mandag 18. april 2011

Besserwisser

I sinne slo moren hånden
av ham
Kunnskap er makt, bøker er livets salt og veien til hodet går via binyrebarken. Dette (muligens minus det siste) er noe alle vet, og det de fleste av oss også vet, er å verdsette kunnskap. For det første kan man ikke få for mye av det. Jeg har f.eks. for mange bøker i forhold til det arealet jeg har til disposisjon. Jeg har ikke, og kan aldri få, for mye kunnskap. For det andre koster det ikke noe. Ikke nødvendigvis, ihvertfall. Man kan gå på biblioteket og låne bøker om det meste mellom himmel og jord. Noe kunnskap koster selvfølgelig noe, som f.eks. praktisk kunnskap (hvordan bygger man bro mellom israelere og palestinere? Du trenger nok en grad innenfor ingeniørfag - minst!) eller erfaring (hvordan ser det ut når noen dør av skuddskader, og hvordan føles det etterpå? Du må nok skyte en mann i Reno, eller få Märtha til å spørre Johnny Cash, som sikkert har fått vinger og tilhører hennes krets, om han har noen videopptak liggende). Men det meste er gratis! For det tredje kan kunnskap deles og bringe glede. Det er imidlertid ikke alle som blir så veldig glade for delt kunnskap, som f.eks. fundamentalister og landsbyidioter, som henholdsvis frykter nye ideer og er redde for å miste næringsgrunnlaget sitt. Derfor kan det å dele kunnskap med en frivillig og en ufrivillig sammenlignes med sjokolade og kjønnssykdommer. Ingen blir sure om du deler en Stratos med dem. De fleste blir antageligvis litt mer enn sure om du deler syfilis med dem (med mindre de, i jakten på erfaring, søker de følelsene som herjet Osvald Alving på det siste. Da tar de deg muligens i hånden, bukker og takker før de reiser hjem til mor og spør om hun ser solen. Om mor er blind, blir hun antageligvis såra og vonbråten og slår hånden av sin sønn).

Dette bringer oss til sakens kjerne: når man deler sin overflod av kunnskap med noen som egentlig ikke vil ha den, blir de gjerne sure. De føler seg gjerne overkjørt, undervurdert og nedprioritert. Og de synes den kunnskapsrike bajasen er en overmåte stor dustefjert. Og det er han kanskje også? Det kan selvfølgelig ligge flere motiver bak demonstrasjon av kunnskap; i møte med sine likemenn forsøker man gjerne å skape glede og interesse, blant sine overmenn vil man demonstrere sitt potensial og blant dem man ser ned på, er det snakk om god, gammeldags selvhevdelse. Å bli belært i noe man ikke bryr seg om av en selverlært ekspert, er ikke noe man ønsker seg, men kanhende tror denne eksperten at hans kunnskap er ønsket? Eller kanskje han ikke anser sin elev som en underordnet? Kanskje bygger det hele på en misforståelse? Om man til stadighet blir tildelt rolle som uvillig elev, er det kanhende ikke så underlig at man utvikler forakt for både kunnskap og kultur (og avgir sin stemme ved valgurnene deretter?).
Inni granskauen smart fugl. I granskauen.
Kort fortalt bør man kjenne sitt publikum, og svare på det det ropes etter i skogen (svenskene er tydeligvis ornitofile så det holder, men de holder seg til gratisprinsippet: uansett hva du lurer på, kan du gå ut i skogen, og stole på to uttrykk: "fåglarna vet" og "hör ni gökorna". Ergo: rop i skogen, få svar fra gjøken og vit at det er sant. Dersom du er svensk), istedenfor å bable i vei om alt man vet, og uten å påpeke feil der det ikke etterlyses. Vi som har hatt litt grammatikkfag er svært flinke til å påpeke inkoherens i andres tale, ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å være belærende, men fordi vi synes det er spennende med språk og språkbruk. I håp om å bringe ny viten til overflaten griper vi fatt i det bunnslammet som dekker samtalepartnerens språk, trekker i det og får oss en fiende for livet. Ikke at det er så rart - ingen liker å føle seg underlegne, men likevel synes vi mennesker å bli bedre og bedre til å fremprovosere denne følelsen hos andre! Vi setter alle kluter til for å skape et slags kunnskapsbasert klasseskille mellom et overlegent "oss" og et underlegent "dem", ikke fordi vi vet mer om andre om alt, men fordi vi vet mer enn noen om noe.
Kanhende henger dette sammen med mobbekulturen? Med fokuset på å finne feil hos andre, og påpeke dem til publikums rungende latter?

