mandag 26. juni 2017

Venterente

Jeg er ikke den beste, men jeg er god. God til å utsette, god til å vente. God til å gjøre det som må gjøres, men vente med det som ikke er kjempeviktig, men litt viktig eller ganske viktig. Ikke i jobbsammenheng, der gjøres alt når det skal, helst før, i alle fall nesten.

Jeg har hatt konkrete planer om å kjøpe ny mobil i flere uker. Har jeg bestilt den? Nei. Jeg har skrevet på et brev til slekt på New Zealand i to måneder. Er det ferdig? Nei. Jeg skulle brodere puter til salongen (fordi jeg er 90 år gammel). Den avgjørelsen tok jeg i januar, og det ble med planene.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre idag"
- Mamma

Fikse slektsdatabasen min? Joda, en gang skal jeg gjøre det, men ikke idag. Ikke imorgen heller. Koble om ledningene til lampene på kjøkkenet slik at jeg kan styre belysningen i og under overskapet separat fra mobilen? Skulle vært gjort i vinter, kanskje høsten byr på innsatsvilje? Og mens jeg holder på, kan jeg kanskje få bestemt meg for om jeg skal kjøpe ny taklampe til stua, og kanskje endatil få bestilt den. Men før det må jeg jo gjøre de ikke ennå konkretiserte grepene på balkongen - henge opp hyller eller skape en slags stemning, var det ikke det jeg fant ut at jeg burde, før jeg fnøs foraktelig og spurte meg selv hvorfor jeg skulle investere tid og penger i et "rom" jeg knapt nok bruker, ettersom jeg er allergisk mot frisk luft. Og samtidig som jeg ordner det, bør jeg kanskje investere i ny kjøkkenventilator, som faktisk har fettfilter montert, i motsetning til den jeg arvet fra skapningene som solgte meg leiligheten. Men det blir ikke idag, og ikke imorgen. Ikke onsdag heller, kan jeg love deg. Men kanskje i år.

Idag er dagen for å telle bøker, og filosofere over hva en bok er - er alle mine utgaver av Dracula en eller syv bøker? Er en bok i flere bind én bok eller flere? Holder det at noe har permer for å være en bok? Om årbøkene for Norsk Shetland Sheepdog Klubb er bøker, hvorfor er ikke årbøkene fra Katta bøker? Og hvorfor føler jeg meg så smått skuffet over at jeg "bare" har 1345 bøker?
Jeg har også sett over gamle norskstiler fra ungdomsskolen (det er et halvt liv siden. Shit), der læreren hadde kommentert på dårlig nynorsk men godt språk, overflittig bruk av komma, i overkant morbide beskrivelser og enkelte innslag som ble bedømt som urealistiske. Og en liten skrekkhistorie om en kannibal som lurte turister til et høyfellshotell, der læreren hadde stilt et par spørsmål ved teksten, og jeg pliktskyldig hadde svart:
- Hvorfor skulle hotelldirektøren ta livet av hele familien? Han var sulten
- Var det ingen andre gjester eller verter på hotellet? Han var ikke  sulten
Renate 28 år og Renate 14 år er egentlig ganske enige, det er viktig å ikke ta munnen for full, ellers mister man fort hele biten. Eller ender opp med å kveles, eller bare se ganske udelikat ut mens man strever med å tygge uten å klare å lukke munnen skikkelig.
Fornuftig bruk av tid, ikke sant?

Og der har du kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke får gjort alle de andre tingene. Og på hvorfor jeg brukte fem ganger lengre tid på å rydde rommet da jeg vokste opp enn hva andre ville gjort.
Det er viktig å vende det negative til noe positivt, ikke sant? Derfor foreslår jeg at vi innfører venterente - om noe tar lengre tid enn det burde, får man enten penger for det, eller kan forvente et bedre resultat når oppgaven først utføres. Vi'kke det bli femmenalt?

søndag 18. juni 2017

Feriemodus

I morgen forventer jeg at dagen skal starte. Det skal bli deilig, for denne uken har egentlig ikke noen av dagene startet. De har vært og de har sluttet, men ikke startet. Jeg er et rutinemenneske, og når rutinen min brytes opp av det mystiske konseptet "ferie", blir det gjerne helomvending. Istedenfor å stå opp halv seks, står jeg opp en gang mellom ni og halv tolv, avhengig av når jeg la meg og hvor trøtt jeg er. Så daffer jeg rundt uten mål og mening frem til jeg har fått i meg min første kopp med te (og frokost, om jeg har lyst på det, og gjerne en god stund til også. Kommer meg smått om senn på matbutikken eller igang med hva det nå var jeg egentlig hadde tenkt å gjøre den dagen, eller noe helt annet, fordi jeg glemte hva jeg skulle gjøre. Som på lørdag, da jeg med stor entusiasme begynte å rydde, og med like stor entusiasme begynte å gjøre noe annet før jeg var halvferdig, og først neste dag innså at jeg hadde glemt å fullføre. Og det, vyrde lesar, er grunnen til at det var en konstant kamp for moren min å få meg til å rydde rommet mitt da jeg var barn.

