Skumle sosialister og dumme egoister

Jeg har oppdaget noe veldig merkelig i det siste: folk har begynt å bruke "sosialist" som et skjellsord. Som en beskrivelse på ynkelige og naive individer uten et fnugg av kjennskap til virkeligheten. Og menneskene som bruker ordet på denne måten, er ikke redersønner eller høyrepolitikere, men vanlige folk. De bruker ordet som om de var amerikanere, som må være verdens mest sosialismeparanoide folk. Og jeg synes det er fryktelig rart.
Jeg vokste nemlig opp med den oppfatningen av at samfunnet tok litt fra alle som hadde noe, og delte det ut til dem som ikke hadde noe som helst. At alle med den største selvfølge bidro til å støtte dem som var svakere stilt enn dem selv, vel vitende om at de kanskje ville være avhengig av slik hjelp selv en gang i fremtiden.

Da jeg kom ut i arbeid og begynte å betale skatt, var det derfor med glede - jeg gir liksom litt tilbake til staten etter å ha fått gratis utdannelse, rimelig helsetjenester, osv., og investerer i et sikkerhetsnett som skal hjelpe meg dersom jeg havner i uføre senere i livet.

Høy hest

Dette er den ene halvdelen av konseptet "sosialisme" - å ha et genuint ønske om å dele på godene - ikke slik at den som arbeider hardt skal måtte gi fra seg det meste han tjener for å fø på sin late nabo, men slik at alle gir litt av det de tjener for å slippe å se naboen sulte fordi han er for syk til å arbeide. Og dette er blitt så fryktelig galt og farlig. Hvordan er dette mulig? Forakter vi hverandre virkelig så intenst?

Jeg ser ikke på meg selv som en sosialist, men jeg ser verdien i sosialismens grunntanke, slik jeg ser verdien i dugnader og det umoralske i svart arbeid og skattesnylting. Og jeg blir rett og slett redd når folk er så fokuserte på å hamstre verdier at de glemmer at de er en del av en større helhet. Vi er alle et produkt av samfunnet vi er vokst opp i, og av de goder dette samfunnet skjenket oss. Det er vår jobb å sørge for at nye generasjoner får vokse opp med de samme godene, og med de samme mulighetene. Og da nytter det lite å rangere mennesker i et slags motbydelig verdisystem hvor en selv troner øverst med høy inntekt og god utdannelse (en utdannelse samfunnet har vært med på å subsidiere, eller har betalt i sin helhet), med en rekke lavtlønnede undersåtter som ikke fortjener å ha det noe bedre enn de har det, ettersom de kan takke seg selv for sine begrensede muligheter, som igjen står på et berg av sosialklienter, det være seg syke og uføre, rusmisbrukere, arbeidsløse eller andre - et system hvor man har seg selv å takke for sin suksess, eller mangel derav, og høster som man sår.

Og hva er det som skiller advokaten på Holmenkollen fra den uføretrygdede trebarnsmoren på Grorud? Har ikke advokaten både samfunnet og sin bakgrunn å takke for sin behagelige stilling? Han har uten tvil jobbet hardt for å komme dit han er idag, og det skal han ha ros og respekt for, men det krever mye mer å komme seg til toppen av fjellet dersom du bor i landsbyen ved fjellets fot, enn om du allerede bor halvveis oppe, og det er gjerne vanskeligere for landsbyboeren å klatre, han som er vant med åker og eng, enn klippeboeren som ferdes i fjellet hver dag. Er det ikke da fint når den som allerede er godt på vei kaster et tau ned til sin bror som ligger så langt etter? Og det er sikkert mange advokater på Holmenkollen som gladelig betaler sin inntekts- formue- og boligskatt, som gir penger til veldedighet og respekterer sine mindre heldige medmennesker - selvfølgelig! Men det finnes tydeligvis skremmende mange, fra alle lag av folket, som mener at alle som har det dårligere enn dem selv har seg selv å takke, og ikke fortjener å få hjelp.

Egoisme og fangens dilemma
Hvordan kan vi unnlate å ville hjelpe hverandre? Hvordan kan mennesker synke så dypt at de forherliger egoismen sin?
Jeg skrev faktisk semesteroppgave i exphil om egoisme. Og om altruisme. Det jeg kom frem til, gjennom mange fine referanser til vampyrflaggermus og fangens dilemma, var følgende:

...mennesket er, i likhet med alle andre organismer, grunnleggende egoistisk. Det eneste naturlige er følgelig å handle til eget beste, fordi det er i henhold til evolusjonen. Dette betyr ikke at vi må avskrive samarbeid eller altruisme, men at vi må være klar over at egen vinning alltid er det overordnede mål. En god handling som er egoistisk motivert, mister ikke dermed sin verdi for den den gavner. Videre er individets beste ofte forenlig med samfunnets beste, slik at individet tjener på å ofre ressurser for fellesskapets skyld. Imidlertid fører overflod gjerne til at vi glemmer gjensidighetsaltruismen vår, og istedenfor fokuserer på egen vinning. Sammen med en selvdyrking som indirekte får støtte gjennom overforenkling av forskningsresultater, vil resultatet i verste fall bli et samfunn nært Hobbes’ naturtilstand, fordi ingen tar ansvar for fellesskapet eller hensyn til hverandre.
    Selvdyrkingen blir gjerne legitimert ved å referere til organismens grunnleggende egoisme, og det absurde i å opponere mot evolusjonen, men argumentet holder ikke vann fordi mennesker har fri vilje, og dermed er ansvarlige for sine handlinger. 

