ennå), noe som jo forklarer hvorfor jeg bor sammen med 1200 bøker (hvorav 7 ulike utgaver av Dracula) og 160 flasker neglelakk. Moderasjon? Nope!
Men kvalitet er viktigere enn kvantitet, og ettersom jeg har pålagt meg selv å holde meg til kosmetikkprodusenter som ikke tester produktene sine på dyr, kan jeg ikke bare slenge innom Vita og raske med meg noe fra L'Oreal. Jeg kan rett og slett ikke impulshandle kosmetikk fra merker jeg ikke har lest meg opp om i forkant, noe som jo passer fint når jeg tross alt hater å gå i butikker og er veldig skeptisk til folk som forsøker å selge meg ting. Og jeg tror lommeboken min har godt av det også, ettersom jeg blir distrahert av alt som glitrer.

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, men om jeg hadde gjort det, ville jeg bannet på at jeg var ei skjære i mitt forrige liv. I virkeligheten er det vel heller snakk om at våre forfedre som ble tiltrukket av glitrende ting var flinke til å oppdage vann som glitret i solskinnet, og dermed ikke tørstet ihjel. Hos meg, et moderne menneske, er dette delt i to: 1) glitter og 2) vannkoker som kan gi meg min daglige te. Jeg vil ikke ha glitter i teen.
Men ja, det er greit at jeg ikke kan kjøpe absolutt alt som har glitter i seg, for da ville jeg ha vært ruinert for lengst. Istedenfor sitter jeg og sikler over sminke fra Anastasia Beverly Hills, Tarte, Urban Decay, Makeup Geek og BareMinerals og er veldig fornøyd med at jeg for lengst har kommet over "øyenskygge skal få frem øyenfargen din, så bruk farge a for brune øyne, b for grønne og c for blå" og frustrasjonen som fulgte når jeg innså at reglene ikke var laget for oss med grå øyne. Det er liksom litt frustrerende å få beskjed om at du ikke finnes, eller i alle fall ikke er relevant. Eller kanskje det handler om at kalde, grå øyne ikke skal fremheves? Ikke vet jeg, men jeg har konkludert med at jeg kan bruke alle fargene.

Det er nok også min forkjærlighet for alt som glitrer som har fått meg til å kjøpe uforholdsmessig mye øyenskygge i det siste, for selv om jeg har vært flink til i stor grad å holde meg til matte, naturlige farger i mange år, banker hjertet mitt for glitter og skimmer og duochrome, og da jeg innså at jeg faktisk kan inkorporere både rødt, rosa, lilla, blått og grønt i øyesminken min uten å se ut som et mareritt fra 80-tallet eller en forvirret dragqueen, åpnet en helt ny verden seg for meg.
Dessuten kastet jeg jo all den gamle, utgåtte sminken jeg hadde lagret i flere år uten å bruke (inkludert en øyenskygge jeg tror jeg overtok av moren min rundt år 2000, og som sannsynligvis var minst 5 år gammel på det tidspunktet), og det er naturligvis viktig å vedlikeholde mengden, så da var jeg pent nødt til å gå bananas på Black Friday.