lørdag 26. mars 2011

Kunsten å tryne med verdighet

Det hender jeg går på nesa. Faktisk har jeg blogget om det etter at jeg tryna ganske så skikkelig i oktober, men emnet er altså ikke oppbrukt av den grunn! Dette skyldes delvis at jeg begynte forrige lørdag med å gå på nesa igjen, nesten eksakt samme sted som sist, men nå fordi det var grassat mye grus på bakken. I alle fall fikk det meg til å tenke på dette med nordmenn på glattisen. Vi bruker tross alt 75 % av året på å stavre oss frem over underlag som ikke er ment for å gås på, og likevel hilser bare en liten andel av oss våren med hoften i fatle og håndleddet i gips. Vi må jo være ganske gode?
Nei, jeg tror egentlig ikke vi er det. Jeg tror vi alle kan deles inn i tre kategorier:
  1. de dumdristige
  2. de forsiktige
  3. de distré
De dumdristige hverken ter eller kler seg ikke etter forholdene. Stiletthæler, tynne strømper, tynne kåper og bare hoder i januar er en gjenganger, og disse menneskene (ofte pene damer eller tenåringer av begge kjønn) springer over isen som ingenting. De sikter seg ikke ut de minst glatte feltene på veien heller, de bare svever over faenskapen og rekker både busser og prosesjoner. Kjenner jeg dem rett, blir de ikke forkjølet heller. Det er veldig irriterende!

De forsiktige er en ganske stor gruppe - faktisk omfatter den de fleste av oss. Vi har fornuftige vintersko, ofte med brodder, vi går behersket og med litt stive ben, analyserer underlaget for å finne den sikreste ruten, og faller av og til. Faller vi, er det fordi underlaget lurte oss, eller på grunn av en maskinell svikt. Den forsiktige er aldri skyld i sine egne fall.

Ikke tryn på denne. Ikke gjør det. Virkelig.
De distré er en gruppe som stadig får besøk fra gruppe 2, og omfatter dem som aldri ser ned, og som derfor ikke vet at Norge er dekket av snø mesteparten av tiden fordi de tenker på Derrida, Malthus, Justin Bieber eller singleklubben som har dannet seg i sokkeskuffen istedenfor, samt dem som i et øyeblikks tankeløshet legger hodet bakover for å se på fuglene som kretser der oppe på himmelen, for så å spørre seg selv hvordan det er å være en fugl (noe som er ganske meningsløst). Den distré faller, og faller hardt. Fallet kommer overraskende, og blir akkompagnert av et høyt "oi!". Den distré blir sittende på isen en stund, litt forfjamset, før h*n karrer seg opp og går videre. Den distré er god underholdning.

Det er altså ikke den forsiktige isgjengeren. Vedkommende er utmerket klar over farene som lurer, og vet at turen ut med søpleposen kan ende i tragedie. Når uhellet er ute, går den forsiktige i bakken uten en lyd. Alt man hører, er et resignert "vooosj". Kanskje kommer det et lite grynt etterpå, men den forsiktige avslører ikke utfallet av fallet. Nei, den forsiktige stabler seg møysommelig opp på bena igjen, børster grus og skitt av benklærne, rister på hodet eller trekker på skuldrene, og fortsetter å gå. Vondt i ben og armer? Javisst! Men det er under den forsiktiges verdighet å vise det! Komikken kontrolleres, men vedkjennes - man vet at man har sett latterlig ut, og lar det prelle av.

Det er dér kunsten ligger - alle kan gå på nesa, men den kompetente glattisgåer kan kontrollere nedslaget og vinke til publikum uansett hvor bånn i bøtta det er!

Evt. ligger kunsten i kategori 4: kunstløpere, skøyte-ess og Trampe. Vi som ikke er noen av delene, får nøye oss med å være en god nummer 2.

søndag 13. mars 2011

Mange slags Tor, og litt til

Jeg hater tastaturet mitt.
Det får meg til å bomme på tastene. Jeg forsto nettopp hvorfor: det er for stort, og det er for stort mellomrom mellom tastene. Derfor bommer jeg, og dytter borti CapsLock til stadighet. Jeg savner det gamle Microsoft-tastaturet jeg kjøpte hos Clas Ohlson!

Her var Renate
Og det var egentlig alt for idag. Ikke noe stort, dypt eller det minste interessant.

