onsdag 23. november 2016

Munn- og øreormer

Nå begynner jeg å gå litt lei. Det begynte søndag morgen formiddag da jeg tuslet rundt på kjøkkenet og lagde frokost. "I kjøleskapet hjemme er det øl. Øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl. I kjøleskapet hjemme er det øl" begynte jeg å synge. Ingen hadde sunget den rundt meg på julebordet kvelden før. Jeg hadde definitivt ikke drukket øl, og det finnes ikke øl i kjøleskapet mitt. Men sangen satt fast. Earworms kalles det på engelsk. Jeg vet ikke om vi har noe norsk ord for sanger som setter seg fast i hodet og nekter å gi slipp. Satser på øreormer, så får dere arrestere meg om jeg har konstruert en totalt overflødig neologisme. Uansett, sangen satt fast. Og ikke bare inni hodet mitt, jeg gikk rundt og sang på den hele ettermiddagen (da blir det vel en munnorm?). Og på mandag, delvis avbrutt av pepperkakebakesangen (den vet jeg i alle fall hvor kom fra), gikk det i den samme gamle visa. Mandag kveld kom det imidlertid en endring, for da begynte jeg (etter sengetid) å synge på "En grønnmalt benk". Og det gjør jeg fremdeles, med innslag av øl-sangen. Og det hadde vært fryktelig deilig å få litt arbeidsro her.
En posete genser. Eller pose-te-gemser.

mandag 14. november 2016

Skal vi være venner?

Vennskap er rare greier. For når er man venn? Kan man være eksvenn uten å være uvenn? Kan man bli redusert til bekjent? Jeg har aldri hørt om par der den ene parten er sammen med den andre, men ikke motsatt, men det må jo være en viss risiko for at en person kan mene seg en annens bekjent, mens den andre ser på den første som en venn.


Et eller annet sted, antageligvis på en kalender med visdomsord og sånt hjemme hos moren min, leste jeg at du ikke kan bestemme hvem som er dine venner, men du kan bestemme hvem du er venn av, og det syntes jeg egentlig var en ganske grei konklusjon. Du kan gi ditt vennskap til andre, også må de ev. gi sitt tilbake. Men det er jo ikke dermed sagt at dere har snakket om det, eller at dere har klare regler for dette vennskapet.
Og selv om jeg kan si til deg at jeg er din venn, kan jeg ikke si at jeg er din bestevenn, for den tittelen er det den andre parten som har myndighet til å gi ut. Jeg kan derimot si at du er min bestevenn, og håpe at du i det minste er min venn - ellers kan det fort bli litt leit. Og har voksne mennesker bestevenner, egentlig? Og kan man ha flere?
En venn er en fremmed som du møtte mange ganger
- Karpe Diem

Slik sier Karpe Diem det. Joda, men en venn er jo mer enn det. Og ja, jeg forstår at det ikke er et forsøk på definere "venn" jeg har sitert, men en poengtering av at vi alle på et tidspunkt er fremmede for hverandre, og at vi må gi fremmede en sjanse og se om de kan bli noe mer. Men når blir det noe mer? Folk har åpenbart veldig ulike krav/forventninger/betingelser for vennskap. Handler det om tid man tilbringer sammen, uavhengig av årsak (jobb/skole kontra fritid) eller bare fritid? Kreves det tosomhet for at det skal telle? Er det et krav om en viss grad av fortrolighet? Må man ha kjent hverandre i minst et halvt år? Et helt? Er det nok med felles referanser og lik humor? Kan du f.eks. være venn med en kollega du aldri snakker med utenfor arbeidstiden? Hva med en person du aldri har vært alene med? En person du ikke har snakket med på et dusin år, men som en gang sto deg veldig nær? Og kan du være mer glad i en bekjent enn en venn?

Og hva med gamle venner og barndomsvenner? Er en barndomsvenn en person du har kjent siden barndommen og har mistet kontakten med eller en person du har kjent siden barndommen og fremdeles er venn med? Eller er begge barndomsvenner? Er det slik at en venn fra barndommen du fremdeles er venn med, beholder tittelen "venn" og dermed mister sin historiske verdi, eller er barndommens vennskap jevnstilte, uavhengig av nåtidig status?
Dødt vennskap?
Og en gammel venn, er det noen man fremdeles er venn med? Hvor lenge må man ha vært venner for å være gamle venner? Holder det med 20 år, eller må jeg bli minst 60 før jeg kan skryte på meg gamle venner?

