lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.

4 kommentarer:

  1. Hallo, Renate. Jeg snublet tilfeldigvis over bloggen din mens jeg bedrev forskning om Katta i Oslo; jeg skal begynne der neste uke. Jeg vet at du gikk der, så jeg tenkte jeg kanskje kunne spørre deg om noen få ting. Hvor ofte møtes elevlagene, egentlig? Hva pleier man å gjøre på sånne treff? Hvilke lag var du medlem i? Hva er de beste/verste aspektene ved å gå på Katta, sånn generelt? Er elevene på Katta mer intellektuelt interesserte, som i historie,litteratur, religion, filosofi, politikk osv.? Jeg vet at de i år hadde noen politiske foreninger, et religiøst samfunn og en litterær klubb. Det var tilogmed en anarkistisk klubb der!

    P.S! Du er en dyktig skribent som har bygget opp hele bloggen her selv. Du har vel drevet den i 10+ år nå, tipper jeg, siden du har innlegg fra 2007. Jeg har også begynt å skrive litt selv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!
      For å starte med det siste først: Tusen takk - det føles litt absurd å ha hatt dette prosjektet gående i 11 år, særlig når jeg fremdeles ikke kan svare på spørsmålet "hva handler bloggen din om?". Nå har det vel dessuten blitt en utdatert kommunikasjonsform, men enorme avhandlinger om ubetydeligheter fungerer så dårlig på instagram, så jeg får vel nesten fortsette å blogge. ^^
      Ta for all del vare på skrivegleden - den får du nytte og glede av både på videregående og gjennom eventuelle studier. Gi den både vann og gjødning!

      Og så: Gratulerer med godt valg av skole, jeg lever i den tro at det ikke finnes noen bedre (uten at jeg har noe å sammenligne med), og selv om ikke alt var perfekt, er jeg overbevist om at det var den beste skolen for meg og for de fleste medelevene mine den gang. Jeg var dog ingen aktiv deltager i noe miljø - jeg var med i koret Peblingene en stund, tror dog ikke det var et helt år engang, men jeg engasjerte meg mye i Kort Sagt, skoleavisa jeg håper fremdeles eksisterer, og var både skribent, layoutansvarlig og redaktør (i den rekkefølgen) gjennom de tre skoleårene. Jeg mener å huske at vi hadde møter rundt annenhver uke, men det er over 10 år siden nå, så jeg vil ikke vedde livet til noen familiemedlemmer på akkurat det. ^^ Tror ellers at møtefrekvensen varierer veldig fra lag til lag, der noen faktisk hadde seriøse møter mens andre fungerte mer som grupperinger for henging i kantina. Men uansett finner du nok noe som passer for deg, for spekteret i elevlag var nesten komisk bredt, og kommuniserte den generelle takhøyden rimelig effektivt.

      Jeg vil si at det beste med Katta var kvaliteten på lærerne, fagtilbudet og elevene skolen tiltrakk seg - om du var den mest populære på ungdomsskolen og ville gå på videregående omgitt av en etterdiltende klikk, søkte du deg ikke til Katta. Om du var umotivert og uinteressert, søkte du deg ikke til Katta. Sil vekk alle med middels gode og dårlige karakterer, samt alle som av andre fullstendig legitime grunner ikke ønsket å gå på det nærmeste Oslo kommer Galtvort, så har du elevmassen fra den tiden - skoleflinke mobbeofre, nerder, strebere og "raddiser", blandet sammen med en god slump veldig normale mennesker (og jeg mener ingen av disse merkelappene som noe negativt). Jeg tror ikke det forekom mobbing mens jeg gikk der, og når mesteparten av elevmassen har opplevd å føle at de er anderledes, er de også i teorien mer tolerante overfor andres anderledeshet, noe som gjorde det til en mer tilgivende skole enn det ellers ville vært.

      Og så det verste... Jeg vet egentlig ikke om det var noe som var ille med skolen. Jeg ble kjent med masse flotte mennesker der, selv om jeg egentlig aldri helt fant plassen min, og ikke trivdes noe særlig. Men det var bedre enn barne- og ungdomsskolen, og det var en trøst.

      Det er som sagt lenge siden jeg tok artium, og det er sikkert en del som har endret seg på disse årene, men jeg vil råde deg til å stille på møtene i de foreningene du synes virker interessante og gå inn for å bli kjent med folk. Husk at både det faglige og det frivillige kan gi deg verdifulle erfaringer og ferdigheter som du kan få stor glede og nytte av i fremtiden. Engasjer deg gjerne i teateret, da får du et miljø rundt deg med en gang (observert, ikke erfart). Og om du ikke skulle finne noe lag som er perfekt for deg, er det også helt greit. Om du har vært best i klassen eller den mest spesielle siden første skoledag, må du venne deg til tanken på at du kanskje ikke er noen av delene lenger, med de fordeler og ulemper det medfører. Med mindre du er veldig godt vant fra grunnskolen eller ekstremt uheldig med den nye klassen din, vil du få en ny erfaring i form av en klasse som er full av lærevillige, engasjerte elever som deltar i diskusjoner, fokuserer på å lese til prøver og verdsetter disse egenskapene i andre. Delta og bidra, vær deg selv og voks i det som nok er et av de beste læringsmiljøene i landet.

