søndag 27. mars 2016

Eple sa 'n, og så ...gulrot?

Min familie har en litt merkelig sjargong (det er vi sikkert de eneste i hele verden som har?). Den er full av sitater og parafraseringer fra gamle sanger, filmer og revynumre, og vi er glade i ordspill av typen "det skulle blot mankere, grønt i en farvehandel". I samme gate finner vi "eple sa'n, og så banna'n" (for dere som ikke klarer å snakke tilstrekkelig bredt: "bannet han" uttalt på samme måte som "banan" med trykk på første stavelse). Men det ble ikke banan på meg idag. Neida, idag ble det gulrotkake.

Gulrotkake og jeg har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre gjennom årene. Jeg er verdensberømt i hele familien for min skepsis til at sunne ting kan være godt, så gulrotkake virket som en selvmotsigelse. Eller i det minste en vond kake. Jeg har smakt på et par eksempler som barn, og var ikke videre sjarmert, men etterhvert som jeg har blitt voksen, har jeg forstått at det nok er noe jeg liker nå, etter at smaksløkene mine har fått utvikle seg litt (misforstå meg rett, jeg er fremdeles over gjennomsnittet vanskelig i matveien, jeg er bare mindre vanskelig). Derfor kjøpte jeg inn gulrøtter (en ukes tid etter at jeg kjøpte kremosten til glasuren) og bestemte meg for å bake en gulrotkake.

Det vil si, jeg bestemte meg for å bake enten kanelsnurrer, gulrotkake eller sharlotka, men etter mye om og men klarte jeg å bli enig med meg selv. Og med det mener jeg ikke at jeg har slått fra meg de to andre, men at jeg fikk ut fingeren og bakte gulrotkake.

Før jeg kunne bake, måtte jeg naturligvis ha en oppskrift å følge, og fikk meg en real overraskelse: gulrotkaker er jo ikke sunne! De er tvert imot fulle av olje og sukker. Som naturligvis forklarer hvorfor de smaker godt. Internett er heldigvis fullt av alternativer som reduserer mengden av det ene eller det andre, og jeg fant etterhvert en variant som virket relativt tiltalende. Etter noen små justeringer satte jeg igang, og resultatet ble overraskende vellykket. Med tanke på det estetiske var det kanskje litt mye kanel i glasuren, og hadde jeg hatt sukrinmelis i hus, kunne jeg redusert kalorimengden med cirka 400 kcal, men jeg kan absolutt stå inne for resultatet.


Gulrotkake i liten langpanne

Steketemperatur: 175 grader
Steketid: 25-30 min
Porsjoner: 24

Ingredienser:


  • 80 g mykt smør
  • 20 g splenda (ev. 200 g sukrin)
  • 85 g brun farin
  • 3 egg (eller eggsubstitutt, jeg brukte dette for å redusere kaloriinnholdet)
  • 285 g fullkornmel
  • 230 g gulrot (cirka 4 middels store)
  • 2 ts bakepulver
  • 1 ts kanel
  • 1/2 ts allehånde
  • 1/4 ts salt
  • 1,2 dl kjernemelk
  • 1 ts vaniljeessens
  • revet skall av 1 appelsin


Fremgangsmåte:

Begynn med å lage en erstatning for kjernemelk ("buttermilk"). Du kan naturligvis melke en ku og begynne å kjerne smør, men jeg synes denne fremgangsmåten er litt enklere: finn frem et målebeger der det er merket av for 1 cup, ha i 1 ss 7 % eddik og fyll opp til 1 cup-merket med melk (jeg brukte ekstra lett melk). Rør rundt og la stå (du ender opp med cirka 1 dl mer kjernemelk enn du trenger til oppskriften. Du kan også benytte sitronjuice istedenfor eddik, hovedsaken er at melken skal få lavere pH og skille seg).

Finriv deretter gulrøttene og skallet fra appelsinen. Prøv å unngå å rive fingertuppene dine sammen med gulrøttene - de ligner kanskje på bleke gulrøtter, men de smaker ikke det samme. Bland sammen mel, bakepulver, salt og krydder, og vend gulrøttene inn i dette.

Pisk sammen brun farin, splenda/sukrin og smør, og tilsett eggene ett etter ett (pisk det første ordentlig inn før du tilsetter det andre). Det går helt fint å bruke eggsubstitutt i denne oppskriften, selv om eggeplommer nok ville satt finere farge på kaken. Pisk så inn vaniljeessens og appelsinskall, og vend vekselsvis inn kjernemelk og melblanding. Fordel deigen i en liten langpanne (bruk gjerne bakepapir i bunnen og bruk formfett for å unngå at den blir hengende fast) og sleng den inn i ovnen. La den være der inne til den trygler om nåde (25-30 min). La kaken avkjøles i formen før du hvelver den ut på et fat (eller noe sånt - her er det lov å være kreativ!).

