mandag 31. mai 2010

Sommer: å legge baken i fortida

Det er det sommeren handler om! En velfortjent pust i bakken hvor man har en ekte mulighet til å forandre på ting, få gjort det man har hatt lyst til siden september, finne nye muligheter og legge gamle tap bak seg.
Dette er det jeg liker med sommeren! Hadde det ikke vært for veps, mygg, storstankelbein, munkelus, tidvis ekstrem hete og mennesker med for lite klær, ville sommeren sannsynligvis vært min favorittårstid. Istedenfor får den bunnplasseringen, noe som kanskje sier mest om hvor glad jeg er i alle årstider?
For meg begynner sommeren neste tirsdag - da er det undervisnings- og eksamensfri frem til langt uti august, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg!
Dette kunne blitt et langt og dypt innlegg, men jeg har ikke tid - om noen timer åpner etter sigende Studentweb dørene for søking til høstsemesteret, og jeg vet ikke hva jeg vil lære om. I tillegg skal jeg lese ut Alberte og friheten før jeg legger meg (prøve, i det minste!), og de neste dagene skal jeg gjøre mitt beste for å komme gjennom pensum før fredagens eksamen, slik at jeg er våken og opplagt nok til å komme meg gjennom pensum til mandagens muntlige eksamen, hvis pensum er mindre i omfang, men langt mer krevende... Men alt for å få sommerferie, eller hva?

fredag 28. mai 2010

Jasså, sier du det?

Da jeg var liten, hadde jeg Benny Borg-skrekk.

...


Hvor mange kan si det samme? Det er selvfølgelig mulig at dette er det neste store "redd for Hufsa/Pompel og Pilt"-fenomenet, men noe sier meg at det ikke er så veldig sannsynlig. For hva er egentlig skummelt med Benny Borg?
Mamma hadde en Benny Borg-kassett, og den inneholdt blant annet "Den store dagen", som jeg elsket høyt og inderlig, og fremdeles synes er en usigelig trist sang. I tillegg inneholdt den "Balladen om Morgan Kane", og her kommer det absurde: den sangen var skrekkelig skummel! Jeg hadde ikke peiling på hvem Morgan Kane var, jeg forsto minimalt av det vår kjære Benny sa, ettersom jeg ikke forsto svorsk særlig bra. Mulig det var melodien, eller svorsken, ikke vet jeg. Men jeg måtte gjennom Morgan Kane for å komme til den store dagen, og takket være min iherdige motstand mot spoling (alle sanger har like stor rett til å bli spilt!) var jeg pent nødt til å lide meg gjennom det skumle. Vel, nok om det - igår (les: inatt) hørte jeg nemlig "Den store dagen" på radioen igjen, og innså hvor mye jeg hadde savnet den, svorsken til tross. For dere som ikke har hørt den, eller har glemt den, handler det om en gammel dame som forbereder seg til sin egen bursdag. Hun gjør alt klart til bursdagsfesten hun skal ha sammen med sin datter og to sønner, men så ringer den ene sønnen og sier at han hadde glemt hvilken dag det var, og at han ikke kan komme. Den andre sønnen gjør det samme, og til slutt datteren. Den gamle forstår og forstår, tar det så pent så, men det blir ingen bursdagsfest, og hun må feire dagen alene.
Tanken er grusomt trist - å bli glemt av sine nærmeste på en slik dag, å glede seg til en fest som blir avlyst, å bli så gjennomført nedprioritert. Det er trist, det! Så derfor bestemte jeg meg for å finne sangen på nett og laste den ned, slik at jeg kunne bli nedstemt når som helst, og ikke bare når radioen spilte den... Men det er visst umulig, for Benny Borg er visst, i lihet med Øystein Sunde, ikke regnet som mp3-materiale, og det eneste jeg finner, er diverse lugubre utgivelser av artister jeg aldri har hørt om. Det liker vi ikke! Jeg endte opp på google, og tastet inn "den store dagen". Første treff gjalt den aktuelle sangen, andre treff lovte meg råd for den store dagen, servert av selveste Jan Thomas. Og det var da det slo meg at den gamle damens barn sikkert ikke var så forferdelig opptatte som de sa, de trengte sikkert bare litt tid med seg selv. Egenpleie er nemlig det viktigste som finnes, og hvem kan vel laste de tre voksne børnene  for at de droppet sin mors fødselsdag for å dra på spa?

onsdag 26. mai 2010

Språk uten ord

"Keď sa slnko skloní na Horehroní chce sa mi spievať, zomrieť aj žiť"
Goddag, mann, økseskaft, eller hva? Med mindre man kan slovakisk, og det kan ikke jeg. Antageligvis ikke du heller?
Dette er første linje i det slovakiske ESC-bidraget for iår, "Horehronie", som etter min mening er noe av det beste konkurransen har å by på iår, delvis fordi den synges på slovakisk. Det er nemlig noe magisk med språk man ikke forstår - prøv å lytte til en samtale mellom to mennesker som snakker et språk du ikke forstår et kvidder av, og lek litt Pocahontas - lytt med hjertet! Mennesker kommuniserer utrolig mye uten å bruke ord, men når vi blir eldre, glemmer vi å forholde oss bevisst til det nonverbale. Småbarn uten språk kommuniserer og gleder seg sammen, og da jeg var på Zachyntos som 6-åring, fikk jeg en venn i vaskehjelpens sønn, som var kav gresk. Vi lekte sammen i flere dager (helt til jeg fikk en norsk venninne - da ble det sjalusidrama!), og kommuniserte utmerket uten å kunne et eneste ord på den andres språk.

Jeg tror det er noe av denne magien vi er vitne til når vi hører sanger eller samtaler på språk vi ikke forstår - det egentlige budskapet kan være banalt eller dypt som et bunnløst hull, følelsene bak kan være fraværende eller intense, men kroppsspråket, tonefallet og dynamikken i samtalen og musikken som er satt til teksten skaper en mystifiserende helhet, fyller ut det ordene ikke kan uttrykke. Når vi forstår ordene, legger vi kanskje ikke merke til det som fyller ut tomrommene, eller merker oss at musikken er vakker eller at de talende gestikulterer som om de deltok i en fektekamp, men innholdet de formidler absorberes automatisk fordi de er en del av et språk og en kontekst vi forstår.

Å lytte til en samtale eller en sang man ikke forstår, blir som å se på et puslespill hvor brikkene som ikke utgjør selve motivet ligger på plass, mens motivet er borte - som et bilde av et skip i solnedgangen hvor noen har stukket av med alle skipsbitene. Stemningen er der, men helheten mangler.
I møte med mennesker vi ikke kan kommunisere med på et felles språk kommer noe genuint og urgammelt frem, villdyret vaagner, og villdyret vil så gjerne formidle det det føler, vil danne et fellesskap med sin artsfrende, og de to møtes på en felles arena de ikke visste de hadde - tonefall, mimikk og annet kroppspråk (selv om noe varierer fra kultur til kultur) og oppdager at grunnleggende ting kan formidles så lenge begge parter er åpne for den andre...

Og husk: du kan male alle farger i en vind!

(og for ordens skyld, "Keď sa slnko skloní na Horehroní chce sa mi spievať, zomrieť aj žiť" betyr "Når solen går ned i Horehronie, ønsker jeg å å synge, leve og dø")

søndag 23. mai 2010

You can't stop the music!

Helg, helg, strålande helg!

Kanskje ikke så veldig strålende, med tanke på at eksamen er på vei og jeg har en innlevering å bli ferdig med, men ikveld har jeg ganske enkelt ignorert det som ligger forut, og kost meg med blogging og "Hairspray" på Blu-ray. Jeg liker musikaler, men det er definitivt noe forstyrrende å sammenligne "Grease" og "Hairspray" og tenke at Danny Zuko og Edna Turnblatt spilles av samme mann... Hvor tiden flyr! Men begge disse filmene har en energi og en glede som gjør at jeg får lyst til å hoppe og sprette rundt som en oioi, og sistnevnte har så mye nydelig ved seg - kjærlighet, toleranse, selvtillit, og ståpå-vilje!