Men jo, jeg kan jo supplere med en kort oppsummering av dagen min!
Jeg har nemlig hatt koselig besøk av Elin, og tilbragt noen timer på gulvet med Europamonopol sammen med henne! :-D
Brandenburger Tor (så morsomt det må være å kjenne to typer ved navn Tor som bor i Berlin, hvor den ene bor ved Brandenburger Tor og den andre ved Gedächtniskirche (har vært der, men hadde glemt navnet... Wikipedia er et vidunderlig verktøy i slike sammenhenger, men hvorfor må tysk være så snirklete? Jeg mener, jeg forstår at "Evangelisch-Lutherische Kirche Zum Heiligen Kreuz" betyr omtrent "det hellige kors evangelisk-lutherske kirke", men kunne de ikke gjort det litt enklere? Å google "bombing berlin church" var langt mer effektivt, og jeg fant altså ut at kirken kalles nettopp Gedächtniskirche. Jeg tror tyskerne trenger færre konsonanter). For å skille mellom de to Tor-ene (som avdekker et inntil nå ukjent problem for meg: om man kjenner to som heter Anne og har vært på skogtur med Anne og Anne, kan man fortelle Tor i Brandenburg at man var ute med Anne-ne. Men om man har to venner som heter Tor og to som heter Tore, vil man ikke kunne høre forskjell på Tore-ne og Tor-ene. Dette vil sikkert føre til en ny verdenskrig, merk mine ord! - men ihvertfall: ) kan man dermed kalle den ved Brandenburger Tor for "Brandenburger Tor-Tor", og om det finnes en tredje Tor som bor i Brandenburg og dermed er en brandenburger (slik alle karbonader som ligger mellom to stykker brød er hamburgere, hø,hø), blir han "Brandenburger-Tor", og forvirringen er komplett... "Anne, blir du med meg til Berlin for å møte Brandenburger-Tor og Brandenburger Tor-Tor ved Brandenburger Tor?". Stakkars Anne.) Det var en absurd lang parentes, men altså, Elin og jeg spilte Monopol, hun var Eiffeltårnet og jeg var Brandenburger Tor, og jeg vant. Jeg liker å vinne, og ble følgelig svært glad for det. Aspik fikk seg en tur ut på gulvet for å hilse på, og endte opp med å snike seg inn på mammas soverom. Han er smart til å ha en så liten hjerne, så der har vi enda et eksempel på at det ikke er størrelsen det kommer an på.
Aspik har forresten fått permanent oppholdstillatelse i stua, og jeg får dermed sove om kvelden. Livet er dermed langt bedre å leve.

Men nå må jeg slutte, og kaste meg over tre ACLA-rapporter (slå det opp!) før jeg leser en tekst av Haun Saussy (hvis navn minner om både "saucy" og "Sissi", og sistnevnte leder tankene hen mot den østeriskungarske prinsesse Sissi, og det er veldig gøy å si "Prinsesse Sissi" gang på gang på gang. Prøv!).


Og kanskje jeg skal gjøre noe med den oppblåsbare papirkatten jeg fikk i et kinderegg. Det er ganske absurd å få en oransje katt i et egg, og det er rart å få en oppblåsbar leke. Oppblåsbart papir er også rart, og en kuleformet, oransje katt er heller ikke noe man ser hver dag. I slike situasjoner er det bare å prise seg lykkelig for at det var en katt i kinderegget, og ikke khat. Nok en gang: hø, hø.

fredag 4. mars 2011

Lesehester og haikuer

Jeg er veldig glad i bøker. Jeg er glad i å lese dem, og jeg er glad i å eie dem. De er skattene mine, og jeg har registrert alle de nesten 800 bindene i en database. Eselører, revne eller krøllede sider eller fillete varebind vekker en umiddelbar avsky hos meg, og bestiller jeg en bok fra en norsk nettbutikk, får de høre det dersom boken ikke er hel og pen ved ankomst. Jeg er nådeløs (eller i det minste skuffet)! Men det er jo åndsverk vi snakker om. Noen har tenkt ut og skrevet ned mer eller mindre geniale fortellinger, satt ord på bilder de har inni hodet sitt på et vis som lar leseren reprodusere bildet tilstrekkelig presist til å være realistisk. En god bok slår knockout på både film og musikk, slik jeg ser det, for der musikken kan bruke både tekst og musikk til å formidle budskapet og filmen i tillegg lener seg tungt på det visuelle, er fortellingen avhengig av teksten alene.

