lørdag 17. desember 2011

Den største gaven?

Nå er siste julegave pakket inn her i huset. Gavebånd er blitt tatt fra en overivrig katt, etiketter prydet med min alt annet enn prydelige håndskrift og herlighetene er blitt lagt unna i påvente av den store dagen.
Jeg liker å kjøpe julegaver. Jeg synes det er utrolig morsomt og koselig å finne noe til venner og familie som de enten ønsket seg, eller ikke visste at de trengte. Men det er selvfølgelig noen utfordringer, som f.eks. å holde seg innenfor mer eller mindre veldefinerte verdiregler. Det er jo engang slik at det ikke er så veldig moro å få en gave til 500kr når du vet at giveren i samme stund åpner en liten sak til en knapp femtilapp fra deg, selv om både giver og mottager vet at det ligger den samme omtanken bak. Sannsynligvis bryr ikke den som punget ut med mest seg så veldig om dette spriket - gaven skal vise at du kjenner mottageren, at du har tenkt på vedkommende og at du setter pris på ham/henne. Klarer du å få frem det i gaven, gjør det vel egentlig ikke noe om vedkommende allerede har akkurat det du pakket inn i to eksemplarer fra før, og derfor må ta turen til butikken for å bytte herlighetene, eller om du egentlig bommet litt med innkjøpet. Det er jo faktisk tanken som teller, og om tanken skinner igjennom, bør mottageren holde jul i sitt hjerte og si tusen takk. Selv om han/hun ønsket seg noe annet.

Men det er en ting jeg har litt problemer med når det gjelder julegaver, og det er alle disse veldedige organisasjonene som  lar deg kjøpe en god gjerning til noen. Det er sikkert forferdelig upassende å mene dette, men jeg gjør det nå likevel: Veldedighet er flotte greier  (unntatt når herr Redd de svakeste ringer minstepensjonisten Ågot på 92 år og presser henne for penger. Da er det misbruk av folks godhet), og det er utrolig viktig at vi husker på dem som ikke har det så greit, både i jula og gjennom året ellers. Men jeg synes det er både lettvint og feil å gi en geit eller et fadderbarn til familie og venner, med mindre disse spesifikt har ønsket seg akkurat det, eller dersom den konkrete saken ligger mottagerens hjerte nær.
Kall meg gjerne en bortskjemt og hjerteløs materialist, men slik jeg ser det, er det å gi en gave til en organisasjon som julegave til noen som ikke ønsker seg dette, det samme som å kjøpe seg god samvittighet med penger som var reservert noen andre. Er det ikke mer realt å se på den organisasjonen som tilbyr disse gaveløsningene som en venn som skal ha en egen gave, og kjøpe en halv ku eller et helt års skolegang som en gave til organisasjonen?

La meg trekke en parallell: Per og Kari er søsken, og bor i Akrylgata, hhv. hus 35 og 39. I hus 37 bor herr Surkledahl med det dårlige beinet og den isete innkjørselen. Herr Surkledahl har ingen familie i nærheten, og både Per og Kari hjelper ham innimellom med innkjøp, vedlikehold av eiendommen og diverse andre saker. Så nærmer julen seg, og Per og Kari skal kjøpe julegaver til hverandre, slik de alltid gjør.  Per vet at Kari samler på glitrende, rosa hagenisser som blinker og spiller "vakker" musikk, og klarer omsider å spore opp den ene grusomheten som mangler i Karis samling. Han får den fraktet hele veien fra restlageret i Taiwan, og kan fornøyd konstatere at han har funnet den perfekte gaven. Kari, derimot, ringer på hos Klaus Crantzekaacke i nr. 41, og betaler ham for å kjøpe inn strøsalt og strø herr Surkledahls isete innkjørsel. På julaften, når Per ringer på hos Kari iført nissekostyme for å dele ut gaver til Karis 18 barn (med 19 forskjellige menn) og fire gullfisker, gir han henne hagenissen, som selvfølgelig faller i smak. Hun stikker til ham en kovolutt hvor det står "God jul", og inni konvolutten ligger et pent julekort hvor det står "Kjære bror, i år gir jeg deg godhetens gave i form av å ha sørget for at noen har strødd herr Surkedahls isete innkjørsel. Filantropisk hilsen fra din søster".

Så spør vi oss: har Kari gjort noe galt? Bør Per bli skuffet eller glad?

Man kan selvfølgelig si at Kari gjorde noe godt ved å sørge for at herr Surkledahls innkjørsel ble sklisikret. Og Per burde jo bli glad for det. Men burde ikke dette vært noe hun gjorde uten å blande inn Pers julegave? Kunne hun ikke gjort denne tjenesten som en julegave til herr Surkledahl, og gitt Per noe som gavnet ham? I praksis har ikke Kari gitt Per noe annet enn en beskjed om hva hun har gjort for herr Surkledahl

Jeg antar det jeg forsøker å si er noe i retning av dette: julen er tiden for å være snill med andre, men dersom du ønsker å lette din dårlige samvittighet eller gjøre noe godt for andre mennesker, er ikke julegaven til lille Teodor eller til tante Turid rett arena. Penger som er øremerket julegaver, er nettopp det. Øremerket. Når du gir en gave til en organisasjon fra disse pengene, er du snill på den tiltenkte mottagerens vegne, istedenfor selv å ofre noe for sultne barn, truet regnskog eller noe annet som er viktig. Den antimaterialistiske godheten som det ropes om fra alle kanter rundt jul, burde være et helårsengasjement på egne vegne, ikke noe man tyr til for å være korrekt eller fordi man ikke gidder å legge ettertanke i gavene. Gjør gjerne en god gjerning, men gjør det da på egne, og ikke andres, vegne. Eventuelt kan man jo bare ønske seg noe til noen andre til jul?

