lørdag 23. desember 2017

Fire år i romjul

Jeg hadde nettopp en åpenbaring. Renates åpenbaring, åpenbart. Mindre lik en feberdrøm enn Johannes'. Jeg innså nemlig at jeg har misforstått Prøysenvisa "Romjulsdrøm". Denne sangen som alltid har vært der, som er så julete som det kan bli. Og jeg har misforstått. Og jeg føler meg naturligvis ganske dum.
For her har jeg gått rundt i mangeogtjue år og sunget at "det skulle vøri fire år i romjul" - altså at romjula veldig gjerne kunne vært fire år lang, fordi det er en så fin tid å være barn, og at det hadde passet utmerket å være et lite barn med en storebror i 5. klasse, men så innså jeg altså at første ord er en. Altså at man burde vært en fireåring når det er romjul.

Det ødela alt. Livet mitt har vært en løgn. Etc.
Men uavhengig av hva Prøysen skrev, skulle jeg ønske det hadde vært fire år, eller i alle fall fire uker, i førjulstiden. Nå er det jo riktignok litt over tre uker i advent, men likevel ser det ut til at julekvelden vil komme som julekvelden på kjerringa. Noe som åpenbart betyr at jeg er ei kjerring.
Jeg hadde en storartet plan! Jeg skulle bake, vaske, rydde og pynte denne siste uka før jul, men burde kanskje ant ugler i den berømmelige mosen da jeg allerede for en uke siden innså at jeg faktisk ikke hadde levert på bakefronten - på samme tid ifjor var jeg på god vei til syv slag og hadde hatt med flere bokser med småkaker på jobb. I år, derimot, var det nærmeste jeg hadde kommet en kurv med scones som smakte litt jul. Men jeg laget uansett en plan for hvordan jeg skulle rekke å gjøre alt. Absolutt alt. Jeg skulle hjelpe moren min med å henge opp lamper, jeg skulle ut og spise middag, jeg skulle vaske, rydde, bake, dra innom jobben med småkaker, skrive en artikkel eller to, fullføre flere blogginnlegg og rett og slett sørge for at jeg møtte romjula og nyåret med blanke ark og nystrøkne duker. Jeg drømte også om å få unna en rekke andre gjøremål, men litt selvinnsikt må man jo ha, så jeg avsto fra å skrive dem ned.

Det begynte tålelig bra - ryddingen som skulle unnagjøres i helgen, ble gjennomført omtrent som planlagt, men et ublidt møte med et vater på mandag ga meg en førjulspresang jeg ikke helt klarte å verdsette: kul i panna, hodepine og aversjon mot å bøye meg. Det var helt supert. Ettersom jeg ikke hadde fått kul i hodet siden jeg var 6 år gammel, bestemte jeg meg for å spørre Internett om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå å gjøre vondt verre, og Internett fortalte meg selvfølgelig at jeg antageligvis hadde fått en blødning på innsiden av hjernen og kom til å dø. Jeg tok dette med stoisk ro på bakgrunn av at jeg ikke merket noe til hverken hodepine eller dødsangst mens jeg var ute og spiste på tirsdag (jeg mener, om du er døden nær men glemmer det når du koser deg, er du antageligvis ikke døden nær, bare litt dramatisk anlagt), selv om hodepinen kom tilbake utpå kvelden, og da hadde med seg venner (dårlige sådanne).

Nå ønsker jeg ikke at dette skal bli årets mest sutrete og selvmedlidende blogginnlegg. Jeg liker ikke å sutre, og møter de fleste former for smerte og ubehag med en slags mild fascinasjon ("jøss, kan jeg ha vondt på denne måten? Hm, hvor er det egentlig smerten stråler ut fra?") og en delvis fraværende vilje til å gjøre noe med det. Misforstå meg rett: om jeg har en hodepine som gjør det umulig for meg å fungere normalt på jobb, tar jeg et par ibux. Må jeg gå til legen, gjør jeg det, i alle fall dersom noen maser på meg en stund først. Jeg prøver ikke å sabotere meg selv, men jeg anerkjenner at smerte er en helt vanlig del av det å være menneske, og såfremt det ikke hemmer meg eller gir meg et ønske om å dø der og da, tar jeg det ganske med ro.