Glasur:

  • 200 g lett Philadelphiaost
  • 80 g smør
  • 100 g melis
  • 1/2 ts kanel
  • 1/4 ts appelsinolje
Glasuren er suget av eget bryst, og blir nok justert noe til neste gang. Pisk mykt smør og tilsett ost, appelsinolje og kanel. Tilsett melis inntil du har en passe fast glasur. Smør over kaken når den er ferdig avkjølt og del den opp i passe store stykker.

Totalt endte jeg opp med 2067 kcal på hele kaken og 1297 kcal på glasuren, hvilket vil si 140 kcal per stykke. Om den lages med sukrinmelis istedenfor vanlig melis, ender vi opp med 124 kcal per stykke.
Ved bruk av egg istedenfor substituttet, blir det 10 kcal ekstra per stykke.

søndag 20. mars 2016

Den indre toveismonologen

Layouten min og jeg er ikke helt venner. Eller, det er vel snarere jeg som ikke er helt venn med den, og jeg har ingen indikasjoner på at den baksnakker meg. De som kjenner meg, vet jo at jeg ikke er noen stor tilhenger av forandringer. Ting skal liksom være som de alltid har vært, i alle fall inntil jeg har blitt vant med forandringen, som jeg naturligvis blir etterhvert. Og ja, jeg ser det litt absurde i dette, men ønsker heller å fokusere på at jeg kommer til å gjøre en fremragende figur som gammel dame med min naturlige nostalgi og skepsis til alt som er nytt.

Så da jeg ga bloggen min en ansiktsløftning, visste jeg at det ville bli bråk. Ikke gjengbråk, knuste bilruter eller tåregassgranater, men en indre konflikt hos undertegnede. Derfor tok det også lang tid før jeg gjennomførte endringen, og jeg tenkte meg godt om, sånn for å kunne rettferdiggjøre avgjørelsen overfor meg selv når jeg på et eller annet tidspunkt i fremtiden ville bli kritisk til valgene jeg hadde tatt.

Så da Renate etter halvannen måned la ansiktet i kritiske folder og spurte Renate om hva hun hadde tenkt da hun gjennomførte endringene i siste halvdel av januar, svarte Renate at hun hadde valgt en nøytral gråtone og brukt ton-i-ton-nyanser av aubergine til uthevet tekst. Skrifttypen ble valgt for å gi et mykt preg, og bildet i headeren ble valgt fordi det representerte meg slik jeg ser ut nå, kontra hvordan jeg så ut i 2007.

Enkelte ting her i livet trenger man bare én av
Den kritiske Renate hadde ikke noe imot selve layouten, og medga at hun ikke ville protestert dersom hun hadde kommet over den hos en annen blogger, men lurte samtidig på hva oppsynet hennes hadde i headeren å gjøre, og påpekte at bloggen nå så veldig jentete ut. Renate hevet det høyre øyenbrynet og spurte om det var noe negativt i det, og om bloggens layout virkelig måtte være demonstrativt ukjønnet. Kunne ikke tekstene stå for seg selv? Er du ikke kvinne? Representerer ikke bloggen deg? Og hva i HELVETE er galt med å være feminin, din kvinnehatende kjerring?

Den kritiske Renate ble målløs et lite øyeblikk (målløsheten min har en tendens til å gå fort over) før hun stotret frem at neida, det var ikke noe galt i å være feminin, men at det kanskje var en liten brist mellom innhold og formspråk, og at formspråket ville påvirke leserens oppfatning av innholdet. Joda, Renate skjønte hva hun mente med det, men hadde ikke også den gamle layouten påvirket leserne? Var den innvirkningen den nye layouten hadde på leseren automatisk dårligere enn den gamle?

De stirret på hverandre, Renate og Renate, og innså begge at de ikke ville komme noen vei. Det var for sent å gå tilbake. Og de visste også at om de gjorde en ny endring av layouten, ville Renate nødvendigvis mene at den grå og auberginefargede var bedre, og at den nye ødela samspillet mellom tekst og grafikk. De forsøkte en liten stund å stirre hverandre i senk, men ettersom jeg har en hyperaktiv blunkereflesk (sitat optiker), fungerte ikke det spesielt godt, og de ble enige om å la ting være som de var, og heller fokusere på at de i det minste kjente seg selv ganske godt, og at de utfylte hverandre overmåte bra.

