tirsdag 7. april 2020

Meitemarkens grøde

Jeg fikk en sekk med torvfri jord av moren min for en ukes tid siden. Det var sårt tiltrengt, for jeg måtte potte om de største av chiliplantene, og sekken på 18 liter hadde gått tom mye raskere enn jeg hadde forventet. Jeg fant frem en stor bolle og begynte å blande en slags slektning av drømmejorden min, bestående av jord, perlitt, litt hønsegjødsel-som-ikke-er-gjødsel (Lupin & Høne-Pøne) og litt chiligjødning for å tilføre fuktighet til jorda. Og mens jeg sto og knadde dette sammen, slo det meg at det i teorien kunne være mark i jorda. Død mark, sikkert, men likevel. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt på hansker, skylte hendene og begynte å pirke rundt. Fant noe jeg skjønte var en halv død mark. Ble kvalm. Brukte jorda i bollen og laget en ny batch. Rørte forsiktig rundt, og der, midt i den årsgamle jorda, var det en relativt kort, men høyst levende og ganske omfangsrik meitemark.

Jeg skvatt, hylte og fikk frysninger samtidig. Jeg innser at jeg har skrevet ganske mye om mitt forhold til meitemark tidligere, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet her: jeg HATER meitemark. De minner om små, glinsende tarmer som bukter seg i jorda. De ser ut som en levende versjon av noe som har en kjempeviktig funksjon inni dyrekropper, og som man kaster i en bøtte uten å studere det for nøye når man renser et kadaver. Jeg vet de er nyttige, jeg vil dem ikke noe vondt, og jeg er ikke redd for dem. Jeg synes bare de er så inni granskauen motbydelige at jeg ikke orker tanken på å ta på dem.

Så der sto jeg, og så marken, som sikkert også syntes dette var en traumatisk opplevelse, begynne å bearbeide seg ned i jorda igjen. Jeg måtte tenke fort, og handle enda raskere: jeg måtte få den opp fra jorda, men hvordan? Og hvor skulle jeg gjøre av den? Jeg ville definitivt ikke skade eller drepe den, så jeg måtte være varsom! Og som en slags ultrapatetisk kopi av Steve Irwin, snurret jeg marken opp på en gaffel og slapp den ned i et glass. Kastet et blikk på den, fikk frysninger og spurte meg selv hva i helvete jeg nå skulle gjøre. Jeg var glad for å vite at jorda var én mark fattigere, og etter å ha gravd litt rundt, konkluderte jeg med at den nok hadde vært eneboer i sekken sin, og at marken og jeg dermed hadde noe å bonde over. Men hvor skulle jeg gjøre av den? Det mest fornuftige hadde naturligvis å slippe den ned i høybedet. Der ville den sikkert hatt det som fisken i vannet, men det ville by på to problemer: For det første, ville det bety at vi kanskje ville møte på hverandre igjen i fremtiden. Jeg vet at mark i jorda er bra, men jeg vil heller ha mark jeg ikke vet om, enn mark jeg vet om. Det er litt som med hårsekkmidd og diverse andre uhumskheter som er fullstendig udramatiske helt til noen sender deg et forstørret bilde av hva som lever på deg, hvorpå du plutselig begynner å klø i hårsekkene. For det andre, skal jeg jo på et tidspunkt grave i den jorda. Tenk om jeg kapper marken min i to med plantespaden? Jeg ville fått veldig dårlig samvittighet, selv om den ene halvparten sannsynligvis ville greid seg. Jeg er tross alt ikke en fan av å påføre andre skapninger smerte, noe jeg føler er et sunnhetstegn. Jeg ble derfor litt bekymret da naboen min i fjor nonchalant sa at det ikke gjorde noe å kappe en mark i to, fordi man da bare hadde to mark istedenfor en. Nå er jo dette både sludder og pølsevev, og jeg vurderte å spørre om hun ville synes det var greit om jeg kappet av henne en finger sånn uten videre, fordi hun tross alt ville klare seg helt fint som en nifingret person, og fordi hverken overgrepet eller hennes smerte tydeligvis hadde noen betydning så lenge det ikke førte til død. Jeg lot for ordens skyld være å si noe om det.