Dette var spesielt frustrerende ettersom jeg fredag ettermiddag hadde laget en plan over alt jeg skulle gjøre - det var virkelig en liste over gode intensjoner, og jeg skulle enkelt og greit rekke å gjøre alt, og likevel ha tid til å slappe av. En dag uti ferien var jeg altså på etterskudd.

søndag hadde jeg et helt konkret prosjekt: slippe svensken inn i barndomshjemmet mitt. Moren min har åpenbart ikke sett sketsjen om pipesvenskene, som er umulige å få ut av huset, for ellers hadde hun nok ikke latt Linnéa låne leiligheten. En halvtimes tid før jeg skulle gå hjemmefra, slo det meg at det kanskje var greit å lokalisere nøklene, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Jeg har nemlig mange nøkler, fordelt over flere skuffer, og ingenting er merket. Noen av nøklene vet jeg ikke hvor tilhører, noen tilhører den gamle låsesylinderen i inngangsdøra mi (man kaster jo ikke en fullt fungerende sylinder, må vite!) og mitt eget, gamle nøkkelknippe var fordelt over to nøkkelringer, uten at jeg helt forstår årsaken til det. Men så var det det, da, at moren min byttet dør for en stund siden, og selv om jeg var ganske sikker på at de to halvdelene faktisk utgjorde mitt gamle nøkkelknippe til sammen, var ingen av dem nøkkelen til den nye døra. Så da fikk jeg tilløp til panikk (og delte naturligvis panikken med en i øyeblikket potensiell husløs svenske, fordi delt panikk er dobbel panikk, og dermed mye bedre enn enkel panikk, slik dobbel cheeseburger er bedre enn enkel, med mindre man er laktoseintolerant. Heldigvis fant jeg til slutt nøkkelen - eller det jeg var ganske sikker på at var nøkkelen, ettersom den så ny ut, og jeg ikke kunne skjønne hva annet den skulle kunne åpne.
Vel fremme fikk jeg bevist at jeg kunne "öppna min dörr", og trakk et lettelsens sukk!
Dagen etter klarte jeg nesten å overbevise henne om at Groruddalen er verdens vakreste sted.
"WOW, Vesletjern er det fineste stedet i hele verden, og MYE finere enn Sverige!"
- Linnéa, fritt oversatt fra svensk

Tirsdagen bød på flere utfordringer. Jeg følte at jeg allerede hadde kastet bort hele ferien på å gjøre ingenting, selv om a) jeg beviselig hadde gjort ting og b) det var den andre dagen i ferien, og jeg bestemte meg for at det beste jeg kunne gjøre den formiddagen, var å lakkere neglene, angre på fargevalget, prøve igjen, ødelegge lakken, prøve enda en gang, gni en finger  i lakk og deretter bruke mobilen slik at jeg fikk gnidd rosa neglelakk inn i en ripe i skjermbeskyttelsen og så lakkere en siste gang. Til slutt gikk ferden til Rema for å plukke opp et antikt anheng jeg hadde bestilt, og der ble jeg stående værfast i 40 minutter før jeg ga opp og småløp hjemover mens jeg priset meg selv lykkelig for at jeg ikke er utstyrt med den type tannstilling som gir fare for drukning i regnvær. Jeg har ALLTID paraply, unntatt den dagen, selvfølgelig. Uansett, når det man får gjort frem til klokken 17 på en tirsdag er å lakkere negler og handle dagligvarer på nærbutikken, kan man ikke beskyldes for å være effektiv.
Det var ganske deilig å se
kalenderen fylt av "ferie"