Ansvaret som ligger hos leseren er dermed mye større - for å få noe ut av å lese en bok, må man gi av seg selv. Man kan ikke bare lene seg tilbake, dempe belysningen og myse seg gjennom handlingen med popcorn og drikkevarer innen rekkevidde. Kanskje er det derfor det er så beleilig at boken er relativt liten og forutsigbar? Ser du en film hvor noe skummelt skjer (f.eks. når Katie i "Horton Hears a Who" sier "In my world, everyone's a pony and they all eat rainbows and poop butterflies" før hun legger blomsten hun til da har båret på hodet sitt og rygger bakover på et særdeles forstyrrende vis (dere som ikke har sett filmen, finner det omtalte klippet her)...), har du ikke alltid mulighet til å la det som skal være skummelt blande seg godt nok med det som virkelig skremmer deg, og da gjør det ikke så mye at det skumle bretter seg ut over et 100" lerret. Det skumle på film er ikke ditt, det er Tim Burtons. Skremmer det deg, er det fordi regissørens eller manusforfatterens fantasi tangerer din egen, og det var det. Det er som å være allergisk mot sjokoladekake og se en sjokoladekake. Du løper kanskje fra stedet av redsel, men du har ikke vært med på å bake den selv. I en bok bidrar forfatteren med posemiksen, også lenger du i alt det våte og steker den på 180° til den er passe svampete men ikke klistrer seg til den fancy kakestikkepinnen. Skrekk i bøker er dugnad, skrekk på film er innleid håndverker med rørleggersprekk og stive priser. Skrekkdugnad er såpass skummelt at den må inntas i små biter. Som ord og linjer på en papirside. Det går ikke fortere enn du leser, du kan stoppe når du vil, eller hoppe over litt her og der.

Jeg liker film. Spesielt de filmene jeg vokste opp med. Det er derfor halvparten av vokabularet mitt kommer fra Disneys "Løvenes konge" og "Herkules". Av og til savner jeg et glimt av gjenkjennelse hos dem jeg snakker med når jeg på autopilot siterer Timon. Det er liksom litt kjipt å være alene om en referanse - det blir det samme som å referere til "Vente på Godot" og håpe at den man snakker med tar opp tråden og begynner å snakke om Vladimir og Estragon. Men det gjør de aldri, og det er altså litt kjipt.
Men uansett, Timon, Filoktetes, Filurkatten og alle de andre kommer til kort sammenlignet med Markus' forsøk på å være elskverdig med permanentkrøller i  Markus og Diana eller det indre bildet av faren til Lillebror som er reisende i kjoler og sitter omgitt av varene og styrer varebilen sin.

Bøkene har en varighet og en form som intet annet medium kan etterape: følelsen av å ta frem en bok man leste for lenge siden og kjenne vekten i fanget, gjenkjenne strukturen i papiret (da jeg anmeldte The Historian av Elizabeth Kostova i "Kort Sagt", skoleavisen på Katta, var omtrent halve anmeldelsen en beskrivelse av den fysiske boken) og gjenoppleve morsomme episoder. En bok er som en venn det er godt å se igjen, en venn du kan mimre med, og som kan lære deg nye ting hver gang dere er sammen. De er geniale. Så derfor liker jeg bøker. Og derfor holder jeg meg gjerne unna Norli og Tanum når jeg er i sentrum: jeg får ganske enkelt fullstendig handledilla. Hver bok jeg ser er en portal til en ny verden av kunnskap, og jeg vil gjennom portalen og oppleve! Det som av og til stagger handlelysten, er vissheten om at jeg aldri rekker å lese alt jeg ville lest. Når kommer jeg f.eks. til å lese The Nazi Ancestral Proof (det er ikke en pronazistisk bok, altså) en bok jeg kjøpte på Norli mens jeg lette etter pensum i nyere europeisk historie (jeg hadde fordypning i Holocaust)? Bokhyllene mine bugner av bøker om fremmedhat og gærninger (disse bøkene dominerer ikke, men de opptar en betydelig del av hylleplassen), og jeg har knapt åpnet dem. Jeg har jo pensum å lese, i tillegg til alle klassikere det tydeligvis er en selvfølge at ethvert dannet menneske kjenner til.

Nå skal jeg slutte å skrive for idag, og heller ta kvelden. Aspik holdt meg våken i flere timer natt til onsdag, og natt til idag (torsdag, selv om det teknisk sett er fredag) vekket han meg kl. 5 med burgnaging. Det betyr at Renate har fått for lite søvn de siste to nettene, og har fått fine og frynsete nerver som forhåpentligvis får hele seg i natt...
Haikuer er ikke til å spøke med!

Før jeg avslutter vil jeg likevel gi dere en liten gave:
Jeg har, i de platte vitsers tjeneste, skrevet et haiku. Jeg har gitt det tittelen "Haiku", og det går som følger:

          Fiskeblomar skjelv
          i vårsleppet. Gøymer seg
          for svolten haiku!


Slå den, dere!