søndag 18. februar 2018

Rom for forbedring

Min fantastiske humor har ført til at jeg har dørskilt inne
- dette leder til "kontoret", "Det ytre rom" leder ut i oppgangen.
Jeg har stor respekt for folk som klarer å ikke fylle hjemmene sine med ting. Med mindre de bor i helt tomme boliger, da blir jeg litt bekymret for at de muligens er massemordere. Men det å klare å begrense hvor mye man trekker inn i hjemmet, det er en dyd. Da jeg flyttet inn i leiligheten min, hadde jeg lagret hele livet mitt på et soverom. Det betydde at et soverom på rundt 10 kvm rommet de normale tingene (klesskap, skrivebord, kommode, sofa og seng) i tillegg til nok hyller til rundt 1200 bøker og 400 filmer og servise og diverse annet utstyr (stuet bort under seng og i skap) jeg hadde skaffet meg underveis i påvente av å flytte hjemmefra (jeg pleide å le hånlig av TV-programmer og reportasjer som viste hvordan man kunne innrede det perfekte ungpikerommet slik at tenåringen fikk plass til alt hun trengte. Om du vil ta et dypdykk i arkivet og lese om mine utfordringer med pikerommet, kan du gjøre det her). Det betydde at jeg måtte ta hensyn til flyttelasset mitt da jeg fant meg leilighet, og at jeg måtte innrede deretter, og jeg brukte alle Tetris-evnene for plassutnyttelse og organisering jeg hadde opparbeidet gjennom årene der til å finne gode løsninger. Og jeg er egentlig ganske fornøyd, både med det grunnleggende oppsettet og at jeg ikke har rotet det til mer enn jeg har på tre år.

Men jeg har en akilleshæl , og det er skapet på badet. Leiligheten min er dimensjonert for en familie, så jeg tror det er meningen at en familie på 3-4 personer skal kunne dele skapplassen der inne. Og likevel klarer jeg, 1 stk person, å fylle all plassen. Hvor mye er "all plassen"? Grunnflaten på de seks hyllene er totalt 6,8 kvm, og det er ikke inkludert skapet under vasken der håndklær og vaskemidler bor. Og så kan jeg legge til at sminken min (med ett unntak)
bor på soverommet sammen med parfymen, at hårspenner og sånt er overalt ellers. Så jeg føler det er betimelig å spørre seg selv: "Renate, hva i all vide verden er det du driver med?"

Og det er altså ikke nå jeg gråtende tilstår at jeg driver med sykelig hamstring, og at man må grave seg gjennom et metertykt lag med søppel dersom man skal inn i leiligheten. Hamstringen min består i å normalt ha én ekstra enhet av ting jeg ikke kan fylle opp med sånn med det samme i bakhånd (når flasken med foundation er halvtom, bestiller jeg en ny, ettersom det tar to uker å få den i posten, og jeg helst vil handle når jeg kan få den til en god pris), og noen ganger kjøper jeg flere eksemplarer av ting og setter dem helt bakerst i en av hyllene, der jeg ikke kan ha ting jeg bruker daglig, ettersom jeg trenger gardintrapp for å rekke opp/inn. Livet som vertikalhemmet er hardt.

Det er ikke den ekstra flasken med fuktighetskrem som velter lasset. Så hva i all verden er det som gjør det? Har jeg oppdaget en ny naturlov som sier at en organisme vil fylle opp all tilgjengelig plass uansett størrelse? Betyr det i så fall at de som ikke fyller den opp, ikke er mennesker, eller betyr det at de er mennesker og at jeg er noe annet? Kanskje jeg er slimmugg? Jeg har aldri vært noe spesielt vakkert menneske, men om det viser seg at jeg er slimmugg, tør jeg påstå at jeg er over gjennomsnittet, i alle fall om vi skal bruke menneskelige standarder som målestokk. Om vi skal bruke en helt annen målestokk, vil jeg si at dette bildet viser at slimmugg (på sopp) kan være betydelig mer fotogent enn jeg noen gang har vært. Jeg får trøste meg med at jeg sannsynligvis har en bedre personlighet.

