tirsdag 22. november 2011

Största möjliga tystnad...

Hold kjeft, Renate. For din egen skyld!
Nå har jeg fått meg et helt eget virus, og det har halsen min som mellombels bustad. Hva jeg synes om det, bryr det seg lite om, og er i tillegg en ekstremt slitsom leieboer: det har tatt stemmen min. Hadde jeg endt opp uten stemme etter å ha byttet til meg menneskeben, kunne jeg kanskje akseptert manglende stemme, men ben (det må man ha for å løpe, danse!) har jeg allerede, og jeg føler meg følgelig ganske urettferdig behandlet. Jeg elsker jo å snakke, og sliter veldig med å akseptere at selveste Fastlegen har pålagt meg å holde tåta.

Men jeg kan ikke klage for mye - jeg er sykemeldt ut morgendagen for å spare stemmen, og hosteanfallene leieboeren i halsen fremkaller, er ubehagelige, men jeg har i det minste hverken tett nese eller vondt hode idag, og det er jo veldig greit! Forøvrig nærmer juleferien seg med stormskritt for meg - om ni dager har jeg siste innlevering, og da er det fri! Jeg skal selvfølgelig jobbe så mye jeg kan i desember, men det blir godt å kunne konsentrere seg om én ting, og samtidig ha mulighet til å få gjort andre ting, som å brodere litt, sy kosepose og burpynt til Adina og pakke inn julegaver.
Jeg har forresten fått enda mer stoff til burpynten. Opprinnelig bestilte jeg 3 yards av ett blekgrønt og ett skarpgrønt stoff, men selv om det så ut som en god kombinasjon på nettsiden jeg kjøpte dem fra, var virkeligheten en ganske annen... Så da ble det bestilt to mørkere nyanser som heller ikke så ut som på bildet, og forhåpentligvis vil jeg, når jeg setter meg ned og tenker så det knaker, finne to av fire nyanser som passer perfekt!

Det er snart jul, folkens! Nå mangler vi bare snø som laver ned! :-D

torsdag 10. november 2011

Når et bilde krympes i natt

Da Oscar ble en del av familien, knipset vi bilder i hytt og pine. Han var verdens vakreste, og det skulle selvfølgelig dokumenteres! Resultatet er, bare for mitt vedkommende, en 15cm høy stabel med bilder, samt et lite og fullspekket album.
Men dette var i gamle dager. For 10 år siden. Det var da alle fremdeles hadde film i kameraet, og man måtte sende inn de magiske rullene til fotobutikkene.
eksempel på vannmerke
Tidene forandret seg. Etter konfirmasjonen min (som jeg tror fant sted i 2003) kjøpte jeg mitt første digitale kamera. Noe fantastisk noe fra HP med 5 megapixler og et gigantisk minnekort på 256 megabyte. De digitale bildene var et faktum! Men med digitale bilder fulgte frustrasjon over kaotisk mappestruktur, kryptisk navngiving og andre livets bagateller, og harddiskkaoset var et faktum. Så tok datamaskinen kvelden, og på sett og vis var det like greit. Men altså, dette skulle ikke handle om min datahistorie. Dette skulle handle om et snedig lite program!
For nå som jeg igjen har et lite nurk i familien, knipses det jevnt og trutt. Eller, kanskje ikke så jevnt, men i det minste ganske trutt når det først knipses! Renate har dessuten fått seg speilreflekskamera av den rimelige sorten, og dermed er det enda morsommere å ta bilder av Adina. Og bildene? De blir lagret i Nikons selvvalgte mappe, i hver sin undermappe. Og de blir lagret i miniatyrmapper. Og i bilderedigeringsmapper. De blir lagret omtrent overalt. Men nå skal FastStone Photo Resizer gjøre noe med problemet. Dette gratisprogrammet gjør det til en veldig enkel sak å flytte over filer fra en mappe til en annen, og å i prosessen endre filtype, størrelse eller navn, i tillegg til at man bl.a. kan legge på vannmerke. Dette er f.eks. perfekt når man raskt og smertefritt vil gjøre bildene litt mindre og litt lettere i forbindelse med blogging eller bildedeling, eller når man, som meg, gjerne vil ha 650 bilder tatt med fem forskjellige kameraer inn i samme mappe med samme navnestruktur.

Kjapt, trygt og gratis!

fredag 4. november 2011

Det første året uten Oscar

Imorgen er det ett år siden Oscar døde.
Oscar var verdens skjønneste hund og min beste venn gjennom ni år. Han var bare snill og god, kosete og rolig, og jeg forgudet ham. Så fikk han kreft i underkjeven midt i oktober 2010. Et par uker senere tok vi ham med til veterinæren for siste gang. Det var ikke mer vi kunne gjøre, og svulsten påvirket spisingen og pustingen hans. Å miste Oscar knuste meg fullstendig. Jeg gikk på jobb dagen etter, holdt såvidt hodet over vannet. Strigråt så fort jeg kom av bussen. Alt minnet meg om Oscar. Alt var uendelig vondt. Så begynte tilhelingen. I alle fall rundt meg. Mamma sluttet å gråte. Jeg bare fortsatte. Det i seg selv var et sjokk: jeg gråter omtrent aldri. Jeg hater å gråte. Nå gråt jeg til alle døgnets tider.

