lørdag 25. februar 2012

Traumatiske farger i en vind

Jeg har et komplisert forhold til farger. Da jeg var liten, hadde jeg et lite sett med tykke tusjer - blå, rød, grønn og gul. Etter at jeg lærte om primærfargene, har jeg aldri klart å tilgi dem som tydeligvis mener at grønt er likestilt med blått, rødt og gult, og som samtidig gir en god dag i purpur og oransje. Hykleri, kaller man sånt! Men ihvertfall, disse tusjene lå i en isoporform som igjen var omgitt av papp på fire sider, og hver av tusjene skulle lukte av noe som var hhv. blått, rødt, grønt og gult. Den gule luktet sitron, så den hadde jeg veldig sansen for, men de andre? De stinket død og fordervelse! Ut fra bildene (jeg fikk tusjene da jeg var 3 eller 4, og da kunne jeg ikke lese, og da jeg kunne lese, var pappen med eventuell informasjon borte) skulle de lukte blåbær, kirsebær og blad (kanskje mynte?), men det eneste jeg klarte å assosiere med dem, var stank. Jeg kan fremdeles kjenne den blå lukten i nesen når jeg tenker på den, og det var definitivt ikke noe fruktig, bæraktig eller på noen måte naturlig over den...


Gult er ikke kult.
Traumatisk, var det, og det skapte i tillegg et bånd mellom tre sympatiske farger og ekle lukter. Gult ble selvfølgelig ubesudlet, men vårt forhold har ikke vært uproblematisk. Først innså jeg at håret mitt ikke var gult. Så innså jeg at det ikke fantes noen farge som kunne forklare hva slags farge håret mitt hadde, ettersom blond ikke egentlig var en farge. Jeg hadde ihvertfall ingen farger som het "blond" i fettfargekofferten min med 72 stifter fra Crayola med navnet prydelig trykket på det brede magebåndet hver stift hadde (å, hvor jeg minnes å rive en liten flik av dette magebåndet når den en gang så fine spissen var helt rund av bruk, for så å spisse stiften i den medfølgende fettfargestiftspisseren! Det var noe helt annet enn å spisse vanlige fargeblyanter, og resultatet ble så jevnt, glatt og perfekt!). De som hadde brunt og svart hår, hadde det jo mye lettere, for de hadde jo et navn på hårfargen sin! Dette hårtraumet skriver seg fra 1. klasse, da jeg hadde en blekgul skoledagbok hvor to av mine klassekamerater skulle bli henholdsvis reserbilsører og ishockey når de ble voksne, og klassestyreren tegnet et bilde av seg selv med grønt hår. Litt unødvendig, ettersom håret hennes var brunt, og hadde en farge og et navn. Men gult hadde flere ess i ermet i spillet om min frustrasjon, for de gule vannfargene mine ble alltid grønne etter å ha blitt besudlet av pensler som ikke var blitt riktig rene etter å ha vært skylt i et syltetøyglass med blågrått vann. Gult var dessuten også okergult, og okergult var noe av det styggeste jeg visste. Ikke kledde det meg heller!
Nei, jeg så ikke noe tiltalende i gult. Det var ingen kraft i gult på hvitt papir! Apropos papir: Jeg kommer for alltid til å ha et problem med gråpapir. Gråpapir er brunt, ikke grått, slik gulrøtter er oransje, og ikke gule. Men de har en unnskyldning, for fargen oransje kom jo ikke til oss før etter at appelsinen hadde meldt sin ankomst i England - før det kalte man vel oransje for branngul, og da kan man unnskylde gulrota.

oransje / uheldig, falsk brunfarge
Men oransje, det er fæle greier! Jeg avskyr oransje. I mine øyne kan aldri noe som er oransje bli pent. Noen mennesker kler denne fargen, og det er jo flott for både dem og oransje, men forholdet mellom oransje og meg er på det beste anstrengt. Kanskje skriver det seg fra samme tid som oppdagelsen av mitt hårs manglende gulhet? Da jeg innså at mennesker med knalloransje ansikter og gult hår så veldig rare ut? Kanskje skriver det seg fra mitt problem med å akseptere at [oransj] skulle staves oransje når jeg var fast bestemt på at det burde staves orange? Kanskje skyldtes det at ordet smaker vondt? Kanskje er det litt av alt - jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg misliker både ordet og fargen, og kun tolererer dem i form av rav, appelsiner og gulrøtter.

