onsdag 26. mai 2010

Språk uten ord

"Keď sa slnko skloní na Horehroní chce sa mi spievať, zomrieť aj žiť"
Goddag, mann, økseskaft, eller hva? Med mindre man kan slovakisk, og det kan ikke jeg. Antageligvis ikke du heller?
Dette er første linje i det slovakiske ESC-bidraget for iår, "Horehronie", som etter min mening er noe av det beste konkurransen har å by på iår, delvis fordi den synges på slovakisk. Det er nemlig noe magisk med språk man ikke forstår - prøv å lytte til en samtale mellom to mennesker som snakker et språk du ikke forstår et kvidder av, og lek litt Pocahontas - lytt med hjertet! Mennesker kommuniserer utrolig mye uten å bruke ord, men når vi blir eldre, glemmer vi å forholde oss bevisst til det nonverbale. Småbarn uten språk kommuniserer og gleder seg sammen, og da jeg var på Zachyntos som 6-åring, fikk jeg en venn i vaskehjelpens sønn, som var kav gresk. Vi lekte sammen i flere dager (helt til jeg fikk en norsk venninne - da ble det sjalusidrama!), og kommuniserte utmerket uten å kunne et eneste ord på den andres språk.

Jeg tror det er noe av denne magien vi er vitne til når vi hører sanger eller samtaler på språk vi ikke forstår - det egentlige budskapet kan være banalt eller dypt som et bunnløst hull, følelsene bak kan være fraværende eller intense, men kroppsspråket, tonefallet og dynamikken i samtalen og musikken som er satt til teksten skaper en mystifiserende helhet, fyller ut det ordene ikke kan uttrykke. Når vi forstår ordene, legger vi kanskje ikke merke til det som fyller ut tomrommene, eller merker oss at musikken er vakker eller at de talende gestikulterer som om de deltok i en fektekamp, men innholdet de formidler absorberes automatisk fordi de er en del av et språk og en kontekst vi forstår.

Å lytte til en samtale eller en sang man ikke forstår, blir som å se på et puslespill hvor brikkene som ikke utgjør selve motivet ligger på plass, mens motivet er borte - som et bilde av et skip i solnedgangen hvor noen har stukket av med alle skipsbitene. Stemningen er der, men helheten mangler.
I møte med mennesker vi ikke kan kommunisere med på et felles språk kommer noe genuint og urgammelt frem, villdyret vaagner, og villdyret vil så gjerne formidle det det føler, vil danne et fellesskap med sin artsfrende, og de to møtes på en felles arena de ikke visste de hadde - tonefall, mimikk og annet kroppspråk (selv om noe varierer fra kultur til kultur) og oppdager at grunnleggende ting kan formidles så lenge begge parter er åpne for den andre...

Og husk: du kan male alle farger i en vind!

(og for ordens skyld, "Keď sa slnko skloní na Horehroní chce sa mi spievať, zomrieť aj žiť" betyr "Når solen går ned i Horehronie, ønsker jeg å å synge, leve og dø")

1 kommentar:

  1. jeg er helt enig, jeg elsker å lytte til musikk der jeg ikke forstår språket og fokusere på hvor vakre lydene er i seg selv - ord kan være vidunderlig på grun av smaken de har, eller hva de får deg til å tenke på når du hører dem, bilder i hodet, et hugg i hjertet, uten at du skjønner hva de betyr i det hele tatt. selv er jeg jo utrolig nysgjerrig så jeg pleier alltid å forsøke å forstå uansett.

    pocahontas er så fin. finest på norsk, synes jeg, egentlig. noen av disneyfilmene er det. også var jeg forelsket i john smith da jeg var liten, selvsagt.

    SvarSlett