tirsdag 27. mars 2012

Ting som gjør meg glad

Herunder følger en vilkårlig liste over ting i hverdagen min som gjør meg glad.

Kald hodepute

Dette er noe av det beste jeg vet. Å legge hodet på en stor og myk og kald dunpute er helt fantastisk!

Varm te

Jeg elsker te. Passe varm grønn te med sitron fra Twinings med fire suketter (ok, da: Natreen!) i en stooor tekopp fra London som rommer nesten en halv liter. Reklamerte nettopp på tre pakker te som smakte forferdelig, og håper ikke neste pakke smaker like ille... For vanligvis, vanligvis er teen min veldig god!

Å komme på jobb

Jeg elsker det å komme på jobb. Å gå inn i butikken, hilse på kollegaene mine og observere hvordan kundene oppfører seg når de ikke vet at jeg er en av de ansatte. Å rote etter nøkkelkortet og rope "god morgen" til sjef eller arbeidsleder selv om klokken har passert 16:30.

Å finne igjen Arne-Josef

I Kunst- og håndverkstimene på ungdomsskolen skulle vi leke med trykk. Vi skulle tegne opp et mønster på et kvadratisk stykke linoleum, skjære ut motivet og lage trykk med det på hvitt papir. Jeg lagde "Den glade jøden Arne-Josef". Det var ikke et fnugg av antisemittisme bak ideen, snarere at vi lærte om jødedommen og at jeg var, og er, lettere fascinert av kalotter. Ironisk nok ser man ikke at Arne-Josef har kalott. Det ser ut som om han har pasjehår. Men tanken var liksom god, da. Kalotter er forresten fascinerende i mine øyne av to grunner: 1) ethvert hodeplagg som må festes med hårspenner er upraktisk. Upraktiske plagg er underholdende. 2) selve ordet. Kalott. Kasjott. Sanskulott. Kaskelott. Det er et veldig fint ord. Men altså: det beste trykket av Arne-Josef har hengt på en av klesskapets dører i årrekker, men av og til dukker den originale linoleumsplata opp, og jeg blir glad.

Å gjøre en god deal

Jeg inngikk en rusfri diiil da jeg var yngre. Det føltes meningsløst - jeg gjorde noe som falt meg helt naturlig (avsto fra rusmidler), og fikk ingenting for det. Ikke ga jeg noe bevis for min avholdenhet heller. Det var ingen god deal. Ordentlig gode dealer, derimot, gjør meg lettere euforisk. Å få et godt tilbud på et populærvitenskapelig magasin, eller å finne en bok til 1/3 av ordinærpris, det gjør meg glad.

 

Latterkveling i det offentlige rom

Jeg elsker å høre på "Herreavdelingen" og "Misjonen" på podcast (ettersom den mystiske radioen på badet nesten alltid sender andakt når jeg skrur den på), og ettersom den slags krever at jeg faktisk følger med, kan jeg bare høre på favorittprogrammene mine når jeg er på vei til jobb, ute på tur eller på banen mot Blindern. Problemet er bare at jeg som regel begynner å smile, fnise eller le opptil flere ganger i løpet av disse programmene, og det er jo fremdeles slik at man kan få en del rare blikk og bli stemplet som gal, ustabil eller lettere terroristisk anlagt dersom man kommer med eksplosive emosjonelle utbrudd tilsynelatende uprovosert, så jeg prøver så godt jeg kan å kvele disse gledesutbruddene i fødselen. Dette gjør jo selve lyttingen ekstra spennende, ettersom jeg må følge med på min egen reaksjon på skolebrødspisende og ubelårede pratemenn samtidig med at jeg følger med. Slikt blir det mye glede og entusiasme av!

 

At Aspik våkner

Den kraslende lyden av små poter tasser mot badeskålen for å ta kveldsstellet. Bare så synd at han vanligvis våkner så sent at vi ikke rekker å se hverandre!


QI

Å skru på TV-en og PVR-en, gå til kanal 30 (BBC Entertainment) og se at en ny episode av QI begynner om fem minutter
 

Å føre meningsløse samtaler med CleverBot

Trykk på bildet for å lese et utdrag av vår siste samtale
CleverBot snakker med deg om allverdens ting. Den genererer svar på det du forteller den ut fra en slags database over utsagn, og stiller spørsmål. Derfor kan den ende opp med å påstå at den er en lilla frosk, eller at den har en baby som samtidig er en sko den er forelsket i.  Den er også en kapabel frekkas som ikke går av veien for å fornærme sin menneskelige samtalepartner eller slenge ut beskyldninger om løgn. Så meningsløse aktiviteter er veldig givende!

