lørdag 29. september 2012

Konfekttraumer

Jeg bestemte meg for å ta en pause fra Encyclopedia of Death and Dying og fortelle dere der ute litt om mitt forhold til konfekt.
Jeg hadde ganske nylig en samtale med en artsfrende om gaver man gir bort til verten, vertinnen, bursdagsbarnet eller den av en annen grunn gratulerbare personen man besøker etter å ha fått en invitasjon. Det virker som om standardalternativene er blomster, vin eller konfekt, mens de mer avvikende normalt bør være dekorgjenstander som garantert er det motsatte av hva mottageren ville likt å la stå fremme. Så derfor unngår visst de fleste sistnevnte.
Nå er jeg sjelden i situasjoner hvor folk forventes å gi meg blomster, vin eller konfekt, ettersom jeg fremdeles ikke er ute av redet, og derfor ikke inviterer til selskapelige lag med dekket bord og innleide fiolinister i hjørnene. Jeg har imidlertid blitt gitt en flaske vin etter å ha holdt et foredrag, og jeg har sett mange flasker og buketter bli gitt til min mor, så jeg er kjent med systemet, og vet at jeg kan vente meg å skulle gi og motta denne typen gaver i fremtiden.

Nei, jeg kan ikke tegne hender. Særlig ikke i MS Paint
Og jeg vil ikke ha noe imot å gi dem - jeg synes det er hyggelig å gi gaver, og er en tilhenger av sosiale spilleregler, men jeg er langt mer skeptisk til det å få dem. Som noen av dere sannsynligvis har fått med dere, drikker jeg ikke alkohol. Enhver vinflaske som kommer i min besittelse, vil derfor enten bli servert gjester, eller bli overlevert min mor. Det vil selvfølgelig kunne spare meg for utgifter neste gang jeg holder gjestebud, men jeg kan ikke påstå at det vil bringe meg noen personlig nytelse å bli overrukket en flaske chianti av en velmenende gjest. Og ut fra min generelt noe overdrevne evne til å glede meg over ting, er det litt synd.
Så var det blomster, da. Jeg forstår ikke poenget med dem.
Jeg liker markblomster, og i de tilfellene da sommeren er lang nok, været tørt nok og jeg har tilstrekkelig med fri, vil jeg gjerne plukke noen buketter og kose meg med dem. Og jeg verdsetter hensikten bak en bukett. Men i motsetning til resten av familien, ser jeg ikke noe poeng i å ha en petunia eller hawaiirose eller en bukett tulipaner stående i vinduskarmen, og jeg er ikke innstilt på å få dårlig samvittighet hver gang jeg har pint en plante til døde ved å glemme å gi den vann. Dessuten har jeg katt, og kommer sannsynligvis til å ha langt flere enn en i fremtiden (tjoho, jeg har fått godtatt søknaden om stamnavn, og vil forhåpentligvis ale opp bedårende katter under navnet NO*Keimilio's i fremtiden!), og katter og blomster går dårlig sammen på to måter: 1) svært mange planter er giftige for katter, og 2) Høye ting som plutselig kommer i hus og som lukter spennende, er morsomme å leke med og velte.
Så da gjenstår konfekt.

Og jeg er en stor tilhenger av sjokolade, særlig dersom den ikke kommer fra Polen og smaker vondt. Men konfektesker skaper enorm frustrasjon hos meg, og dette er grunnen:
Noen esker vil ikke fortelle deg hva bitene inneholder. Andre esker forteller deg hva bitene inneholder, men unngår å fortelle deg alt, og sørger for overraskelser. Mange av eskene som forteller deg hva de inneholder, har sjokoladebiter som er så like hverandre, eller så dårlige illustrasjoner, at du kan være sikker på at du tar Nøttenougat, og ender opp med romrosin. Om ikke det er nok, er mange av navnene kryptiske som bare det, og når du først har reist deg opp i din fulle høyde, bøyd deg ned mot esken og innsett at de eneste bitene du anså for å være spiselige er tatt, kan du ikke sette deg ned igjen uten å ha tatt en av bitene du ikke vil ha, ettersom du da vil fremstå som vanskelig og anklagende - du viser at de hensynsløse medmenneskene dine har tatt ALT du kunne tenke deg å spise.

Og dette gjør folk frivillig.

Det er sikkert fordi folk flest ikke blir bleke om nebbet av å spise en sjokoladebit som inneholder gelé, guffe eller andre nesten-flytende substanser. Eller fordi de generelt er veldig tolerante. Jeg, derimot, kan ikke fordra mat som ikke forteller meg hva jeg kan forvente, og gir en negativ overraskelse. Som f.eks. calzone med skinke og ost, som viser seg å inneholder store mengder løk som en slags mislykket bonus.
Og jeg er kjedelig når det gjelder mat. Jeg gir blanke i TV-kokker og matjåleri, jeg føler et intenst behov for å kaste opp litt på alle som bruker ordet "cupcake", og jeg føler at jeg gjør noe alvorlig galt dersom jeg bruker mer enn halvannen skive salami på en brødskive. Jeg er vanskelig, men også svært enkel å gjøre tilfreds - jeg har til gode å bli tilbudt en hotellfrokost som er så kjedelig og enkel at jeg ikke kan spise meg mett og fornøyd.

Men jeg trives med mitt begrensede kulinariske spekter, og selv om jeg er villig til å prøve nye ting dersom de ikke utelukkende består av ting jeg avskyr, og er fullt i stand til å spise litt av ting jeg ikke kan fordra for å være høflig, vil jeg gjerne vite hva jeg gir meg ut på når jeg tar den første biten.
Og jeg vil ikke ha gufne overraskelser fra en sjokolade.

Så la den som om knappe seks år lurer på hva jeg bør få til tredveårsdagen min finne det følgende svar når h*n søker på bloggen min: Freia Dessertsjokolade. Ingen av bitene har rare ting i seg, alle smaker godt, man forstår hva man spiser, og esken breier seg ikke på kaffebordet. Vil du gi meg en blomst, kan du satse på en St. Paulia. De er kattesikre, og Adina elsker blomstene.

Jeg kunne sikkert skrevet flere sider til om mitt forhold til konfekt, men jeg har en masteroppgave å skrive, og det har vist seg at den ikke skriver seg selv. Dusteoppgave. Så jeg må ta farvel igjen for nå, og komme sterkere tilbake ultimo november.