onsdag 30. september 2015

Oppskrift: Lette blåbærsnurrer

Jeg har jo begynt å bli litt huslig av meg, og en av konsekvensene av det, er at jeg lett engasjerer meg i baking og matlaging. Hvem skulle vel trodd det? Og konsekvensen blir at jeg nå ser meg nødt til å dele oppskrifter med dere.

Jeg håper dere kan tilgi meg etter å ha prøvd denne oppskriften på blåbærsnurrer som jeg har kreert - de ble ganske så gode, om jeg skal si det selv (og faktisk ikke så verst rent kalorimessig - kun 170 kcal per stykk)!

Selve gjærdeigen består av

  • 6 dl ekstra lett melk
  • 3/4 dl solsikkeolje (eller annen nøytral matolje)
  • 50 g søt gjær
  • 1 dl splenda (eller noe annet søtt som tilsvarer 1 dl sukker - 1 dl sukker går også fint!)
  • 5 dl hvetemel, fullkorn
  • 10-11 dl hvetemel, siktet
  • 1/2 ts seltin
  • 1 ts vaniljesukker
  • 2 ts kardemomme
  • revet skall av 1 sitron

Den fylles med

  • 400 g frosne blåbær
  • 1 dl splenda
  • 2 ss (toppede)  potetmel
  • 350 g marsipan, revet
Fremgangsmåten er som for vanlig gjærdeig - varm melken (dog ikke over 35 grader), tilsett gjær. Ha revet sitronskall i olje og bland i melk- og gjærblandingen, ha i det tørre og vær forsiktig med melmengden for å unngå for fast deig. Jeg har fått veldig sansen for å heve deigen over natten - la den stå tildekket i bollen sin i kjøleskapet i minst 8 timer, ta den frem og la den tempereres i ca 90 min, gi den en god omgang elting, pakk i plast og la hvile i 30 min før du kjevler den ut i en leiv som er ca 30 cm bred.
Fordel revet marsipan utover hele leiven og hell frosne blåbær over. Bland potetmelet i splendaen, og sikt dette over bærene før leiven rulles stramt sammen og skjæres i 2 cm tykke skiver med en ordentlig skarp kniv (tørk av ofte for å unngå at det blir for mye søl). Legg på brett og la etterheve i 30 min før de pensles med egg iblandet litt melk, og strø gjerne perlesukker over.

Steketiden er ca 12-15 minutter ved 240 grader, og du får ca 35 snurrer av en deig.

søndag 20. september 2015

De ufullbårne innleggs innlegg

Dersom du er drektig (eller gravid - det kommer litt an på artstilhørighet), ser du nok helst at det du bærer på kommer seg ut og begynner å gå på egne bein. Og det er litt sånn med blogginnlegg også. Du ruger på dem, skriver på dem og prøver å dyrke frem noe verdifullt og vakkert som kan bringe deg og omverdenen glede. Men noen ganger blir det ikke noe av. Noen ganger går du med en idé som aldri riktig lar seg formulere, eller du begynner på noe som ikke lar seg fullføre.

Noen ganger blir det litt som med den chilenske damen som gikk rundt med et forsteinet foster i magen i 60 år, og det føles nesten fysisk vondt at du ikke har fått ut innlegget. Men det er for sent, og du må akseptere at det er dødt.

For mange innleggstemaer er ferskvare, og når det har gått et bestemt antall dager, uker eller måneder, har du glemt poenget, eller temaet har mistet sin relevans. Dette er ganske traumatisk, for innlegget ville jo ut, og hver gang du går inn i administrasjonspanelet for bloggen, lyser "utkast"-markøren mot deg. Faktisk er 27 % av innleggene jeg har skrevet kun utkast, noen lange, noen korte, noen vittige, noen ikke fullt så vittige. Og de har titler som "Negleroten til alt ondt", "Veskebalanse" og "Hyacinthkomplekset". Og "Jeg vil ha en tasmansk pungulv" (ja, det vil jeg, men hva slags tittel skal det liksom være?). Men hvorfor får jeg ikke bare ut fingeren? Hvorfor fullfører jeg ikke det jeg har påbegynt?
I 73 % av tilfellene gjør jeg jo nettopp det. Jeg fullfører og publiserer. Så det er jo åpenbart at jeg kan fullføre. Så hva er da problemet?
Gid jeg visste det!