Det liker vi svært godt!

lørdag 22. mai 2010

Ukens CO-dings #5: Audio- og videokabel for iPod

La meg først komme med en innrømmelse: jeg har ikke prøvd denne selv.
Og jeg vet at jeg lovte å skrive ut fra personlig erfaring... men her føler jeg at jeg kan gjøre et unntak, ettersom jeg har brukt et tilsvarende system med en kabel Clas Ohlson har solgt før:-)
Saken er nemlig den at de fleste nyere iPoder kan spille av video, og at det av og til kan være morsomt å dele de små snuttene man har lagt inn med andre. F.eks. på vedkommendes TV, med ordentlig lyd og et bilde man faktisk kan se! Så hva gjør man? Vel, en iPod har to utganger. Én 3,5mm lydutgang og én for tilkobling av synkroniseringskabel. Førstnevnte tar altså bare lyd, så vi må bruke Apples særing, enten ved å koble ipoden til en dockingstasjon (hvor 3,5mm-utgangen også støtter video), og bruke en minijack-komposittkabel (som denne) eller ved å bruke en kabel med sær Apple-kontakt i den ene enden og 3x RCA (komposittsignal) i den andre enden (dvs. denne). Sistnevnte kan alltids kombineres med docken - da kan du jo bruke fjernkontroll samtidig! Veldig praktisk, altså!:-)

tirsdag 18. mai 2010

Rustne tyranner, hyggelige mennesker og folk som går seg vill i telefonrør

Jeg har hatt en veldig hyggelig 17. mai, med virring i sentrum, vandring på festningen og lang tur med Oscar, Elin og Tanja. Antall is? Tre. Litt skuffende, men det var gode is, og hyggelig samvær knyttet til alle tre, så klage får man gjøre siden! Nå sitter jeg og lengter tilbake til kassettbarndommens store klassikere: Kaptein Sabeltann, Mormor og de åtte ungene, Pippi, Rødfargen som forsvant, Amadeus (apekatten), Minken Fosheims fortellinger om Mozart og Beethoven og, ikke minst: Will-i-Røret-kassetten. Jeg lo meg skakk av Nil Sespenola Fesen som ringte Postbanken og spurte om de kunne åpne en konto for ham. Han hadde bodd veldig lenge på Hurum, for der er det harem, men nå hadde han "Flytta bort på her (Heer). Det er mange det som misforstå når de spør "hvor bor du, a'?" "Jeg bor på Her" og du kan'ke bo her, for jeg jobber jo i kjelleren, vet du", eller hva det nå var han sa. Og mannen som hadde tenna i tapeten, og ringte etter hjelp. Og han Baldriansen borte på eldresenteret som ville bestille et foooredrag. Og karen som ville sende en sjekk (sekk) i posten. Dessuten var det en sang imellom hvert klipp, blant annet en absurd sak som inneholdt en liten samtale som forløp omtrent som så "ja hallo? Nei, det sier du ikke... Nei, det sier du ikke... Nei det sier du ikke... Nei det sier du ikke (osv)""hvem var det?" "nei, det sa'n ikke". 8-10 år senere er ikke dette komedie på sitt beste, men, som foreleseren i MEVIT1600 (Humor, kultur og medier) sa: "Humor er dynamisk, omskiftelig. Hva som er morsomt redefineres konstant." Eller noe sånt noe - sannsynligvis ikke akkurat det jeg nettopp skrev, ettersom det var hentet fra hukommelsen, som gjerne omformulerer og gjendikter. Denne teorien forklarer hvorfor besteforeldrene mine ikke likte Team Antonsen. Hvorfor de ikke har likt noe av den lett karnevaleske humoren som har kommet i det siste. Men det forklarer ikke hvorfor jeg ler meg skakk av Leif Juster (gjett hvem som holdt tale for sine medelever og deres foreldre ved utgangen av 7. klasse og siterte Einar Rose?), så visse svakheter har den garantert!
Uansett, det man lo av før, fortsetter å være morsomt, og jeg har følgelig konkrete planer om å kopiere de gamle kassettene mine over til et digitalt format. Og i skrivende stund sikrer jeg meg de fleste av Kaptein Sabeltann-sangene fra Platekompaniet, og føler meg skrekkelig voksen. Som lille Agnes som siterte russekort for NRK-mannen i formiddag sa: "Du er ikke voksen før du innrømmer at du er barnlig" (eller noe deromkring). Lille Agnes hadde ikke tolkningen helt i orden, men sitatet er ikke så dumt - man våger først å være barnlig når man er ferdig med den teite "jeg er skikkelig voksen, azza"-fasen, og er gått over i "jeg er et selvstendig, tenkende vesen som kan være akkurat den det passer meg å være"-fasen (som enkelte aldri når). Følgelig er jeg tydeligvis veldig voksen!
Og jeg gleder meg over at jeg snart skal få høre "Pinkys sang" igjen!

(var dette ganske meningsløst? Ja... men jeg er glad, og dét er ikke meningsløst!)

søndag 16. mai 2010

Hurra!

Nå har jeg hatt "Fake your beauty" på repeat i et par timer, og hjernen begynner å bli sånn passe lapskaus-aktig. Deilig! Men det er noe som er deiligere enn lapskaus (til tross for at lapskaus er veldig godt, er det ganske mye som er deiligere), og det er 17. mai!
Og det er altså imorgen, og alle hjerter gleder seg! :-D Egentlig er 17. mai litt som julaften - det er det beste ved å være barn, man får is, brus, kake, pølser og godteri, ting er sånn passe glorete, og er man riktig heldig, får man en übersnasen heliumballong utformet som et turtles-hode. En ballong som garantert forsvinner til himmels, treffer et fly og forårsaker et massivt flykræsj. Eller noe. Ihvertfall! 17. mai er litt som julaften fordi det er barnas dag. Så blir man større, og en dag innser man at begge dagene er ganske kjedelige. Ja, man får henholdsvis is og gaver, og det liker vi svært godt alle sammen, men den barnlige entusiasmen er liksom borte. Men hva gjør egentlig det?
Jeg vet at julaften vanligvis er relativt kjedelig, men jeg gleder meg til neste gang fra det øyeblikk pakkene er åpnet! Det er ventingen som er det beste! Og nå venter jeg på 17. mai!

Barnas dag, Norges dag. Den dagen vi forenes i gleden over å bo i Norge, som er så vakkert, fantastisk, demokratisk, viktig, sjarmerende, kosmopolittisk. Denne milde nasjonalismen som alltid skal gjøres narr av eller advares mot. Og jeg haaater det! Før var det nemlig legitimt å elske landet sitt, det var faktisk forventet! Så skjedde det en hel del med noen gale nasjonalsosialister og andre idioter, og man skulle slutte å være navlebeskuende. Men her glemmer man en viktig forskjell: det å si "landet mitt er så flott, og vi som er herfra er så fantastiske! Jommen tror jeg ikke det er på tide å invadere naboen, for han er så mye teitere" er ikke det samme som å si: "landet mitt er så flott, og jeg er så glad for at jeg får bo her og bidra til at det blir enda bedre"... Det er fullt mulig å være stolt av landet sitt uten å se ned på andre land, slik det er fullt mulig å like både pizza og biff, men foretrekke biff. Og det at man trekker frem pizza og biff, betyr ikke at man mener at blomkålen er mindreverdig - det er bare ingen favoritt...!
Og jeg er stolt over å bo i Norge, jeg bærer flagget høyt og stolt, og priser meg lykkelig for at jeg bor i et land hvor jeg kan si akkurat hvor mye dumt jeg vil uten å bli kastet i fengsel, et land hvor jeg kan feile på alle fronter og likevel få penger til å klare meg (ideelt sett, om ikke alltid reelt), et land som er vakkert og hvor jeg kan føle meg trygg. Så får jeg heller tenke på alt som er galt en annen dag!
Også har vi problemstillingen med andre flagg enn det norske, da, og jeg er nødt til å si: neitakk. Vil ikke!
For meg blir det helt feil - 17. mai er NORGES dag, ikke nordmennenes dag, og følgelig er det ikke vi som bor i landet som feires, men selve landet. Med symbolet på nasjonen, altså det norske flagget. Det er ikke Sveriges dag, ikke Tyrkias, ikke Irlands. Det er derfor de sjarmerende småsprø norsk-amerikanerne vaier med norske flagg og ikke amerikanske på 17. mai: de feirer NORGE. Mulig noen synes jeg er litt slem, men slik forholder jeg meg til det. ALLE er hjertelig velkomne til å feire Norge, det være seg svensker, pakistanere, franskmenn, irakere eller inuitter, det være seg innvandrere i alle generasjoner, utvandrere, brevandrere eller ringrever - jeg blåser i hvem dere er, bare bli med og rop hurra for at vi bor et land med vakre fjorder, stive mennesker og en fellesskapsfølelse og -glede som er helt nyd'lig!

Gratulerer med dagen, Norge, og gratulerer, alle dere, fjern og nær, som skal være med å feire imorgen!

(bildet er tatt av Cato Edvardsen og publisert på wikipedia)

