Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.
Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.
Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.
Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.
Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.
Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).
Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.
Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.
Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar