Alkohol

"Такого как Путин полного сил
Такого как Путин чтобы не пил
Такого как Путин чтоб не обижал
Такого как Путин чтоб не убежал" 

Den ganske fantastiske og skremmende catchy russiske propagandasangen "Takogo kak Putin" handler om hva slags mann en russisk kvinne ønsker seg. Og det, det er visstnok en mann som Putin. Jeg føler det sier veldig mye om hva russiske kvinner må ha å stri med på mannefronten. Og refrenget, som gjengitt ovenfor, oppsummerer det ganske greit: "en som Putin som er sterk, som ikke drikker, som ikke vil såre meg eller stikke av". Og dette innlegget, som du nå kanskje tror skal handle om vold i nære relasjoner, Russisk politikk eller noe annet viktig, skal handle om noe så navlebeskuende og irrelevant som mitt forhold til alkohol.

For mens ingen spør hvorfor Jeppe drikker, er det mange som spør Renate hvorfor hun ikke drikker. Og grunnene, de er mange og sammensatte. Og det finnes jo noen godkjente grunner til å ikke drikke. Religiøsitet, for eksempel. Men Renate er ikke religiøs. Graviditet. Men Renate er ikke det minste gravid, selv om noen mener det ser litt sånn ut. Tidligere alkoholisme. Men Renate har aldri drukket. Familiebakgrunn med fyll og fanteri. Men Renate kommer fra en familie med et helt normalt, moderat alkoholkonsum. Og likevel drikker ikke Renate. Jeg tok valget i ung alder - jeg tror det var helt i begynnelsen av tenårene, like før klassekameratene mine begynte å bryte loven ved å drikke. For meg var valget egentlig utrolig enkelt - jeg ville ikke gjøre noe som ikke var lovlig, så jeg ville uansett ikke drikke før jeg var gammel nok, jeg syntes alt jeg hadde vært i nærheten av som var alkoholholdig luktet fullstendig motbydelig, og jeg har aldri vært tilbøyelig til å putte ting i munnen som jeg allerede har erfart at smaker pyton. Derfor drikker jeg heller ikke kaffe. Jeg har prøvd, det smakte vondt, og jeg ser ikke noen grunn til å lære meg å like noe som uansett ikke er sunt for meg.

Mose med ugler i

Og det var enkelt å la være fordi jeg ikke var en del av noe miljø med mye festing. Jeg var vel strengt tatt ikke en del av noe miljø i det hele tatt, og jeg tror aldri det falt noen av de festglade medelevene mine inn å invitere meg med på hyss. Og hadde de gjort det, hadde jeg nok ant ugler i mosen og holdt meg langt unna. Så ja, valget var enkelt. Men det var også et bevisst valg tatt på et etisk grunnlag - jeg mente, og mener, at rus ikke er en god ting. Jeg vil ikke slippe hemningene mine, for det er en grunn til at de er der. Jeg vil ikke sette meg selv i en situasjon der jeg ikke husker hva jeg har gjort eller kan stå for ting jeg har sagt. Dessuten ser jeg på fyll på samme måte som jeg ser på folk som slår knute på gardinene sine eller stemmer FrP - altså med misbilligelse og avsmak. Jeg har absolutt ingen problemer med at folk tar seg et glass vin til maten, nyter en cognac eller drikker noen øl sammen og blir litt brisne, men jeg synes det er vemmelig at folk drikker for å bli fulle, er berusede rundt barn eller generelt demonstrerer en manglende evne til å kontrollere sitt eget alkoholkonsum. Men, voksne folk får passe på seg selv, og så lenge de tar konsekvensene av sin egen dumhet og det ikke går ut over andre, legger jeg meg ikke opp i det. Det angår ikke meg.

Og så skjedde det noe.
Jeg var ute og spiste med en kamerat som tok seg en øl, og han tilbød meg å smake. Og det oppsto i ekspressfart en slags borgerkrig med opptil flere militser i hodet mitt, og jeg brukte flere dager på fredsmeglingen i etterkant. For dette enkle ja og nei-spørsmålet var tydeligvis ikke så enkelt som det burde være.
Folk har spurt meg om jeg vil smake på alkoholholdig drikke før, og det har alltid resultert i et kontant "nei takk", og det moderate drikkepresset jeg har opplevd ved noen anledninger, har vært svært enkelt å motstå, fordi jeg ikke har vært fristet. Men denne gangen var det anderledes, og derfor ble det krig i den demokratiske republikken Renate. For jeg følte meg faktisk fristet. Jeg var nysgjerrig. Jeg satte pris på tilbudet.

Og så kan man naturligvis si at det vel bare var å takke ja, ikke sant? Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan opparbeide seg promille av en slurk øl. Jeg visste at sjansen for at jeg ville like det var omtrent lik 0, og at jeg uansett ikke ville bli noen ravende alkoholiker av å smake. Jeg stolte 100 % på han som kom med tilbudet. Og likevel var det en veldig sterk, indre stemme som ropte "SHAME, SHAME, SHAME".
Det er ikke prestestyre i den demokratiske republikken Renate. KrF er ikke representert, og hadde de stilt til valg, ville de blitt stemt ut av republikken. Men faktum var at jeg skammet meg over å vurdere å takke ja. Det var som om jeg hadde blitt tilbudt å kaste kaffegrut på fremmede, og av en eller annen pervertert grunn følte meg fristet til å gjøre noe jeg visste var galt. Samtidig som jeg jo var fullt klar over at dette ikke var kaffegrutkasting, men noe helt harmløst og helt lovlig, og jeg skammet meg litt over at jeg skammet meg, i tillegg til at jeg ble ganske utmattet av å ha så mange forvirrende tanker på en gang.

Så jeg takket nei, og etter å ha fått bukt med den interne stridigheten og det igjen hadde blitt fred i republikken, forklarte jeg denne fantastiske artsfrenden min at det av og til er litt komplisert å være meg (det visste han fra før av) og at jeg som en del av fredsavtalen jeg hadde inngått med meg selv hadde bestemt at dersom han spurte igjen, skulle jeg takke ja. Det var ikke akkurat de ordene jeg brukte, ettersom hele metaforen med at jeg er en republikk er en dagsfersk oppfinnelse, men det var essensen. Og nå, før helgen, gjorde jeg alvor av løftet da han igjen tilbød meg å smake.

Og det er historien om da Renate 30 år smakte alkohol for første gang, og konkluderte med at det aktuelle ølet smakte som tam, emmen hylleblomstsaft blandet med håndsåpe. Det var en interessant erfaring og opplevelse, men det ga ikke mersmak. Tvert imot ga det ettersmak, og det av den beske typen, men den lot seg heldigvis skylle vekk med litt Solo, og jeg overlevde uten varig men, og egentlig er jeg ganske fornøyd.