Og marken? Jo, den havnet i jordfabrikken som jeg til slutt ga opp, og som har stått ute i hele vinter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den, men om noen trenger noen liter jord med halvveis kompostert bokashi, er det bare å ta kontakt. Meitemarken blir i så fall med på flyttelasset.

søndag 29. mars 2020

Sommertid

Hvem trenger vel begrensninger? Ikke jeg, i alle fall! Ifjor gjennomførte jeg en rekke tiltak på balkongen min for å få plass til en ny grill og det jeg ville betegne som "masse planter". Og ja, det var jo ganske masse planter der ute - et høybed, tre store potter, en ampel, to balkongkasser og to-tre mindre potter på bordet. Det var egentlig ganske fullt. Og etter å ha konkludert med at de to hengende kassene og den ene potta skulle bort og erstattes med et høybed, trodde jeg at jeg var ferdig. Utfordringen var å ale frem småplanter av alle de spennende frøsortene jeg hadde fått hendene i, var imidlertid at jeg etterhvert som småtteriet begynte å vokse, innså at jeg hadde et plassproblem. Og så slo det meg, som lyn fra klar himmel eller muligens som Saulus på vei til Damaskus, at jeg kunne skape mer rom på balkongen min (og ja, det var definitivt en åpenbaring, selv om det ikke var noen Jesus inne i bildet).

Sekkestrien måtte vike, og snart
blomstrer det i høybedet
Jeg er en god stapper. Jeg vet ikke helt når jeg begynte, men jeg tror jeg må ha minst 20 års erfaring på dette tidspunktet, og sannsynligvis fagbrev fra livets knallharde stappeskole. Gi meg et kasse på 5 liter, og jeg skal klare å stappe 8 liter nedi, som en slags menneskelig versjon av søppelbøtta Frank (ikke test meg på dette). Eventuelt er jeg veldig god på tredimensjonal virkelighets-tetris. Uansett hva det er, så er jeg veldig glad i å få plass til ting det ikke er plass til, noe som er supert når man er maksimalist og har begrenset med plass (og som maksimalist har man alltid begrenset med plass, fordi man ekspanderer i takt med plassen).

Men tilbake til det som slo meg: Jeg har en salong på balkongen, bestående av en sofa, to stoler og et bord. Jeg bruker sofaen, kattene bruker stolene. Jeg irriterte meg imidlertid veldig over stolene gjennom mesteparten av forrige sesong fordi det tross alt var forferdelig fullt der ute, og faktum er at kattene mine, uansett hvor glad jeg er i dem, ikke trenger egne stoler. De har allerede lagt beslag på den fancy og uforholdsmessig kostbare stresslessen min, som jeg satt i én gang for fem år siden (den skulle bli lesestol, og er svært komfortabel). Og når de allerede er så bortskjemte, kan de faktisk dele sittemøbel med meg på balkongen. Og så begynte tankene å svirre: skulle jeg snu sofaen? Hva skulle jeg gjøre med stolene? Hvordan kunne jeg best utnytte det frigjorte arealet?  Og litt tegning og tenking senere kunne jeg bestille tre høybed istedenfor det ene. Det var jo kjempesupert, for med nesten 1,3 kvm ekstra til rådighet, burde jeg kanskje få plass til alt jeg har dyrket?

Ja, det skulle man jo tro, men jeg bestilte like godt flere blomster. Hva jeg mener med "flere"? Jo, jeg mener en engelsk rose, to klaseroser, en stilkrose og to like av en bunndekkerose. Mye? Mer! Jeg benyttet samtidig sjansen til å bestille to astilber (en hvit og en fiolettrosa), et løytnantshjerte, en floks, et storkenebb og en georgine (eller "jørgine", som vi sier i vår familie). Pluss at jeg har funnet et gartneri jeg kan bestille masse spennende fuchsiaer fra... Og som en bonus har mange av chiliplantene og alle tomatplantene blitt så store at jeg måtte potte dem om for tredje gang, og flere av dem sneier nå hylleplanet over seg. Dessuten har flere av de små blomstene begynt å bli såpass voksne at de må pottes om snart, jeg har ikke noe sted å gjøre av dem heller, ettersom alle hyllene er fulle... Det er rett og slett utfordrende!
Heldigvis har jeg funnet ut at jeg kan frigjøre rundt en meter med kjøkkenbenk, henge opp plantelys der og flytte de største plantene dit. Man er da løsningsorientert!