lørdag 15. mai 2010

Il pleut de l'eau

Nå har det både regnet og tordnet litt, og jeg har hatt en litt merkelig opplevelse: jeg gikk ut i oppholdsvær, men etter et par minutter, begynte det å hølje ned. Akkurat dét var selvfølgelig ikke så merkelig, det merkelige var at jeg hørte regnet nærme seg meg bakfra - lyden av regnet snek seg liksom innpå meg! Og det var gøy!
Ute i regnet tenkte jeg på barndommen min - det gjør jeg veldig ofte, flere ganger om dagen, ofte, og på noen konkrete minner av eldre dato. Problemet med gamle barndomsminner er jo at de kan være basert på ting man er blitt fortalt at skjedde, enkle forklaringer som barnlig fantasi har gitt kjøtt på beina, bein å gå på og en hel haug med andre ting, og nylig sa en eller annen som skulle ha peiling at man ikke kan huske ting som skjedde før man hadde et språk å beskrive det med. Da lurer jeg litt på hvordan jeg kan huske hvordan sjokoladen i mine første adventskalendere smakte. Eller lyden av lukene som ble åpnet av mamma eller tante. Uansett, minnet jeg tenkte på mens jeg gikk tur, har rot i en hendelse som foregikk flere år senere, men som likevel er mitt tidligste minne av en hel situasjon. Jeg var tre eller fire år, og gikk nedover en bakke sammen med mamma og diskuterte Helvete. Dette er selvfølgelig naturlig for alle små barn, ikke sant? Det var i det minste det for meg, som var i overkant vitebegjærlig, og var helt overbevist om at helvete befant seg på innsiden av en vaskebøtte i plast (10-liters, antar jeg) som var snudd på hodet. Der var helvete. Dessuten var det umulig å skille mellom franskmenn og kinesere, men den ene av de to hadde rødt hår og fregner og lignet på den usympatiske drittungen som mobber Dumbo og ørene hans. Så det så!
Vi gikk altså nedover bakken og snakket om dette, men ble avbrudt av en pratesyk dame mamma kjente, og jeg benyttet anledningen til å begynne å løpe videre nedover bakken (jeg har alltid likt å løpe ned bakker. Det går fort!), snuble, gråte, blø i håndflatene og konstatere at jeg faktisk hadde fått grus innunder huden. Ganske meningsløst, men som meislet inn i hukommelsen min.
Tanken på den tiden da alt var bra og min største bekymring var meitemark (grøss) fikk meg dessuten til å savne "Snehvit og de syv dvergfrøknene", en film jeg hadde på VHS da jeg var mindre. Den er, ikke overraskende, en slags crappy oppfølger til den klassiske Snehvit-historien, hvor den onde dronningens minst like onde bror bestemmer seg for å hevne søsteren ved å kidnappe prinsen og gjøre ham om til en slags vanskapning. Så vidt jeg husker, hadde han også planer om å kverke Snehvit, og denne søker tilflukt hos de syv dvergfrøknene, dvergenes kusiner. Disse har et nært bånd til Moder Jord, som også har en rolle i filmen. Dvergfrøknene tar følge med Snehvit, den heslige prinsen finner dem og blir akseptert trass sin merkelige fremtoning (brun kutte med hette, rødt munnbind og store, gule øyne), og resten husker jeg ikke... Men det endte selvfølgelig godt! Skurken kunne dessuten forvandle folk til stein, og ble selv en gigantisk drage, og hadde på toppen av det en fremtoning som minnet ganske mye om Dracula, så han var mer enn skremmende nok... Mitt første minne fra filmen var en liten snutt hvor den minste av dvergfrøknene sang  mens hun hoppet fra gjerdestolpe til gjerdestolpe. Hun sang forøvrig på islandsk, ettersom filmen tilhørte Magnus og Sindre, så jeg forsto ikke en døyt... Et par år senere fikk jeg filmen selv, i norsk språkdrakt, og det hjalp virkelig! Dessverre er dette en av de mindre gode/populære tegnefilmene fra 90-tallet som ikke er blitt gitt ut på DVD i norsk språkdrakt, og vi som blåser i den labre kvaliteten og ønsker oss disse gamle filmene for minnenes skyld, står mellom to alternativer: kopiere gamle VHS-er eller kjøpe engelskspråklige DVD-er.
Jeg fikk nylig "Black Beauty" på VHS i posten etter å ha "vunnet" den for 25kr på en auksjon på QXL, og gleder meg til å kunne se den i elendig kvalitet via mediaspilleren min!
Når det gjelder "Snehvit og de syv dvergfrøknene" (og "Tommelise"), endte jeg opp med engelske DVD-er, og angrer bittert på at jeg lot mamma overtale meg til å gi bort VHS-ene mine... Det er kanhende det samme med dårlig film som med dårlig musikk: man må ha gode minner eller en nostalgisk forbindelse til dem for å kunne utstå dem, og man trenger noen år på seg for å innse hvor sterkt man føler for dem!
Nå skal Renate legge seg... Natta!

torsdag 13. mai 2010

Høyt og lavt

Jeg liker Grand Prix. Grand Prix/ESC er, på sitt mest sjarmerende glede, talent, musikk, samarbeid og engasjement. På sitt verste er det perverterte mennesker som vrikker rundt på scenen i minimalt med påkledning mens de på vaklende engelsk messer et slags meningsløst refreng om kjærlighet. På sitt beste er ESC "Valentine lost", "Molitva", "L'amour est bleu" og "Oro", på sitt verste er det "Lady Alpine Blue", "Fly on the wings of love" og "Ik ben verliefd" - i mine øyne. Men uansett hva jeg føler om Grand Prix, så er denne konkurransen offer for massiv skittkasting fra høyt hold. Den kultiverte elite som vet forskjell på god og dårlig smak, har nemlig bestemt seg for at Grand Prix er pinlig, og da er det slik det er. Aftenposten dømmer gjerne de fleste låtene nord og ned, og "alle" vet jo at dette er en slags avlagt skrulledille. Og det er det mulig at det er. Akkurat det gir jeg en god dag i, for jeg synes det er koselig å se på. Jeg synes det er koselig å nynne til "Ein Davar", Israels bidrag fra 2002. Eller Serbias "Oro" fra 2008. Og mens jeg nynner, tenker jeg på dette med høykultur og lavkultur. Jeg tror nemlig at lavkultur var noe alle som ikke tilhørte den øvre middelklasse eller overklassen kunne nyte med god samvittighet for inntil få år siden. Nå, derimot, er det visst sosialt selvmord å vedgå at man handler billig mat i Sverige, ser på Grand Prix, liker campingferier, leser Se og Hør, ser på "Paradise Hotel" eller "Hotel Cæsar" eller hører på Sputnik eller Ole-Ivars. Til tider er det forståelig - det er ikke alt her i verden man trenger å være stolt over, og det er en god del man med rette kan skamme seg over. Men hvorfor skal vi være så fordømt blærete? Jeg er rimelig sikker på at de fleste som strømmer til for å kjøpe et glorete Pushwagner-trykk idag ikke kan se forskjell på noe som er tegnet av et barnehagebarn og et unikt kunstverk, de har bare lært kulturkodene utenat. De har lært at vitser er ut, at romantiske komedier er ut, og at de fleste andre ting også er ut. Likevel ser de på Grand Prix - bare for å le av skrullene, selvfølgelig, og likevel kan de synge med på "Nei så tjukk du har blitt". Det er jo noe alle kan! Og vet dere hva? Om man vil rakke ned på andres smak og kalle den mindreverdig, så får man nesten få lov til å gjøre det (bla, bla, ytringsfrihet, Mohammedkarikatur, bla, bla), men da får man i det minste være ærlig overfor seg selv! Ikke stå der som en kaptein Riber som ser det nedrige i alt omkring seg fordi man skammer seg over sine egne svakheter.

Når dere sitter og nipper til rødvinsglasset lørdag 28. mai og ler av Milan Stanković eller Sineke (jeg ler allerede), kommer dere til å kose dere. Dere tar del i fellesskapet. Så vær ærlige mot dere selv og dem dere møter mandagen etter, og styr unna den blærete "jeg så bare på for å se hvor teit det var"-unnskyldingen som alltid etterfølges av himling med øynene. Vær ærlige, innrøm at dere faktisk hadde det hyggelig trass i alle de glorete gevantene og den middelmådige eller elendige musikken! 
For lavkultur er vel i bunn og grunn patos uten dybde? Høykultur skal både vekke følelser og trigge de små grå for å skape ny virkelighet, men noen ganger er det godt å omfavne den ene halvdelen, den som bare appellerer til følelser og glede, uten at det ligger en eneste liten refleksjon bak. Ren glede, ubesudlet av sarkasme og negativitet. Se den, føl den og absorber den, og stå for det - litt lavkultur har ikke drept noen;-)

onsdag 12. mai 2010

Ukens CO-dings #4: en liten konstruksjon

Den oppmerksomme leser vil ha oppdaget at det ikke kom noen dings forrige uke. Det er beklagelig, og skyldes to ting: 1) jeg glemte at det var søndag (dingsedag) på søndag, og 2) jeg planla et lite prosjekt.
Og det er dette prosjektet som får æren av å være ukens dings!
Dette er nok noe man kan sette sammen med komponenter fra mange forretninger som selger jernvare, men jeg hander selvfølgelig hos Clas, og det blir jo både billig og bra! Prosjektet mitt gikk ut på å henge opp xboxens strømforsyning slik at jeg fikk frigjort litt plass på kommoden, og samtidig sikre at den fikk rikelig med luft, ettersom den går varm så fort spillkonsollen skrus på. Til dette prosjektet brukte jeg litt patentbånd, omlag 1 meter, tenker jeg, fire maskinskruer skruer med forsenket hode, fire låsemuttere og fire vanlige skruer, hvilket gir en utgift på 102kr dersom man nøyer seg med vanlig, galvanisert patentbånd, og 122 dersom man vil ha hvitt (definitivt penere mot en hvit vegg). I tillegg har man mer enn nok materialer for å lage flere ting!
Jeg skriver selvfølgelig ikke dette fordi regner med at mannen i gata har behov for å veggmontere strømforsyningsbokser hver dag. Så dum er jeg heldigvis ikke. Men patentbånd kan brukes til så mangt - det er nesten som gaffateip (fyttigrøss, nå har jeg begynt å skrive "teip" istedenfor "tape"... hvor skal dette ende?)!

Så alle børn, løp til Clas og kjøp noen kilometer patentbånd, anlegg hockeysveis og dra ut på oppdrag! Den frie verden trenger dere!