Jeg er nok egentlig ganske heldig, for en oppvekst dominert av hodepiner og mageknip fordi jeg vantrivdes på skolen og forkjølelser som fremsto som helårsprosjekter, muligens takket være dårlig inneklima på skolen, kombinert med noen helseplager som garanterte overveldende smerte nå og da i noen år, sikret meg takknemlighet for god helse og en relativt høy smerteterskel. Jeg er omtrent aldri syk, og er flink til å legge eventuell sykdom til helger og ferier. Og det var det jeg gjorde nå, og siden tirsdag kveld har jeg hatt en litt merkelig forkjølelse med milde symptomer utover at jeg er fullstendig utslått. Jeg er ikke på noen måte døden nær, jeg er ikke sengeliggende, og det er ikke synd på meg. Jeg er bare totalt utmattet. Ting jeg har blitt forpustet av denne uka, omfatter blant annet:
  • brette melkekartonger
  • gå opp to trinn på en trappestige (og ned igjen)
  • stå oppreist i et par minutter
  • drikke en kopp te
Og vi er herved kommet til poenget: Ting går ubeskrivelig sakte når du ikke orker å gjøre noe, og når det å gjøre 30 % av de tingene du normalt kunne rukket over, gjør deg så utmattet at du ikke har mer energi etter kl 8 på kvelden, blir det litt kjipt. Ikke nok med at du ikke får gjort det du skal, du får ikke gjort det du har lyst til heller. Men jul blir det, enten man er klar eller ei, og jeg er egentlig fordømt fornøyd med egeninnsatsen, omstendighetene tatt i betraktning: Treet er tent, det er relativt ryddig og rent, nye lamper er montert, fotspor fra kattene er fjernet fra routeren og jeg kan sitte ned og la julefreden senke seg. 

God jul!

mandag 18. desember 2017

Frøken neglelakk og taklampegalskapen

Gjorde du noen reale black friday-kupp? Jeg kjøpte mer neglelakk. Masse neglelakk. Antageligvis for mye neglelakk.
Jeg har skrevet om neglelakk her tidligere. Som da jeg naivt erklærte at jeg hadde funnet neglelakken i mitt liv, eller da jeg begynte å ane at lakkering av negler ikke var verdens mest konstruktive hobby. Men jeg lar meg ikke stoppe, i alle fall ikke ennå.
Jeg tror min neglelakkdilla er litt som 1. verdenskrig - det var en utløsende årsak, men en rekke bakenforliggende årsaker som viste seg å være eksplosive så snart lunten ble tent. Jeg tror det er en kombinasjon av forfengelighet, lekenhet, mestringsfølelse, ekstrem fascinasjon for alt som glitrer og skinner og et barndommens neglerotbefengte negler med melkeflekker (som jeg nå vet kalles "leukonyki" og normalt skyldes mekanisk skade på neglen, men som også muligens er koblet mot bly- og arsenikkforgiftning. Takk, Internett)

Uansett grunn, er neglelakkdilla en slik hobby som medfører et kontinuerlig behov for nye ting. Nå har jeg for eksempel sprengt kapasiteten foran filmer og spill i det ene skapet mitt, og "måtte" derfor bestille et stativ i akrylplast som kan romme inntil 65 flasker neglelakk. Perfekt for de rundt 50 flaskene jeg har fått i hus siden i sommer!

Og litt moro må man jo unne seg, ikke sant?
Men jeg lurer litt på hvor dette skal ende. Jeg skal definitivt ikke begynne å støpe falske negler - det er juks i min bok, men er det ellers noen grenser? Jeg mener, det er ikke uvanlig at jeg bruker en times tid på å fikse neglene mine, og takket være baselakken som er superenkel å skrelle av, holder som regel ikke manikyren mer enn en arbeidsdag - ofte mindre. Det er noe mildt forstyrrende over det å komme borti noe med den ene neglen, høre et "popp" og se  et hardt skall av fire-fem strøk med neglelakk fly bortover gulvet. så 4-5 økter per uke, det er ganske mange timer med uendelig meningsløs aktivitet per år, ikke sant? Helt meningsløst er det kanskje ikke, for jeg slapper godt av og har det gøy mens jeg holder på, men det er definitivt ikke en spesielt konstruktiv fritidssyssel.

Dessuten, noen ganger går det riktig galt. Det er for lengst avklart at jeg er rimelig slepphendt - det ligger til familien, og selv om jeg ikke akkurat er direkte stolt over det, gjør det meg ganske trygg på at moren min faktisk er moren min, og at hun ikke fant meg forlatt ute i skogen etter at noen satt meg ut der for å dø. Men slepphendthet og neglelakk er åpenbart ikke verdens beste kombinasjon, og overmodig som jeg er, gikk jeg for flere år siden bort fra det å bruke et blad eller lignende som underlag. Pff, hvem trenger vel det? Jeg kjører ufortrødent på. Og noen ganger går det galt.
Du lurer kanskje på hvordan kappen min kan blåse bakover
ute i verdensrommet?
Stikkord: vindmaskin og laaang skjøteledning!
Som på torsdag, da jeg satt ved skrivebordet og lakkerte neglene blodrøde og tenkte for meg selv at korken på Cirque-neglelakken er veldig slank og glatt. Da siste strøk var lagt på den siste neglen, glapp korken, traff den nye, blå kjolen min og forsvant i mørket under skrivebordet. Jeg var i villrede, for hva skulle jeg egentlig prioritere? For å unngå ødelagt neglelakk måtte jeg lokalisere korken, ev. tørke av kosten og skru igjen flaska. For å unngå å måtte lakkere neglene på nytt, måtte jeg være forsiktig med den fremdeles våte lakken på alle ti fingre, og for å unngå ødelagt kjole, måtte jeg finne flekken, tørke vekk lakken og fjerne restene med neglelakkfjerner, forhåpentligvis uten å skade stoffet. Jeg tar det som en klar indikator på at jeg har overnaturlige krefter at jeg klarte å gjøre alle tre tingene omtrent samtidig. Noen burde åpenbart lage en superheltfilm om meg.
Frøken Neglelakk, kanskje?