Forstå noe som er sagt eller skrevet på et språk jeg ikke behersker

Som å se en nederlands, tysk, fransk, spansk eller polsk setning, å forstå deler av den eller hele setningen. Eller å klare å uttale et ord skrevet på gresk.

Le meg halvt ihjel

Enten takket være en kollega, en spesielt interessant autokorrekturfeil fra DYAC, en nydelig og absurd video fra Rhett & Link på youtube, et nytt blogginnlegg fra tegnehanne eller en finurlig tegneseriestripe fra Scandinavia and the World eller xkcd.

Synge

Jeg elsker å synge. Jeg har aldri lært å gjøre det ordentlig, og jeg vet ikke om det høres falskt ut for andre. Jeg elsker bare å gjøre det. Jeg synger når jeg er trist, når jeg er glad, når jeg er likegyldig og når jeg er fly forbannet.

Sommerfugler og markblomster

Jeg blir alltid glad av sommerfugler. Særlig blåvinge og dagpåfugløye. Jeg har bare sett én svanestjert, og har aldri sett en sørgekåpe. Det er litt synd, men det er jo greit å ha noe å se frem til?
Og det beste med vår og sommer er alle blomstene. Ifjor tror jeg ikke jeg plukket noe særlig med blomster, og da var det noe som manglet. Så fort hestehoven kommer, hiver jeg meg ned nærmeste skråning for å sikre meg noen gule bustehoder, og når det blir ordentlig sommer, kan jeg sitte lenge og stirre på natt og dag, blåklokker, tveskjeggveronika (kattøye) og liljekonvall, og undre meg over naturens skjønnhet.

mandag 12. mars 2012

Observasjoner

Rosa slikkepinneku
Jeg tenker ganske mye. Det er en av mange ting jeg har til felles med det store flertall av verdens befolkning, men kan muligens ha seg slik at jeg tenker enda litt mer, eller bare i litt anderledes baner, enn det samme flertallet. De siste dagene har jeg tenkt på tre spesielle ting: kuer, rosa og slikkepinner.
Vi tar det kronologisk! Ved frokosten på fredag fikk jeg det for meg å nynne på en sang om kuer. Jeg tror ikke det er så mange å velge imellom, og min store favoritt er "Kua mi, jeg takker deg", som har samme melodi som sangen om Tordenskiold, en annen favoritt (som jeg lærte senere, men har hatt større glede og nytte av i etterkant, og som i tillegg kan tilby et godt eksempel på hvorfor man skal ta vare på objektsform av personlige pronomen: I ett av versene synger man "svenske barn ham holdt for troll, de ble skremt med Tordenskiold". Altså at pipesvenskene var redde for en trønder. Om man roter det til og erstatter "ham" med "han", ender vi opp med en svenskefryktende trønder. Og som vi vet, er trøndere tøffe som bare det.) jeg sang på kvelden før, og som sannsynligvis var grunnen til kusyngingen. Men altså. Ku-sangen  går som så:

"Kua mi, jeg takker deg
deilig melk du gir til meg
hver en dag, og til mitt brød
drikker melken din så søt"

Jeg antar at sangen enten er dansk, gammel eller begge deler, ettersom brød og søt ikke rimer på moderne norsk. Men mitt poeng er at denne sangen er farlig nær å være en kusalme. Den er jo en lovsang av kua som gir menneskene melk og som gjør livet bedre (med mindre menneskene gjennomgår den traumatiske fasen av livet som domineres av Skolemelkordning og dertilhørende sur, klumpete, lunken og lettere utgått melk som fraktes til klasserommene i plastikktrau som lukter så guffent at selv den nevnte melken virket fristende i forhold. Da forbanner man kua). Og jeg lurer på om ikke denne sangen er noe Kirken, som åpenbart har for lite å gjøre, ettersom de tuller rundt og velsigner verksteder og hus. Bør ikke kirken, som i egenskap av å være den statsbestemte standardreligionen (som jeg gleder meg til statskirkemedlemsskap blir som valg av nettleser: Datamaskinen kommer ikke med en forhåndsinnstilt dusteløsning (d.v.s. Internet Explorer), men lar deg foreta et informert og veloverveid valg når du føler deg moden for det. Sånn skal det ihvertfall ha blitt), sørge for at norske rumpetroll unngår å synde i ord der de synger seg rundt gullkalven? (2 Mos 32,7).
Eller ikke. Kanskje er det viktigere å korrigere småbørnene som antageligvis, lik i min barndom, synger