En del av dem er naturligvis bare fascinerende uinteressante. Gjennomganger av prosjekter, for eksempel. Jeg hadde ikke giddet å lese dem selv. Noen er ikke så verst, men ettersom prosjektet ble lagt på is eller bildedokumentasjon mangler, kan de ikke fullføres. Andre er veldig kryptiske, med formuleringer av typen "Oda ønsket seg et innlegg som ikke handlet om netthandel og mva., så da får jeg skrive litt om noe annet som engasjerer meg, nemlig neser." Og det var det. Nå har jeg riktignok mye å si om neser, men hva i all verden var det dette innlegget skulle handle om? Hva var det som fikk meg til å stanse skrivingen akkurat der, før jeg hadde noe som helst å vende tilbake til?
Nesevisa
Og hva med de helt tomme "Fremtiden" og "Veggpryd"? Skulle de handle om min datidige frykt for hva fremtiden ville bringe og min fortid som veggpryd? Eller skulle de handle om futurisme og helt bokstavelig veggpryd, typ kunst?

Jeg har endatil skrevet innlegg om utkast tidligere - som har forblitt utkast, ironisk nok. Og jeg har skrevet innleggsstubber som dette:

"Hvorfor er det slik at unyttig språkkompetanse fester seg til hjernen med noe som ligner mistenkelig mye på superlim? Dette er noe jeg har lurt på i flere år. Jeg ville nemlig gjerne vært i stand til å telle til ti på russisk uten å rote det til med en polsk femmer eller nier, eller vært fullstendig komfortabel med at verbene i øst har aspekter. Istedenfor kan jeg lire av meg setninger som "den vakre melonen fungerer ikke" og "Jeg jobber ikke i bank". Og jeg er selvfølgelig glad for å ha et par setninger på lager, men jeg skulle ønske de var litt mer anvendelige. Men selvfølgelig, jeg kan moderere dem litt. Særlig den første. Det kan godt være en bil eller en hytte som ikke fungerer, og melonen kan være stor, liten, gammel, grønn eller blå. Men ingen av delene ville hjulpet meg med å kuppe makten fra Putin.Og det samme gjelder i og for seg latin og fransk også. Jeg kan nok til å bruke en ordbok og finne ut hvordan jeg skal si noe eller hva noe betyr, men om jeg er helt på egenhånd, vil nok de eneste tingene jeg kan bidra med være gullkorn som "Gaius går gjennom døren", "Marcus peker og sier 'hold ulla di' ", eller "her er en tidevannsdrevet fabrikk" og "Trærne elsker tøflene sine""

Dette utkastet skrev jeg for to år siden, og selvfølgelig, både "Gaius per ianuam intrat", "Marcus cum digito monstrat et dicit 'tene te pensum'", "Voici, une usine maremotrice" og "des arbres aiment leurs pantoufles" sitter som et skudd. Det samme gjør de på den tiden relativt ferske "Krasivaja arbuz ne rabotaet" og "ja nje rabotajo v banke". Pokkers hukommelse!

I august ifjor skrev jeg et utkast om hvor lenge det var siden jeg sist hadde publisert et innlegg. Igjen, hvilken ironi!

Samtidig stikker det litt når jeg leser enkelte av utkastene, fordi de beskriver vonde følelser og vonde opplevelser jeg ikke hadde tid eller energi til å formulere ferdig og legge ut. Det har mye å gjøre med at det er mye tyngre å dele vonde ting enn gode ting, selv om jeg selv synes jeg har vært ganske ærlig om de ordentlig vonde tingene som har preget livet mitt siden jeg begynte å blogge, som f.eks. tapet av Oscar (hunden min som måtte avlives i 2010) og sinnet og sorgen som satt igjen i lang tid etterpå. Men faktum er likevel at jeg ikke liker å skrive om det negative. Jeg kan gjerne snakke om det, men skriving krever dveling, og det kan fort fremstå som noe annet enn hva det var ment som. Som utkastet som handlet om hvordan jeg for to år siden opplevde å gang på gang bli latterliggjort av kunders barn mens jeg jobbet i butikk. Det gjør vondt å lese om hvordan jeg måtte tåle at barn som egentlig var store nok til å vite bedre løp rundt meg og kommenterte at jeg var tjukk mens foreldrene, som helt fint hørte hva som ble sagt, ignorerte det mens de fikk hjelp av meg.

Slike opplevelser gjør noe med deg, fordi det viser hvordan enkelte, i dette tilfellet foreldrene til de små snørrapene, betraktet meg som et undermenneske som ikke fortjente å bli behandlet med et minimum av respekt. Men det blir ikke morsomme innlegg av slikt. Det blir veldig fort litt sutrete, og selv om hensikten med teksten var å på en vittig måte kritisere enkelte foreldres manglende vilje til å oppdra ungene sine, så jeg selv at mine selvopplevde eksempler fort ville kunne fremstå som sutrete eller sympatikrevende. Og dermed ble det med utkastet.