lørdag 19. mars 2016

Sitronmysteriet

I den ene grønnsaksskuffen ligger det en sitron. Der har den ligget i nøyaktig to måneder (der ser du, Charlotte, det er nyttig og ikke det minste sykt å notere ned alt man kjøper i YNAB) fordi jeg i siste halvdel av januar hadde planer om å bake noe.
Jeg er jevnt over ganske flink til å tilpasse innkjøpene mine etter forbruket, og har etter 13 måneder med egen husholdning knapt nok kastet mat. Syndene mine kan faktisk oppsummeres som fire gulrøtter, en appelsin, to beger med yoghurt og noen First Price-champignoner og tomater levert ferdigmugnede fra Meny. Og et par mislykkede bakeeksperimenter. Men med unntak av disse tilfellene, har jeg spist opp maten min (og det faktum at jeg faktisk husker all maten jeg har kastet, sier vel litt om hvor lite glad jeg er i å kaste mat...). Den negative konsekvensen av dette, er at jeg er dårlig til å spise fersk frukt, fordi jeg er redd jeg ikke vil rekke å spise den opp før den går fra å være nydelig til motbydelig.

Og så var det denne sitronen, da. Sitronen som på et tidspunkt hadde et helt klart mål for sin eksistens, men som nå ligger ensom og forlatt i bunnen av et kjøleskap fra IKEA. Det er egentlig litt trist, men det positive er at den holder seg umåtelig godt for alderen. Den er fast og glatt i skallet, fargen er frisk og gul. Og akkurat det skremmer meg. Er dette sitronutgaven av Dorian Gray? Finnes det et eller annet sted et bilde av en rotten sitron som gjenspeiler det som foregår på innsiden av den plettfrie sitronen i kjøleskapet mitt?

Google, som vet alt om alt, sier at en sitron har en forventet levetid på 1-2 uker i kjøleskap. Ikke 2 måneder, altså. Så da er jo spørsmålet om hva som skiller min sitron fra gjennomsnittssitronen. Er det en Dorian Gray-sitron som er pill råtten på innsiden? Er det en vampyrsitron (fetter av blodappelsinen) som lever evig, men som hver natt sniker seg ut for å suge blod av meg eller kattene? En kristen sitron som gjennom sin tro på Jesus Kristus har fått evig liv? Eller en kombinasjon? En renateist-sitron som gjennom å innta et hellig sakrament av mitt blod og legeme har oppnådd evig liv?  Har den lagt seg under kniven for å operere vekk hvite flekker og appelsinhud, og fått sprøytet inn silikon under skallet for å forbli fast i fisken? Eller er den bare veldig organisk av seg og insisterer på at alder bare er et tall?

Jeg må innrømme at jeg er veldig nysgjerrig, men også redd. En del av meg ønsker å kaste den, fordi man bør la enkelte mysterier forbli uløste, og fordi sannheten muligens vil skremme vannet av meg. En annen del ønsker å skjære den i to og finne ut om den ser sitronaktig ut på innsiden, og om den er spiselig, fordi sannheten skal sette meg fri, mens en tredje del ønsker å la den ligge, og se hvor lang tid det tar før den brytes ned. Sammenlign det gjerne med håndtering av lik - skal man brenne det opp (ev. grave det ned), bruke kroppsdelene til å lage et monster, eller observere det mens det endrer konsistens?

Og for ordens skyld: en fjerde del av meg skulle ønske at den hadde brukt sitronen til hva det nå enn var den var ment å brukes til for seks-syv uker siden. Og at det var litt enklere å bli enig med seg selv.

torsdag 17. mars 2016

Bedre med ett egg i lomma

Det var en av disse dagene da jeg gikk omkring og lurte på hva jeg skulle bake. For å være litt spesifikk, var den dagen idag, 17. mars. Dagen før hadde jeg sverget å ikke bake noe på en stund. Det var etter at jeg dagen før der begikk noenogseksti grove horn og snurrer. Og to dager etter at jeg bakte to sjokoladekaker med en kaffeglasur som ikke oppførte seg helt som forventet.

Jeg vet ikke helt hva det er med baking og meg. Mens jeg bodde hjemme, bakte jeg svært sjelden. Jeg pyntet noen kaker som moren min hadde bakt (ettersom moren min synes kakepynting er utrolig kjedelig, og ikke er spesielt flink til det, mens jeg synes det er kjempemorsomt, uten at jeg dermed kan si at jeg er spesielt flink, jeg heller), men holdt meg for det meste unna kjøkkenet. Men så skjedde det noe etter at jeg flyttet for meg selv. Eller, det skjedde vel et halvt års tid etter at jeg flyttet for meg selv. Jeg ble riv ruskende bakegal. Antageligvis er det ikke noe merkeligere enn at kombinasjonen nysgjerrighet og en slags genetisk disposisjon for baking omsider fikk utløp, og at jeg endatil oppdaget det resten av familiens kvinner allerede visste: baking er helt supert mot stress. Så jeg gikk igang, begynte å teste ut oppskrifter og prøve meg frem.