Tidligere i uken var jeg frøken cape og Rødhette, uten at jeg følte meg spesielt superheltaktig. Eller eventyrlig.
Jeg har sydd meg en cape i rød ull som jeg er relativt fornøyd med, sånn bortsett fra at den ikke er videre varm og at hetten er så stor at en kriminell trio gjerne kan stikke hodene sammen og konspirere inni den. Det er derfor ganske vanskelig å få den til å fungere som hette uten at det ser ut som om jeg enten jobber som bøddel eller forsøker å lansere en slags kommunistversjon av Ku klux klan. På onsdag møtte jeg opp på jobb med scones, og dem hadde jeg naturligvis med meg i kurven min. Det føltes helt normalt å traske i vei mot t-banen i rød cape med kurv på armen, men da jeg kom til sentrum, snødde det. Snø betyr hette, og jeg innså der og da at det så ut som om jeg drev med en eller annen form for rødhette-cosplay. Det var det visst flere som tenkte, for jeg fikk en del undrende blikk og tilfeller av folk som snudde seg, noe jeg ikke var ekstremt overbegeistret for.

Men nå skal jeg se lyst på tilværelsen, bokstavelig talt.
Jeg får nemlig nye lamper snart. Man skulle tro det var uproblematisk å kjøpe seg lamper, og at man kunne beholde dem i mange år. Og jeg skulle virkelig ønske at det var slik for meg også, men jeg føler at jeg har gjort veldig dumme lampevalg, og nå tar jeg (for tredje gang) konsekvensene og bytter. Jeg er fornøyd med de fleste lampene mine, men taklampa på TV-stua, som debuterte i stua og som er så krøkkete å montere at jeg sist måtte ta meg en lur underveis, gir et litt ubehagelig og slitsomt lys (sikkert pærene), og taklampa jeg byttet til i stua, slukker på den ene armen etter ca 20 sek. Det er litt mystisk, men heller ikke den klarte å gjøre meg til lags, så nå skal den byttes ut med en taklampe bestilt fra England. Jepp, jeg er så sær at jeg ikke finner lampen i mitt liv i Norge, jeg må importere den...

Og det har vært overraskende vanskelig. Ettersom jeg bestilte for både moren min og meg, og hun er hjemme på dagtid, oppga jeg hennes adresse som leveringsadresse da jeg bestilte. Sporingen viste at pakken skulle komme 18. desember, og det var egentlig helt greit, selv om det var 3 uker etter at jeg bestilte. Men på torsdag (14.) ringte en sjåfør og spurte om jeg var hjemme. Etter å ha fått et slags sporingsnummer av ham, skjønte jeg at dette måtte være lampene, men med min adresse som leveringsadresse. Noe forvirret sa jeg at nei, jeg var ikke hjemme, og jeg var heller ikke mottager, og fikk beskjed om å ringe kjørekontoret. Det gjorde jeg, og fikk endret adressen og samtidig bekreftet at pakken skulle komme på mandag, ettersom de ikke fikk omadressert på samme dag (litt rart når det tar 3 min å kjøre mellom dem, men ok). Det var avgjørende at den ikke kom på fredag, for da var ikke moren min hjemme. Men hva skjedde fredag? Ny sjåfør ringte og sa at han hadde ringt på men ikke fått svar. Litt forvirret spurte jeg: "men... det er fredag idag?". Det var han helt enig i, men hadde ikke fått beskjed om at pakken min ikke skulle ut den dagen. Nå krysser jeg fingrene for at pakken faktisk kommer mandag og at TNT avstår fra å belaste meg noen rare gebyrer fordi enten de eller selger rotet til adresse, og fordi pakken derfor har vært forsøkt utlevert to ganger og satt på lager. Meg bekjent er gebyrer det beste slike selskaper vet, men jeg håper å kunne bli positivt overrasket. Jeg vet at mye kan gå galt med EDI og sånt, men det føles jo litt håpløst når man oppgir separat leverings- og betalingsadresse og alt er riktig i både ordre- og sendingsbekreftelsen, mens transportør tydeligvis bare forholder seg til betalingsadressen... Uansett, det blir forhåpentligvis ny taklampe snart. Yay!