Men hva gjør jeg med alt som spirer og gror når det blir tid for utplanting? Nei, altså det er jo en utfordring. Da jeg sådde blomsterfrø, var prinsippet som følger: to frø per brikett og tre briketter av hvert slag. Håpet var at det skulle bli minst en av hver, og at jeg kunne ha litt repetisjon i bedene - da henger jo ting litt bedre sammen. Underveis har jeg vært nødt til å gi opp flere - som den krypende, merkelige fuchsiaen og den nydelige blå akeleien, som absolutt ikke var interesserte i å spire, men med mindre jeg finner på noe ordentlig dumt, tror jeg at jeg kommer til å ha mye spennende å plante ut etterhvert som sommeren nærmer seg. Og blomstene skal jeg naturligvis klare å stappe ned hist og her i høybed og potter. Chiliene og tomatene, derimot... det er en annen historie. Jeg får sannsynligvis adoptert bort noen av dem, men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av en tomatplante jeg ikke aner hvor høy eller omfangsrik blir, eller 7-8 chilibusker. Og dessuten vil de jo klæsje med fargeskjemaet jeg vil ha på balkongen...

søndag 22. mars 2020

Semmelweis og husarrest

Mens jeg går rundt hjemme og mer enn noen gang før er redd for hva fremtiden vil bringe, prøver jeg å fokusere på at det tross alt kunne vært verre. Det kunne vært byllepest, eller noe annet som var så fysisk skremmende at alle ble lamslått av frykt. Vi kunne levd i en verden hvor man fremdeles trodde at miasma var noe man måtte forholde seg til. I dag har vi kommet så langt at Chromes innebygde ordbok ikke engang vil godta at "miasma" er et ord. Er du blant dem som ikke er kjent med miasmaen? Jeg stiftet bekjentskap med konseptet da vi på videregående leste (eller lyttet vi til?) Jens Bjørneboes skuespill om Ignaz Semmelweis, den østerriksk-ungarske legen som først innså at det at  legene på sykehuset hvor han jobbet i Wien som var skyld i den høye frekvensen av barselsfeber blant nybakte mødre, fordi de ikke vasket seg ordentlig mellom obduksjoner og barnefødsler. I dag er det en selvfølge at man ikke skal grave rundt inne i lik rett før man går til fødestua dersom man ikke vasker hendene veldig grundig underveis, men selv om Semmelweis kunne vise til at baselfeber var mye mer vanlig på den ene avdelingen ved Wiens allmuesykehus hvor det ble foretatt obduksjoner, enn på avdelingen hvor det ikke ble foretatt obduksjoner, ble han latterliggjort av de andre legene. For hvem vil vel akseptere at de uforvarende har drept mange de egentlig ønsket å hjelpe? Nei, da var det enklere å fortsette å skylde på miasmaen (det gjorde vi forøvrig i klassen i lang tid etter at vi lærte om Semmelweis også - miasmaen fikk skylden for det meste).

Og miasma, det var noe man trodde på i gode, gamle dager. Det var en slags luftforurensning, i mangel på et bedre ord. Sykdom, mente man, ble ikke spredd via dråpesmitte eller ved berøring, det kom flytende gjennom luften. Vi vet jo idag at det bare er piss, men tenk hvor angstfremmende det må ha vært å leve i en tid hvor det ikke bare var mer sykdom, mindre helsestell og større risiko for å dø på seg generelt, men også være redd for at lufta skulle komme og ta deg. Nå visste sikkert ikke gjennomsnittspersonen på 17- og 1800-tallet så mye om miasma, og det er vel egentlig bra.


Nei, det vi skal gjøre, er å holde avstand. Og det passer meg i utgangspunktet bra. Kanskje er grunnen til at jeg er lite syk generelt at jeg egentlig lever i en slags halvkarantene? Jeg går ikke rundt og tar på eller klemmer på folk i utrengsmål, jeg er som regel hjemme når jeg ikke er på jobb, jeg bor alene og jeg synes for det meste at det å holde kontakt med familie og venner gjennom telefon og sosiale medier er minst like verdifullt som å være sammen. Jeg går ikke glipp av noen ferier, fester, konserter eller lignende. Og jeg trives jo sånn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå rundt for meg selv uten å se andre eller uten å gå ut døra, men jeg kan lett være helt alene i en uke uten å få antydninger til brakkesyke. Jeg er med andre ord veldig, veldig heldig når situasjonen er som den er. Jeg kan for det meste ha hjemmekontor, og jeg kan sitte ved en velutrustet pult og jobbe effektivt hele dagen. Noen floker oppstår definitivt underveis, men jeg vil anslå at effektiviteten min ligger på minst 90 % i forhold til normalt. Ikke er jeg spesielt redd for å bli smittet heller. Jeg vil sammenligne mitt forhold til koronavirussmitte med å bli stukket av en ny type veps. Jeg er ikke aktivt redd for det, men jeg ønsker det definitivt ikke. Jeg regner med at smitte (eller et stikk) vil medføre mildt til moderat ubehag som jeg helt fint kan komme meg igjennom. Men, og det er to men her: for det første, så kan man alltid, i møte med noe kroppen ikke har vært borti før, få en påminnelse om hvor total ubrukelig menneskekroppen er på sitt verste. Man kan få en allergisk reaksjon på et insektbitt, og man kan, selv om man så vidt man vet ikke er i risikogruppen og selv tror man har et forbasket velfungerende immunforsvar, bli alvorlig syk og kanskje til og med dø. Og som jeg har skrevet flere ganger før: det at jeg ikke er spesielt redd for å dø, betyr ikke at jeg går rundt og ønsker livet av meg selv. Jeg har tross alt planer, og har ikke tid til å dø. Jeg skal jo plante blomster. Men det andre men-et er mye viktigere, og det handler om solidaritet.