Albin og ostemassakren

Her følger min andre "Tilhengerne bestemmer"-tekst, denne gangen med betingelsene satt av Ole-Kristian! Han ønsket en krimnovelle om ostens død hvor hovedpersonen var Q-sjokomelk, og handlingen skulle utspille seg under en vandring i Pilestredet park med stylter. Lesere, jeg presenterer derfor:

Albin og ostemassakren

Om noen av beboerne i Pilestredet park hadde sett ut av vinduet sitt denne oktoberkvelden, hadde de nok ristet på hodet og stukket hodet inn i Bondeviks medisinskap igjen. Mest sannsynlig var det ingen som så ut akkurat denne kvelden, eller i det minste ikke gjennom vinduene som vendte mot gaten. Hvem kunne laste beboerne for det? Det var en utrivelig kveld, september hadde forlatt byen taus og tom, etter å ha tapt kampen mot høsten. «Du er en høstmåned», sa de andre, «du skal ikke holde på varmen og sola, du skal forberede folk på kaldere tider», men september ville ikke høre, og oktoberkulden hadde derfor kommet nokså bardust på Oslo dette året. Med brask og bram hadde oktober kommet, brust skikkelig med de lange, oljeblanke sorte fjærene sine, gjort de blekgrønne bladene knusktørre og gule. Det ulte mellom de relativt nylig oppførte bygningene, og det var lite som minnet om det trivelige nabolaget fra i sommer. Pep gjorde det også, pep, ulte, hvinte. Vinden pisket trærne, pisket dem slik en fangevokter desperat pisker en fange som ikke vil underkaste seg.

I denne vinden forsøkte Albin Tyritryte å manøvrere seg frem. En utenforstående kan kanhende stille seg uforstående til at det skulle være så voldsomt vanskelig å ta seg frem langs en vanlig, asfaltert vei i Oslos sentrumsområder i litt vind, og om noen hadde spurt Albin kvelden før om hans evne til å ta seg frem i litt oktobervind, ville han nok trukket på skuldrene, dyttet brillene litt lengre opp på den krokete nesen, klødd seg litt i det som var igjen av fordums hårprakt og rent glemt å svare på spørsmålet, eller fundere mer over det, fordi han ville oppdaget at håret var blitt enda tynnere siden sist. Og Albin brydde seg om håret sitt. Så det er hevet over enhver tvil at Albin til vanlig var godt rustet mot ruskevær. Allværsjakke hadde han også, en oransje og lilla sak han hadde kjøpt på et salg omtrent fem år tidligere. Eller, det var moren hans som hadde kjøpt den, men Albin hadde i sitt stille sinn bestemt seg for at han hadde kjøpt den selv, slik at han, dersom noen skulle spørre om jakken, uten å nøle kunne replisere at den var blitt ervervet under en brevandring, da han hadde vært nødt til å ofre sin gamle jakke for en turkamerat som var i ferd med å ramle ned i en bresprekk. Den fine Bergansjakken var blitt et provisorisk tau i beste MacGyver-stil, skulle han si, og legge til at den jakken han nå bar var ment som en nødløsning, men at han hadde knyttet seg til den under resten av turen, og at han nå så på den som en gammel venn. Det var selvfølgelig ingen som spurte Albin om jakken. De få gangene han brukte den, var det så ufyselig vær at hverken han eller de han møtte så til høyre eller venstre, de gikk krokryggede og tenkte på kakao og ristet brød med syltetøy, og det siste som ville falle dem han møtte inn, var sannsynligvis å spørre denne merkelige figuren om hvor han hadde ervervet seg denne gyselige jakken.
Men Albin Tyritryte skulle nok ha ønsket at han hadde på seg akkurat denne jakken denne kvelden, men det hadde han ikke. Albin hadde bare en lett golfjakke på seg, for stort mer hadde det ikke vært plass til da han tok på seg kartongen noen timer tidligere. Kartong?

Ja, det var det beboerne i Pilestredet park ville sett dersom de hadde kikket ut av vinduet den kvelden. En overdimensjonert kartong. Riktig stor var den, godt over 2 meter høy, en forstørret utgave av en ordinær melkekartong, med samme dekor som den nye sjokolademelken fra Q-meieriene. Den var opprinnelig en slags tredimensjonal salgsplakat de hadde hatt utstilt i butikken, men Sture hadde sett dens potensial som kamuflasje, bunnen var blitt skåret ut og en smal stripe var skåret ut øverst, slik at Albin kunne se hva som foregikk på utsiden av kartongen. Enhver som har vandret gatelangs utkledd som mat eller drikke, kan fortelle deg at det er en ydmykende affære, men få kan ha opplevd det like ydmykende som Albin. Slik følte han det i hvert fall selv. For om Sture hadde tenkt seg godt om, ville han kanskje montert en slags sele på innsiden av kartongen og sørget for at den smale stripen Albin skulle se igjennom var plassert sånn omtrent i øyehøyde. De som kjente Sture, derimot, visste at dette med gjennomtenkte planer ikke var hans sterkeste side, så det var i og for seg ingen som ble fryktelig overrasket over å se at kamuflasjekartongen var som skapt for en omtrent to meter høy person. En som hadde øynene sine like under kartongens helletut. Albin var ikke omtrent to meter høy, han var knapt en og en halv. Legene mente det skyldtes at moren hans hadde røkt så mye hele svangerskapet igjennom, Albin tenkte at det bare var typisk. Men det var ikke så langt ned til bakken, så når han snublet i sine egne ben og falt så lang han var, og det gjorde han rett som det var, falt han ikke så langt, og den lange, krokete nesen, som alltid var oppskrapet og rød, dempet gjerne fallet en smule. Albin syntes det var typisk hans hell at Sture valgte ut ham som kartongperson. Han kunne valgt Kareem, som faktisk var to meter høy, men Sture ville ha Albin, så da ble det Albin. Derfor gikk Albin nedover Pilestredet park i en tynn golfjakke som hadde sett bedre dager, fullstendig dekket av en pappkartong. Litt kred skulle likevel Sture ha – han hadde innsett at Albin ikke nådde opp til sprekken han hadde skåret ut, så han utstyrte Albin med et par stylter. Med dem ble Albin faktisk litt over to meter høy, og fikk dermed det privilegium å måtte bære den store kartongen, som nå balanserte på hodet hans, med om lag fem centimeters klarering fra asfalten. Styltene hadde Sture tatt vare på siden kjedens distriktssamling, da de hadde hatt stylteløp, og Albin hadde fått flis i fingeren i det øyeblikk han berørte treverket. Den stikkende smerten ble heldigvis snart dempet av at han fikk flis i så godt som alle de andre fingrene. Typisk, hadde Albin tenkt, før han stolpet ut av butikklokalene på vei mot Pilestredet park. Albin kunne egentlig ikke gå på stylter, og den store kartongen fungerte som et slags vindseil der han gikk. Miserabel, var han, men underlig stolt. Han var blitt betrodd et viktig oppdrag, og ikke pokker om han skulle gi seg!
En utenforstående ville kanhende stilt seg tvilende til oppdragets viktighet, og om noen hadde sett Albin der han vaklet bortover Pilestredet park under den store melkekartongen i oktobervinden, ville de nok nikket megetsigende og sakt at «der, der går en knekt mann». Men Albin følte seg, hvor merkelig det enn var, ikke knekt. Han følte seg som en Jesu disippel på vei mot ukjente land for å frelse forvillede får og andre hedninger som ikke hadde hørt evangeliet (og som sannsynligvis ikke var interessert i å få høre heller). Hans oppdrag var klart: Ostens død. Han skulle infiltrere Kavli og finne den skyldige i osteskandalen som hadde rystet butikken så kraftig at eggekartongene ristet faretruende. Forrige fredag hadde Kareem oppdaget at butikkgulvet var rødflekket, som av blod. Overbevist om at noen hadde sølt ketsjup, hadde han strøket fingeren gjennom den klisne, mørkerøde substansen og puttet den i munnen for å bekrefte sin mistanke. Han hadde tatt feil – det var faktisk blod, og Sture hadde sporenstreks sendt ham til Legevakten for å ta stivkrampesprøyte. Det var derfor ikke Kareem, men Andreas som hadde oppdaget osteskandalen (blodet skyldtes forøvrig Stures forsøk på å senke utgiftene til innkjøp av ferskt kjøtt ved å tilby nyslaktede byduer under plakaten «edelkylling». Så stivkrampesprøyten var neppe bortkastet). Skjelvende hadde han nærmet seg de andre, og rakt frem en hånd. I den hadde han holdt en enslig osteskive. Sture hadde skreket til (på lite mandig maner), de andre hadde sett på hverandre, usikre på hvordan de skulle reagere. Andreas hadde deretter fortalt om pakken med ihjelskåret gulost han hadde funnet i kjøledisken. Livløs, kald, hadde den ligget der. Og ikke bare én pakke – mange! Minst tyve pakker, hadde han funnet, hver og en med en liten stabel avskårne gulostdeler i. Det hadde vært grotesk, morbid, frastøtende, avskyelig. Og Kavli, deres mangeårige samarbeidspartner, firmaet som i årevis hadde skaffet dem smøreost, var tydeligvis opphavet. De hadde utstyrt pakkene med partert ost med sitt navn, som om de var stolte av det de hadde gjort. Som om de ikke så noe galt i å kutte uskyldige oster i småbiter.

Albin visste hvem den skyldige var, han kjente forbrytelsen. Han hadde faktisk eid en gulost selv en gang, og tatt den frem hver fredag for å beundre den. Der smøreostene virket veike, påvirkelige og glatte, var gulosten stabil og kompakt. Den hadde minnet ham om Dovrefjell, slik han siden barndommen hadde forestilt seg det. Et fjell av myndig ro. Og nå ville altså disse bergenserne osten til livs. Hvor mange hadde de ikke massakrert? Hvor mange flere ville ikke måtte bøte med livet? Og hvorfor? Albin kunne ikke forstå det. Han forsøkte så godt han kunne der han stavret seg frem nedover Pilestredet park i oktobervinden, men han kunne ikke. Det hadde vært en ære å bli tildelt oppdraget, en ære å få være den som skulle felle Kavli. Planen var klar: denne kvelden skulle flere av toppene i Kavli møte de kreative emballasjemennene på et konferanserom på Oslo Plaza. Dit skulle også Albin. Kamuflert som et av Kavlis produkter ville han ikke vekke mistanke, og en diktafon skulle sørge for at han fikk bevis på Kavlis onde planer, hva de nå enn gikk ut på. Forhåpentligvis ville de kommentere ostemassakren direkte, slik at han kunne ringe politiet og be dem gripe inn.

To timer senere kunne Albin sette seg tilfreds ned i baksetet på den ventende politibilen. Han hadde utført sitt oppdrag, fått de nødvendige innrømmelser innspilt på diktafonen. Politiet var blitt varslet, og han hadde, for effektens skyld, kastet av seg kamuflasjekartongen og skreket «GerOSTimo!». Han hadde gjort sitt, og ingen flere guloster ville myrdes.

Om noen av de inviterte på Kavlis kampanjemøte hadde sett nærmere på den våte og fillete sjokolademelkkartongen som sto oppstilt inne på konferanserommet på Oslo Plaza da de kom inn, ville de spart seg for en ubehagelig overraskelse. De hadde blitt spart for det sjokket det var å se en tynnhåret liten mann med stor og rød nese sprette frem fra en stor sjokolademelkkartong og skrike «Gerostimo» av full hals, og de hadde sluppet å ringe politiet i etterkant for å få dem til å pågripe den lille skremmeren, som hadde gitt en av de oppmøtte hjerteinfarkt.

Men i politibilens trygge baksete satt Albin Tyritryte og mumlet fornøyd til seg selv, og gledet seg til å møte kollegaene neste dag. «Godt gjort, Albin,» ville de si, og klappe ham jovialt på skulderen. Men det skjedde ikke. For om noen av beboerne i Pilestredet park hadde sett ut av vinduet noen timer etter at Albin tok seg nedover gaten, ville de sett fire mennesker i butikkuniform løpe ekstatisk nedover mot sentrum for å feire at de endelig var kvitt Albin Tyritryte for godt.

søndag 9. mai 2010

Da semiotikken møtte musikken

Jeg minnes en musikktime i 8. (eller var det 9.?) klasse. Ja, jeg minnes faktisk bare en eneste konkret musikktime fra det året, men til gjengjeld husker jeg tre hendelser fra den aktuelle dobbelttimen. Det var sannsynligvis årets første, for vi ble spurt om musikksmak. "Klassisk," svarte Renate, og de andre barna syntes det var rart. Det var det kanskje også. Hendelse nummer to var en litt merkelig kommentar fra en medelev. Hun lurte nemlig på hvorfor jeg alltid skakket på hodet. Er jeg den eneste som gjør det? Jeg skakker på hodet når jeg er forvirret, når jeg lytter engasjert, når jeg må konsentrere meg for å forstå det som blir sagt, eller når jeg ikke forstår en dritt...
Ting nummer tre er den digresjonen som leder oss hen mot innleggets egentlige tema: vi hadde musikkquiz (eller "kviss", som noen ynder å kalle det, for å være helt sikre på at alle som leser ordet må gjøre det minst tre ganger før de skjønner at nei, det er ikke et nynorsk spørreord, men en mislykket norvagisering), og læreren spilte av musikksnutter som gruppene vi var inndelt i skulle angi tittel og artist for. Definitivt ikke min greie, og langt utenfor mitt interessefelt (særlig på den tiden). Så hørte jeg en sang av Kent. Og var tydeligvis den eneste som kunne identifisere sangen. Hvorfor? Fordi jeg hatet den. Dypt og inderlig. Jeg aner ikke hvorfor, husker ikke hvilken sang det var. Sannsynligheten for at jeg elsker den nå, er stor - Kent er det nærmeste jeg kommer et favorittband. Hva er poenget her? Poenget er at Kents nye album, Röd, inneholder en sang som heter "Det finns inga ord", og den tar opp noe interessant! I refrenget, eller hva man nå skal kalle det, synges det nemlig:

Det finns inga ord för det, på det här jävla språket
Jag har inga ord för att vi andas, tänker, känner samma sak


Svensk mangler ord, synger vokalisten. Ord som beskriver en bestemt følelse av fellesskap. Og Renate begynner å tenke på en samtale med Zeeshan om hvor poetisk urdu er, på norskbøkene fra skolen som alle som en nevnte det interessante, men dessverre feilaktige faktum at eskimoisk-aleutisk (rekk opp hånda alle som er overraskede over at jeg kunne stave det der!) har 5000 ord for snø, og på den like forslitte påstand om at norsk er et fattig språk.

La oss ta det kort: et språk skapes av menneskene som taler det, og følgelig påvirkes det av det romantikerne i Tyskland kalte "folkeånden". Har menneskene behov for å kommunisere noe spesielt, skaper de et uttrykk for å formidle den aktuelle tingen så presist som nødvendig. Følgelig har norsk ord som skiller sørpe fra skare og snø fra sludd. Språk som tales i områder hvor snø er noe unikt, noe bestefar så, og som dine barn kanhende får oppleve, har kanskje ett ord som beskriver "nedbør som ikke er regn". Hva i all verden skal de med en hel haug? Her kan den halvflittige studenten i meg trekke frem Ferdinand de Saussure, den store semiotikeren som siteres like flittig som Bakhtin, hvilket er omtrent like ofte som litteraturprofessorer gjør narr av Knausgård. Det fine med Saussure og andre teoretikere, er at de spesialisterte seg i å artikulere tanker, fenomener og teorier som mange av oss dødelige uten tvil har en anelse om, men ikke har evnen til å gjøre om til tale eller skrift. Saussure grunnla vel stort sett semiotikken helt på egenhånd, om jeg har forstått det rett, og den går, om vi skal gi blaffen i de fine ordene som bare skaper forvirring hos både dere og meg (særlig sistnevnte), ut på at tingen og tegnet er to separate ting. Tingen er det konkrete, universelle. Tingen er hesten du ser på jordet, det er kjærligheten du føler til hestepølsa som ligger midt imellom osten og salaten på kneipbrødskiva. Tingen endrer seg ikke - om du drar til Sverige, heter ikke hest hest, men derimot häst, men vi kan vel alle enes om at det er snakk om samme dyr? Ordet i seg selv er altså tegnet, det folket som taler et bestemt språk i fellesskap er kommet frem til at skal representere det litt snåle, firbente dyret som driter ned fortau, brostein og skogsstier med entusiasme som synes å mangle sidestykke.
Poenget her? Folkets behov setter grensen for språket - det som ikke er relevant, finnes det ikke ord for. Samtidig setter språket de samme grensene for språkbrukerne - hvordan skal du beskrive noe språket du snakker kan skildre? Hvordan skal du kunne tenke noe du ikke har kan formulere? Hvordan skal du kunne formulere det? Jeg antar det er denne bitre desperasjonen Kent sikter til. Følelsen av at det du vil ha ut er uhåndgripelig fordi du ikke har det verktøyet som skal til?

Fin er sangen uansett, og kan lyttes til her for de av dere som har Spotify!

Inger x 2?