Det er jo ikke noe tegn på intelligens når man i debatter ser at én debattants innlegg kommenteres av ti andre, ikke for sitt hjernedøde budskap, men for skrivefeilene, det er et tegn på dårlig argumentasjon, en nedlatende holdning til meddebattanter og lav sosial intelligens. Det er heller ikke noen genistrek fra mine medstudenters side å lese korrektur på lappen renholdspersonalet har hengt opp på det ene handicaptoalettet på P.A. Munchs hus. Det er snarere respektløst og blærete - ja, man kan gjerne se litt humor i dårlig språkføring - det er derfor Petter Solbergs engelsk er legendarisk, men hvordan føler den som hang opp lappen det når h*n ser kommentarene? Enhver kan forstå en instruks om å kaste tørkepapir i avfallsdunken og ikke i toalettet. Ingen nødvendige setningselementer var utelatt. Det eneste som manglet, var elitistisk snobberi fra hensynsløse studenter uten et fnugg av empatiske evner.
Ja, det er uintelligent. I min naivitet forestiller jeg meg Norge som et land med et tydelig klasseskille frem til mellomkrigstiden. Etter det, sakte men sikkert, ble det økt solidaritet, større likestilling og bedre økonomi for alle. Selv om noen fremdeles er kvalmt rike og andre relativt fattige (og la oss ikke glemme middelklassen som etter sigende lever over evne og yter etter behov!), er det ingen som vil si at Kong Salomo er bedre enn Jørgen hattemaker. Han har bedre kår, men kunstgresset har samme farge for dem begge. Likevel synes det å være en økende tendens til å skape et nytt, kulturelt klasseskille hvor tilhengerne av den gode smak åpent latterliggjør dem som foretrekker trekkspill på lokalet (misforstå meg rett: jeg dør litt hver gang jeg slår på radioen og hører "På dansefot"), uten å spørre seg selv hvem som ga dem retten til å kaste stein. Selvfølgelig, motparten har gjerne lite pent å si om motparten, men deres holdninger kringkastes ikke av NRK!

Når man latterliggjør andre, bør man helst sørge for at "andre" ikke er til stede. Man må gjerne le litt av sine meningsmotstandere i godt lag, eller rette litt velberettiget kritikk mot dem i offentlige fora, men det er noe ganske annet å latterliggjøre motparten på en arena hvor denne ikke kan forsvare seg.
Da jeg var liten, trodde jeg
at "lensmann" hadde å gjøre med å "slå lens"...
Så, når den ofte morsomme redaksjonen i "Nytt på nytt" latterliggjør et større segment av Norges befolkning, skaper de ikke bare en følelse av underlegenhet eller harme hos offeret. De stenger ham også ute. De forteller ganske så direkte at han ikke er velkommen som seer på NRK1 mellom 20:55 og 21:25 på fredager. Han er ikke invitert, han står bare utenfor og kikker inn, og blir vitne til at festdeltagerne latterliggjør ham.

Og det er veldig trist.

Selvfølgelig må man få lov til å harselere med andre - vi skal ikke bli så overkjørte av "framsnakking" (grøss!) at det blir ulovlig å være kritisk eller negativ, men det kan være interessant å se på tidligere tiders komikk som har overlevd frem til idag. Hvem er det som latterliggjøres i eventyrene? Jo, det er øvrigheten. Det er prest, lensmann og fut. Det er de privilegerte, de som allerede står sterkt, de som utnytter de svake. Det er derfor komikere gjerne imiterer andre kjente fjes. Den som stikker nesen for langt frem, kan jekkes ned av sitt publikum! Å angripe publikum, derimot, er ingen genistrek...

Så hva er det egentlig jeg vil frem til?
Jo, nå skal dere høre:
 kanskje vi alle burde tenke oss om to ganger før vi angriper våre medmennesker med vår kunnskap, eller i det minste vurderer reaksjonen underveis? Kanskje vi burde avstå fra å korrigere det som ikke korrigeres må? Og kanskje vi burde være litt mindre nedlatende overfor dem som tenker anderledes enn oss, ihverfall når disse er til stede?

Da kan det hende at verden står til neste påske også! :-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar