onsdag 25. november 2015

Renates åpenbaringer

Du vet de morgenene der du slår opp øynene og innser at idag kommer til å bli en ræva dag? Jeg hadde ikke en sånn en idag. Tvert imot var jeg veldig forvirret, for istedenfor å våkne til lyden av Stauts "Sjå sole" (ingenting er som jovial oppvåkning), våknet jeg av OneRepublics "Counting Stars", som skulle slått inn 5 min etter førstnevnte, og 3 min før ordinær alarmlyd. Fordi man av og til sliter med å våkne ordentlig. Så det første som gikk gjennom hodet mitt var "hø? Feil sang? Har jeg forsovet meg?". Deretter kom dagens første åpenbaring: høstforkjølelsen hadde kommet.

Forkjølelse er et veldig lite problem i den store sammenhengen, men i den lille sammenhengen er det ganske ille. For hva er en dag uten gauling? En kjip dag. Så da jeg innså at jeg var blitt forkjølet, innså jeg også at sangstemmen min var borte. Dermed kunne jeg ikke synge "After Ever After"-sangene fra YouTube-brukeren Paint, noe som er en del av morgenritualet mitt. Tenk deg å skulle gå gjennom morgenstellet uten sanger som inneholder tekstlinjer som

(Pocahontas) 
og
(Askepott) 
Det er en sann lidelse.

Så da måtte jeg synge inni meg, som ikke er på langt nær så morsomt. Frokosten forløp uten de store utfordringene, men det var sannsynligvis bare fordi jeg skulle rekke å tro at Verden ikke gikk inn for å sabotere meg før jeg kom ut. For ut måtte jeg, jeg skulle tross alt på jobb. Og før vi kommer til det som møtte meg utenfor døren, vil jeg gjerne nevne to enkle sannheter rundt meg og mine rutiner.

  1. jeg har alltid med meg paraply
  2. jeg bryr meg generelt døyten om været
I praksis betyr dette at jeg som regel blir overrasket over været, men samtidig ikke, og at jeg sjelden blir våt. Så da jeg åpnet utgangsdøren og speidet utover, oppdaget jeg at det regnet ganske tett (nei, jeg ser tydeligvis ikke ut av vinduet før jeg forlater leiligheten), trakk på skuldrene, fisket opp den bittelille veskeparaplyen med fargeglade kattehoder på, og tok de to trinnene ned til oppkjørselen uten noen som helst form for bange anelser. Og før jeg visste ordet av det, seilte jeg nedover den speilblanke isen som tydeligvis dekket underlaget mens jeg stilte meg selv en rekke spørsmål av typen
  1. Hvor ender denne ferden? 
  2. Kommer jeg til å ramle forover eller bakover? 
  3. Kan jeg styre, eller må jeg bare la det stå til?
  4. Kommer jeg til å velte når belegningsstein møter asfalt, og ake i økende fart nedover asfalten inntil jeg når veien og bli overkjørt og drept av en bil som har like dårlig kontroll som jeg har?
... og stort lengre kom jeg ikke før den spennende ferden endte i overgangen mellom belegningsstein og plen. Og alt i alt var det et veldig greit resultat, for jeg fikk ikke sånn skrekkelig vondt, jeg brakk ingenting, og det tok ikke så lang tid å samle opp verdigheten min og komme meg på beina. 
Dette var dagens andre store åpenbaring. Det var noe inni granskauen glatt. I tillegg var det bekmørkt og det regnet, og jeg hadde ikke fornuftige sko på meg. Faktisk hadde jeg relativt ufornuftige sko, typ støvlett med tynn, nesten glatt såle og hæler. Det finnes naturligvis enda mindre fornuftig fottøy, men litt vett har jeg heldigvis i skolten. Så der karret jeg meg oppover mot t-banen, og var sikkert et festlig syn. Områder med gress og gatelys var greie, der var det fotfeste å få, men et par steder måtte jeg krysse fortau for å komme meg ned til et fotgjengerfelt, og følelsen av å stille seg opp og la seg gli ukontrollert nedover og håpe at man  klarer å stanse i tide og ikke blir overkjørt, er interessant, om ikke akkurat behagelig. Men jeg overlevde, jeg kom meg inn på banen, og jeg klarte faktisk å komme meg på jobb uten å dø på meg.