Jeg fikk en idé nå før helgen (da jeg hadde mye tid fordi jeg hadde bedt om fri for å ta en ferie som ikke ble noe av): jeg kunne jo sette kurver inn i skaphyllene! Da kunne jeg trekke dem ut ved behov, og dermed få bedre kontroll, og faktisk kunne utnytte plassen bakerst i hyllene uten å rive ned alt det andre for å rekke frem. Men før jeg kunne gå til innkjøp av de perfekte kurvene (jeg har begynt å lete, og det ser ut til at skapene mine har veldig ukurante dimensjoner. Selvfølgelig.), måtte jeg jo gå gjennom hyllene for å få oversikt, kaste ting og ja, rett og slett sondere terrenget. Etter en time hadde jeg frigjort masse plass, og tenkte at jeg kanskje ikke trengte å kjøpe kurver til hyllene likevel. Så kastet jeg et blikk på haugen med ting som ikke hadde plass, men som hadde vært i skapet før jeg ryddet, og angret på at jeg hadde påbegynt hele prosjektet.

Så hva har jeg lært av dette?

  • Ikke utfordre baderomsskapet, du er dømt til å tape kampen.
  • Ikke begynn å spørre deg selv om hvorfor du har så absurd mange flasker med hårskum og -spray fra Joico. Det er helt sikkert en grunn til det, men du trenger ikke å vite alt.
  • Rydding skaper bare mer rot.
  • Du har nok ekstra tannbørster nå.
  • Håndlaget såpe fra Etsy er slektninger av evighetskuler. Ikke kjøp flere samtidig. 

tirsdag 13. februar 2018

Fru Strert

Av og til frister tusj mer enn Paint, og hvis du lurte:
Spekkhoggervåtdrakter er forsterket med lycra og
har en slankende effekt på pandaer.
Livet er fylt med mange slags utfordringer. Som når man må velge hvilken overpriset øyenskyggepalett man skal kjøpe (fordi det er umulig å få nok øyenskygge), eller når man skal be om fri og klarer å bomme på dagene (og det heldigvis løser seg likevel fordi man endte opp med ikke å trenge fri fordi reisen til nord for Oslo ble avlyst). Eller når man har blitt veldig glad i bitmojien sin i snapchat, og finner ut at den trenger lengre hår, og plutselig har slettet hele greia og erstattet den med noe som tydeligvis ligner Sylvi Listhaug. Det er vanskelig, skal jeg si dere! Heldigvis tilhører jeg den sjeldne mennesketypen som synes snapchat har blitt bedre etter oppdateringen, så med unntak av tapet av min kjære bitmoji, har jeg lite å klage over på det området.

Men jeg har heldigvis flere utfordringer! Tenk så kort dette innlegget ellers ville vært! Jeg har for eksempel fått blågrønne striper i håret, og det var ikke med vilje. Antageligvis var det fordi jeg fortjente det, det var tross alt L'Oréal, så
det ligger vel i kortene? Den midlertidige blå hårfargen har nemlig vist seg å ikke være så midlertidig likevel, og jeg vurderer nå å farge det satans håret  for å bli kvitt de høyst unaturlige stripene. For en person som definitivt ikke ønsker å farge håret, er det ganske tungt å akseptere.

Og det er mer! Jeg skulle sende en vennskapelig spermhval (finnes det uvennskapelige spermhvaler?) i en SMS i helgen, og innså at det finnes to hvalemojier som er til forveksling like (én spruter vann, én ikke), men hva slags hval er det egentlig? Messenger og iOS ser ut til å være enige om at begge er bardehvaler, mens HTC og Samsung fremstiller dem som veldig stiliserte hvaler av ukjent type, og det er naturligvis her jeg aser meg opp og spør: "hvor er spermhvalen min?" Det finnes så masse dumme og meningsløse emojier som tilsynelatende ikke har noen annen funksjon enn å fungere som støy for folk som ikke klarer å uttrykke seg uten å legge til fem blomster og åtte hjerter i hver setning, så hvorfor ha to nesten like hvaler, og ikke skille mellom tann- og bardehvaler? Jeg trenger spermhvaler for å uttrykke meg optimalt, rett og slett! Jeg har full forståelse for at dette er noe av det dummeste jeg har irritert meg over i år (året er naturligvis ennå ungt), men noen må jo tale tannhvalenes sak! Jeg mener, kunne de ikke hatt en blåhval og en spekkhogger i det minste?
Noen biologer med omtrent like få reelle ting å irritere seg over som meg, gikk jo nylig ut og kritiserte dyreemojiene for å være urealistiske og oversøte, og om det er målet for de som designer dem, er jo spekkhoggeren perfekt, den er tross alt i praksis en panda i våtdrakt (se bildebevis).