Dum egoisme er farlig, fordi den som alltid utnytter og aldri hjelper vil sitte igjen uten venner. Når et større antall individer innenfor et samfunn (være det seg en familie eller en nasjon) er dumme egoister, kjøler de ned temperaturen totalt i gruppen, og gjør det mindre sannsynlig at andre skal dele på godene.

La oss se på et eksempel fra spillet "Fangens dilemma". Spillet går ut på at de to spillerne kan velge mellom å være grådige eller gavmilde. Den ene spilleren får et gode, f.eks. en kake. Vi kan se for oss at de to sitter på hver sin side av et bord, og at spiller nummer 1 (vi kaller henne Doris) får kaken. Hun kan beholde kaken hos seg og spise hele, eller hun kan skyve fatet mot midten av bordet og tilby motspilleren (Boris) å ta halvparten. Boris kan, på sin side, velge å gripe etter kaken eller stille seg avventende. Hva kan skje?

1. Doris spiser hele selv, Boris er avventende, og får ikke kake
2. Doris vil spise alt selv, Boris er grådig, og de slåss om kaken. Kaken moses, og de får i bestefall bare smulene
3. Doris vil dele, Boris er avventende, og de deler kaken mellom seg
4. Doris vil dele, men Boris er grådig, og han får derfor alt. 

Begge vet at den andre kan foreta valg som rammer dem selv, og for Doris er det mest lukrativt om hun selv er grådig mens Boris er avventende. Det mest fatale er om hun selv er avventende og Boris er grådig, men heller ikke en kamp om kaken er noen fordel, og hun vet også at dette er uheldig for Boris - om  han ikke tilbys kake, vinner han lite på å angripe, men tapet er desto større om han er avventende.
Om disse to har spilt spillet før, eller vet at de kommer til å spille det igjen, og da gjerne med motsatt fordeling av godene, vil de måtte ta med for- og fremtidige utfall i beregningene, for om Doris er egoistisk den ene gangen, vil ikke Boris kunne regne med at hun er likedan siden? Og om Boris utnytter Doris' gavmildhet én gang, kan hun da stole på at han ikke gjør det neste gang? Og hvordan vil den som blir sveket agere når rollene er byttet?
For å gjøre noe langt og kronglete relativt kort: alle tjener på å dele, fordi den som ikke deler, blir et utskudd. Om flere er upålitelige, blir den naturlige forutsigbarheten i gruppen ødelagt, og tilliten får harde kår.
Og nettopp derfor er jeg bekymret: noen få ego-elementer i en befolkning er både naturlig og relativt harmløst. De minner resten av oss på verdien av samarbeid og tillit, og vi kan alle stå glade og fornøyde og se denne avarten av menneskelighet forvitre i ensom klokketro på egen overhøyhet. En betydelig andel egoister er farlig, fordi de forstyrrer balansen. Er oddsene høye for at personen du skal samarbeide med vil gi blaffen i ditt velbefinnende, er du neppe villig til å ofre noe for å redde ham!



Renate liker altså frihet, likhet og brorskap, og synes dessuten at alle skal ha lov til å være uheldige. Det skal være lov å ta en dårlig beslutning, og det skal være lov å feile. Å dumme seg ut fratar en ikke menneskeverdet eller retten til andres velvilje, og skulle man fra sin høye hest mene at den som har handlet ufornuftig derved ikke fortjener miskunn, da er man åpenbart for besatt av å stirre inn i sin egen navel til å dukke unna bjelken som er på full fart inn i høyre øye (også var det dette med kameler, nåløyer og rikfolk, da. Men nå er det vel nok bibelsk billedbruk for denne gang?)!


Så neste gang du møter en narkoman uteligger som sitter på bakken, like blottet for verdighet som enhver som må be om noe er, så er det kanskje en idé å gi noen kroner, uansett hva det går til, snarere enn å se seg for god til å hjelpe den som ligger nede? Og har du ikke kontanter, kan du i det minste hoste opp litt dårlig samvittighet, og sette den i banken. La den forrente seg der sammen med annen dårlig samvittighet, og tøm den i form av en god gjerning en dag.

Hva har vi lært idag?
Jo, sosialismens grunntanke er faktisk bare snill og koselig, og danner, i alle fall i undertegnedes bok, grunnlaget for et godt samfunn med sunne verdier og lykkelige borgere. Den som ikke vet å verdsette dette, bryter ned samfunnet, og kommer til å angre en dag, sannsynligvis den dagen h*n selv ligger nede og blir sparket av sine tidligere likemenn. De har forresten piggsko på. Litt medlidenhet og vennlighet har ikke drept noen, og det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du blir altså sterkere av å være grei. Skulle det mot formodning drepe deg, vil du ha dødd for en god sak, og du vil ha motbevist min tese om at "Renate alltid har rett". Da er det kanskje verdt det?
Det er ikke kult eller modent å være usosial. Det er bare klysete og usympatisk