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om familien min, jeg! Det vil si, en gren av familien min, ganske langt tilbake, som jeg roter rundt med i databasen min om dagen:-)
Vi skal litt over 200 år tilbake i tid, til Grue i Hedmark. I 1799 ble nemlig min tipptipptipptippoldemor, Inger Nielsdatter født på Rønaasmoen, en plass under Nedre Rønaasen, og jeg prøver altså å nøste opp slektstreet hennes!
Inger (eller Ingri, som hun også ble omtalt som) giftet seg med en kar ved navn Halvor Halvorsen (uekte sønn av en kar fra Nes og ei av døtrene på Sætre i Grue) og fikk minst fem barn med ham, og den eldste, Halvor, flyttet til Østfold. Det som gjør denne grenen av treet litt spesiell, er at jeg har bilde av sistnevnte Halvor med kone og to barn. Jeg fikk det tilsendt av en annen etterkommer, og det er liten tvil om at det å få se hvordan de faktisk så ut, gjør dem mer virkelige og interessante!
Så jeg har altså sittet en del med Inger Nielsdatter siden igår, og funnet ut en del. Jeg trodde opprinnelig at hun var datter av Niels Halstensen og Inger Halvorsdatter på en plass under Hynden, men kunne igår (nesten) avkrefte det; Denne Inger var født cirka 1797, og både vigselen i 1824 og opplysningene fra folketellingen 1801 peker mot at min Inger var noe yngre. Så jeg lette litt bedre i 1801-tellingen og fant ekteparet Niels Halvorsen og Berthe Pedersdatter på en plass under Rønaasen Nedre (Rønaasbekken), med sønnen Johannes (4) og datteren Ingerie (2). Bingo! (eller som Hans Landa ville sagt: "That's a bingo!"), tenkte jeg, og begynte å lete etter bevis på at dette var riktig Inger. Jeg hadde allerede en ganske klar indikator: Hun var, ved vigselen i 1824, bosatt på Rønaasen, i likhet med ektemannen, men samtidig var det jo mulig at hun tjente der, og opprinnelig hørte til et annet sted? Så da blir det leting etter måter å eliminere den ene av de to!
I folketellingen 1865 er min Inger 67 år gammel, i desember 1824  er hun 25. De mulige fødselsårene er følgelig 1798 og 1799, hvilket bør eliminere Inger fra Hynden (dog var hun ikke født mer enn 1 år før, og Inger fra Rønaasen var født helt sist i 1799). Men aldersangivelser var liksom ikke folks sterkeste side på den tiden, så da må vi ty til sterkere krutt!
Vi ser på de navnene hun og Halvor ga barna sine: Halvor, Berthe, Ole, Niels, Martin og Karen. Førstemann er uten tvil oppkalt etter sin farfar og far, men ingen av dem er oppkalt etter farmoren Johanne, så de øvrige navnene kan være tilfeldige. Likevel er det verdt å merke seg navnene Berthe og Niels - nettopp navnene på den yngste Ingers foreldre!
Neste trinn er å finne konfirmasjonene til de to Inger-ne; om den ene døde før konfirmasjonsalder, kan dette bekreftes ganske greit ved å lete i konfirmasjonslistene, og evt. flytting kan også hjelpe. Og her støter vi på noe rart: 12. oktober 1817 konfirmeres den 17 år og (ca) 9 måneder år gamle Inger Nilsdatter Tørmoen, og en Anders Andersen Tørmoen er oppført som hennes fosterfar. Er faren død? Har moren og barna flyttet til Tørmoen? Nei, ikke om vi har å gjøre med Inger fra Rønaasbekken, men man kan like fullt spørre seg om hva som foregikk: Moren Berthe døde i 1814, og Niels giftet seg på nytt i 1815, denne gangen med Mari Olsdatter. Hvorfor skulle da datteren være oppført med en fosterfar?
Det er imidlertid svært sannsynlig at det er nettopp denne Inger som ble konfirmert - hun var omtrent en måned fra å fylle 18 år, og den differansen (ca 2 mnd) virker mye mer sannsynlig enn den vi ville fått om det her var snakk om den eldre Inger, som på det tidspunkt var 20 år og 5 mnd, sånn omtrent...

Vi lar konfirmasjonen hvile, og leter etter Inger nummer to et annet sted, nemlig i ekteskapsprotokollene. FamilySearch kunne nemlig oppgi at en Inger Nielsdatter hadde giftet seg i 1825, altså året etter at min Inger gikk til alters. Kan denne posten fortelle meg hvilken Inger som er min?
Jeg får hakeslepp når jeg ser posten: 12 April 1825: Ungk:Hm: Nils Johansen Korsmoe af Hofs.., 29 Aar og Hmd; Pige Inger Nilsdatter Rønaasen, 27 Aar.

HVA POKKER?!

Hva er det egentlig alle Ingerne skal på Rønaasen å gjøre? Vi tar en pustepause, og ser på de fakta som nevnes: Denne Inger er 27 år. Det er selvfølgelig umulig å vite om hun allerede hadde fylt 27, eller om presten bare regnet i hele år, men om han i det minste er presis, må denne Inger være født mellom april 1797 og april 1798, eller senest i utgangen av 1798. Hvis han var presis. Dette bør peke mot at denne Inger er datter av Niels Halstensen, altså den eldre Inger, men bekrefter det noe? Nei, det gjør jo i og for seg ikke det...  Denne Inger flytter tilsynelatende til Hoff, hvor ektemannen kommer fra, og fikk, ifølge FamilySearch, barna Inger Maria, Johannes, Inger og Karen der, og datteren Inger kan være oppkalt etter mormoren, dersom dette er den eldste Inger...

Uansett dør min Inger 28. august 1870, på Rønaasmoen, som 72-åring. På dette tidspunkt ville Inger født i mai 1797 være fylt 73, mens Inger født i november 1799 ville være 70, snart 71... Så ingen av dem passer med andre ord perfekt...

Likevel, når vi oppsummerer, er det mye som peker i retning av den yngste Inger; barnas navn og aldersangivelsen under folketellingene, konfirmasjonen og vigselen. Det virker, med tanke på aldersangivelser, mer sannsynlig at det er den eldste Inger som giftet seg i 1825, og selv om det kan være feil, regner jeg med at det faktisk er Inger Rønaasbekken som er min formor!:-)

Blir veldig glad for innspill!

lørdag 8. mai 2010

Tiden

Nå tar vi for oss et av de virkelig STORE temaene igjen - sist var det kjærlighet, og nå er det altså TIDEN som står for tur. Vi kan ikke se den, ikke egentlig merke den heller. Den bare går, helt uanfektet av all den møkka menneskeheten forenes i å produsere. Tiden har alltid vært, vil alltid være, uavhengig av absolutt alt. Tiden er evig og ufattelig, og om jeg ikke snart slutter med disse vidløftige formuleringene, må jeg snart stikke en tur for å spy, så la oss stoppe...

Et av de viktigste tegnene på intelligens, er evnen til å sette hendelser og opplevelser langs en tidsakse, forstå omfanget av tiden som er gått mellom to hendelser. Kanskje er det nettopp derfor mennesker synes besatte av å måle og kontrollere tiden?

Rent generelt er tiden fjern for oss  - vi har alltid dårlig tid, men fremtiden ligger så uendelig fjernt, fortiden vår har vi bare subjektive minner om. Men så er det den store fortiden, fortiden som går forbi oss selv, den som går langt, langt, langt tilbake.
Jeg vokste opp med lekedinosaurer, og hadde oversikt over både Trias, Jura og Kritt, visste at det var millioner av år siden tyrannosaurusen valanderte ubekymret rundt. Senere ble jeg veldig fascinert av hominider, og kunne ramse opp de forskjellige utgavene av australopithecus og leddene mellom dem og homo sapiens. Neanderthalerne ble en  stor fascinasjon. Så fulgte de gamle egypterne, så vikingene. Jeg nærmet meg samtiden med svært ujevne skritt, men var fremdeles for ung til å ha et klart bilde av hvor lenge 1 million, 35 000 eller 1000 år var. Vi lærte om Ole Høiand på skolen (og så filmen, som for evig og alltid har traumatisert meg, takk for det), jeg lærte meg (på eget initiativ) sangen om Tordenskjold. Det var så nært og fjernt på samme tid, så uforklarlig og besnærende!

Jeg tror ikke det var før jeg begynte med slektsforskning at jeg innså hva tid faktisk er. Og jeg må innrømme at jeg ble litt redd:  De to eldste personene jeg har i databasen min, var født rundt 1600 - det er så langt jeg har kommet tilbake med pålitelige kilder hittil. Det gjelder min morfars mormors mormors farmors morfars fars foreldre, Mari Torstensdatter og Ole Evensen fra Røyken i Buskerud. Akkurat nå har jeg litt problemer med å finne ut hvordan jeg fikk dem inn i databasen min, for både de og avkommet er registrert uten kilder, så litt skeptisk er jeg (pleier vanligvis å være pedantisk med kildehenvisninger, så dette er et lite mysterium), men like fullt: dette er mennesker som levde for 400 år siden. De var, både sosialt, teknologisk og tidsmessig nærmere Svartedauden enn oss. Og det er ofte først når man knytter personene man finner i kirkebøkene til større hendelser at de virkelig står ut fra papiret, blir tredimensjonale. "Ole Hansen 1752-1834" er like intetsigende som "kneipbrød og syltetøy". Men når vi finner ut at den samme Ole vokste opp som sønn av en tjenestepike og en bonde som var gift på en annen kant, får de tomme fakta en menneskelig dimensjon. Når Oles kone dør etter åtte års ekteskap og like mange barnefødsler, når han gifter seg på nytt, når han må begrave tre av sine barn med ukers mellomrom, det er DA Ole blir noe mer enn kalde fakta.

Men hvordan skal vi egentlig kunne forstå? Kan vi egentlig sette oss inn i andres virkelighet? Det virker generelt som om det å engasjere seg måtelig for sine medmenneskers ve og vel er en uhyrlig krevende oppgave, særlig dersom de ikke har levd livet helt likt en selv. Sett en advokat født på Bislett i 1970 sammen med hans gamle klassekamerat som har vært heroinist de siste tyve årene, og du skal virkelig få se fellesskap og empati... jada, vi er strålende, vi mennesker.
Som regel klarer vi å sette oss inn i og engasjere oss for skjebnene til mennesker som ligner oss selv. Mennesker hvis liv blir forandret av noe ufortjent og grusomt som like gjerne kunne rammet oss. Men når avstanden i tid eller rom blir for stor, blir det vanskeligere å se likhetene. De likhetene som kreves for å kunne skilte med ektefølt empati. Men kanskje er det ikke så farlig? Jeg tror personlig at Sigrid Undset hadde rett i at menneskenes hjerter ikke forandrer seg til tross for at sed og skikker gjør det, men tror ikke dette egentlig utgjør noen kontrast til historismen; ja, vi må se fortiden i lys av seg selv, slik vi må se fremmede kulturers skikker i lys av seg selv ("demokratiet er en vestlig dille, det er ikke sikkert den samme dillen blir like populær og vellykket over hele verden, og vi har uansett ingen rett til å påtvinge andre nasjoner vår dille" liksom), men det betyr ikke at menneskene har forandret seg. Ja, kultur og religion legger forskjellige bånd på oss da og nå (og her og der) i forhold til hva som kan og skal sies, vises og gjøres, men en mor vil alltid sørge over sitt døde barn (selv om hun var nødt til å komme over det raskere, og neppe "fikk lov" til å vise det på samme måte i 1600 som i 2000), et forelsket par vil sørge like intenst over ikke å kunne få hverandre, og to som hater hverandre vil alltid hate med samme hvitglødende raseri. Uavhengig om de bor i Bergen eller Lahore, i år 1000 eller 2000.
Og det er noe av det vakre med tiden. Den går, og det er fordømt lite vi kan gjøre med det. Avstanden til det som ligger i fortiden blir større for hvert sekund, og vår forståelse av det som har hendt blir dårligere; bare se på den kalde krigen. Vi som er så unge at vi aldri har følt paranoiaen som hersket på den tiden, frykten for Russland/USA og frykten for atomkrig, forstår ikke hendelsene på samme måte som foreldregenerasjonen, og uansett hvor dypt vi graver oss ned i dokumenter og beretninger fra de årene, vil vi aldri få denne subjektive innsikten. Men vi kan, med nok fakta, kjenne på redselen for at noe fremmed skal ta oss, redselen for katastrofer, og dermed få en aning av hva som foregikk i folks hoder. 

Hamsun sa at alt er glemt om hundre år. Jeg tror Hamsun tok feil, og jeg tror vi skal være glade for det! Fortiden hjelper oss bokstavelig talt med å se ting i perspektiv, forstå oss selv i en større kontekst.

God frigjøringsdag, alle sammen!


(bildet er fra Wikipedia, og er tatt av S Sepp, og delt under GNU-lisensen)

fredag 7. mai 2010

D'er ingenting som funker på en freda' etter seks...

...
ja, så sitter jeg her igjen da, uten TV... Som noen av dere kanskje vet, tok min kjære TV kvelden for litt siden, og ble sendt til reparasjon. Idag kom den tilbake, og alle hjerter (eller mitt, i det minste) gledet seg. Den holdt gjennom en episode av "Two and a half men", deretter ble den slått av, som seg hør og bør når man forlater hjemmet for å spankulere litt rundt i nabolaget med vofsen (Tenk å ha det som etternavn: Arne Vofsen! Må være den perfekte parallell til Carl Barks?), for så atter en gang å få livgivende strøm sendt gjennom kabelen... Men det ble liksom med det, da, for nå smiler atter en gang standbylampen skadefro til meg fra apparatets front, og uansett hvor mye jeg trykker på av/på-knappen (som forresten er ganske magisk - den bestemmer virkelig over liv og død, gir og tar like mye... fascinerende!), forblir det satans røde lyset værende, mens skjermen forblir sort... Og dette oppdaget jeg selvfølgelig for en halvtime siden, omlag tre kvarter etter at verkstedet stengte for helgen. Misforstå meg rett: jeg er ikke bitter på verkstedet - de har vært imøtekommende og raske, apparatet ble hentet og levert, og alle kostnader ble dekket av selger, men hvorfor måtte det streike atter en gang? Og hvorfor måtte dette skje ved helgens begynnelse? Og hva er det egentlig som skjer med TV-en min? (dette og mere til får dere høre om i neste episode...)

onsdag 5. mai 2010

Don't take America out in public...?

Er det ikke underlig hvordan noen ting bare limer seg til hjernen? Noen husker registreringsnumre på biler. De sitter som støpt. Andre husker bilmerker. Telefonnumre. Rutetider. Historiske fakta. Potensielt nyttige ting, med andre ord, f.eks. dersom man blir overkjørt av en bil, skal ta en buss til Hønefoss eller stå på en historieprøve (ikke bokstavelig - det er ganske meningsløst, med mindre man har veldig såre føtter og prøven er skrevet ut på veldig mykt papir. Som er uhyre usannsynlig). Jeg husker ikke sånne ting, langt ifra. Jeg husker sangtekstene fra "Den spanske flue" og de fleste Disneyfilmer jeg har sett og elsket. Islands ESC-bidrag fra 2004. På et tidspunkt kunne jeg ramse opp 400 hunderaser. Norske konger og dronninger mellom Harald Hardråde og Håkon Håkonson begynner å bli litt rusten, men satt en gang som støpt. Jeg tror det henger samnmen med alle digresjonene og assosiasjonene... Som da jeg på vei til jobb hørte på Monty Python-albumet Sings på iPoden, og kom innom den sjarmerende "Penis Song" fra The Meaning of Life. Da den tonet ut og gikk over i "The Accountancy Shanty", ble jeg litt satt ut, for dette var jo helt feil... Etter "Penis song" skal nemlig "America" av Rammstein komme! Og det er jo logisk?
Og det er det faktisk, når man er meg! Det har seg nemlig slik at jeg fikk min første mp3-spiller i 2004. Det var en nett liten USB-sak med 128mb minne (!) og en knapt 4x1cm lang skjerm, og den rommet det jeg på den tiden trengte av musikk. Denne musikken omfattet bl.a. nesten alle sangene fra The Meaning of Life ("Every Sperm is Sacred", "Galaxy"), og "America", og tydeligvis var rekkefølgen akkurat den samme hver gang... Jeg kjøpte ny mp3-spiller året etter, så det er om lag 5 år siden jeg hørte disse to sangene i den rekkefølgen, men likevel er det akkurat slik det skal være... Hvor lenge skal det egentlig vare?
(Senere på kvelden, da jeg var innom Rimi, hadde jeg den tvilsomme gleden å ha Monty Pythons "Medical Love Song" på øret da jeg skulle betale... Det kommer ikke til å skje igjen, for å si det sånn...)

Men man kan jo spørre seg: hvorfor er det så forbasket vanskelig å huske noe nyttig når slike bagateller sitter som støpt?

mandag 3. mai 2010

Verdens kjedeligste hobby?

Noen ganger er man nødt til å gjøre veldig kjedelige ting. Som å regne ut alle de førtitre eksempelregnestykkene i matteboka, selv om du forsto tegningen etter én oppgave, eller som å skrive teksten til "Alle fugler små de er" med den standardiserte formskriften som skriveboka lærer deg, selv om du aldri vil prestere å få en slik merkelig håndskrift i virkeligheten, og egentlig ikke ønsker det heller, ettersom den er så vrien å lese. Men så har man de tingene som får de nevnte eksemplene til å fremstå som interessante og utfordrende, og som i tillegg er frivillige... Ja, dere hørte riktig: nikjipe ting man gjør fordi man har lyst. Hvorfor vil noen gjøre noe sånt?
Som alltid ellers, må det ligge en belønning frem i tid, som når det gjelder meg og min hang til å bruke time etter time på å oversette sære programmer til norsk. Og jeg kan love dere: det er forbasket kjedelig! Noen ganger har andre begynt på jobben, og du må tilpasse deg deres standarder eller endre alt de har gjort feil, mens du må gjøre alt fra scratch andre steder. Noen ganger møter du på så mange rare uttrykk at du bare gir opp og kopierer den engelske versjonen, for så å få dårlig samvittighet - for det er jo morsmålet ditt du kjemper for!
Jeg har personlig krøllet med den norske språkdrakten til Collectorz.com-programmet Book Collector, hvor jeg har registrert så godt som alle bøkene mine, samt numismatikkprogrammet Collection Studio, som jeg oversatte for å kunne gi en lisens til bestefaren min. For øyeblikket fikler jeg med Invelos' DVD Profiler, som altså er en database over filmer. Sistnevnte er delvis oversatt, og det eneste som er mer frustrerende enn fraværende/dårlige oversettelser, er virkelig delvise oversettelser - det blir jo Norwenglish hele veien! Men herlighet så kjedelig...
Men noe må man jo ta seg til når TV-en er til reparasjon?

søndag 2. mai 2010

Ukens CO-dings #3: Bitstrekker med skralle



Denne virker kanskje ganske kjip - det er et lite håndverktøy, og den er gul og sort - men den er jo ukens dings?

Hva gjør den?
Den skrur. Vi snakker altså om en liten skrutrekker med løse bits som festes i metallhylsa. Det er imidlertid to viktige ting som skiller den fra en vanlig skrutrekker: ettersom den kan brukes med seks bits, erstatter den seks vanlige skrutrekkere, og skrallefunksjonen gjør at det bare er å skru og skru (man slipper å endre grep når man har skrudd så langt man kan i en vending), så det går raskere å få jobben gjort!

Hvordan ser den ut?
Den er altså liten og gul, med et lokk i bunnen, hvor bitsene oppbevares. Ved å vri om den øvre delen, låses trekkerens skrallefunksjon.

Hva skal man med den?
Skru, selvfølgelig! Jeg elsker min, for det er lett å komme til inni datakabinetter og andre trange steder med den:-D Så god, så enkel!

Bitstrekkeren, som har artikkelnummer 40-7320, koster for tiden 69,-

lørdag 1. mai 2010

Frykt i Hollywood

Dette er første post av Tilhengerne bestemmer, og betingelsene er satt av Meaghan. De lyder: Dikt, Identitetsforvirrelse, Jødisk kvinne som heiter Maria, På språkkurs i utlandet.
Ettersom Meaghan skriver nynorsk, og vi lærer å svare på det språket motparten henvender seg til oss på i skolen, har jeg forsøkt å løse oppgaven på nynorsk. Bær over med meg!