Den renatiske tilnærmingen til baking er muligens en smule original, da den er en kombinasjon av frykt for oppvask, manglende respekt for oppskrifter og dårlig planlegging. Vi kan begynne med det midterste (overraskelse!). Jeg respekterer ikke oppskrifter. Jeg forstår at det er en grunn til at oppskrifter er som de er - de fungerer (ofte). Balansen av fett, sødme, mel, hevemiddel, væske og smakstilsetning er akkurat riktig, slik at man ender opp med saftig/sprøtt/etc. bakverk med en balansert smaksprofil. Men det er mange veier til Rom, og det at man har en alldeles utmerket vei å følge, utelukker ikke at Via Appia strekker seg parallelt med den stien man selv har funnet, rett utenfor synsvidde. Og, for å være litt mindre obskurt metaforisk i språket, er det ikke noe lettere usannsynlig over at akkurat 125 g smør og 5 dl hvetemel gir riktig balanse? Kanskje 5,25 dl hadde vært bedre, eller 120 g smør? Og hvor mye er egentlig et egg? Har den som skrev oppskriften brukt norske spiseskjeer eller et spiseskjemål for å beregne mengden kakao? Var skjeen toppet eller strøken? Kanskje 1,4 ts natron hadde gitt det beste resultatet? Kanskje det egentlig ikke er så farlig? Disse tingene liker jeg å lure på, og det gjør at jeg har det ganske morsomt når jeg baker. Jeg holder meg sånn nogenlunde til oppskriften, men sjelden helt.

Når du skal skjære opp kake til kollegene dine, er svært engasjert
og en kollega lagrer bildebeviset. Og til mitt forsvar:
ingen mennesker ble skadet i oppskjæringsprosessen.
La oss nå avansere til den dårlige planleggingen! Jeg er nemlig bedre til å planlegge at jeg skal bake enn hva jeg skal bake. Dermed ender jeg gjerne opp med å måtte tilpasse bakingen etter hvilke ingredienser jeg har, heller enn motsatt. Og om jeg har en idé om hva jeg skal bake, kjøper jeg gjerne ingredienser jeg ikke trenger. Som idag, da jeg var klar på at jeg skulle bake en slags krydderkake i brødform med kaffe og sjokolade, og kjøpte kokosmasse og smøreost. Og tro nå ikke at dette er et tegn på prematur demens, jeg var fullt klar over at jeg ikke trengte disse to ingrediensene mens jeg tuslet rundt på Rema, men jeg fokuserte mer på at jeg ikke kjøpte gulrøtter (som jeg på et tidspunkt skal gjøre for å bake gulrotkake med kremostbasert krem). Dessuten hadde prisen på rosiner gått ned ytterligere, og min indre hamster forsøkte å finne ut av hvor mange kilo rosiner man kan ha i kjøleskapet uten å risikere å bli tvangsinnlagt. Så ble jeg distrahert av en mann som så merkelig ut, og glemte rosinene.

Og nå avslutter vi denne delen av innlegget med oppvaskfrykten. Det er ikke det at jeg egentlig er redd for å vaske opp. Jeg har ikke noe imot å gjøre det, snarere tvert imot - jeg liker egentlig å vaske opp og få ting tilbake i skap og skuffer bedre enn å oppbevare skitne ting inni oppvaskmaskinen inntil den er full (og den er jo aldri full både oppe og nede samtidig), men jeg har sjelden spesielt lyst til å vaske opp masse etter å ha bakt, og dermed prøver jeg å styre unna de enhetene som må vaskes for hånd. Som kjøkkenmaskinen. Det betyr at jeg heller elter og knar en svær gjærdeig for hånd eller rører smør og sukker hvitt for hånd enn å bruke kjøkkenmaskinen til å gjøre den samme jobben.
Et beslektet problem er at jeg prøver å unngå oppskrifter som er eggedosisbaserte. Eggdosis skal gjerne piskes leeeenge, og ettersom kjøkkenmaskinen min har tendenser til å vandre mot kanten av kjøkkenbenken (Kenwoodversjonen av "l'appel du vide") når den går for fullt, hvilket vil si at jeg må passe på den hele tiden. Det er jo helt greit, sånn bortsett fra at jeg gjerne vil høre på musikk/podcast eller synge mens jeg baker, og jeg sliter litt med å overdøve kjøkkenmaskinen... Jeg er med andre ord svært flink til å konstruere problemer for meg selv!