Også har vi dette med godværsvenner. De som er med på oppturene men takker av når nedturene kommer. De som vil feire med deg, men som ikke aksepterer at du kan ha leie dager. Hva er egentlig motsatsen til godværsvenner? Uværsvenner?
Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte, som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på
- Sunniva i "Skatten i Kjuttaviga"

Jeg tror ikke jeg har noen godværsvenner, muligens fordi jeg er såpass selektiv med hvem jeg ser på som venner, jeg jeg har i all hovedsak vært forskånet fra de store svikene. Det er liksom enklere å se en bekjent gå sin vei, enn en møysommelig har bygget opp et vennskap med?

Og hva skjer egentlig med vennskap som ikke holder stand, som sykner hen og dør? Det er unektelig et skille mellom en person man en gang var venn med, men som man ikke lenger omgås med eller snakker med annet enn om man møtes tilfeldig, og en bekjent man aldri har vært venn med, men jeg kan vanskelig se for meg at de dermed tituleres som forhenværende venn - da høres man jo automatisk ut som en slags fiende pakket inn i et eufemistisk tyllslør (med glitter). Og blir man egentlig automatisk en fiende av venner man faktisk har hatt et traumatisk brudd med? Eller er man da en forhenværende venn? Og er det ikke da også et klart skille mellom noen man har mistet kontakten med, og noen man har brutt kontakten med?

Skapvenn
Og mens jeg har sittet og tenkt over disse tingene, har jeg kommet over en ny type vennskap, nemlig fenomenet skapvenn. Hva er en skapvenn? Jo, det er en person du er venn med, men som andre mennesker som kjenner dere begge, ikke vet at du er venn med. En slags hemmelig venn. Det trenger ikke være noe negativt eller skamfullt forbundet med skapvennskapet, og det kan egentlig være ganske vakkert, ettersom dere ikke trenger å vise det frem for omverdenen. Jeg tror skapvenner er litt magiske, sjeldne og ganske vanskelige å finne, så om du har en, må du ta godt vare på den!

Og når det gjelder den spede begynnelse av et vennskap, når vet man at man er venner?
Jeg blir som regel tatt litt på sengen når jeg får nye venner - jeg innser plutselig at oisann, vi er visst blitt venner, vi. Og det virker som om jeg innser dette noen måneder etter at vennskapet strengt tatt oppsto. Så ja, jeg har tungt for det. Kanskje har det å gjøre med at jeg veldig sjelden aktivt søker andres vennskap, jeg tenderer mer mot å la ting gå sin skjeve gang, og heller verdsette de vennskapene som kommer deisende ned i fanget på meg.

Samtidig føler jeg at vennskap er litt, vel, kanskje ikke akkurat oppskrytt, men litt unyansert. Det er mange mennesker jeg ville savnet om de forsvant ut av livet mitt, mennesker jeg er glad i og setter stor pris på å omgås med, som jeg ikke føler at er vennene mine, delvis fordi jeg åpenbart tenker for mye over slike ting, og delvis fordi jeg kan verdsette en relasjon, anerkjenne at den ikke møter betingelsene jeg stiller for betegnelsen "vennskap", og ikke sette noe mindre pris på, eller være mindre lojal overfor vedkommende av den grunn.

Jada, dette er semantikk, men jeg synes det er spennende. Ord er gøy!
Jeg har i all hovedsak et ganske avslappet forhold til mine vennskap og bekjentskaper, så det er ikke det at manglende regler på dette området har noen semikatastrofal innvirkning på hverdagen min, jeg bare savner litt struktur. Samtidig er kanskje det litt vage batteriet av ord vi har til rådighet i norsk en indikasjon på hva vennskap er i Norge. Språk har nå engang ord for ting som trenger det - hvis det er viktig å kunne skille mellom fem typer snø for å overleve i et området, kan du være sikker på at språket eller språkene som snakkes i området, har minst fem ulike ord for snø. Hvis snø derimot bare er noe merkelig man har hørt om, men aldri sett, holder det fint med ett ord.Og venn? Vi har riktignok opparbeidet oss et fint antall ord som beskriver venner - foruten venn og venninne, har vi kompanjong, kumpan, kamerat og kompis (hva er greia med alle disse k-ordene?), alle veldig kjønnede i mitt hode. Når hørte du sist noen referere til en venninne som "kamerat" uten at vedkommende egentlig viste til hennes kommunistiske sympatier? Og rent historisk har det vel i grunnen bare vært venner og frender vi har hatt med å gjøre i Norge - frender har du et slags slektskapsforhold til (og dermed en gjensidig forpliktelse til å støtte og beskytte), venner er selvvalgte, må vedlikeholdes og har samtidig en helt annen verdi. Som det står i Håvamål:

Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
Skotten fra Little Briain ♡<3 td="">

far og finn han ofte. 
Også er det det jeg føler kanskje er den beste definisjonen på venner: Venner er mennesker som vet for mye. Det er en slags terrorbalanse mellom dere, der du må vokte deg for å miste dem, ettersom du ellers risikerer at alle de mørke, fæle hemmelighetene du har delt med dem, kan komme på avveie.