Det er i grunnen litt vanskelig med balanse av positivt og negativt, og det er kanskje derfor de fleste av innleggene er såpass nøytrale - jeg har aldri ønsket meg en sutreblogg, men heller ikke en skryteblogg. Jeg ønsker ikke at mine lesere skal tro at jeg har (eller ønsker å skape illusjon av at jeg har) verdens verste eller mest vidunderlige liv. Nei, jeg foretrekker de små høydepunkt og de små nedturer, de er trygge tema. Også krig og fred og religion og politikk og sånt, da.

Og sånn for ordens skyld: jeg har nå luket ut de fleste utgåtte innleggene, og nå er utkastprosenten på under 10 - det er jo nesten akseptabelt?

tirsdag 8. september 2015

Stolthet og fordon?

Stolthet er et litt vanskelig konsept. På den ene siden er det helt greit at foreldre forteller sine barn at de er stolte over barnets prestasjoner, eller at et medlem av Klanen er stolt over lagets seier over et eller annet annet lag. Men stoltheten over egne barn, eller stoltheten man føler over sine egne prestasjoner, den skal man ikke dele med andre, for da blir det skryt. Og for ordens skyld finnes det jo to typer stolthet - den typen jeg akkurat beskrev, og den som er mer et karaktertrekk enn en følelse. En slags iboende kvalitet som har litt til felles med egenrådighet, litt med selvgodhet, litt med stahet og litt med ubøyelighet. Og det er visst heller ikke bra. Nå er det naturligvis et slektskap mellom det å føle stolthet og det å være en stolt person. Begge deler handler om å være tilfreds med, og å ha tro på det man er stolt av - enten det er en selv eller en annen. Men hvorfor er det feil?
Jeg er innforstått med at man ikke skal skryte av seg selv eller sitt, det sier seg på en måte selv, men hva er galt med å føle en dyp, indre glede over at man har fått til noe?

InstagramDet er kanskje greit å påpeke at dette innlegget er blitt trigget av min noe sene inntreden i Instagrams verden. Og Instagram er et sted for stolthet og glede over de små tingene. Ting man har laget, mat man har tilberedt, barn og kjærester, dyr, naturopplevelser - alt som gjør livet godt og spennende. Men skryter vi ikke når vi deler gleden vår?

Jo, får vi høre. delingskulturen på Internett er, om man ser bort fra videoer av katter, i stor grad dominert av vårt ønske om å dele egen vellykkethet. Før var selvskrytet begrenset til hva man hadde råd til av utvendige statussymboler, prat under vennemiddager og grufulle julebrev til folk man ikke pratet med i løpet av året og heller ikke gadd å skrive et personlig kort til, nå er det overalt hele tiden.

Og jeg synes dette er vanskelig. For hva kan jeg egentlig dele, uten at det fremstår som skrytete? Alt blir jo skryt om man ser lenge nok på det. Kattene mine? Se hvor pene dyr jeg har (skryt), se hvor harmoniske de er (skryt), se hvor god smak jeg har i katter (skryt). Turen jeg har gått? Se hvor langt jeg gikk, jeg er åpenbart sprek (skryt). Middagen min? Se hvor spennende/god/pen mat jeg lager (skryt). Bursdagsgaven jeg fikk? Se hvor gavmilde familiemedlemmer jeg har (skryt), se hvor fine ting jeg har (skryt). Opplevelsen jeg delte med venner? Se hvor mange venner jeg har (skryt), se hvor mye gøy vi gjør (skryt). Også videre. At intensjonen ikke er å skryte, blir mindre viktig.

Og dette med hva man kan skryte av, er litt ullent. Og ettersom jeg er en tilhenger av regler og klare sannheter, prøver jeg å dissekere dette med hva det er lov å være stolt over, og hva man kan skryte av.
Alle er enige om at fordommer ikke er bra.
Det er mye bedre med fordon, som leveres
med og uten tillstånd
Så la oss starte med det å være stolt. Hva er det egentlig? Å være stolt over noe er ikke det samme som å være glad for noe, men du er normalt glad for at det du er stolt over er det det er (det var sannelig elegant formulert!). Du må også føle et slags eierskap for virkelig å kunne være stolt - om eierskapet er genuint eller ikke, synes å være mindre viktig. Du kan følgelig være stolt over barnet ditt (genuint eierskap), stolt over en venns avgjørelse (indirekte eierskap dersom du ga råd), stolt over fotballaget ditt (indirekte eierskap, du heiet veldig høyt og drakk mye øl under siste kamp) eller stolt over dine forfedres prestasjoner eller landet du kommer fra (fullstendig meningsløst). Genuin stolthet er nødvendigvis knyttet til noe du er, noe du gjør eller noe du har. Barnet (igjen) har du laget selv (med litt hjelp fra en annen person), så det er 50 % vidunderlige deg og du har oppdratt det (med hjelp fra landsbyen), så du vil kunne føle stolthet over alt barnet gjør resten av sitt liv, om nødvendig via noen omveier.
Jeg prøvde å spørre Internett om hva stolthet egentlig er. Og jeg ble forvirret. Først fordi Google synes at "stolthet" skal etterfølges av "og fordom", og deretter fordi wikipediaartikkelen om "pride" var koblet mot det norske "hovmod", som jeg tør påstå ikke er helt riktig. Enda bedre blir det når den norske artikkelen flere steder lenker til en artikkel om "stolthet" som peker tilbake til, ja, hovmod.