Og apropos spermhvaler: Jeg ble kjempeglad over å se at Mammutsalget omfattet en bok med to spermhvaler på omslaget - det var jo perfekt! Så leste jeg om den og oppdaget at den handlet om søstre, som jo a) ikke er spermhvalrelatert med mindre det handler om spermhvaler som er søstre, og b) ikke er fryktelig relevant for meg som er enebarn. Det var litt nedtur!

Sånn, da var det ute av systemet, og jeg kan fortsette med å være generelt oppstemt.

søndag 11. februar 2018

I god randform

Jeg er veldig begeistret for randformer, men som innlegget "Bundt i bøtta" illustrerer, er det ikke alltid det går helt etter planen. Når jeg tenker etter, er det at det går etter planen, mer unntaket enn regelen, og det burde selvfølgelig få meg til å slutte å prøve.

Det er rett og slett litt kinkig med disse formene og oppskriftene, for som regel oppgir ikke den som skriver oppskriften hvor stort volum formen skal ha, eller de gjør det, men kan tilsynelatende ikke regne. Andre ganger er det definitivt jeg som ikke kan regne, men, som vi sier der jeg kommer fra: "wollah, bror, jeg sverger!" - det er ikke alltid min feil.

For et par uker siden skulle jeg bake en sjokoladekake som så veldig delikat ut (etter å ha slått fra meg å bake en helt annen kake på bakgrunn av at jeg synes 900 g kremost og 500 g oreokjeks på en 24 cm kake var litt i meste laget), og etter å ha sammenlignet oppskriften med en kake beregnet for en form av den størrelsen jeg skulle bruke (10 cups) og konkludert med at det burde bli omtrent rett, satte jeg igang prosjektet jeg trodde ville resultere i to batcher med sjokoladekake. Jeg kom ikke lengre enn til det brune sukkeret før jeg innså at jeg bare hadde nok til én kake, men ante håp da jeg fant ut at det var for mye røre til bare én. Det var dog ikke nok til to, så jeg bestemte meg for å bruke de fine miniformene mine. Det jeg ikke visste, men kanskje burde tenkt på, var at denne kaken var veldig luftig, og at den derfor ikke var så velegnet til disse små formene som ikke alltid slipper så lett, så da satt jeg der til slutt med en ganske fin, stor kake, og en bolle full av 36 små vrak.

Og man kaster ikke mat! Men hva gjør man? Jo, man prøver å lage cake pops, et konsept jeg har møtt med omtrent samme skepsis som jeg på et tidspunkt møtte datamaskiner med, mest fordi det virker fjollete, og fordi fremgangsmåtene jeg hadde kommet over, var av typen: "bak en kake. Ødelegg kaken for å få smuler".
Og jeg bare "???"
For meg er det like absurd som å kjøpe et nytt og pent plagg eller møbel, for deretter å behandle det med verktøy eller kjemikalier for å få det til å se gammelt og slitt ut - flott om folk vil bruke klærne sine til de nesten ikke henger sammen eller tar vare på gamle gjenstander som ser skikkelig slitne ut, men i mitt hode er målet å ta så godt vare på ting at de ser nye ut så lenge som mulig. Så det har vært "no cake pops for you" her i huset frem til nå. For cake pops er jo egentlig en form for restemat - man kan smule opp tørre kakerester og blande dem med smørkrem, stikke en pinne i dem og dyppe i sjokolade eller lignende for å få en god og saftig munnfull - som selvfølgelig er bedre enn å kaste maten. Så kanskje det var metoden for meg?
Nå var jo disse kakerestene alt annet enn tørre, så jeg rørte sammen litt smørkrem som jeg blandet med vanilje og en boks kremost, blandet en dæsj med krem oppi smulene og arbeidet den inn, tilsatte litt mer og satt til slutt igjen med en slags deig jeg kunne forme til kuler. Etter en kort tur innom fryseren ble de dyppet i smeltet hvit sjokolade (tilsatt litt delfiafett). Kunne nok med fordel latt sjokoladen temperere seg litt først, men etterpåklokskapen kom litt sent (logisk nok). Da kulene var gått over fra å være våte til å bli klebrige, rullet jeg dem i knuste oreokjeks og la dem i kjøleskapet igjen, og konkluderte med at jeg hadde kreert mine første cake pops. Skjønt, når de ikke er på pinne, er de kanskje ikke "pops", men en form for vanhellig hybrid mellom konfekt og kake? Uansett, de slo godt an, og kan anbefales.