Blodig valnøtt og valgets kval

Jeg tror jeg har blitt litt miljskadet av å spille "The Sims". Tanken på å kunne teste et scenario og, om det viser seg å gå skikkelig skeis, spole tiden tilbake ved å la være å lagre fremgangen, er så besnærende! Det å i praksis ikke måtte bekymre seg for konsekvensene av egne handlinger, fordi man ved et tastetrykk kan reversere dem dersom utfallet skulle være negativt, enten for en selv eller andre - å i praksis kunne lære av egne feil uten at andre må lide (noe av det verste jeg vet, er folk som sier "jeg angrer ikke på noe som helst, for alt jeg har gjort, har gjort meg til den jeg er idag" - så flott at alle feiltrinn du har begått, alle dumme ting du har gjort og all smerte du har påført andre mennesker, kan rettferdiggjøres fordi DU lærte noe og fikk realisert deg selv. Hurra for deg!).

Og selv om dette er noe jeg kan føle på i mellommenneskelige situasjoner, føler jeg meg aldri så tilnærmet lammet av det som når jeg skal pynte kaker. Jepp, der har vi det. Min akilleshæl. Bake sukkerbrød? Easy-peasy. Dele og fylle? Det går fint! Kjevle ut marsipanlokk og dekke kaken? Ikke noe pes. Men så er det stopp. Jeg blir handlingslammet fordi jeg har så mange muligheter.

Skal jeg pynte den sånn eller slik? Hvor mye eller lite? Jeg kan visualisere så mye jeg vil, men jeg vet jo faktisk ikke hvordan resultatet blir før jeg blir ferdig, og når ingrediensene er relativt dyre eller bare knappe, vil jeg naturligvis velge den beste løsningen. Dette hadde kanskje ikke vært noe problem om jeg var bedre på å pynte kaker, men jeg er ikke bedre, jeg er akkurat så god som jeg er. Og så satt jeg der med en fin og høy kake som var kjøttrosa inni og kritthvit utenpå (hurra for titandioksid!) og visste at jeg kunne realisere én idé, men ikke alle.

Bake kake søte

Koagulert blod eller mørkerød bringebærgelé?

Dermed ble jeg bare sittende og stirre på klumpen med hvit marsipan som gjensto, usikker på om jeg i det hele tatt skulle bruke den, eller finne på noe helt annet. Det eneste "kravet" jeg hadde til resultatet, var at det skulle være morbid og halloweenaktig, og at det skulle se passe ekkelt ut (altså ikke "æsj, jeg vil ikke spise dette"). Mulighetene var dermed mange - jeg kunne satse på rifter, sår, bitemerker og blodsprut. Eller hva med en mer subtil løsning, som hvite, bloddryppende roser? Jeg ville prøve alt, men jeg visste samtidig at om jeg prøvde alt, ville kaken bli en kakofoni av elementer som slo hverandre ihjel.

Enden på visa var at jeg gikk for en subtil linje - jeg har aldri vært flink til å lage blomster og sånt av marsipan (jeg regner ikke nøyaktighet og tålmodighet blant mine dyder, for å si det slik), og det rene og polerte ved matte, hvite roser på en matt, hvit kake, bragte mine tanker hen mot død, begravelse og gravsteiner. Dystert, dødt men samtidig rent. Og for å ødelegge harmonien: BLOD!

Et blankt lerret

Dette kan jeg absolutt stå for!

Og dermed fikk jeg både trent meg på å lage marsipanroser og laget spiselig, seigt blod! Kjempemorsomt!

Og i tilfelle noen skulle ha lyst til å lage blod, er dette oppskriften:

• 1 ss vann
• 2 ss maizena
• 1-2 ts mørk sirup (ev. 50/50 lys og mørk)
• 1/2 ts bakekakao
• rød og grønn geléfarge (gjerne cacas)

Start med å blande vann med maizena. Tilsett 1 ts mørk sirup og rør det sammen. ha deretter i bittelitt grønn farge (om du bruker geléfarge, kan du bruke en mengde tilsvarende to knappenålshoder) og
deretter en mengde tilsvarende en ert av rødt. Rør sammen og vurder fargen. Om den er for lys, tilsett litt bakekakao. Juster til riktig konsistens ved å tilsette mer vann (om den er for fast), maizena (om den er for tynn) eller sirup (om den ikke er seig nok) og prøv deg frem med fargene inntil du har en god, mørk rødfarge. Resultatet er en ikke-newtonsk væske som yter motstand når du legger press på den, men som samtidig flyter lett. Ganske fascinerende!

(den er basert på denne oppskriften - jeg ville ikke hatt muligheten til å lage spruteffekter som dette med mitt jukseblod, det er det for seigt til)

Blodet drypper...

"Det var fin morkake," sa han

Resultatet ble heldigvis bra - rosene holdt seg fint på plass, takket være spiselig lim,og ettersom jeg måtte kna inn litt ekstra melis i marsipanen når jeg tilsatte titandioksid blandet ut i vann, fikk kaken en fin, matt overflate - ingen svett marsipan her i gården! Blodet var så seigt at det var enkelt å kontrollere hvor det havnet, og det forble blankt. Dermed ble det en fin kontrast til den matte marsipanen.

Det store spørsmålet er nå om dette bør kalles blodig valnøtt (som kontrast til lukket valnøtt, som den er basert på), eller om den heller bør hete mor(d)kake...

Oppskrift

Og hvis noen er interesserte i hva selve kaken består av, er det som følger:

• 5 store egg
• 180 g farin
• 150 g hvetemel
• 30 g potetmel
• 1 1/2 ts bakepulver

Pisk eggedosis (ca 15 minutter), sikt i blanding av hvetemel, potetmel og bakepulver, vend forsiktig inn, stek ved 180 grader i cirka 25 min. La avkjøle på rist og del i tre lag.

Jeg tilsatte cirka 1/2 boks rød geléfarge i eggedosisen, og justerte litt med gult. 

• 1,2 L kremfløte
• 3 ss farin
• 1 ss vaniljesukker
• 100 g finhakkede valnøtter
• 300 g bringebær i bringebærgelé tilsatt konditorfarge
• 1/2 glass bringebærsyltetøy

Pisk halvparten av kremen med 3/4 boks rød geléfarge, tilsett valnøtter og smør utover det nederste laget. fordel klatter med gelé og syltetøy over, legg på neste lag og gjenta. Pisk resten av kremen og dekk utsiden av kaken med dette. La gjerne kaken stå over natten i kjøleskapet, slik at den får "satt seg".

• 1 kg marsipan
• ca 50 g titandioksid
• melis

Bland ut titandioksid i vann (følg anvisningene på pakken) og kna inn litt og litt i marsipanen. Ha godt med melis på kjøkkenbenken, slik at marsipanen ikke setter seg fast. Fortsett til du har oppnådd ønsket hvitfarge. Kjevle ut til ønsket størrelse (denne kaken er 26 cm i diameter og var rundt 10 cm høy, så jeg kjevlet ut en leiv som var cirka 48 cm i diameter) og legg oppå kaken. Glatt ut marsipanen slik at du unngår folder og skjær av det overflødige.