Heldigvis er jeg også relativt løsningsorientert, så da jeg omsider hadde funnet en oppskrift jeg kunne manipulere etter eget forgodtbefinnende og innså at jeg hadde omtrent 30 minutter på meg til å gjøre to kjøleskapskalde egg romtempererte, puttet jeg ett egg i hver lomme og fortsatte med det jeg holdt på med. Og ble avbrutt av at det ringte på. Og det er naturligvis i teorien hyggelig at det ringer på, det er bare det at når det ringer på og jeg ikke venter besøk, så er det noen som vil selge meg noe. Og jeg liker ikke at folk prøver å selge meg ting, spesielt ikke gjennom min egen døråpning. Så da jeg noe motvillig åpnet døren for alarmmannen som sto og trippet like utenfor rekkevidde med et påklistret smil, ble jeg møtt med et "Hei, du så skeptisk ut." Og det var jeg jo. Hadde jeg tenkt meg litt om, kunne jeg fortalt ham at joda, det er min generelle innstilling til livet, jeg er endatil medlem av foreningen Skepsis (tror jeg - de virker noe skeptiske til å la meg betale kontingent), og kanskje vippet ham av pinnen, men jeg var for opptatt av å være ubekvem med å snakke med en vilt fremmed mens jeg gikk barbeint og hadde et egg i hver lomme.
Etter å ha fortalt ham at jeg ikke ville ha noe, spurte han meg om brannslukningsutstyret mitt. Han var åpenbart svært bekymret for at jeg skulle brenne opp, og jeg kunne berolige ham med at jeg var i besittelse av både røykvarslere, pulverapparat, slukkespray og brannteppe. Det var imidlertid ikke nok - han syntes jeg burde ha varslere tilkoblet en ekstern sentral, og det var da jeg ga opp å avvise ham på en hyggelig manèr og sa rett ut at jeg ikke ville ha noe før jeg lukket døren rett i ansiktet på ham. Men i etterpåklokskapens lys skulle jeg ønske at jeg istedenfor hadde fortalt ham at det å ha seriekoblede eller sentraltilkoblede røykvarslere stred imot min religiøse overbevisning, og at jeg heller ville brenne opp (ev, se mine hus og hoteller brenne) enn å brenne i helvete for alltid på grunn av mine hedenske røykvarslere. Det ville muligens stoppet kjeften på ham. Alternativt kunne jeg kastet et på daværende tidspunkt nesten romtemperert egg i ansiktet på ham, men da ville jeg jo vært nødt til å temperere enda et egg.

Dette med eggene (og det at Linnéa sammenlignet meg med en høne) fikk meg til å lure på om jeg er som den bibelske rapphønen som ruger på egg hun ikke selv har lagt, og om det betyr at jeg er en som skaffer meg rikdom med urett (Jer 17,11). Heldigvis kunne jeg konkludere med at det var en utrolig dårlig metafor (er det ikke gjøkungen som skaffer seg rikdom med urett? Det gavner jo ikke en rapphøne å bruke ressurser på å ta vare på annen fugls barn. Men det visste vel neppe stakkars Jeremia.

Og for å avslutte denne jeremiaden over mine selvforskyldte problemer og hverdagslige utfordringer med det jeg håper kan bli et godt ordtak med tid og stunder: det er bedre med et egg i lommen enn en ti i håret.

tirsdag 15. mars 2016

Det gode liv

Nøkkelen til tilfredshet, er å ikke kreve for mye, og verdsette det man har. Dette er det naturligvis lett for meg å si, jeg føler meg omtrent slik de fleste i den vestlige verden bør føle seg når de lirer av seg plattheter av typen "happiness is a state of mind" med den sjarmerende grunntanken at det er din egen skyld om du er ulykkelig, og at du derfor, om du har det en smule jævlig, bør ha dårlig samvittighet i tillegg (nær slektning av det kvasifilosofiske oppgulpet "The Secret" - ønsk deg noe og vær positiv, så får du det. Får du det ikke? Din skyld, du har ikke gjort nok). Men i min lille boble (ikke biltypen, jeg kjører ikke bil), skapes lykke i det daglige av små ting. Som det at jeg har oppdaget Tim Minchins cover av "Better be Home Soon" (som jeg hørte før jeg hørte originalen), og at jeg omsider har fått oppdatert betalingsinformasjonen min hos iTunes og nå kan lytte til "Nilla Wafer Top Hat Time" akkurat når jeg vil. Eller at Stein alltid har Stein i skoene. Eller at det er utrolig mye morsomt man kan gjøre med ordet "hval", inkludert å lure på om den bibelske Jonas hadde fest-i-hval mens han liksom var i magen på en spermhval. Eller at det er veldig enkelt å begå en liten spoonerisme og få "hjerte- og lungeredning" til å bli "hjerte- og rumpeledning".
Hjerte- og rumpeledning med eurostøpsel