Han var et fullverdig familiemedlem fra dag 1. Vi tilpasset rutinene våre etter ham, livet. Han var det nærmeste jeg kom et søsken (noe jeg aldri egentlig har ønsket meg), han var der gjennom ungdomsskole, videregående og bachelorgrad. Så var han brått borte.
Ace Ventura's Sunshine Reggae/"Oscar".
2001–2010
Jeg husker ikke senhøsten og vinteren 10/11. Jeg har vage minner om julebord og julaften, vet at jeg satt i min nyanskaffede sofa og gråt mens jeg egentlig skulle skrive eksamensoppgaven min om strukturalistisk poetikk. Resten ligger i tåke.
Mamma begynte å bekrymre seg for meg. Så det ble hamster i heimen. Aspik er en trivelig liten kar, men han gjorde ikke akkurat noen god jobb som hundeerstatning. Ikke at jeg ønsket meg det heller. Ingen kunne erstatte Oscar.
Så ble det en weekendtur til Edinburgh for å få tankene over på noe annet. Hun er grei sånn, moren min. Men jeg var like trist da vi kom hjem igjen.
Jeg overdramatiserer kanskje litt; jeg gråt ikke kontinuerlig. Jeg fungerte, gjorde jobben min, dro på forelesninger. Men jeg var nedstemt og utmattet, og gråt dersom temaet Oscar kom på banen, eller dersom noe minnet meg om ham.

Så ble Adina en del av familien. Verdens nydeligste kattunge. Adina har på mange måter gjort sorgen lettere å takle - hun fyller rollen som hjemmets kjæledegge og universets sentrum. Hun blir aldri Oscar, hun kan aldri bli en erstatning, og det er på mange måter godt. Adina er et nytt kapittel, noe annet. Oscar får bli igjen på sin trone, selv om han ikke er mer.

Fremdeles gjør det vondt å tenke på ham (tårene har strømmet mens jeg har sittet her og skrevet). Fremdeles blir jeg trist når jeg ser hunder. Fremdeles kommer gråten når jeg snakker om ham.
Jeg vet ikke når det vil stoppe, jeg håper bare at det såre savnet etter det jeg mistet vil bli druknet av den varme gleden over det jeg hadde.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, og jeg håper ikke at det i fremtiden vil frarøve meg en jobbmulighet fordi den potensielle arbeidsgiveren oppfatter meg som emosjonelt ustabil. Det er jeg ikke. Men jeg mistet det kjæreste jeg hadde, og i motsetning til verdens mer eller mindre kristne mennesker, tror jeg ikke at jeg vil få se ham igjen i "Himmelen". Min kjære hund er borte for alltid, slik alt dødt er.
Nei, jeg skriver dette for å forklare hvordan jeg har hatt det det siste året, og hvorfor jeg kan ha virket litt fjern. Eller rar. Eller trist.


Og, ja. En hund er ikke "bare en hund" dersom den har fått være et fullverdig familiemedlem gjennom hele sitt liv, noe enhver hund bør få være. Det er ikke noe problem å bli like knyttet til et dyr som til et menneske, og jeg tør påstå at de som ikke forstår dette, mangler noe. Enten erfaring med dyr eller evne til å elske, og begge deler er egentlig like trist.

torsdag 3. november 2011

Litt mye og ganske lite

Det skjer både veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg har vært syk, mye fordi jeg har en del som skulle vært gjort, og fordi jeg omtrent samtidig har begynt å brodere, pusle puslespill og strikke (Internett har nemlig lært meg vrangmasker, så jeg har hatt stor glede av å strikke noen centimeter glattstrikk!). Også har jeg vært veldig opptatt av å få ting i posten. Bøker til semesteroppgaven min og filmer til masteroppgaven. Og litt attåt, fordi jeg fortjener det. Har opparbeidet meg en fin stabel med bøker jeg ikke har plass til, og mine fantastiske DVD-hyller har sprengt kapasiteten. Jeg har gitt opp planen om å sy julebordsantrekk. Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og innse at man ikke har tid til ALT. Også kan man heller glede seg over at man har en liten hamstergutt som digger klementin og en kattefrøken som synes det er alle tiders å ligge i timesvis på en finfin pute på matmors seng og være bedårende.

Jeg har dessuten lest og anmeldt romanen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. på Leselyst.com. Jeg er nemlig en av Arks lesevenner, og jeg blir veldig glad dersom dere leser anmeldelsen og kommenterer eller bare deler den med andre :-)

For ikke å snakke om at lyspæra i taklampa mi gikk forleden dag. Dumme sparepæra i dumme IKEA-lampa som tiltrekker seg støv og er umulig å tørke støv av uten å få et sammenbrudd av episke dimensjoner. Den blinket, gikk, smalt og stinket. Litt mer avansert enn "Jeg kom, jeg så, jeg vant", altså. Og jeg kjøpte ny pære hos Clas Ohlson, og selv om den er veldig fin og fancy, er vi ikke helt lykkelige sammen. Den er for varm i fargen, og jeg burde visst bedre. Men det gjorde jeg visst ikke. Men fin er den, altså, og den trenger ikke tenkepause før det går opp et lys for den.