(og nei, jeg er ikke bitter over å ha fått en geit eller en adoptivtorsk i gave. Men jeg kommer ikke til å gi det bort heller, med mindre noen av dem jeg gir gave til, ber om det. Og nei, jeg mener ikke at man er et dårlig menneske dersom man gir bort en veldedig handling til jul. Men man kan kanskje tenke seg om to ganger før man gjør det, slik at man har det klart for seg hvorfor man gir det.)

4 kommentarer:

  1. Åh.... Jeg som har kjøpt både gris, høne og geit til deg til Jul;-)

    SvarSlett
  2. Naaa, enig og uenig. Hvis man vet at den man skal kjøpe en gave til, er den typen som sier at de ønsker seg fred på jorden både til jul og bursdag hvert år, og faktisk vil verdsette det, så er det jo en gave med omtanke som viser at du kjenner mottakeren. Jeg har venninner som har gjort det ganske klart at de ikke vil ha mer pyntenips eller kinesisk, plassopptakende ræl, so what to do når man er i Kina og alt de har her er ræl, og når jeg ikke har tid eller fantasi til å komme på noe annet passende? Hva er best, at jeg bruker penger på å kjøpe noe ræl til en jævla, bortskjemt nordmann som jeg nesten er sikker på ikke kommer til å verdsette gaven min, sånn bare fordi pengene ifølge en litt smådum, vestlig, kapitalistisk kjøp- og kasttradisjon er øremerket det formålet, eller at jeg hiver disse pengene i koppen til en lam tigger fra Hebei? Jeg håper da jeg har venner som ville klare å glede seg over det om jeg går for alternativ nummer to. Jeg synes også det er vanskelig å holde seg innenfor disse, etter min mening, ganske uklare verdireglene, men jeg er ganske sikker på at den lamme mannen fra Hebei og familien hans kunne spise seg mett på disse pengene i lang tid... Han glad, venn glad, jeg glad, alle glade... Jeg er dog enig at det er litt vanskelig å se på dette som en julegave til en venn i Norge, men det at pengene er øremerket på tull, betyr vel ikke nødvendigvis at de må brukes på det. Det er vel litt vel trangsynt og saueflokkete?

    Om jeg kommer over en tigger i dag, Renate, så skal jeg fader meg hive alle myntene jeg har oppspart meg det siste halvåret (jeg betaler aaaldri med mynt, så det er en del....) i koppen hans og tenke at da har jeg kjøpt en julegave til Renate også... Hvis du ikke klarer å glede deg over denne tiggerens glede, da er du ikke noe særlig venneemne ;)

    En passelig småironisk gave som baserer seg på vår forhåpentligvis felles forståelse av ironien i den, og derfor litt personlig?

    SvarSlett
  3. Men Oda, jeg er absolutt ikke imot at man gir til veldedighet eller tiggere, men jeg ser ikke hva det har å gjøre med julegaver til en tredjeperson, dersom denne ikke har gitt uttrykk for det i en ønskeliste, eller dersom det er en sak som ligger vedkommendes hjerte nær (se avsnitt 2)
    Nå er jo du i en veldig spesiell situasjon i år, og absolutt, en god gjerning er bedre enn ræl, men dersom du ellers bare ville gitt ræl, hadde det kanskje vært like greit å hoppe over gaver det ene året? Personlig ville jeg ihvertfall heller hatt ingenting enn en rosa hagenisse :-P

    I min verden setter man av penger i november/desember til julegaver, og da er det uaktuelt å ta av disse pengene for å kjøpe nye votter til meg selv, eller mat til sultne barn. Jeg mener at ethvert "offer" man gjør for andre, skal gå ut over en selv, og ikke en tredjeperson (litt som at man ikke lar være å betale regninger fordi man har lyst til å gjøre noe godt, men istedenfor begrenser eget forbruk.

    Øremerkede midler må alltid brukes på det de er øremerket for, ellers kommer pressen og riksrevisjonen og Sifo og hele kostebinderiet og kaster deg hodestups ut av alle offentlige organer, og det midt i jula. Og det vil vi vel ikke?

    Men synes absolutt du skal sponse den lamme tiggeren i Hebei, og skal ikke legge meg inn i hvordan du og dine nærmeste ordner dette med gaver, men tror at jeg personlig ville bedt om gavepause det ene året det ikke var praktisk mulig å ordne noe selv, og heller gjort noe fint (og gjerne veldedig) med overskuddet.
    Men absolutt, både ironi og sarkasme er fine og personlige julegaver. Ikke forurenser de heller!

    SvarSlett