Apologi for barnehagen

Nå skal kontantstøtten innskrenkes, og NRK løper rundt og snakker med småbarnsmødre om hva dette vil bety for dem. Småbarnsmødrene forteller at dette ødelegger barna deres. Barna deres kan nemlig ikke gå i barnehagen, og barnehagen er dessuten til for de voksne, og ikke for barna.

Pølseveving

Til det sier Renate følgende: sludder og pølsevev! Jeg gikk i barnehagen fra jeg var ett år gammel og til det året jeg begynte på skolen, med en pause på litt under ett år, da vi bodde i Arendal. Jeg har med andre ord bred erfaring med livet i barnehagen, og vil gjerne opplyse om det følgende: barnehager er viktige for barn. Barnehagen er sunn og god for den lille snørrungen som i dette øyeblikk sikler ned den nye jakken du betalte upris for igår. Barn trenger, foruten mat og omsorg, sosialisering, og hvordan kan man vel bedre sørge for dette, enn i barnehagen? Barnehagen er full av voksne som elsker barn (i tillegg til noen som åpenbart hater dem. Jeg fikk min første nemesis før jeg kunne snakke, og tro meg, damen-hvis-navn-skal-være-unevnt, jeg hater deg fremdeles!), leker og nye venner. Poden lærer seg å dele og å kommunisere med sine jevnaldrende. Lærer seg å forholde seg til voksne som ikke er mamma og pappa. Men barna får enda mye mer ut av barnehagen: de får felles minner! De kan mimre mye lengre tilbake sammen med de andre fra barnehagen enn dem som ikke gikk der. De kan sanger og regler, har lært seg å følge rutiner, å være borte hjemmefra. De har lært å stole på voksne mennesker, og finne trygghet i dem. Hvilken bedre medisin mot drittale bråkmakere som fra første skoledag utkjemper en stri kamp mot lærerens autoritet, enn en bakgrunn i en barnehage hvor de voksne er trygge autoritetspersoner man går til for trøst og støtte?

Putt det i barnehagen.

Det er lenge siden alle barna i gata lekte sammen ute. Det er lenge siden mor stelte hjemme mens far var på kontoret. Mor fra den gang er nå minstepensjonist, og mister sitt hjem gjennom 60 år når den skrøpelige kontorhelten er nødt til å flytte på sykehjem, fordi kommunen (eller er det staten?) tar hele pensjonen hans, og hennes mikroinntekt ikke strekker til. Vi vil ikke tilbake dit, og vi kommer da ikke dit heller. Kvinnen er ute i arbeidslivet, sladderen er flyttet til facebook. Småbarnsmødrene henger på kafé og blokkerer veien gjennom Panduros lokaler og de forvokste rekene lærer ikke å gå fordi de ligger i vogn hele dagen. Dette er dagens samfunn, og jeg vil faktisk insistere til siste slutt på at man gjør det lille vesenet en tjeneste ved å sende det til kompetente, barneelskende artsfrender i et trygt og stabilt miljø. Så får heller mor og far gjøre tid til Lukas og Emma etter jobb og i helgene. Jeg er helt sikker på at det lar seg gjøre - moren min fikk det nemlig til, og hun var alene om ansvaret for meg. Når én voksen klarer å holde et hjem i orden, jobbe og sørge for at det blir nok tid til avkommet, ja da synes jeg faktisk at et HELT ektepar burde klare det samme. Gi barnet den sosiale treningen barnehagen tilbyr!

Og så vil jeg dele en sang med dere. Den ble visstnok laget for mitt kull av toåringer på avdelingen "Maurtua" (for 2-3åringer) i 1990. Om det er sant, vet jeg ikke. Jeg vet bare at vi lærte den før vi gikk ut av barnehagen, og at vi visstnok hadde vært med å synge den en gang i tiden.

Vi er små, men ikke få

(melodi: "Rock 'n roll, fiskeboll")

Vi er små, men ikke få,

Vi er de på to-tre år.

Vi er de 14 små med bleie på,

Vi spiser og søler og roter så,

Vi digger rock 'n roll og gitarspill og sang!

(yeah)

Blues og pop, det er topp,

Men det svinger ikke nok!

Samba, vals og cha-cha-cha

Låter også veldig bra,

Men det er rock, det er rock

Som svinger mest av alt!

(yeah!)

Vi hadde det inderlig bra der, og dessuten hadde babyavdelingen en bilformet tissepotte som var det kuleste i hele verden. Slå den!

[Piss] out!