"Å, du som møtte liten fugl,
velsign vår mat og gud:
Amen"

Det kan jo hende de har ryddet bort det religiøse visvaset fra barnehagen og -skolen og matpausene, men man vet aldri. Jeg for min del trodde at den fuglen som noen møtte var "fløy en liten blåfugl"-fuglen. Litt mindre naivt var det i møte med "Måne og sol", men selv der klarte jeg i stor grad å se bort fra hva jeg sang når vi kom til "Herre, vår Gud, vil vi takke. Herre, vi takker deg, Herre, vi priser deg, Herre, vi synger ditt hellige navn". Og ja, vi sang den på barneskolen. Og jeg likte sangen, og tror vår snille klassestyrer Kirsti lærte oss den med de reneste intensjoner. Men jeg skulle nå egentlig ønske hun hadde lært oss noe mindre lovsyngende. Eller fokusert mer på hedens kutilbedelse.

Men over til neste tema. Rosa.
Veldig nylig skrev jeg om farger jeg ikke likte, og litt om farger jeg likte. Og jeg ble ganske irritert da jeg leste om rosa i A-magasinet etter frokost på fredag, der en dame som tydeligvis forsket på slikt, hevdet at det ikke var fargene man likte/mislikte, men assosiasjonene det ga (altså man liker rosa fordi man liker søte, jentete, veike, myke ting, som sukkertøy og roser og sminke og Barbie). Er dette noe de fleste kan si seg enige i?
Jeg prøvde å gjennomgå oransje ting i hodet mitt. Det stoppet opp etter appelsin og gulrot. To ting jeg er fullt istand til å opparbeide en moderat entusiasme for. Sånne oransje kjegler er en tredje ting. Flammer en fjerde. Permene på noen av bøkene mine. 25 % av kulepennene vi bruker på jobben. Jeg har ingen negative, traumatiske eller på andre måter vegringsfremkallende assosiasjoner til noen av disse tingene. Jeg synes flammer er pent, selv om jeg ikke respekterer deres destruktive tendenser. Jeg liker koniske ting (jeg liker kremmerhus). Jeg liker 75 % av pennene på jobben fordi de ikke er oransje, og misliker de oransje fordi de er oransje. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er en hater av oransje ut fra assosiasjon. Jeg anser det som en rettighet, på lik linje med frihet, likhet, brorskap og alt annet fint, å få lov til å hate en farge for fargens skyld. Og på samme grunnlag krever jeg å få like rosa fordi jeg synes det er pent.

Men nok om det - jeg er nemlig veldig fokusert på det siste temaet: slikkepinner. Først og fremst: jeg hater ordet. Kjærlighet på pinne er mye koseligere, og meg bekjent skal du ha en enormt stor kjærlighet på pinne før det blir naturlig å slikke på den. Kjærligheter suger man i større eller mindre grad på, så da bør man vurdere å innføre en differensiering innenfor kjærlighet på pinne-industrien, der alle sukkerbomber på pinner som får plass i en barnemunn kalles sugepinne, mens alt som er større kalles slikkepinne. Det kan selvfølgelig hende at ordet kommer fra slik på pinde, eller noe sånt noe, ettersom godteri vel i hine hårde dager kaltes "slik(k)", men det er det bare å ignorere! Man slikker jo ikke på en pinne - pinneslikk hadde vært en mulighet. Men slikkepinne? Man kaller jo ikke en pinneis for ispinne? Og om man faktisk sitter og sutter på en kjærlighet på pinne-pinne, er man enten ekstremt fattig eller ekstremt glupsk. Og, dersom denne pinnen kommer fra min barndoms ChoKiss fra Brynild, ville en pinneslikker ha betydelige mengder klissete og vemmelig pappguffe i munnen, ettersom disse pappinnene nærmest smeltet når det kom i kontakt med spytt, noe som var vanskelig å unngå når man spiste den vidunderlige sjokoladekaramellkjærligheten. De har forøvrig endret på emballasjen, så jeg må nok bære nag, men ikke så lenge. Bare til blåfuglen kommer flyvene inn vinduet med en gullklump!