Heldigvis er jeg velsignet med helt nydelige kolleger, så selv om jeg følte meg helt elendig, hadde vondt i beinet etter fallet, hadde for mye å gjøre og syntes synd på meg selv, hadde jeg en fin dag på jobben. Men så bar det hjemover, da, og alt skulle bli bra.

Jeg er en skive krydderkake, hva er du?
Og jeg var optimistisk. Jeg hadde kaketine under den ene armen, paraplyen i den andre og dagens innkjøp fra Rema og håndveske over skulderen, og det var ikke engang glatt. Mens jeg bearbeidet meg nedover skråningen mellom blokkene tenkte jeg litt på dette med praktisk bekledning. Støvlettene mine var som sagt ikke spesielt fornuftige, og jeg hadde skjørt på. Og jeg liker å bruke skjørt. Men spesielt praktisk, det er det ikke. Blyantskjørt begrenser skrittlengden betraktelig, hvilket gjør det interessant å gå opp den skråningen jeg i det øyeblikket gikk ned, for den er såpass bratt at lange skritt er det mest nærliggende. Og skjørt har sjelden lommer, og lommer, det er det kjekt å ha. 
Nå skal det sies at det skjørtet jeg hadde på idag var utstyrt med lommer, men de er for grunne til å ha noe særlig i, så mens jeg i bukser kan ha nøklene i den ene lommen og mobilen i den andre, må jeg i skjørt ha disse uvurderlige enhetene i vesken. 

Da jeg nådde døren hjemme, hadde jeg hatt nok en åpenbaring, i form av at jeg hadde kommet frem til at ja, jeg er en idiot som bruker støvletter som ikke er varme, som ikke gir godt grep på glatt underlag og som har så tynne såler at jeg får vondt under føttene når jeg tråkker på grus, jeg er en dum som bruker skjørt uten lommer når jeg er i besittelse av bukser med lommer og jeg er lettere irrasjonell når jeg velger å bruke skinnhansker som ikke klarer å holde hendene mine varme når jeg har gode og varme votter tilgjengelig, for ikke å snakke om at jeg avstår fra å bruke lue fordi jeg ikke vil se helt grusom ut på håret når jeg kommer på jobb. Kort fortalt: jeg lar Forfengeligheten min utkonkurrere Fornuften, og Fornuften blir stående igjen lettere furten mens den i avmakt viser fingeren og sverger å le seg skakk hver gang Forfengeligheten volder ubehag, smerte eller skade. Fordi Fornuften, i tillegg til å være ganske så fornuftig, er utrolig skadefro). Og i det jeg stakk hånden ned i vesken, fikk Fornuften nok en gang grunn til å le seg skakk over problemene Forfengeligheten hadde stilt i stand, for hvor i all verden var nøkkelknippet som, om jeg hadde lyttet til Fornuften, ville ligget trygt og sikkert i venstre bukselomme?

Fornuften har generelt fått være med på alle avgjørelser rundt innkjøp av håndvesker, hvilket har ført til at de veskene jeg kjøper er utstyrt med ørten lommer og rom for oppbevaring av alskens småting. I lys av dagens nøkkeljakt har jeg begynt å mistenke at Fornuften har stemt for dette enorme utvalget av lommer med den hensikt å sabotere meg, men her kan det være jeg er i overkant paranoid. Eller kanskje ikke? Det er uansett et faktum at det tar lengre tid å lete gjennom åtte rom enn ett, og det er ikke spesielt enkelt å finne nåla i høystakken når man har armene fulle og det er ganske mørkt. Og man er sulten som bare fy fordi man kom hjem en time senere enn vanlig. Og da jeg omsider fant nøkkelen i det rommet jeg trodde den skulle være, og som jeg hadde lett i sånn omtrent femten ganger, var tålmodigheten såpass tynnslitt at jeg vurderte å legge meg på tom mage. Alt skulle tydeligvis gå galt idag!

Heldigvis sluttet problemene sånn omtrent på dørstokken, for både den enkle middagen og baking av krydderkake var vellykket (til tross for at jeg bommet på oppskriften og blandet ingrediensene i feil rekkefølge, og jeg har avstått fra å sabotere meg selv. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.