For dette imaginære vepsestikket rammer bare meg. Om jeg ender opp med å dø av det, er det synd for mine nærmeste og revnende likegyldig for alle andre. Ingen blir smittet av et vepsestikk. Men om jeg smittes av koronaviruset, vil jeg sannsynligvis spre smitten. Kanskje volder jeg, helt uforvarende, en annens død. Kanskje fratar jeg noen en besteforelder, en forelder eller et barn. Og det at jeg ikke ville ha gjort det med vilje, og sannsynligvis ikke engang ha visst om det, vil ikke kunne vekke vedkommende opp fra de døde. Og det er det jeg ikke skjønner med de som ikke forholder seg til myndighetenes restriksjoner i disse tider. Så godt som alle må ut av og til. Noen må ut ofte, for eksempel for å gå på jobb, og hvis så mange som mulig holder seg inne, reduserer de risikoen for at de som må ut, blir smittet, eller at de selv blir smittet av de som må ut. Klarer vi å holde antallet som til enhver tid er smittet nede, sprenger vi ikke kapasiteten på sykehusene, slik at de kan klare å håndtere både korona og folks generelle tendens til å bli alvorlig syke, helt uten flaggermusvirus. Det handler om solidaritet for de som ikke vil kunne riste av seg koronainfeksjonen, de som vil bli en del av statistikken over COVID-19s ofre. De som vil måtte dø alene fordi de som er glade i dem ikke får komme på besøk, fordi de utgjør smittefare for andre innlagte, og også selv kan ta med seg smitte ut fra sykehuset.
Vi er heldige, vi lever ikke i en tid dominert av eugenisk tankegods, eller i et samfunn hvor folk automatisk blir regnet som overflødige dersom de ikke er unge, friske og fertile. Vi kjører ikke de gamle og syke ut i skogen og etterlater dem der. Vi er bedre enn som så, både som folk og som art. Og derfor foreslår jeg at dere som ikke gidder å forholde dere til at vi nå har husarrest, og som fester, henger sammen i klynger og generelt gjør alt dere kan for å sabotere myndighetenes arbeid for å bremse spredningen, utelukkende fordi dere ikke er redde for deres egen helse, snarest rekvirerer en buss, kjører til skogs, tar dere frem til nærmeste myr og lar dere synke ned der. Om noen skal ofres, er det dere.

søndag 8. mars 2020

Hortikulturell

Mange av mine idéer og innfall ender opp med uforutsette og innimellom lettere katastrofale konsekvenser, omtrent som da Donald Trump bestemte seg for å stille til valg. Men i motsetning til Trump, påvirker ikke mine dumme innfall andre enn meg selv.

Ifjor bestemte jeg meg, som du kanskje vet, for å se hvor høy dødelighet jeg ville oppnå på balkongen dersom jeg begynte å ha planter der ute. Jeg ble imidlertid bitt av basillen underveis, og brukte deler av høsten på å legge planer for å så egne planter til denne sesongen. Samtidig bestemte jeg meg også for å droppe den ene, relativt store potta og erstatte den med en plantekasse, noe som ville gi meg et større areal, samt å gi opp jordbærplanter i balkongkasser. Resultatet ville da være ca 80x40 cm ekstra areal å dyrke på, og ettersom jeg hadde kastet sommerblomstene og et par stauder, og regnet (og fremdeles regner) med at i alle fall noen av plantene som overvintrer vil være ganske triste når våren kommer, burde det gi rikelig med plass til nye planter. Imidlertid endte jeg opp med å bruke opp mesteparten av plassen på tulipaner og andre løkplanter før vinteren kom, og kombinert med nok en runde med frøshopping, sitter jeg nå her og klør meg litt i hodet.

Planen var nemlig den at jeg skulle så noe sånt som 20-30  frø, og regne med minst 75 % svinn. Dette skulle gjøres på kjøkkenbenken under plantelyset jeg installerte der for flere år siden i håp om å holde liv i en basilikumplante (den døde). Så bestemte jeg meg for å investere i et ordentlig såbrett. Og vanningsmatter. Og varmematte. Og tre sett med plantelys. Deretter en hel reol.