Onsdag var slik sett en mer effektiv dag - jeg var ute og spiste med en kamerat (selskapet var bedre enn maten), fikk et interessant skille på den armen som fikk mest sol (apropos det, hvorfor tror folk at jeg unngår solen fordi huden min ikke tåler sol? Huden min tåler sol aldeles utmerket, og jeg er absolutt i stand til å bli brun, men det er tydeligvis totalt ubegripelig for en del mennesker at noen vil velge å ikke være nøttebrun. Jeg trives som likblek, jeg. Så det så), hentet en pakke med tre kjoler på butikken (anbefaler midnatt.no på det varmeste!), handlet og lagde kanelboller. Det var på alle måter en bedre dag enn tirsdagen, og effektiviteten forplantet seg på sett og vis til torsdag, da jeg startet dagen klokken seks (nesten vanlig hverdag!), tempererte kanelbollene som hadde stått til kaldheving over natten, strøk kjolene fra dagen før (etter å ha vurdert å bruke hånden som underlag mens jeg strøk, kom jeg frem til at det var mindre jobb å hente strykebrettet enn å få meg selv til legevakten med brannskader) og dro til jobb for å delta på møte/klenge på kolleger/skyte strikker på Erland/hente skoene jeg hadde glemt igjen før ferien. Resultatet var at jeg dro derfra uten sko og uten solbriller - det fine er at skoene nå i det minste har selskap til over helgen.
Det siste prosjektet var å prøve å så kattegress - det har jeg ikke gjort på lenge, og jeg har hatt dårlig samvittighet for det, men slitt med å finne en god løsning som ikke medfører gress og "jord" utover hele kjøkkenet. Nå tester jeg en kombinasjon av "kokosjord" og en dings som skal forhindre katter og andre krapyl fra å grave jord ut av blomsterpotter, så det skal bli spennende! Per idag har de i alle fall begynt å spire.

Samme dag skulle jeg lese ut en bok jeg fikk fra forfatteren for å anmelde på Leselyst - boka er veldig fin, men litt krevende å lese, så det går smått, og jeg bestemte meg underveis for at jeg ville brodere en spekkhogger, så da gjorde jeg det halve natt til fredag, mesteparten av fredagen og halve natt til lørdag.

Til venstre: verdens nest beste hval.
Til høyre: Tekopp og obligatorisk rot.
Lørdagen kom, og jeg inngikk et slags rydde- og vaskekompromiss med meg selv, samtidig som jeg leste en god del. Boka er god, men jeg lar meg så lett distrahere, og kom meg dermed ikke i mål. Dårlig samvittighet? Jepp.

Søndag, altså idag, skulle jeg stå opp "relativt tidlig", men fikk det ikke til, og sto istedenfor opp "relativt sent" før jeg skurte kattedoen ekstra grundig, besøkte moren min, bakte sjokoladekake, helte kaffe på gulvet og omsider, midtveis i juni, fikk vinterkåpene ned i kjellerboden. Det har vært en smule forvirrende å komme hjem i sommervarmen og se rett på en dunkåpe, men alle sommerkjolene har til en viss grad nøytralisert effekten. Deretter lakkerte jeg neglene, ødela neglelakken, fjernet den lakkerte dem på nytt (i en annen farge), ødela neglelakken, fjernet den og spurte meg selv om hvordan det er mulig å ha så mange ulike neglelakkfarger og ikke ha noe å ha på seg. Jeg fikk ikke noe godt svar, delvis fordi jeg ikke aner hvorfor neglelakk skal være så vanskelig, og delvis fordi jeg har flere favoritter som jeg virkelig liker, og ikke ville påpeke min egen påstands ugyldighet. Av og til kan jeg være en vrien samtalepartner i den konstante indre dialogen.

Og det store prosjektet, å rydde ALT og vaske ALT? Jeg tror det døde.

tirsdag 6. juni 2017

Pungulv og vennene hans

Dette har vært en god dag for latterkramper. Det skal nemlig ikke så mye til - ikke mer enn fredagens samtale om tasmanske pungdjevlers smittsomme ansiktskreft, og gleden over å ha kommet på at utgangspunktet for avsporingen (som naturligvis var min), var at jeg hadde valgt bort frokosten til fordel for sminke den morgenen. Helt naturlig overgang, ikke sant?
Aha-øyeblikket førte til at jeg holdt mange små foredrag om tasmanske pungdjevler (stakkars kollegene mine, og stakkars de tasmanske pungdjevlene. Jeg vil ikke på noen måte latterliggjøre DFTD eller trusselen sykdommen utgjør mot en allerede sårbar populasjon), etterfulgt av digresjoner om andre pungdyr. Wombaten har nemlig pungen "feil vei", altså med åpningen bakover istedenfor fremover, noe som hindrer at jord og sånt havner i pungen mens den graver (ifølge wikipedia mangler den "a meaningful tail". Selv om jeg forstår hva de mener, synes jeg det virker litt trist å få halen sin karakterisert som meningsløs). Jeg synes egentlig bakovervendt pung (hva er egentlig foran og bak på en pungdyrpung?) virker mye smartere på et firbeint dyr (eller firkantet, som jeg sa. Til mitt forsvar er wombaten ganske firkantet av seg - hvis jeg har eplefasong, har wombaten mursteinfasong), men evolusjonen føyer seg av en eller annen grunn etter mine innfall.