Og hovmod er ikke bra. Hovmod beskrives i artikkelen som en overdreven stolthet kombinert med ringeakt for andre, og det vil vi ikke ha noe av. Men det går helt fint an å være stolt av noe uten at det indikerer at man ser ned på andre - det at du er stolt over egne prestasjoner, betyr tross alt ikke at du synes andre gjør en dårligere jobb enn deg, det betyr bare at du er tilfreds med deg selv. Og ønsker vi ikke alle å kunne være tilfredse med oss selv? Jo, Aristoteles og flere med ham syntes det, og skiller mellom stolthet og hybris (som er et slags forfengelig overmot, typ Babels tårn og soldaten som hvisker "memento mori" (husk at du skal dø) i en victors øre).


Dersom du er lav, er det ganske enkelt umulig for deg å være pen. Men du kan være velproporsjonert, da.

Og er det ikke logisk, egentlig? Om du er stolt av deg selv og den du er, gir det deg større respekt for deg selv, mer integritet. En person som er stolt, lar seg ikke pille på (eller i) nesen, har høye forventninger til seg selv og krever respekt fra omgivelsene. Om du tror for godt om deg selv, eller forventer at andre skal sette deg på pidestall, er du ganske enkelt en dust, som det heter på fagspråket.

Og med dette i bakhodet, kan vi slå oss til ro med at det er greit å være stolt over seg selv og det man får til. Men når blir stolthet skryt?

I utgangspunktet er skryt det å snakke om seg selv eller sitt i rosende ordelag. Typ "se, så flink jeg er!" Men hva da med å demonstrere det man er stolt av, fremfor å uttalt rose det? Ordboka (Aschehoug og Gyldendals store norske) definerer skryting som det å overdrevent rose eller fremheve noe. Presist, men også vagt. For når er noe overdrevent? Om det er snakk om å rose andres prestasjoner, er det jo greit nok. "Den suppen din smakte svært godt, frøken Kvitrebeck, kan jeg få oppskriften?" er ros. "Men du, og du, frøken Kvitrebeck! Jeg har aldri noen sinne smakt en mer vidunderlig suppe enn den du har kreert. Det er som om himmelen falt ned i gryten og stjernene danser nå på min tunge. Skal vi ikke gifte oss slik at jeg kan dyppe min skje i din vidunderlige suppe hver dag gjennom resten av våre liv?" er skryt, og dessuten litt creepy. Men er all selvros automatisk skryt? Ut fra prinsippet om at man ikke skal fremheve seg selv, er det jo det. Og da er også det å vise frem det man har gjort skryt, fordi man fremhever det.
ganske unik kake

Konkret eksempel: jeg er stolt over at jeg klarer å passe på meg selv. Det er kanskje en selvfølge, og jeg mener meg i utgangspunktet godt oppdratt, men med tanke på min hang til å rote og til å la moren min ta seg av alt husarbeid mens jeg fremdeles bodde hjemme, var det enkelte i familien som uttrykte bekymring for hvordan det skulle gå med denne selvstendigheten. Også gikk det helt bra, tenk! Jeg lager sunn og variert mat, baker og koser meg, og nå når jeg har blitt en sånn derre person med Instagramkonto, føles det plutselig naturlig å legge ut bilder av det jeg har fått til - ikke fordi det er fantastisk eller unikt, men fordi jeg ønsker å dele gleden jeg føler over å ha prestert noe. Men jeg kan ikke annet enn å føle en bismak når jeg legger ut bilder av scones, horn og muffins. Tror jeg at jeg er noe? Tror jeg at jeg bidrar til å berike andres liv, eller at jeg gjør verden til et bedre sted ved å legge ut bilder av det jeg har eller det jeg gjør? Eller tilføyer jeg bare enda mer bakgrunnsstøy til et Internett som flommer over av grunnleggende meningsløse ytringer og utrop fra alle som ønsker at universet skal lytte til akkurat dem?

Og så føler jeg meg liten og ubetydelig (hvilket jeg er fullt klar over at jeg er i den store sammenhengen), og prøver å få det til å føles bedre ved å ta en kopp te og spise noe jeg har bakt. Da føles alt så meget bedre!