Faktum er at det jeg trengte å så, var et nytt blodbeger, og kanskje en og annen hengeplante til den store ampelen. Og "trenge" er jo uansett feil ord, for jeg burde kanskje heller kjøpt de blomstene som manglet når alt annet var på plass og jeg så hva jeg hadde plass til. Dessuten var jeg ikke fornøyd med det antallet frø jeg hadde samlet før nyttår! Neida, jeg kjøpte flere frø! Da jeg til slutt skulle begynne å så i slutten av januar, hadde jeg åtte ulike chilislag. ÅTTE! Jeg som ikke engang liker sterk mat... Så nei, jeg har ingen anelse om hva jeg driver med, men én ting er sikkert: dette er skremmende moro!
Jeg liker ikke å drepe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har et velutviklet drapsinstinkt - jeg drepte årets første husflue i forrige uke, og ble grepet av dårlig samvittighet like etterpå. Dessverre strekker denne i utganspunktet sunne evnen til empati og respekt for levende liv seg til planter, noe som gjør at jeg får oppriktig vondt inni meg når jeg forkaster spirer. Det er nok delvis derfor jeg nå sitter her med fem småplanter av den ene chilitypen, og tre av flere av de andre. Og jeg aner ikke når jeg skal knerte overskuddet. Dessuten har jeg nettopp bestilt rundt 1000 fuchsiafrø, for det trengte jeg jo åpenbart.
Aspirerende chiliplanter
Når jeg ser på plastreolen som får kjøkkenet mitt til å se helt grusomt ut, er det med en viss stolthet. Jeg har gjort en skikkelig innsats, og selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg gjør, og har vært livredd for at jeg er i ferd med å drepe all chilien fordi de slipper bladene sine, for så å få vite at det er helt normalt at det første bladparet ramler av, så har jeg enn så lenge hatt ganske stor suksess!
Ikke alle frøene har begynt å spire, selvfølgelig, og tre-fire slag glimter med sitt fravær, det ene etter fem uker, de andre etter tre, men jeg har åtte slags chili, tomater, to klatreplanter og en haug med ulike sommerblomster som har kommet ut av frøene sine og som i varierende grad begynner å ligne planter. I tillegg har jeg klart å unngå å forveksle spirene mine, selv om det holdt hardt ta jeg skulle ta ut seks frø av åtte poser med chilifrø, la dem trekke i svart te og deretter så dem i totalt 24 briketter, uten å blande dem.

Oppsettet fungerer også veldig bra - reolen er av plast, veier omtrent ingenting og kan demonteres når plantene har flyttet ut. Billig var den også! Jeg har satt opp to typer plantelys, den første er fra plukkselv.no og består av fire slanke lister med magnetfeste (alt av brett, potter og annet utstyr er også derfra). Ved å skru inn noen skruer i hullene under hylleplatene i reolen, kunne jeg enkelt smekke på plass lysene der. Den andre typen er fra Spireglede, og de to ble det litt mer jobb med - de er nok enkle å få opp under en hylle i tre, men ikke fullt så enkle under plasthyller av tynt gods og med masse "avstivere", men det var ikke noe som ikke kunne fikses med blindnagler og patentbånd. Og ja, jeg ELSKER blindnagletangen min.
Det er kun chilien som har fått varmematte - den kjøpte jeg hos Mat & Hage.
Kablene ble festet med strips og jeg gledde baksiden av reolen og den ene kortsiden med svarte søppelsekker - dette var mest for å unngå naturlig sollys, slik at jeg kunne ha kontroll på når de fikk lys og når det var mørk. Med trafoer, ekstra potter og annet ræl øverst og jord, vermikulitt og perlitt nederst, har jeg i praksis mitt perfekte minidrivhus!

Og mens jeg venter på at alle akeleiene mine skal begynne å titte frem fra vekstbrikettene, kaster jeg jevnlig blikk ut på balkongen mens jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal få plass til alle blomstene. Det kan hende jeg må droppe utemøblene...

(har du lyst til å lese hele sagaen om Renates balkonghage? Jeg har tagget samtlige innlegg med hortikultur, et ord som alltid får meg til å tenke på Ole Brumm og vennene hans - spesifikt da Sprett forsøkte å forklare de andre at han var interessert i hagebruk)

En sporvogn til besvær

Jeg er en selverklært trikkeskeptiker. Faktisk ser jeg på trikken slik en FrP-velger ser på en ikke-vestlig innvandrer - med dyp og fullstendig uberettiget misbilligelse. For trikken har aldri gjort meg noe. Men den er fremmed, for når man kommer fra Groruddalen og ikke har nære bånd til noen i trikkeland, er det buss og bane som gjelder. Jeg har naturligvis tatt trikken en og annen gang. Kanskje fem-seks ganger totalt, og hver tur føles som den første, sikkert fordi det går så lang tid mellom hver gang.