Disse små dryppene av lykke skaper en jevn tilfredshet med tilværelsen. Det er klart, alt er ikke perfekt hele tiden, man kan være nedstemt, tungsindig og gruble fælt over ting man har liten eller ingen mulighet til å forandre, men om det fortsetter å dryppe, så holder man hodet over vannet (i motsetning til om man faktisk er i ferd med å drukne. Da er drypping et dårlig tegn). Og det er så uendelig mange slike små drypp man kan samle opp. Som te. Te er vidunderlig. Og det faktum at neglene mine har sluttet å knekke på pur f. (som de gjorde i årrekker), og at jeg dermed kan ha lange negler. Og at jeg har venner jeg kan ta en kaffe med eller skravle med på via Facebook/Snapchat. Og at rosiner av mystiske grunner er blitt superbillige på Rema (en reduksjon på 51,5 % på tre uker). Og at det går an å lage sjokolademuffins uten sukker og (i praksis) uten fett. Og at man kan ha rosa striper i håret når man føler for det. Og at man har uleste bøker av Bill Bryson i bokhyllen som man kan glede seg til å lese. Og at man har en sidemann på jobben som spontant bryter ut i sang, primært for å få deg til å stemme i. Kombinert med at man er satt opp med en hukommelse som er ganske så god på sangtekster (inkludert "De nære ting", som jeg synes burde vært pensum i et eller annet fag på et eller annet trinn, og, om nødvendig, bankes inn i smaabørnene. Varsomt, men bestemt. Og ja, jeg har litt rare referanserammer. Eget innlegg om det kommer sikkert snart).

Så for å konkludere: Livet er ikke det verste man har. Og for å sitere Cards Against Humanity:
"Sperm whales: you can't have just one"
(sånn i tilfelle noen lurte)




mandag 14. mars 2016

Det vanskelige emnefeltet

Jeg vil ut av dette forholdet. Jeg orker ikke mer. La meg gå, la meg være i fred! Slutt å be meg om ting, slutt å kreve! Slutt å forvente at jeg skal være en jeg ikke er, at jeg skal gi og gi og gi! Ikke prøv å gi meg dårlig samvittighet, og ikke få meg til å mistro alle andre fordi DU misbrukte tilliten min!

Jeg vet ikke hva dette kalles? Brudd? Oppsigelse? Utmelding? Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet når jeg prøver å avslutte det vi aldri har hatt, kjære Veldedige Organisasjon. Du som vil alle vel, og som sannsynligvis bruker mesteparten av midlene folk donerer til deg til å redde liv. Jeg forstår at du gjør en viktig innsats, at vi som har mye, må hjelpe de som har lite. Det var derfor jeg delte av min overflod. Men jeg kviet meg, for jeg fryktet det som ville komme. Tiggingen. Den evinnelige tiggingen. E-poster, SMS-er, brev. Gjennom alle de kanaler du kan nå meg, har du spydd ut bønner om hjelp. Og jeg forstår deg. Du vil hjelpe. Du vil gjøre verden til et bedre sted, prøve å nå inn dit empatien sitter, og du har forstått at man må skrike forbasket høyt for å nå inn dit, for de fleste av oss har nok med oss selv, og har tapetsert innsiden av kraniet med lydisoleringsmatter.

Men har det slått deg at grunnen til at i alle fall noen av oss ikke gir, og at vi sperrer bønnene dine ute, at vi er slitne av alt maset? Av at det aldri er nok, av at du og andre som deg krever og krever og krever?

Du forventer kanskje ikke at din venn Bjartmar sier takk dersom du spanderer en øl på ham fordi han ikke har fått lønn ennå. Eller kanskje du gjør det. Det du i alle fall ikke forventer, er at Bjartmar skal troppe opp utenfor døren din dagen før lønning hver måned og be deg spandere en øl på ham. Kanskje er dette månedens høydepunkt for Bjartmar, kanskje synes du det er helt ok å betale hva nå enn en øl koster (hvorfor valgte jeg øl som metafor? Jeg aner jo ikke hva jeg prater om) fordi du liker Bjartmar og samtalene deres. Men det er ikke OK at han ber deg om dette, fordi det fratar deg muligheten til å være den som gir. Du innfrir et krav fremfor å gi en gave. Av samme grunn er det mye enklere og føles bedre å slippe et par mynter i koppen som står foran en tilsynelatende sovende narkoman enn å gi til den pågående og slitsomme masekråka som du mistenker at reiste hele den lange veien fra Romania utelukkende for å trakassere deg.

Dette er damen som grep fatt i meg og nesten dyttet meg ned
rulletrappen til Rema for å ta ut penger hun kunne sende
hjem til barna sine. Jeg kaller henne "skumle damen"
Jeg ser ikke på meg selv som spesielt kald. Jeg gir generelt ikke til tiggere, delvis fordi jeg sjelden har kontanter, og delvis fordi jeg liker pengene mine litt for godt. Men jeg blir trist av å se folk som sliter, og jeg prøver å gjøre en liten innsats ved å gi litt til to organisasjoner jeg føler at jeg kan stole på. Og jeg skulle ønske at jeg var en mer givende anlagt person. Men faktum er at jeg, på den korte veien mellom banen og jobben min, går spissrotgang mellom tiggere, aggressive selgere av "Folk er folk" og innleide ververe fra to av de større veldedige organisasjonene. Det er ikke uvanlig at jeg blir grepet fatt i, eller får en vilt fremmed rett opp i ansiktet og må forsvare mitt valg om ikke å gå på butikken og kjøpe mat til et menneske, ikke kjøpe et blad, ikke gå på Rema for å ta ut kontanter og gi eller ikke å melde meg som giver ("Har du hørt om Veldedig Organisasjon? Ja, da må du bli giver! Nei, du kan ikke lese om dette på nett, du må melde deg akkurat nå, via denne blanketten, sånn at jeg får vervepoengene mine. Vent, sa jeg det høyt? Glem det. Men seriøst, du må registrere deg. Du kan trekke deg i etterkant om du vil. Bra, ikke sant? Se her, vi setter deg opp med 500 kr som månedlig bidrag, det går på AvtaleGiro, du trenger ikke gjøre noe. Og du kan endre summen i etterkant dersom du synes det er for mye eller for lite. Ingen tvang, du kan til og med hoppe over en måned. Hva, er du ikke interessert? Vil du se et bilde av et sultent barn? Seriøst, går du bare?" eller noe sånt). Det er mildt sagt ubehagelig, og som de jeg kjenner vet, Renate liker ikke å få folk rett opp i ansiktet. Det er ikke der folk skal være, uansett om de er folk eller ikke. Så når jeg kommer hjem, er en konvolutt fra Veldedig Organisasjon med en innstendig oppfordring om å gi enten 374 kr, 449 kr eller 561 kr det siste jeg ønsker å finne i postkassen min.

Men ja, kanskje er jeg et dårlig menneske, fordi jeg vil bruke penger på meg selv. Jeg bruker ikke mye, jeg er nyetablert, har et voksent studielån og et større boliglån. Jeg er virkelig ikke gjort av penger. Men jeg klarer meg fint, jeg sparer til en regnværsdag og jeg har som sagt litt til overs som jeg gir til veldedige formål. Jeg føler egentlig at jeg kan stå inne for de økonomiske valgene jeg tar, at jeg kan forsvare forbruket mitt. Og jeg liker ikke at andre legger seg opp i hvordan jeg styrer min egen økonomi, uansett om de vil at jeg skal kjøpe noe eller at jeg skal gi bort noe. Ikke fordi det ville vært et dårlig valg å kjøpe det som tilbys eller gi det som forespørres, men fordi jeg ønsker å ta valget selv, og fordi jeg virkelig, virkelig ikke liker å bli mast på.

Så derfor, Veldedig Organisasjon, sier jeg herved opp forholdet vårt. Du krever mer enn jeg kan gi, jeg liker ikke det du gjør med meg, og jeg liker ikke følelsen av utilstrekkelighet du etterlater meg med. Og minst av alt liker jeg utakknemligheten din, det at du alltid skal ha mer, og at du alltid vil ha mer enn det jeg kan gi.

Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet.
Hva med "Gå vekk"? Eller den noe utdaterte referansen "Leave Britney Alone"?

torsdag 10. mars 2016

Sjokoladekaken og den kjemiske krigføringen mot kaloriene

Jeg har lite tro på dietter, på å kutte ut karbohydrater eller fett, på å leve som en asket og på å erstatte ordentlig mat med suppe. Måtehold er liksom en fin ting, og det skal være lov å skeie ut litt innimellom, ta seg et kakestykke eller en sjokoladebit uten å drukne av skyldfølelse. Til bursdager og høytider er det naturligvis helt greit, men når du helst vil bake hver uke, og kanskje endatil et par ganger i uken, sier det seg selv at man må begrense seg litt. Og da tyr man til de metodene man har for å redusere kaloriinnholdet i baksten. Det finnes et hav av tips der ute om hvordan man kan erstatte det ene med det andre i baking, avhengig av hvorvidt man ønsker å redusere kalorimengden, gjøre resultatet allergikervennlig, bruke "sunne"/"naturlige" alternativer, eller bare kompensere for at man mangler en ingrediens, og i de fleste tilfeller vil byttet ha en viss innvirkning på resultatet. Om man for eksempel ikke vil bruke raffinert, hvitt sukker og bytter det ut med honning, vil man få en mye våtere røre, og om smør og sukker skal piskes hvitt, sier det seg selv at det ikke blir helt det samme om smøret byttes ut med olje.