Misforstå meg rett, det er ikke derfor jeg ivaretar mine vennskap. Snarere verdsetter jeg tilliten som har oppstått og fortroligheten, og føler en dyp takknemlighet for at jeg kan være åpen med andre, og at de er åpne med meg, fordi vi stoler på at den andre ikke vil svikte. Konklusjon? Venner er ålreite dyr.

søndag 13. november 2016

Batterier, rot og store mengder te

Resultatet
"Mamma, har du noen form for klar, smakløs sprit jeg kan få?"
Dét spørsmålet hadde tydeligvis ikke moren min forventet å få fra sin totalavholdende datter, men joda, sprit hadde hun, og dermed kunne jeg realisere den livslange drømmen jeg hadde hatt i sånn omtrent tre dager om å bake en batterikake. Etter å ha fått veldig god hjelp av en hyggelig dame hos Cacas som ikke virket det minste overrasket over at jeg ville ha fondant og glitter som best mulig matchet batteriet fra Varta jeg viste henne, var nemlig sprit det eneste jeg manglet for å lage maling av glitteret.

*Gjesp*
Og kake, det ble det. I løpet av natten mellom tirsdag og onsdag våknet jeg noe sånt som seks ganger, livredd for at jeg hadde forsovet meg, for så å innse at klokka var 22:10, 23:30, 01:35, 02:04, 03:20, inntil jeg med stor entusiasme kunne konstatere at jeg omsider hadde våknet av den faktiske alarmen, og at klokka var 04:20. Da hadde jeg allerede gjennomlevd en rekke scenarier for hvordan min ferd til jobb (som onsdag og torsdag var lenge etterlengtede praksisdager i butikk) skulle bli sabotert av meg selv. Jeg hadde glemt å sminke meg (uten at noen hadde brydd seg om det), glemt å ta med kake, innsett at jeg hadde tatt med feil kake, bakt kake med feil fasong (selv i drømme innså jeg hvor absurd akkurat dét var), bodd hjemme hos moren min og vært ute av stand til å dra fordi det ikke var mulig å låse balkongdøren ut til plenen som på mystisk vis befant seg rett utenfor leiligheten i 3. etasje, og funnet på mange andre merkelige sprell. Vanlig oppvåkning var med andre ord et behagelig avbrekk. Og jeg liker å være i butikk. Det føles trygt og godt, både å gå i uniform igjen, å fylle på med varer og å hjelpe kunder ansikt til ansikt. Dessuten forguder jeg jo gjengen jeg får jobbe med når jeg har praksis (og jeg er ganske sikker på at de liker meg også). Og jeg fikk oppleve en dag der jeg var Reinåte istedenfor Renate, hvilket bragte tankene hen mot Ekko-episoden der de snakket om at importert hjorteurin som blir brukt av jegere for å lure frem hjort (altså hjorteåte) kunne være kilden til de nylige forekomstene av
prionsykdommen skrantesjuke (chronic wasting disease). Spørsmålene jeg stilte meg selv var da:

  1. tiltrekker jeg meg reinsdyr?
  2. Lukter jeg reinsdyrurin?
  3. Hvis ja, kan jeg bruke det til min fordel?
  4. Kan jeg smitte dyr eller mennesker med skrantesjuke?
  5. Er det farlig for andre mennesker å spise hjernen min (jf. prionsykdommen kuru)?
  6. Jeg verdsetter lek med navn veldig høyt. Det vet Stein alt om.
  7. Er jeg en slags essens av kuru (også ble kalt lattersyke), og vil dette gjøre "smittende latter"  til et mer skremmende konsept?