Trikken beveger seg rart, den er fryktelig bratt, og jeg er usikker på om jeg egentlig burde gå på foran. Forferdelig kompliserte greier, egentlig! Men her om dagen var jeg pent nødt til å ta den - i alle fall om jeg skulle tro ruter-appen (noe jeg i grunnen ikke er tilbøyelig til, ettersom den ikke praktiserer sanntid på de to t-banelinjene som går der jeg bor, noe som er ganske håpløst, i tillegg til at de har fortrengt at den ene busslinjen i området finnes, både på nett og i app). Derfor trasket jeg da klokken var rundt 15.40 glad av sted fra jobb for å ta en trikk som skulle ta meg fra Stortorvet til Birkelunden. Jeg følte meg ganske forberedt - jeg hadde sjekket hvilke linjer som gikk den veien og hvor ofte de gikk. Dette skulle gå fint! Da jeg nærmet meg holdeplassen, så jeg en 11-trikk komme sigende, og vurderte et kort øyeblikk om jeg skulle legge på sprang for å rekke den, eller om jeg skulle fortsette å gå normalt, og heller ta neste. Valget falt på sistnevnte, delvis fordi det å løpe medfører en reell risiko for å gå på snørra, og delvis fordi jeg av prinsipp ikke løper til buss eller bane - jeg passer på å komme i tide, eller tar konsekvensene om jeg ikke gjør det, uten at jeg skal påstå at det er et spesielt høyverdig prinsipp, sånn egentlig.

Uanskvett, da jeg kom frem til holdeplassen, sto fremdeles trikken der, og jeg ble rådvill: skulle jeg gå mot vognen og gå på, eller ville den smelle igjen dørene rett i ansiktet på meg? Istedenfor å spekulere noe mer over dette, bestemte jeg meg for å vente. Det skulle jo tross alt komme en trikk om noen få minutter. Og noen få minutter gikk. Så gikk mange minutter. Til slutt hadde det gått et helt kvarter, og endelig kom det en trikk - også dette linje 11. Glad og fornøyd entret jeg vognen og hentet opp appen, slik at jeg kunne forsikre meg om at det var Birkelunden jeg skulle av på, og sjekke hvor mange stopp det var dit. Så kastet jeg et blikk på panelet som angir neste stopp. Der sto det "Tinghuset". I appen sto det "Jernbanetorget". Etter noen lange øyeblikk med komplett forvirring og et frenetisk forsøk på å forstå hvordan Oslo sentrum egentlig ser ut, innså jeg at jeg var på feil trikk. Eller, det var riktig trikk, men feil retning. Jeg fikk kastet meg av og krysset gaten, og ble stående i nok et kvarter fordi jeg ikke hadde vett til å sjekke hvor mange ruter som ville passere forbi. For ordens skyld er det bare én. Da jeg omsider kom meg på, hadde jeg mest lyst til å dra hjem, for mestringsfølelsen sto med negativt fortegn, og klokken var allerede mange, uten at jeg hadde beveget meg av flekken.

Til slutt kom jeg meg frem til Sannergata. Og etter å ha utført mitt ærend der, var veien hjem ganske begivenhetsløs - sånn bortsett fra at jeg tok en buss som Ruters app og nettside påstår at ikke finnes. Etter å ha kommet meg i hus, tømt revet ost utover kjøkkengulvet (uhell, ikke merkelig tradisjon) og spist middag, satte jeg meg ned for å prøve å finne ut hvorfor jeg hadde tenkt så feil. Jeg tror den fremste grunnen til at jeg dro i feil retning, var at jeg egentlig aldri har forstått hvor Grünerløkka er. Eller Torshov. Eller Sagene. Litt på samme måte som at jeg ikke skjønner hvor Hasle er i forhold til Carl Berner. Og det hjelper fint lite å se på et kart, til tross for at jeg egentlig er ganske flink til å orientere meg i forhold til et kart, uten at jeg kan forklare grunnen. Det er nok også derfor det ikke er så skrekkelig lenge siden jeg innså at jeg kunne se høyblokka i regjeringskvartalet fra krysset Storgata/Pløens gate (og ja, jeg synes regjeringskvartalet er avsindig stygt og er veldig for at hele moroa skal rives - med mindre de bytter det ut med noe enda styggere, som det naturligvis er overhengende risiko for. Alt var mye bedre før krigen). Det nærmeste jeg kommer en fornemmelse av hvor Grünerløkka er, er to opplysninger: det er er "nedenfor" Sannergata og "ovenfor" Schous plass. Dessverre viser en kort kikk på kartet at selv om det i og for seg er riktig, så stemmer absolutt ingen av mine forestillinger om hvor disse to stedene er i forhold til, i dette tilfellet, Stortorvet (som jeg, mens jeg stirret på de veldig pene gatelyktene som står rundt torget, innså at er et veldig lite torg). Og da hjelper det faktisk ikke i det hele tatt.