Dermed er det ikke slik at man alltid kan bytte ut X med Y og få et bra resultat, man må eksperimentere litt, og DET er morsomt! Jeg har mange ganger laget muffins der smøret er byttet ut med gresk yoghurt naturell, og de blir både fine og luftige, men da jeg forsøkte å bytte ut oljen med den samme yoghurten i en crazy cake-oppskrift fra Det Søte Liv, gikk det skeis - kaka hevet ikke og ble ikke ordentlig stekt. Da jeg skulle lage den samme kaka nå før helgen, valgte jeg en litt annen tilnærming, og resultatet ble faktisk veldig bra.
Crazy cake er en type amerikansk sjokoladekake uten egg og meieriprodukter som er utrolig enkel å lage - man blander sukker, mel, kakao og natron med vann, olje, vaniljeessens og eddik, heller i form og steker. Den opprinnelige oppskriften på Ultimate Chocolate Crazy Cake inneholder i tillegg en sjokoladekrem av smør, melis og kakao, og da jeg regnet ut det totale kaloriinnholdet, endte jeg opp på 8400 kcal. Kaken er mektig, så selv om den lages i 20 cm springform, kan den med litt velvilje deles i 20 porsjoner, hvilket gir 420 kcal per bit. Det er ganske mye... (det er for eksempel 1/3 av mitt daglige kaloriinntak). Den enkle delen av oppgaven med å redusere kalorimengden, var å eliminere sukkeret. Det ble byttet ut med splenda og sukrin gold. Oljen ble byttet ut med sviskepuré (tviler på at noe annet enn sjokolade kan maskere smaken)- det kan man helt fint lage selv av svisker og vann, men jeg kjøpte barnematvarianten fra Nestlé istedenfor, og tilsatte litt splenda, ettersom puréen smaker en anelse emment. 1/3 av hvetemelet ble byttet ut med fullkornshvetemel, som både er litt sunnere og litt mindre kaloririkt.

Det ferdige resultatet (pleonasme...)
Verstingen i denne oppskriften er imidlertid ikke selve kaken, men kremen. Den besto opprinnelig av 300 g smør. 6 ss (ca 66 g) bakekakao og 7,5 dl (ca 450 g) melis. Her måtte jeg prøve meg litt frem, og erstattet 2/3 av smøret med Philadelpha Light og brukte primært sukrinmelis istedenfor melis. Jeg tilsatte også kaffe for smakens skyld, og måtte til sammen tilsette cirka 1 dl vann, ettersom smøreosten ikke blir myk på samme måte som smør, og jeg syntes selv at smaken ble en liten anelse skarp, men det var ingen andre som reagerte på akkurat det.

Og resultatet? 8400 kcal ble redusert til 3500 kcal, og et lite stykke gikk fra å inneholde 420 kcal til 176 kcal. Dessverre gikk prisen motsatt vei - det er ikke akkurat billig med disse sukkersubstituttene...

Her er den modifiserte oppskriften:

  • 23 g splenda
  • 200 g sukrin gold
  • 240 g siktet hvetemel
  • 110 g fullkornshvetemel
  • 66 g bakekakao
  • 2 ts natron
  • 4 dl vann
  • 360 g sviskepuré 
  • 2 ts vaniljeessens
  • 2 ts eddik
Og kremen:
  • 100 g smør
  • 200 g lett kremost
  • 66 g bakekakao
  • 400 g sukrinmelis
  • 1 ts Nescafé løst opp i 2 ts vann
  • 50-100 g melis (etter behov)
  • cirka 1/2 dl vann

Fremgangsmåte finnes hos Det Søte Liv (se lenken ovenfor).

Man kan naturligvis diskutere hvorvidt det er sunt med splenda og sukrin. Eventuelt i hvor stor grad det har en negativ innvirkning på stoffskifte, tarmflora og søtsug. Faktum er vel at ingen egentlig vet helt med sikkerhet hva langtidsvirkningene av sukkererstatninger er, både fordi de er såpass nye, og fordi forskningen som er utført på bl.a. aspartam, ikke er enstemmig, og ikke nødvendigvis helt uavhengig. Så jeg forholder meg pragmatisk. Jeg drikker latterlig mye te, og tilsetter en natreentablett i en liten kopp og to i en stor. Det hadde sikkert vært bedre om jeg droppet dem, men det hadde antageligvis vært verre om jeg brukte sukker istedenfor, og teen min er den kosen jeg unner meg gjennom dagen. Om jeg har veldig lyst på noe søtt til kvelds, tror jeg på samme måte at det er bedre at jeg tar meg en sjokolademuffin på 135 kcal som inneholder sukrin enn at jeg spiser en sjokoladeplate som gir 500-550 kcal, og at det er bedre at jeg spiser blåbærsoll med litt splenda enn at jeg ikke spiser blåbær i det hele tatt.