T-pose
Uansett hvordan jeg eventuelt er smittsom, er det noe med å få små avbrudd i rutinene sine. Som på fredag, da jeg skulle gå fra jobb, og følte at det var mandag. Jeg hadde jo hatt to dager med "fri", så dermed ble fredag mandag, og jeg kommer garantert til å gå i surr med dagene før den ordentlige mandagen er her. Men jeg vet i det minste at vi er i uke 45, så jeg har ikke mistet kontrollen helt. Dessuten har jeg funnet igjen min kjære Kindle, som har vært søkk vekk i nesten en uke. Og det er jo litt dumt med lesebrett som har gjemt seg når man ønsker å fortsette på "Pale Blue Dot" av Carl Sagan. Dette har i grunnen vært uken for ikke å finne igjen ting - som arbeidsskjorta jeg lånte mens jeg hadde praksis (den er jeg ganske sikker på at det ikke er jeg som har rotet bort), eller lappen med kontaktinformasjon til en kunde som jeg rotet bort på et geografisk svært begrenset område mens jeg lette etter nevnte skjorte. På sett og vis er det kanskje merkeligere at jeg ikke roter bort eller mister mer enn jeg gjør - jeg har aldri mistet noe av verdi, som mobil, lommebok eller nøkler, og med tanke på hvor distré jeg er, er det ganske imponerende. Jeg var derfor ikke veldig overrasket over å finne igjen lesebrettet i en pose med te (jeg var egentlig mer overrasket over at jeg ikke hadde lett der tidligere), men ett sted går likevel grensen, og jeg tar derfor selvkritikk for at jeg i morges lette etter klesrullen min i fryseren. Jeg er ikke SÅ distré!
Og kanskje passet det bra at det var blant teposene lesebrettet lå - jeg har kjøpt latterlig mye te og mel de siste ukene, som en følge av at jeg bruker mye av begge deler, og at jeg har fått dem til halv pris. Det er egentlig litt skummelt å kikke i skapet over og ved siden av mikrobølgeovnen, for der er det absurde mengder te og mel. Men nå blir dagene kortere, og dermed må jeg forberede meg på julebakst, og da trengs det mye mel. Og te, det må man jo alltid ha, så hurra for planlegging!

søndag 6. november 2016

Blodig valnøtt og valgets kval

Jeg tror jeg har blitt litt miljskadet av å spille "The Sims". Tanken på å kunne teste et scenario og, om det viser seg å gå skikkelig skeis, spole tiden tilbake ved å la være å lagre fremgangen, er så besnærende! Det å i praksis ikke måtte bekymre seg for konsekvensene av egne handlinger, fordi man ved et tastetrykk kan reversere dem dersom utfallet skulle være negativt, enten for en selv eller andre - å i praksis kunne lære av egne feil uten at andre må lide (noe av det verste jeg vet, er folk som sier "jeg angrer ikke på noe som helst, for alt jeg har gjort, har gjort meg til den jeg er idag" - så flott at alle feiltrinn du har begått, alle dumme ting du har gjort og all smerte du har påført andre mennesker, kan rettferdiggjøres fordi DU lærte noe og fikk realisert deg selv. Hurra for deg!).

Og selv om dette er noe jeg kan føle på i mellommenneskelige situasjoner, føler jeg meg aldri så tilnærmet lammet av det som når jeg skal pynte kaker. Jepp, der har vi det. Min akilleshæl. Bake sukkerbrød? Easy-peasy. Dele og fylle? Det går fint! Kjevle ut marsipanlokk og dekke kaken? Ikke noe pes. Men så er det stopp. Jeg blir handlingslammet fordi jeg har så mange muligheter.

Skal jeg pynte den sånn eller slik? Hvor mye eller lite? Jeg kan visualisere så mye jeg vil, men jeg vet jo faktisk ikke hvordan resultatet blir før jeg blir ferdig, og når ingrediensene er relativt dyre eller bare knappe, vil jeg naturligvis velge den beste løsningen. Dette hadde kanskje ikke vært noe problem om jeg var bedre på å pynte kaker, men jeg er ikke bedre, jeg er akkurat så god som jeg er. Og så satt jeg der med en fin og høy kake som var kjøttrosa inni og kritthvit utenpå (hurra for titandioksid!) og visste at jeg kunne realisere én idé, men ikke alle.

Bake kake søte Koagulert blod eller mørkerød bringebærgelé?
Dermed ble jeg bare sittende og stirre på klumpen med hvit marsipan som gjensto, usikker på om jeg i det hele tatt skulle bruke den, eller finne på noe helt annet. Det eneste "kravet" jeg hadde til resultatet, var at det skulle være morbid og halloweenaktig, og at det skulle se passe ekkelt ut (altså ikke "æsj, jeg vil ikke spise dette"). Mulighetene var dermed mange - jeg kunne satse på rifter, sår, bitemerker og blodsprut. Eller hva med en mer subtil løsning, som hvite, bloddryppende roser? Jeg ville prøve alt, men jeg visste samtidig at om jeg prøvde alt, ville kaken bli en kakofoni av elementer som slo hverandre ihjel.