"... they have an unpleasant odour and neither demonstrate nor respond to affection." 
Wikipedia om hvorfor tasmanske pungdjevler er uegnet som kjæledyr

Kenguru med frampølse
Den forvirrende digresjonen ledet meg til kenguruen Hoppsasa, som gjorde stor lykke i min barndom med både bøker ("En kenguru med baklomme") og sendinger på Barnetimen. Men tydeligvis ikke hos de av mine kolleger jeg diskuterte pungdyr med, noe som gjør meg litt trist. Nuvel. Kenguruen Hoppsasa er født med pungen bak, og jobber hardt med å prøve å få snudd den, før hun til slutt lærer å akseptere seg selv og avviket sitt. Noe som ikke ble nærmere problematisert i bøkene, var hvordan Hoppsasa ville sett ut dersom hun hadde klart å snu seg i skinnet sitt. Det at hun ikke ville vært i stand til å se, ettersom øyehullene ville vært i bakhodet hennes, er en ting (det gir dog "øyne i nakken" en ny betydning), men hva med halen? Virvlene og musklene ville jo blitt foldet opp som en slags ryggkam på innsiden av det som før var mageskinnet, og hun ville hatt en lang, flat skinnpølse hengende ned mellom beina (hørte jeg et "æsj"?. I kjenningsmelodien sang Hoppsasa at "det må da være lov å ha hver sin smak", men ett sted må da grensen gå...

Etter at jeg hadde slengt sammen et par kaker begynte jeg å lese meg opp på pungdyr, ettersom jeg ville ha mitt på det rene før jeg skrev dette innlegget, og jeg har allerede lært mye nyttig - som at det finnes lokomotivkenguruer (nå lyver jeg, og det er ikke pent. Men Wikipedia skriver om"locomotive kangaroos") - jeg forstår ikke helt hvorfor det må spesifiseres at disse kenguruene kan bevege seg, eller om de mener "kenguru på walkabout", og wikipedia var særdeles lite hjelpsom på dette området. Jeg fikk dog vite at hunnkenguruer er omtrent kronisk gravide (unntatt den dagen de føder), noe som høres slitsomt ut. Forresten, om noen hadde fortalt meg at kenguruen er et genetisk eksperiment fra nazitiden der det ble skapt en hybrid mellom hare, hjort og menneske, ville jeg vurdert å  ta dem seriøst. Og det er ikke bare fordi jeg er veldig godtroende.

Jeg kan ikke si jeg er overrasket (kilde:ssb.no/navn)
Jeg får innimellom reaksjoner på at jeg vet rare ting, noe som nok skyldes kombinasjonen av relativt god hukommelse, stor entusiasme for ganske mye og viljen til å sette meg inn i ting. Pungdyr har vært en naturlig ting å interessere seg for for min del, ettersom jeg hadde en kosedyrwombat da jeg var liten, var redd for tasmanske pungdjevler (jeg var et fryktsomt lite barn) og levde i håpet om at den tasmanske pungulven ikke skulle være utdødd likevel (jeg var også et besynderlig lite barn). "Pungulv" høres forresten litt ut som et godt, norsk mannsnavn, på lik linje med Arnulv og Bjørgulv. "Pungulv Knutsønn, Syltevorpas store sønn". Og nå, om du ikke visste det jeg har fortalt, og har en relativt grei hukommelse, har du også lært noe nytt om pungdyr. Og hvis du har gode pungdyrkunnskaper eller dårlig hukommelse, kan du trøste deg med at uansett hvor kjipt det til tider er å være menneske, så slipper du i alle fall å være en "fathead minnow" (eller storhodet ørekyt) - det må tross alt være ganske leit å ha et navn som høres ut som en fornærmelse, ikke sant?

Og som en liten bonus: her er en video av to koalaer som krangler. Du kan takke meg siden!