Så, hva har jeg lært? Jo, 1: sjekk hva mer enn rutenummeret som står på trikken. 2: sørg for at lynlåsposen med frossen ost faktisk er låst før du snur den på hodet. Eller bare avstå fra å snu poser opp-ned.

søndag 26. januar 2020

Vær beredt

Ifølge DSB er jeg en del av Norges beredskap, og helt siden de lanserte guiden for hva man burde ha i hus i tilfelle alt går til helvete på sikkerhverdag.no, har jeg gått rundt med dårlig samvittighet fordi jeg er dårlig forberedt. Det begynte egentlig litt før det, da jeg leste at man ved evakuering måtte fylle badekaret med vann, og ble temmelig forvirret. Hvorfor skal det fylles med vann? Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Gjelder andre regler for oss som bare er oppsatt med dusj?
MC påpekte fornuftig nok at det antageligvis var fordi vannet kunne brukes som drikkevann når man kom tilbake, men det sto det absolutt ingenting om.

Etter mye frem og tilbake fant jeg igjen listen, som er fra bestselgeren Tilfluktsromtjeneste: en håndbok for: eiere, ledere, brukere av tilfluktsrom, som ble utgitt av DSB i 1991. I "Huskeliste for handlinger før man går til tilfluktsrom" står det først at man skal la dyrene sine være igjen i boligen før man søker tilflukt, noe som både er fullt forståelig og helt uakseptabelt. Jeg må derfor snarest sy kostymer til kattene mine, slik at de kan kle seg ut som personlige effekter. Videre står det at man skal dra med seg masse greier i en myk veske som er lett å forme eller stue bort. Det som er mer forvirrende, er det man skal gjøre før man forlater boligen. Man skal som sagt fylle badekaret med vann (igjen, hvorfor?), trekke for gardiner og slippe ned persienner (forstår den - det er sikkert tyskerne som kommer), stenge dørene (kanskje i tilfelle brann?) og skru av strømmen. Men helt til slutt kommer det for meg noe absurde: "hvis ikke vinduene allerede er teipet, utføres dette."
Nå har vi teipet vinduer og vi har børi ved?
Jeg har så mange spørsmål. Hvorfor teiper man vinduer? Burde vinduene mine vært teipet allerede? Er de teipet uten at jeg vet det? Hva slags teip bruker man? Skal man teipe karmen? Rutene? Er det snakk om julepyntede vinduer med rødrutete ruter med snøspray? Derom tier kilden, og det eneste Google har å bidra med, er noen vage indikasjoner på at man kanskje teiper vinduene før orkaner, så det handler muligens om å unngå at glasset spruter innover i boligen grunnet vind eller trykkbølger. Men det er bare ren gjetning.

Det skal sies at jeg a) ikke er spesielt redd for at noe skal skje, og b) kommer til å gi opp ganske fort dersom det skjer noe. Jeg ser absolutt ikke noe poeng i å preppe for et års overlevelse - jeg er overbevist om at jeg ville ha lagt meg ned for å dø for lengst når kriseperioden bikket to uker. Jeg har rett og slett hverken overlevelsesinstinkt, livsvilje eller tålmodighet til sånt.
Jeg tror egentlig at min hang til å filosofere over hvorvidt dinosaurene ville skammet seg over sine etterkommere, småfuglene, i stor grad handler om at jeg lurer på om mine forfedre ville skammet seg over meg. Mine forfedre kom seg gjennom vikingtiden, Svartedauden, heksejakter, kriger og dertilhørende hungersnød og dyrtid, og de kom seg gjennom det slektsforskningen min viser at var generasjon på generasjon med generell elendighet og stor barnedødelighet. Alle disse menneskene som slet seg gjennom livene sine, bare for at jeg skal kunne sitte på ræva og kjenne meg selv godt nok til å vite at jeg er totalt ubrukelig dersom noe skulle skje.