En annen fargebetegnelse og farge jeg har et anstrengt forhold til, er beige. Det er noe veikt ved hvordan det staves - som en pinglete og slesk liten fyr som snor seg unna all kritikk, all korreks og alle spørsmål. En liten spyttklyse på samfunnets asfalt. Lyden av ordet gir meg assosiasjoner til mennesker som ikke er for fintfølende til å snakke om avføring, eller for avanserte i ordforrådet til å snakke om ekskrementer eller etterlatenskaper, men som like fullt føler at det blir for folkelig (eller plebeiisk!) å uttale det jevne barns foretrukne betegnelse på dette avfallet på normal manér, og som derfor vil snakke om å ha "beige i buksen". Jeg liker ikke beige, og jeg skulle ønske det hadde et annet navn - et navn jeg kunne like, sånn at jeg kanskje kunne like fargen litt bedre! Og ikke det nye engelske (eg. franske) "ecru", som skiller ekkelbeige fra vassenbeige. Noe litt mer blomstrende!

Men så, hvis man blander oransje og beige med litt rødt og hvitt, får man noe som ligner på hudfarge.
lånt fra crayola.com
Da jeg gikk i barnehagen, var de fleste barna, ihvertfall på min avdeling, relativt "hudfargede" i huden, så  dette var verdens naturligste navn, men nå finnes det jo et så vidt spekter av hudfarger rett utenfor døren at Crayola faktisk har utgitt et multikulturelt hudfargefargesett. Jeg synes det er kjempefint, for det kan muligens forhindre at mentalt underutviklede barn mobber sine litt anderledesfargede klassekamerater fordi de ikke har en "ordentlig" hudfarge. Det jeg derimot har litt problemer med, er at hudfargesettet påstås å være multikulturelt, for meg bekjent er hudfarge knyttet nærmere mot etnisitet enn kultur. Men det er selvfølgelig mulig at jeg har misforstått alt. I tillegg kan jo et slikt sett bringe til tings et bedre utvalg i hudfargebeskrivelser, slik at vi ikke trenger å sorteres i svarte og hvite (noe som uansett ikke dekker så veldig mange mennesker, sånn bortsett fra kaptein sabeltann og Barbagod (den svarte "barbapap"a-greia. Og ja, jeg måtte slå det opp på wikipedia), og disse dekkes også av settet, som visstnok inneholder sort og hvit farge i tillegg), men kan nyansere oss dersom hudfarge først er tema, og forklare at vi kategoriserer oss som brent siena eller fersken. Kudos! Men igjen: jeg har aldri sett brent siena, men jeg har sett ganske mye ferskenfarge, ettersom vi hadde en blekt ferskenfarget gang for noen år siden (den var oransje i mine øyne, og jeg hatet den), og jeg tilhører sikkert den delen av befolkningen som er ferskenfarget, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri, ALDRI har sett på meg selv som ferskenfarget. Så kanskje er ikke navnene eller fargene så heldige likevel?
#FDDCCE, som det heter i HEX

Nuvel, tilbake til ordet "hudfarge". Jeg tror de fleste vet hvilken farge det vises til: en slags blek oransjerosa tone som innenfor det ordentlige fargeverdenen kalles "aprikos". Men i motsetning til farger som rød, oransje, gul, blå, grønn, rosa, lilla og fiolett, er ikke fargenavnet "aprikos" kjent av barn. Det heter bare "hudfarget". Og det er jo veldig rart - fargen har man jo kjent til lenge, så hvorfor ikke komme opp med et bedre og mer dekkende navn? Hvordan kunne "hudfarget" være et godt ord i gamle dager, når bondestanden var blek om vinteren og brun om sommeren?

Og, for ordens skyld: jeg liker veldig mange farger, så jeg er ingen egentlig fargehater. Kornblått, stålblått og koboltblått er nydelige farger! :-D