Enden på visa var at jeg gikk for en subtil linje - jeg har aldri vært flink til å lage blomster og sånt av marsipan (jeg regner ikke nøyaktighet og tålmodighet blant mine dyder, for å si det slik), og det rene og polerte ved matte, hvite roser på en matt, hvit kake, bragte mine tanker hen mot død, begravelse og gravsteiner. Dystert, dødt men samtidig rent. Og for å ødelegge harmonien: BLOD!
Et blankt lerretDette kan jeg absolutt stå for!
Og dermed fikk jeg både trent meg på å lage marsipanroser og laget spiselig, seigt blod! Kjempemorsomt!

Og i tilfelle noen skulle ha lyst til å lage blod, er dette oppskriften:

  • 1 ss vann
  • 2 ss maizena
  • 1-2 ts mørk sirup (ev. 50/50 lys og mørk)
  • 1/2 ts bakekakao
  • rød og grønn geléfarge (gjerne cacas)

Start med å blande vann med maizena. Tilsett 1 ts mørk sirup og rør det sammen. ha deretter i bittelitt grønn farge (om du bruker geléfarge, kan du bruke en mengde tilsvarende to knappenålshoder) og
deretter en mengde tilsvarende en ert av rødt. Rør sammen og vurder fargen. Om den er for lys, tilsett litt bakekakao. Juster til riktig konsistens ved å tilsette mer vann (om den er for fast), maizena (om den er for tynn) eller sirup (om den ikke er seig nok) og prøv deg frem med fargene inntil du har en god, mørk rødfarge. Resultatet er en ikke-newtonsk væske som yter motstand når du legger press på den, men som samtidig flyter lett. Ganske fascinerende!

(den er basert på denne oppskriften - jeg ville ikke hatt muligheten til å lage spruteffekter som dette med mitt jukseblod, det er det for seigt til)

Blodet drypper..."Det var fin morkake," sa han
Resultatet ble heldigvis bra - rosene holdt seg fint på plass, takket være spiselig lim,og ettersom jeg måtte kna inn litt ekstra melis i marsipanen når jeg tilsatte titandioksid blandet ut i vann, fikk kaken en fin, matt overflate - ingen svett marsipan her i gården! Blodet var så seigt at det var enkelt å kontrollere hvor det havnet, og det forble blankt. Dermed ble det en fin kontrast til den matte marsipanen.

Det store spørsmålet er nå om dette bør kalles blodig valnøtt (som kontrast til lukket valnøtt, som den er basert på), eller om den heller bør hete mor(d)kake...

Oppskrift

Og hvis noen er interesserte i hva selve kaken består av, er det som følger:

  • 5 store egg
  • 180 g farin
  • 150 g hvetemel
  • 30 g potetmel
  • 1 1/2 ts bakepulver
Pisk eggedosis (ca 15 minutter), sikt i blanding av hvetemel, potetmel og bakepulver, vend forsiktig inn, stek ved 180 grader i cirka 25 min. La avkjøle på rist og del i tre lag.
Jeg tilsatte cirka 1/2 boks rød geléfarge i eggedosisen, og justerte litt med gult. 
  • 1,2 L kremfløte
  • 3 ss farin
  • 1 ss vaniljesukker
  • 100 g finhakkede valnøtter
  • 300 g bringebær i bringebærgelé tilsatt konditorfarge
  • 1/2 glass bringebærsyltetøy
Pisk halvparten av kremen med 3/4 boks rød geléfarge, tilsett valnøtter og smør utover det nederste laget. fordel klatter med gelé og syltetøy over, legg på neste lag og gjenta. Pisk resten av kremen og dekk utsiden av kaken med dette. La gjerne kaken stå over natten i kjøleskapet, slik at den får "satt seg".
  • 1 kg marsipan
  • ca 50 g titandioksid
  • melis
Bland ut titandioksid i vann (følg anvisningene på pakken) og kna inn litt og litt i marsipanen. Ha godt med melis på kjøkkenbenken, slik at marsipanen ikke setter seg fast. Fortsett til du har oppnådd ønsket hvitfarge. Kjevle ut til ønsket størrelse (denne kaken er 26 cm i diameter og var rundt 10 cm høy, så jeg kjevlet ut en leiv som var cirka 48 cm i diameter) og legg oppå kaken. Glatt ut marsipanen slik at du unngår folder og skjær av det overflødige.