Så kanskje er det litt på grunn av dem jeg gjør dette. Kanskje jeg vil hedre mine formødre som presset ut 12-14 babyer for så å se dem dø som fluer fordi de ikke hadde mat nok eller godt nok helsestell ved i det minste å klare å forberede meg på vanskeligere tider? Bevise at jeg ikke kommer til å sulte ihjel foran en imaginær brødboks dersom det plutselig er tomt for mat på butikken i noen dager. Dessuten har jeg katter jeg må ta vare på. Og derfor satte jeg meg altså inn i hva DSB og sikker hverdag mener jeg trenger for å klare meg i tre døgn.

Det starter særdeles dårlig. Jeg skal visstnok ha 9 liter vann, 2 pakker knekkebrød, 1 pakke havregryn, 3 bokser middagshermetikk/tørrmat, 3 bokser pålegg med lang holdbarhet, og noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade. Jeg har 0 liter vann, 1/2 pakke knekkebrød og omtrent like mye havregryn, en liten boks makrell i tomat og et ganske skremmende lager med kokesjokolade. Det positive er at det er ganske mye energi i 2 kg hvite sjokoladeknapper, det negative er at jeg sannsynligvis ville blitt akutt feilernært og dødd av skjørbuk, struma eller en annen, mer sannsynlig mangelsykdom før strømmen kom tilbake. Jeg stusset veldig over dette med den enorme mengden knekkebrød - sist jeg sjekket, var det noe sånt som 15 knekkebrød i en pakke. Ved tre måltider med knekkebrød om dagen (ganske normalt for meg) spiser jeg seks knekkebrød om dagen, noe som betyr at to pakker vil holde i 5 dager, og da trenger jeg ikke havregryn. Den naturlige konklusjonen her er at de tar utgangspunkt i rasjoner som skal være nok for storspiste, voksne menn, men jeg velger istedenfor å tro at  DSB sitter på forskningsresultater som viser at innesperrede mennesker stresspiser havregryn, eller leker med dem. Men ok, kjeks, makrell i tomat og knekkebrød skal jeg klare å få på plass, og jeg kan kjøpe en boks med rosiner. Såpass klarer jeg.

Men så var det middagshermetikken. Jeg er kanskje bortskjemt/sær, men har lite erfaring med mat fra boks, annen enn hermetisk frukt, tomat og sopp. Om jeg ikke tar helt feil, er den eneste hermetiske middagen jeg har erfaring med, torskerogn - et konsept jeg måtte forklare for en svenske for litt siden, og som minnet meg om hvorfor jeg ikke har spist torskerogn på veldig mange år, fordi æsj. Dessuten, hva er egentlig middagshermetikk? Jeg har sett spaghetti à la Capri i butikken, og stilt moren min det betimelige spørsmålet: "hva er det der for noe???", og på Herreavdelingen snakket de stadig om snurring, som det var ganske tydelig at ikke var menneskeføde. Jeg vrengte hjernen, og kom frem til at joikakaker var middagshermetikk, og kanskje sodd - mat jeg aldri har smakt, og synes ser en smule frastøtende ut. Det er ikke enkelt å være vanskelig i matveien! Men Internett kunne selvfølgelig hjelpe, og jeg venter nå på en forsendelse med MRE-er som kan varmes opp i magiske poser (altså enkeltporsjoner med hermetisert/frysetørket middag med veldig lang holdbarhet, beregnet for jegere, friluftsentusiaster og militæret. Om du nå tenker at dette er litt overkill, så er jeg helt enig i det. Men det gir meg en form for trygghet å føle at jeg er beredt - i alle fall litt. Det er litt som det at jeg er særdeles forsiktig med å gå over gaten på rød mann - hvis jeg blir overkjørt og drept, vil jeg at det utelukkende skal være sjåførens skyld.

I høst fikk jeg en forsmak på hvordan det er å være uten strøm - da kom jeg hjem til mørklagt leilighet, og det viste seg at det blir veldig mørkt utpå kvelden når man ikke har noen lamper å skru på. Jeg må nok derfor investere i flere kubbelys og minst én campinglykt - og kanskje en hodelykt også. Og 5000 batterier.

Men det er så mye mer! Jeg bør ha kokeapparat, men alt jeg har, er en liten gassgrill for utebruk. Jeg trenger gass- eller parafinovn til oppvarming - men det viser seg at gassovner ofte er involverte i ulykker, og det hadde jo vært utgjort om jeg sprengte meg selv i fillebiter i forsøket på å beskytte meg mot invaderende horder. Kort fortalt, er det veldig mye jeg tydeligvis burde hatt og gjort. Enn så lenge tror jeg at jeg nøyer meg med ovennevnte matvarer, lyskilder og masse ekstra batterier til min strømslukende DAB-radio. Og jodtabletter. Masse jodtabletter.