Vil du også komme med ideer til innlegg? Bli tilhenger av Digresjonsbloggen på Facebook!
------

Frykt i Hollywood


Frykt ikkje, sa læraren
Smilte vent mot studentane.
Maria satt på fyrste rad,
Store auge, blåsvart hår,
Stirra gapande på læraren.
Gabriel heit han, ljos og ven,
Skulle læra dei arameisk.
Til «The Fashion of the Christ»

Frykt ikkje, det er ikkje så vanskeleg,
Sa Gabriel, læraren,
Om de gjer feil, kan korkje eg
Eller nokon annan rette på dykk,
Vi talar ikkje arameisk.
Så frykt ikkje!

Men Maria frykta. Ho frykta Gabriel.
Ho frykta kjærasten heime, ho frykta framtida.
Frykt ikkje, hadde Gabriel sagt, frykt ikkje,
Men ho hadde frykta han, og ho angra.
Men ho skulle verte skodespelar, og noko,
Noko må ein ofre om ein skal verte skodespelar.
Noko. Noko som får dei til å sjå deg blant dei andre,
Noko som gjer at du skil deg ut. Maria frykta,
Sjølv om Gabriel sa «frykt ikkje».

Maria ville verte skodespelar.
Verte kjend.
Dette var hennar sjanse, ho skulle verte den neste store.
Ny storsatsing, ny film om Jesus.
Dei heime hadde ikkje tykt om det.
«Jesus er ikkje noko for oss,»
Sa mor. Og far. Og Josef.
«Du skal ikkje dra til Amerika»
Men det skulle ho
No var ho her.

Og ho frykta. Gabriel, Josef.
Gabriel hadde ledd og sagt:
«Frykt ikkje,» rolla var hennar.
No var ho kvalifisert, sa Gabriel,
Ho kjende skammen til Maria Magdalena.
Og ho kjende redsla.
Dei andre var ikkje iseraelarar,
Dei var amerikanarar.
Når ho tala hebraisk, tykte dei
Det låt arameisk, men korkje dei
Eller Gabriel
Kunne tala arameisk.

Dei skulle snart byrja filmingen,
«Maria Magdalena», sa manuset.

Kva skulle ho gjere når filmen var filma?
Når ho kom heim?
Kva ville snikkarkjærasten seie?
Gabriel hadde ledd, sagt
Frykt ikkje, fortel honom
At det er eit mirakel.

Men Maria ville ikkje vere
Hora. Maria Magdalena.
Men Maria ville ikkje vere
Kona. Kona til Josef.
Men kven var ho?

Frykt ikkje, sa Gabriel,
du kan nytta ein stor kjole

Det lille landet

Min gamle norsklærer, som lærte oss meget om pleonasmer og sild i tønne, mente at drammensere var innavlede. Man kunne nemlig se på en person at vedkommende kom fra nettoppden byen, fordi alle var helt like. Det samme gjaldt dansker - man kunne alltid se at en person var dansk. Jeg skryter gjerne på meg nære bånd til Drammen by (bildet til venstre er tatt av Kjetil Lenes og er publisert under GNU-lisensen) - jeg har avlagt byen mange besøk opp gjennom årene, blant annet fordi jeg har familie som har bodd der, og jeg vet at drammensere ser ut som alle oss andre. Småsure, kalde og halvfjerne. Ordentlige nordmenn, eller i det minste ordentlige "søringer". Drammen er en nydelig by, og dere som kun har sett den fra bilbruene som krysser Drammenselva, har faktisk ikke noe dere skulle sagt - skulle Oslo dømmes på grunn av de lite pene havneområdene våre? Drammen var pen før, og har i tillegg fått en visuell overhaling i områdene rundt elva, så her har drammenserne intet å skamme seg over! Men tilbake til innavlingen: jeg tviler på at drammensere er mer innavlede enn nordmenn flest - Drammen er tilgjengelig og sentralt beliggende, med et naturlig tilsig fra de omkringliggende bygdene. Slikt skaper ikke innavl, noe f.eks. isolasjon i en liten dal eller på en øy kan, dersom man ikke passer på hvor man trår (eller ligger). Og inngifte langt ut i slekten er ikke farlig, selv barn som er resultat av incest kan ende opp som fullt fungerende mennesker, selv om risikoen for det motsatte er langt høyere for dem enn for barn som har langt fjernere beslektede foreldre. Den største faren med en liten genpool er ikke den manglende variasjonen, men sårbarheten det representerer, og faren for at genene skal være "syke". Om en sykdom, la oss si skrapesyke, går i arv fra foreldre til barn, og er en recessiv skavank, må begge foreldrene være bærere eller syke for at avkommet skal kunne bli sykt (vi går for Mendels fremstilling, noe mer komplisert får noen biologer ta seg av!). Tenk på krysningsskjemaene fra skolen: om SS=frisk, ss=syk og Ss=bærer, men frisk, vil to sykdomsbærende men friske foreldre statistisk sett få to sykdomsbærende barn, ett friskt og ett sykt. (Ss+Ss= SS/Ss/Ss/ss), men ettersom sykdommen er genetisk betinget, er det aldri noen fare for bærere å formere seg såfremt ikke den utvalgte partner også er bærer (man sprer selvfølgelig genet videre, og det er betenkelig, men man får ikke syke barn); om én forelder er frisk og én bærer, vil statistisk sett halvparten av barna være bærere og halvparten friske. Mitt poeng? en begrenset genpool med høy frekvens av syke gener gir flere syke individer, og mens tiden går, snurper nettet seg sammen, genene blir færre og sykere, og til slutt har man et problem. Dessuten kommer den nevnte sårbarheten, som f.eks. er i ferd med å ta livet av bananene vi spiser. Dere har kanskje ikke tenkt på det, men bananen dere spiste i går var sannsynligvis skremmende nært beslektet med den dere spiste for fem år siden. Så når innsekter, sopp, anarkister eller andre skadedyr utvikler et middel for å utnytte én bananplante, vil samme strategi virke på alle. Med en variert genpool vil det alltid være en sjanse for at noen av individene har en mutasjon innabords som tilfeldigvis gjør dem immune, noe som ikke bare sikrer artens overlevelse, men også at den overlever gjennom nettopp disse individene (individ er et dårlig ord - bananer er ikke individer, de er store, bananformede bær).
Dette ble en fin digresjon, for det var ikke banangener jeg ville skrive om idag - til det kan jeg for lite om både genetikk og bananer, og interessen for sistnevnte er begrenset - de er gode å spise, forskningen kan noen andre ta seg av. Det jeg ville skrive om, var faktisk Facebook!
For Facebook minner meg til stadighet om hvor lite Norge er, hvordan alle kjenner alle og hvor to-tre stykker kan skape en trend. Facebook er det ultimate beviset på nettopp det. Jeg har vært medlem av nettstedet siden 2006 (wow.), og har nå 200 venner. Selvfølgelig. De er alle nære venner jeg deler mine innerste tanker med. Jada. I det minste kjenner jeg nesten alle personlig, med unntak av et par jeg kjenner gjennom korrespondanse og felles nerdeinteresser. Det vil si at det store flertallet er mennesker jeg har blitt kjent med i barnehagen og på skole, universitet og jobb. Og her kommer det som fascinerer meg: i høyre kolonne kommer det opp forslag om venner. Mennesker jeg tydeligvis burde kjenne fordi mine "venner" er deres "venner". Det står at vi har to, tre eller åtte venner til felles, og jeg klikker på lenken som angir antall fordi jeg er naturlig nysgjerrig (bare spør Martin - han synes nemlig det er like moro hver gang jeg stikker nesen oppi det han sitter og skrur eller vrir på). Så står det kanskje at to-tre mennesker jeg kjenner, og som kjenner hverandre, alle kjenner denne personen. Ja vel, tenker jeg, og fortsetter med mitt. Men så hender det at jeg blir overrasket: kanskje står det at vedkommende er venn av en tidligere kollega, en medelev fra barneskolen og en medstudent. Noe som ikke burde være så rart når man bor i Oslo, men som blir litt mer rart når den tidligere kollegaen er svensk og medstudenten utenbysfra. Og jeg innser hvor innavlede vi er. Alle kjenner virkelig alle, eller kjenner noen som kjenner alle. Vi har kanskje ikke samme genpool, men vi har samme vennepool. Om en person dør, er det plutselig en hel skokk som er samlet i sorgen, og man ser at den kalde storbyen (jepp, verdensmetropolen Oslo) hvor ingen har familie og alle driter i sin neste, (særlig dersom nesten er naboen som ikke forstår at søpleposer skal kastes i søpla, ikke settes i oppgangen frem til neste dag) faktisk kan være like varm som den lune landsbygda; når en gren blir revet av eller skadet, går det skjelvinger gjennom et helt nettverk av forbindelser. Man tilhører det samme, kanskje fordi Oslo bare er en litt stor bygd med 500 000 felles kjente.
Så begynn med slektsforskning, dere som ikke har forstått hvor moro det er ennå, så skal vi se hvor nært beslektede vi er! Jeg er venn med 13 søskenbarn og to tremenninger på Facebook, og tar gjerne imot både syvmenninger og andre slektstredsdigresjoner!