      Lykke til!

      Slett
    2. For et grundig og gjennomgående svar! Tusen takk, jeg skal fortsette å skrive som jeg gjør nå (det er bare snakk om noen få nettartikler om historie og filosofi). Vann og gjødning skal det ikke mangle på.

      Jeg visste forresten ikke at Kort Sagt var skoleavisa (lite innlysende når man bare ser på en liste over elevlag på nettet) og ja, den eksisterer fortsatt. I løpet av skoleåret 2017-2018 var det hele 36 elevlag registrert, inkludert klubber for Game of Thrones, Star Wars, Doctor Who, litteratur, religion, Disney, Pokemon, videospill, isbading, maleskyting, politisk diskusjon, anarkisme(raddiser!) og et "Fabelprosaisk Samfund", hva enn det er. Et komisk bredt spekter, ja. Tipper det kunne vært artig å delta i Kort Sagt, skal vurdere det.

      Hvis du er interessert, så er listen over alle elevlagene i skoleåret 2017-2018 (det forandrer seg hvert år) her: https://oslo-katedral.vgs.no/siteassets/dokumenter/oversikt-over-skolens-elevlag-til-hjemmeside-18.01.24.pdf

      Du har helt rett når det kommer til kvaliteten på fagtilbudet, lærerne og elevene generelt. Det var en lærer fra Nederland som kunne snakke nederlandsk, engelsk, fransk, norsk og latin, og som regelmessig skriver bøker. Språktilbudet består av tysk, fransk, spansk, italiensk, latin og russisk, selv om sistenevnte er et kveldskurs. Det er også kurs i japansk og mandarin, men undervisningen foregår på andre skoler. Blikkfanget mitt er på fagene latin, historie og filosofi, psykologi samt politikk og menneskerettigheter (alle er programfag for andre gym).

      En studie påviste nylig at elevene ved Katta var de fremste i landet når det kom til lærevillighet, interesse politisk engasjement, "høykulturell bakgrunn" (krimbøker + Proust) osv. Timene der er også veldig stillferdige (på en god måte). Elevene diskuterer aktivt, og er sterkt venstrevridd (en Frp-er ville blitt imøtegått der).

      Det var synd du ikke fant plassen din eller ikke trivdes så godt. Jeg håper genuint du er i en bedre situasjon nå (jeg har aldri egentlig funnet plassen min noe sted på skolen). Det er derfor jeg håper at det store sosiale engasjementet på Katta med elevlagene kan gjøre at jeg finner en mer bestemt sosial tilhørighet. Det handler vel også om å by på seg selv og som du sier: å gå inn for å bli kjent med folk. Å bli mer utadvendt er noe jeg må jobbe med. Ihvertfall så er det mer trivelig enn på grunnskolen :D

      Jeg kommer til å prøve ut så mange foreninger som mulig, for deretter å velge ut dem jeg liker best. Jeg skal være åpen for erfaringer innen alle de faglige og frivillige mulighetene som finnes på skolen. Kattas Natur og Ungdom høres lovende ut (hvis det fortsatt eksisterer til høsten).

      Forventningen om å fortsatte å være best i klassen på Katta ligger lavt på rangstigen min for det mest betydningsfulle for meg med skolen. Siden det virker å være en del samfunnsengasjerte klubber på Katta, så er det viktigere for meg å finne noen likesinnede der eller i noen andre klubber. Elever som liker å diskutere gjør meg håpefull.

      Tusen hjertelig takk for å ha delt din visdom og virkelig analytiske metainnsikt med meg; det var svært nyttig! Jeg ser fram til å begynne der ^^


      Det overrasker meg egentlig litt at du ikke likte deg der så godt. Selvfølgelig så er alle opplevelser subjektive, men du virker så intellektuelt engasjert og smart, med interesser innen politikk (feminisme), filosofi, moral, litteratur, historie og nordistikk (jeg har lest kriminelt mye om deg, haha). Det kan godt være et biprodukt av min en smule utopiske tankegang om Katta, men siden dette er en av de mer kvalitativt utmerkede videregående skolene i Norge, så antar jeg at det burde vært lettere å noen likesinnede for deg der, hvis det er det du mener med plass og trivelighet. Du møtte jo masse flotte mennesker der, i dine egne ord. Et av skolens varemerker er jo mangfold i elevmassen. Jeg mener det ikke som et aggressivt angrep på ditt personlige privatliv eller noe, men hva var det som egentlig gjorde at du ikke trivdes på Katta/ikke fant plassen din?

      Slett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett