torsdag 31. desember 2015

Tradisjonen tro

Tradisjoner er rare greier - de er ting vi gjør fordi vi alltid har gjort dem, og dikterer mye av vår adferd (og reaksjon på andres adferd), særlig rundt høytidene. Hvorfor gjør vi ting på den ene eller andre måten? Fordi det skal være sånn. Det er mer enn grunn nok. Men hvor gamle er egentlig disse tradisjonene? Jeg tenker mye på det nå i desember, på det jeg oppfatter som tradisjoner, på hva julen egentlig er for meg, og hvordan det har endret seg.

Mitt juletre
Jeg er i utgangspunktet en stor tilhenger av tradisjoner. Jeg er et rutinemenneske og skammer meg ikke det spor over det. Jeg trives med forutsigbarhet og gjentagelser, og det er jo akkurat det julen handler om. Og når Julepolitiet entrer scenen i Herreavdelingens juleverksted like før jul, får jeg en ekstra påminnelse om at min jul ikke nødvendigvis er lik andres jul. Og dette innlegget handler om hva julen er for meg.


Kunstig juletre

Ja, du leste riktig. I vår familie er det grønne, glitrende tre, god dag laget i plast og hentes opp fra kjelleren et par dager før jul. Jeg vet at vi hadde ekte tre da jeg var liten, jeg husker at Bestemor og Bestefar gikk over til plast etter at moren min og jeg hadde gjort det, og at jeg syntes plasttre var finere enn ekte tre. Pluss at jeg ikke synes kvae eller granlukt er noe å trakte etter.

Det var litt merkelig å skulle sette opp og pynte mitt eget, fullvoksne plasttre i år, og ikke være med på pyntingen hos Mamma, men jeg må jo skape mine egne tradisjoner også, og storkoste meg med å pynte med all pynten jeg har akkumulert gjennom årene, primært i sølv og rødt (moren min har lamper og dørvridere i messing, og treet hennes går i gull og rødt, mens jeg har lamper og dørvridere i stål. Skulle nesten tro vi hadde koordinert juletrepynten etter det).

Jeg vet at vi brukte vanlig glitter på treet da jeg var liten, men etter mange år med gullfargede perlegirlandere, har dèt blitt tradisjon istedenfor, og nå føles glitter feil.


Ribbe på vår måte - og riskrem etterpå

Ribbe, julepølse, medisterkaker og persilledusker
Vi spiser ribbe litt anderledes enn det store flertall; svoren fjernes, ribben skjæres i porsjonsstykker, saltes, pepres og får ligge kaldt før den kokes og deretter stekes i ovnen sammen med julepølser og medisterkaker. Ettersom jeg ikke spiser de to sistnevnte, består min julemiddag av et par ribbebiter og en potet eller to, som unektelig høres litt fattigslig ut, men jeg er fornøyd! Ribbe "sånn som alle andre lager den" synes jeg ikke noe om, og har aldri sett poenget med, og det er dessuten ikke på langt nær så godt å spise kaldt. For det er egentlig høydepunktet med ribbe: kalde rester de neste dagene!


Hvetekake

Dette har jeg sagt nei takk til i år, men det er likevel en viktig tradisjon for meg. Hvetekake er nydelig med Bremyk på, og skal spises i latterlige mengder til alle julens brødmåltider. Nam!


Wenche Myhre og Jahn Teigen

Selv om mine favorittjulesanger er Tim Minchins "White Wine in the Sun", The Pogues "Fairytale in New York" og Rolf Just-Nilsens "Julekveld i skogen", er det to album som er jul for meg, og det er Jahn Teigens "Lys" og Wenche Myhres "Wenches jul". Sånn er det bare.


Ghost of Christmas past

Nye tradisjoner kan skapes når som helst, og de kan forsvinne like brått som de kommer til. Min barndoms jul er så nært knyttet til mine besteforeldres hus på Tofte at jeg ofte spør meg selv om det egentlig kan bli ordentlig jul igjen nå som huset for lengst er solgt. Og ting forandrer seg. Huset forsvant ut or soga, og med det tradisjonen med at Bestefar gikk ut i innkjørselen og tente fakler. Så forsvant Oscar, hvis årlige leting etter (og utpakking av) de gavene som inneholdt hundegodteri fra haugen under juletreet, gledet hele familien og ble en tradisjon. Så forsvant Bestefar også. Jeg vil aldri kunne gjenskape min barndoms jul, eller min ungdoms jul. Viktige biter mangler, og sånn er nå dette livet - det er ikke noe å gjøre ved det, og man får heller holde fast ved minnene og skape nye tradisjoner, og holde fast ved treet, julemiddagen og det generelle samværet.


Ikke vårres jul?

Min jul har aldri hatt kirke i seg (takk og lov for det - det ble testet en gang da jeg var barn, og jeg fikk fullstendig mark omtrent med det samme. Festlig!), ikke gang rundt juletreet (vi var hverken mange nok eller hadde plass til å gå rundt det), og ikke merkverdigheter som goro, fattigmann, sirupsnipper, bakkels eller kakemenn. Ikke levende lys i treet (herlighet, så brannfarlig!) og ikke grøt til forrett eller formiddagsmat. For andre er dette det jula handler om, og det blir ikke riktig jul uten.
I mine øyne er det en vederstyggelighet å pynte treet eller ta frem nisser i begynnelsen av desember, eller å ha adventsstjerner og -staker i vinduene om sommeren. Men inntil jeg har tatt over verdensherredømmet, har jeg hverken rett eller mulighet til å gjøre noe ved det. Folk må få holde jul slik de selv vil, uansett om den er grusomt amerikanisert, gjennomroglet av Jesus, gjennomsekularisert eller omgjort til et nyreligiøst blot.


Min egen jul

Gløgg og fikenkake
Og når det nå nærmer seg tiden for å pakke julen ned i esker og kasser, melder et (for meg) viktig spørsmål seg: har jeg holdt jul i år? Dette har vært min første jul i eget hjem, den første julen der jeg har dratt hjem til moren min for å feire jul, for så å dra hjem igjen utpå kvelden. Jeg er ikke helt sikker på om det har lyktes meg å skape et rammeverk å bygge videre på, men noe har jeg da fått på plass; jeg har i alle fall innstiftet to nye, faste julekaker for min egen del, jeg har tatt i bruk juleserviset (og dermed gjort det til et juleservise) og jeg har drukket mer gløgg de siste to ukene enn jeg har gjort de siste 10 årene til sammen. Og for juletradisjoner tror jeg vi kan si at det følgende gjelder: det handler ikke om hvilken mening andre legger i tingen eller handlingen, men hva du legger i den. En nissefigur blir først en del av julen når du tar den frem for andre eller tredje gang for å pynte til jul, et førjulsbesøk blir en tradisjon når du gjentar det gang på gang. Og ting som egentlig ikke har noe "julete" over seg, som min families "amerikanske cookies", blir viktige elementer i julefeiringen fordi de gjentas år etter år.

Og forhåpentligvis vil jeg over de neste årene kunne se spirene jeg har sådd til egne tradisjoner slå rot og blomstre, og lage min helt egen jul som uten problemer kan sameksistere med alle andres varianter av høytiden.

søndag 6. desember 2015

Da bakstekjerringa skulle ta ferie

Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.

Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.

Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.

Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.

Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn  Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.

Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).

Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.

Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.

Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!

torsdag 3. desember 2015

Symbolikk og sånt: om adventsstaker og adventsstjerner

Jeg har en bok jeg aldri har åpnet som heter Symbolene og det ubevisste. Det er en av de titlene jeg aldri har forstått hvorfor jeg kjøpte, og som jeg aldri har vært tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne. Dette innlegget kunne godt hett nettopp det ("symbolene og det ubevisste", altså, ikke "tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne". For det ville vært en rar og unødvendig klønete tittel. Og mine titler er aldri rare eller unødvendig klønete), for det skal handle om symboler. Og om det ubevisste, altså.

Symboler er viktige for oss. Symboler representerer noe, og sender et signal vi kollektivt har blitt enige om, slik at alle tolker symbolet på samme måte. Ofte kan symboler naturligvis bære på mer komplekse budskap enn "campingplass", og et helt enkelt symbol kan dermed formidle flere beslektede begreper, en historie, følelser, stemninger, o.s.v. Og naturligvis kan et symbol tolkes på ulike måter - enten fordi to grupper leser det ulikt, eller fordi deres holdning til det symbolet representerer er diametralt motsatte. For å ta et relativt aktuelt eksempel: en hijab symboliserer undertrykkelse, kvinnehat og diskriminering for noen, og søsterskap, tro, tilhørighet og dydighet for andre. Begge grupper kan være enige om at hijaben er et symbol på islam, men de leser det svært ulikt.
Men jeg har ikke lyst til å skrive om halal og haram, jeg har lyst til å skrive om julen, fordi det er noe av det beste jeg vet.
Ettersom julefeiringen i mange århundrer har vært en kristen greie der hedensk symbolikk og hedenske tradisjoner har blitt tilkristnet på ulikt vis, sitter en ateist (og en hvilken som helst ikke-kristen) som ønsker å holde jul i sitt hjerte igjen med visse utfordringer med tanke på pynting.
For kan (og bør) man bruke engler og stjerner som pynt når man ikke feirer Jesu fødsel, men heller at sola har snudd og at det går mot lysere tider, eller "bare" at man er sammen som familie og har det godt? Er ikke det litt som å ha barnebursdag og henge agurker fra taket - ikke direkte feil, men helt meningsløst?

Dette er i alle fall noe jeg sliter litt med, og det gjelder både pynting og synging av julesanger. Og tro meg, jeg synger julesanger. Jeg begynner gjerne i oktober, og holder på omtrent til september, og det går mye i "O helga natt" og "Det hev ei rose sprungen". For finnes det noen fine, sekulære julesanger? "Nå er det jul igjen" og "På låven sitter nissen" er kanskje morsomme å synge mens man går rundt juletreet (noe vi aldri har gjort i vår familie), men de rommer ikke noen ordentlig julestemning. Og det er jo det julesangene skal gjøre, i alle fall for meg, som ikke lovpriser Herren min Gud eller lignende. Jeg lovpriser bare julens ånd, med gaver, varme, lys og omtanke.
Men hva så med julepynten? Juletre er greit. Treet er et dønn hedensk fruktbarhets- og gjenfødelsessymbol. Kuler kan representere sola som snur, epler (gjenfødelse) eller bare livets sirkel. Eller ingenting. Nisser er giverglede, Istapper, kongler, girlandere og snøstjerner er pynt. Men toppstjernen, hva med den? Og hva med adventsstaken/-kransen? Hva med adventsstjernen?

Jeg har tenkt mye på dette, og også skrevet om det før. Jeg vil ikke ha utvetydig kristne symboler i julefeiringen min - ingen engler, ingen julekrybbe. Det handler ikke bare om at de ikke hører til der (jeg feirer ikke Jesu fødsel og jeg synes ikke fabeldyr har noe med jul å gjøre), men også om at disse symbolene ikke hører til meg - de er ikke mine. Det er vel kanskje beslektet med følelsen jeg får om jeg forviller meg inn i en kirke - det er ikke mitt rom, og jeg føler meg ubekvem, spesielt dersom det prekes. Og jeg ville ikke hengt opp en prest i stua heller. Det føles hyklerisk å bruke symboler som ikke tilhører meg, slik det føles hyklerisk å synge lovprisende sanger i en kontekst der det ikke er tydelig avklart at jeg synger sangene fordi melodi og deler av teksten er vakker og noe jeg har kunnet på rams så lenge jeg kan huske. Og i tillegg er det et element av kulturell appropriasjon inne i bildet. Religiøs symbolikk og religiøse bilder er ikke mine, uansett om det er et kristent kors eller en Buddha-figur.

Så hva skal jeg da gjøre? Det er åpenbart at stjerner i en julekontekst er "Betlehemsstjerna", og det fremstår for meg som noe meningsløst å bortforklare det som at stjerna jeg vil henge i vinduet egentlig er en referanse til generelle stjerner. Da kunne jeg hengt en asterisk i vinduet (det fikk jeg veldig, veldig, veldig lyst til å gjøre nå). Nei, stjerner er omtrent på nivå med disse flyvende nestenmenneskene (dundyner skal ikke vakuumpakkes. Gjelder det også for engler?), de kan ikke bortforklares.

Og jeg ønsker ikke å bortforklare, men jeg vil ha et rasjonelt grunnlag for det jeg gjør.

Så hva er det rasjonelle grunnlaget for at jeg i år, når jeg har egen leilighet som skal pyntes i forkant av høytiden, har stjerner i vinduene og en syvarmet lysestake foran et av dem, samt lilla lys og serivetter på salongbordet? Det emosjonelle grunnlaget er urpoblematisk: Fordi det alltid har vært sånn. Jeg viderefører tradisjoner fra barndomshjemmet, dog i en noe modernisert form, ettersom jeg har andre estetiske preferanser enn min mor. Jeg tar med meg tradisjoner som for meg symboliserer den beste tiden på året, ventetiden før jul. Og det er noe spesielt ved det å ha stjerner, kuler eller staker i vinduskarmen, fordi dette er noe som vendes utover mot omverdenen. Det er et stillferdig utrop (hurra, oksymoron!) om fellesskap og tilhørighet som, i likhet med andre proklamasjoner av samme art kan bidra til å skape et "oss" og et "dem", og dermed en følelse av avstand for de som ikke har lys i vinduene sine på denne tiden av året. Men det er så uforpliktende og stille, det er bare lys imot mørketida.

For faktum er at det er mørkt, og at jula, uansett hvilke tradisjoner og religiøse høytideligheter som har kommet til og tatt over feiringa, i bunn og grunn handler om lys i mørket. Folk går rundt og er vinterdeprimerte, det er korte dager, det blir kaldt og folk ramler og brekker både lårhalser og knehøner. Vi trenger noe å samles om, et høydepunkt, en lysfest. Og det er det julen egentlig er, og det kan den være for alle, uansett hvilket livssyn man har eller ved hvilken breddegrad man er født.  Og det er det den er for meg. Så på et emosjonelt plan er det naturlig å tenne lys i vinduet, å få litt mer lys inn i boligen når mørket senker seg, som om sola likevel hadde valgt å lyse inn til meg, og å sende det samme lyset utover. Prøve å fortrenge mørket utenfor, i et vakkert og fullstendig frivillig samarbeidsprosjekt mellom naboer som også vil lyse opp. Joda, det er helt fåfengt, for mørket er så mye større enn oss, men vi prøver, og deri ligger symbolverdien.

"Men Renate, hvorfor ikke henge opp kuler istedenfor stjerner?" spør jeg meg selv, og passer på å ta med navnet mitt, sånn at jeg er helt sikker på at jeg ikke stiller spørsmål til andre som en del av min indre duolog. Både fordi det ville vært fullstendig sykt, og fordi jeg nødig vil stumtale for døve ører."Fordi jeg fant fine stjerner hos Clas Ohlson og vil bruke dem," svarer jeg meg selv. Fordi igjen, på et emosjonelt grunnlag handler dette om å ha det fint, om å lyse opp og om å ivareta tradisjoner.  Men denne rasjonaliteten, da? Nå har jeg lovet rasjonalitet så lenge, hvor blir den av? Hvor er det rasjonelle belegget for å sette frem uttalt kristne symboler i hjemmet, når det endatil finnes fullstendig sekulære alternativer som lyser opp på samme måte?

Jeg tror jeg må si meg svar skyldig. Mye av symbolikken vi omgir oss med i julen er relativt tåkete, enten fordi symbolene en gang var hedenske, men er blitt tilkristnet av Kirken oppigjennom århundrene, eller fordi de har blitt mer eller mindre avkristnet fordi folk ikke legger så stor vekt på hvorfor de gjør Ting - de bare gjør Ting på den måten Ting gjøres fordi det alltid har vært sånn man gjør Ting. Vi kan sammenligne julekrybben med en Leseløve. Den har et enkelt budskap og store bokstaver. Det er veldig vanskelig å misforstå den. Den er en fysisk fremstilling av Juleevangeliet. At vi har syvarmede staker i vinduene som er et slags lån fra jødenes menora, den syvarmede staken som først skulle tennes ved Messias' komme (dere vet, den lille uoverenskomsten mellom jøder og kristne), er mer som et litt mer krevende litterært verk med flere fortellerstemmer og eksterne prolepser (altså innskutte handlingsstumper fra andre, fortidige verk.). Vi kan se den og tolke den uten kjennskap til de bakenforliggende verk, og tolkningen er ikke nødvendigvis feil, men den blir mangelfull, og kanhende svært anderledes enn hva en tolkning basert på en fullstendig forståelse av verket. Når man da i tillegg skal ta inn over seg at ingenting egentlig skapes i et vakuum, og at tradisjoner, kunst, vitenskap, ja, ALT, bygger på det som allerede eksisterer, på tankegods vi har bearbeidet gjennom uendelige generasjoner, så sier det seg selv at det kan være litt vanskelig å få den komplette oversikten. Eventuelt umulig. Og de tradisjonene som nå fremstår som så mettede på eksterne referanser at de nesten ikke kan bevege seg, er ironisk nok også de mest meningsløse. For når referansene ikke lenger er allment tilgjengelige, når vi enten ikke bryr oss om dem eller vet at de finnes, eller når genealogien er så sammensatt og uklar at det enkelte ledd ikke har noen tydelig relevans, da slutter tradisjonen å være et symbol for det aspektet det i utgangspunktet representerte, og går over til å bli et symbol for helheten. Kort sagt, om vi som ivaretar tradisjonen ikke forbinder adventsstaken med kristen symbolikk, slutter den i praksis å være et symbol for kristendommen, og blir en allmenn julereferanse.

Når jeg ser på adventsstaken min, eller min mors, eller min bestemors, så ser ikke jeg en menora. Jeg ser ikke et symbol på Messias' komme, et hellig antall lyspunkter eller livets tre. Jeg ser tre ulike tolkninger av "syv lyspunkter i en omvendt V-form som av ukjente grunner representerer advent og jul". Og naturligvis, jeg undrer meg over hvorfor, fordi undring er noe som faller meg naturlig, men den er ikke et mer absurd uttrykk for "jul" enn det nisser er, tross alt.

Så jeg tror det blir mitt svar: mitt rasjonelle grunnlag for å bruke disse semisekulariserte adventssymbolene ligger i behovet for symboler som alle kan bruke, og et behov for å bekrefte deres status som allmenne og frigjorte fra religionen. For meg symboliserer de advent, og advent er ventetiden før jul. Og advent og jul har vi, uansett hva vi tror eller ikke tror, og vi kan velge å feire det, om vi ønsker det. Så riktig god advent, alle sammen!

(Og om noen lurte: nei, jeg har fremdeles ikke lært å fatte meg i korthet)